En nyfødt liten gutt likner på en engel. Og vi må ta vare på sånne små engler. Noen ganger er ikke foreldre i stand til annet enn å elske dem, i en situasjon som krever så mye mer enn kjærlighet. Da må andre armer holde rundt de søte små. Og man kan bare be og håpe på forandring. Der og da. Senere kan man ta tak i roret sitt og styre skuta dit man vil.

For barnet sitt.

For kjærligheten.

Åpenhet, min venn. Åpenhet er svaret. For i lyset sprekker trollet.

 

 

Jeg skjønte det ikke før noen minutter før. Måtte være sterk nå. For babyen min. Lille, nydelige barnet mitt. Guttebabyen over alle stjerner i hele universet, så vakker og fin. Måtte være sterk nå.

Jeg skriver dette av flere grunner. Først og fremst fordi jeg har lært meg å tenke barna først. Lært meg å forstå at dette aldri handlet først og fremst om meg som mor. For ja såvisst var det knalltøft. Men aller først og fremst ble babyen min ivaretatt mens jeg var syk og på en annen måte ivaretatt. Den bløte huden til den lille babyen min, ble strøket på av friske og ansvarsfulle mennesker.

Da de tok fra meg babyen min, var jeg på et stadie i livet der jeg ikke hadde lært halvparten av hva jeg kan den dag i dag. I tillegg hadde jeg reist langt forbi de bipolare polene, og vært psykotisk i noen uker. Veldig syk. Tvangsinnlagt ved Østmarka psykiatrisk, og med god grunn. Disse grunnene så jeg ikke da.

De hadde tvangsmedisinert meg med antipsykotika, og derfor hadde jeg et glimt av frisk virkelighet på sykehuset, der mitt lille babyhjerte kom til verden 15.juli 2009. Han var så uendelig vakker, og jeg ble så veldig veldig glad i ham. Men jeg fikk ikke beholde ham. Bare holde ham i armene mine et par ganger før han ble sendt i beredskapshjem, og jeg tilbake til Østmarka. Våre veier skildtes, og jeg var livredd. Var det for alltid? Hvor skulle han bo, gutten min? Hvem ga ham kjærlighet nå? Hele historien er skildret inne på denne linken, i reisen forbi polene – historiene, del 1, 2 og 3 :  http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Av en eller annen grunn holdt jeg meg rolig og stabil da de kom inn på sykehusrommet for å forklare oss at gutten vår ble fratatt oss. Helt rolig. Jeg følte meg intellegent og sylskarp som en løvemamma. De skulle ikke få se meg ustabil. Jeg visste utmerket godt hva som skjedde nå. Og jeg elsket den guttebabyen så enormt høyt, at jeg var villig til å gjøre ALT for ham. Om jeg så måtte skjule mine følelser, slik at jeg senere skulle kunne få muligheten til å gi ham alle de mammaklemmene jeg lengtet etter å gi ham, så gjorde jeg det. Om jeg så måtte stille meg midt inne i den uutholdelig vonde tornadoen og finne en slags ro, så gjorde jeg det. Babyen min. Gutten min. Dette var et nederlag som kjørte meg rett ned i kjelleren. For flere år. 

Det aller viktigste var lille gutten min. Det at han ble ivaretatt. At noen ga ham rene tørre bleier, tåteflasker med næringen han behøvde. Trøst. Kos. Bad. All den omsorgen jeg var for syk til å gi ham. Ja, heldigvis bor vi i Norge. Heldigvis fikk han være hos mennesker som tok vare på han. Hovedpersonen i denne fortellingen er en liten guttebaby som fikk en start på livet uten mamman sin. Jeg ble friskere etter et par måneder, og landet fra mani og psykose, rett nedi en mild depresjon som skulle bli verre med ukene inn i den vinteren. 

Å skrive under på at barnet ditt bør bo hos pappan sin, er noe som ikke er enkelt. Men som samtidig er ganske lett, når det dreier seg om en far som er så glad i barna sine, som pappan til mine barn. Vi har to fantastiske gutter den dag i dag, men den gang hadde vi denne ubeskrivelig søte lille guttebabyen.  Jeg skrev aldri fra meg barnet mitt. Beholdt foreldreansvaret og krevde mye samvær. Men jeg så det hele fra barnet mitt sin vinkel. Pappaen hadde så mye mer å tilby ham den gang da, enn jeg. Jeg måtte bli frisk. Bygge meg opp fra bunn. Det var et fortvilt, men nødvendig valg. Og tiden har vist at det var riktig. Gutten min har det veldig godt hos pappan sin han.

Å elske et barn, betyr å sette det barnet foran alt. Å være glad i ungen sin, vil si å ta alle valg basert på hva som er til det beste for den lille. Jeg var den voksne, den store. Han var babyen. Den uskyldige, lille. Det var min plikt å velge å la ham være innom trygge rammer. Jeg hadde ikke engang plass å bo på den tiden. Flyttet ut fra leiligheten slik at barnet mitt kunne flytte inn hos barnefar. Jeg var på ingen måte godkjent som omsorgsperson på dette stadiet, syk som jeg hadde vært nylig.

Så barnet mitt ble ivaretatt. Og som det viktigste av alt, endte det altså helt supert for han. Da er hovedfokuset i boks.

Jeg ser meg tilbake og tenker over hvor forferdelig vanskelig dette var for meg som mor. Alle tårene og psykosen. Det faktum at jeg var så syk at jeg ikke turde snakke om det til noen. Psykiatrien lot meg bare være der. Vandre rundt i gangene, livredd og engstelig. Ikke et ord. Innimellom maniske dansefauker og rare ideer om paparazzi i buskene og gift i maten. Hverdagen  min var uutholdelig. Hvis det ikke hadde vært for en liten gutt som fortjente en mamma i live, samt at at jeg lengtet etter å få møte barnet mitt igjen, hadde jeg drept meg selv der og da. For det var et helvete.

Jeg tenker på dem som er der nå, der jeg var for 7 år siden. 

Det finnes intet ettervern essensielt fokusert på å behandle, støtte og bygge opp foreldre som opplever traumen det er å bli fratatt babyen sin på sykehuset rett etter fødsel. I det hele tatt fratatt barnet sitt. For ja, det handler om barnet, og er ikke det beste for disse barna at vi redder foreldrene deres også? Vi kan ikke hjelpe de mammaene og pappaene som ikke vil endre seg til barna’s beste. Men det finnes mange motiverte foreldre der ute som er villig til å gjøre alt for å bli de foreldrene barna deres trenger. De bare savner veiledning. Guiding. Lys i mørket.

Det beste for et barn som blir flyttet unna foreldrene sine, må være at de av foreldrene som ønsker det og er motiverte for det, bygges opp raskest mulig, slik at de kan bli i stand til å lære alt de ikke kunne. Hvordan sette barnet først. Hvordan forstå hvorfor barnet trenger å vokse opp omkring annerledes tankegang hos den voksne enn det som hittil har vist seg å være feil tankegang. 

Ettervern. For barnets skyld. Det å bygge opp mor og far. Lære dem hvordan de som foreldre må tenke.

Så hva gjorde JEG for å bygge meg opp i stedet for å gi opp alt?

Først og fremst vil jeg beskrive hverdagen min i dag. For det er jo ikke sikkert at du som leser dette er fast leser av denne bloggen min. Nå har babyen min blitt en herlig guttunge på 7 år. Han har mange venner der han bor 20 minutters kjøretur unna meg, hos pappan sin. Han har det veldig bra, og er hos meg annenhver helg og ferier. Jeg kunne kjørt på for å få ham flyttet hit til meg. Men hvorfor skulle jeg det? For min egen ære? For gutten min, han har det jo godt der han er, han. Og dette handler jo om han. Ikke meg.

Jeg bor nå i et rekkehus med 3 etg. For snart to år siden fikk jeg enda en guttebaby. Denne gangen gjorde jeg alt annerledes, og holdt meg frisk. Jeg fikk ha med meg babyen min hjem på en lyseblå lykkesky, og har hoppet rundt på den lykkeskyen ever since. Jeg er frisk nå. Og jeg takler det å være mamma veldig bra.

Det første året alene med barnet mitt hjemme var jeg tilogmed klin edru. Etter det peilet jeg meg inn på en mer normal tilværelse der jeg som andre kan ta meg et glass hvitvin når barna har sovna, eller en fest og noen pils når begge barna sover hos pappan sin. Men hvis jeg har barnevakt, kommer jeg alltid klin edru hjem. I begynnelsen var jeg hysterisk på rydding og vasking. Nå har jeg lært meg å roe ned. Det er ingen krise om oppvasken står til i morgen. Eller om det er litt støvete her og der innimellom.

Det jeg gjorde for å bygge meg opp, var først og fremst å innse at jeg har diagnose bipolar 1. Innse at jeg måtte ta medisin. Forstå at de ikke ga meg medisin for å “deale statsdop”, og jeg gikk kurs for å lære mest mulig om diagnosen sammen med andre med bipolar.

Jeg må presisere at jeg oppsøkte alt dette selv. Ingen stod der og tok imot meg. Jeg kravlet meg opp rimelig alene i min egen boble. Fra å sitte og gråte på gulvet med foldede hender i bønn om et bedre liv, til å jobbe gratis i barnehage for å lære meg mest mulig knep som mor. Etter det jobbet jeg som lønnet vikar i en annen barnehage. En periode var det vanskelig å samarbeide med pappan til gutten min. Det var nok uvant for ham å skulle takle all plutselig anerkjennelse. Men etter hvert ble det bedre, og han begynte å respektere meg, og forstod at nå var jeg frisk. 

En drøm jeg har er å hjelpe foreldre i samme situasjon som jeg var i. Fordi jeg vet at alt er mulig. Man kan endre tankegang og utvikle seg.

En dag jeg møtte dama som var saksbehandleren fra barnevernet som tok fra oss babyen vår, sa hun: “Huff Helene. Hver gang jeg ser deg tenker jeg på at det må rippe opp i en del traumer å se meg..” Jeg svarte henne at hun jo bare gjorde jobben sin, og at hun gjorde den jobben veldig bra. Jeg blir glad hver gang jeg ser henne. 

Jeg er så takknemlig for at noen tok vare på gogutten min da mamman hans var syk. Det føles så godt at alt gikk så bra. For jeg elsker barna mine, og gjør alt for dem.

Men jeg vet om en undergrunn der alt har rast. Der mørket skygger for alt sollys, og sorgen skyller som sorte, pulserende bølger. Der sitter mødre og fedre i skam, og gjemmer seg så du aldri får se. Det de bærer på er for flaut å vise frem. Sannheten om tidenes nederlag. Sannheten om at det kan se ut til at de ikke greide den eneste oppgaven i livet som er verdt å mestre. Og savnet er enda mer heavy enn de sorte bøgene. Dette savnet kan ødelegge et menneske og knuse det.

Reis deg mor. Reis deg far. Husk at hvor enn du drar, er det for barnet ditt, du har slitt. 

Løft hodet, og se andre sider enn deg selv ved denne klode. Du skal være et forbilde nå, det må du forstå.

Et lite barn som trenger deg… og senere kan du vise det vei. Men først skal du opp og stå, for du skal i motbakke gå. 

Nok selvmedlidenhet. Ja, for du vet, nå er det tiden som gjelder, og barnet som teller.

Lær deg alt om hva barnet ditt trenger. Fra omsorg og kjærlighet, til ull, fleace og rene senger. Se alt fra barnet’s ståsted, så kan du kanskje få være med…

…på den vakreste reisen i livet, lytte til barnelatter nede ved sivet, se den lille vokse seg stor. Høre det første ord. Holde ei redd lita hand, vise vei der det går an. Være en moden voksen og tre utav a4boksen. Titte på Bambi og høre den lille si: “Babbi, hihi”.

Jeg våkner opp til eventyrland, klemmer og kos, latter og barnegleder, hver dag. Jeg har klart det. Jeg forandret hele helvete til himmel og paradis på en gang. Fordi jeg innså at jeg måtte starte med meg selv for å kunne bli den modne mamman barn trenger. Jeg var nødt til å bli frisk mentalt, tilgi meg selv og bli glad i meg selv. Det var nervepirrende, men så mye mer enn verdt det.

Så jeg lever selve drømmen. Dette var hva ei ung mamma ønsket seg mer enn alt da hun lå gråtkvalt i institusjonsseng etter institusjonsseng på Østmarka, DPS Stjørdal og Levanger psykiatrisk sommeren 2009. Som en flatpakke i evig sending mellom institusjonene. Hun drømte ikke om å reise til Spania. Ei heller å bo på hotell i New York. 

Men å få holde omkring en bitte liten guttekropp. 

Det holder ikke med kjærlighet. 

Man må kunne sette seg selv helt til side.

Man må kunne tenke logisk og modent.

Man må være frisk mentalt. 

Man må kunne evne å stille døgnrytme og måltider inn på en liten kropp.

Man må kunne være utholden og tålmodig på samme tid.

Man må kunne tillate seg selv å gjøre små feil uten å bli rar av dårlig samvittighet.

Man må kunne ha styring på økonomi og ha balanse i livet ellers.

All denne mammakjærligheten holdt ikke, der jeg lå krøket nede for telling. 

Men. Nå i 2016, der jeg tar meg av barna mine og gir dem alt i en vidunderlig spennende hverdag med små første ord, lek og dans, ville ikke all denne logikken, balansen, økonomien, tilsidesettingen av seg selv og modne tankegangen, 

vært verdt en tøddel uten ekte kjærlighet.

Vær varsom med en del av dette landet som lider under null etterhvern. Zero oppfølging. Og den “oppfølging” som er, har for lite kunnskaper til å stå oppreist i en slik knust situasjon. 

Varsom, fordi små barn fortjener sterke, trygge, friske foreldre.

Bilder fra sommeren 2009:

 

 

I en trang bakgate med brostener på, ved Mariatorget i Stockholm, ligger ei ung jente på 18 år og gjemmer seg for politiet. Tårene presser på, og hun har ikke mye valg når det gjelder akkurat de tårene. Hun kan ikke holde igjen mere nå. Alene. Så alene. I hele verden. Fortvilt og oppgitt lar hun salte tårer treffe Stockholm’s brostener.  

Stockholmstriologien: http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html

Jeg skulle så gjerne reist tilbake i tid og gå inn i historien. Skulle satt meg ned ved siden av henne og holdt omkring henne. Skulle strøket henne varsomt over de unge kinnene hennes og fortalt henne at alt, ALT kom til å ordne seg. At hun ikke kom til å være alene i hele verden for alltid. At hun kom til å slippe å rømme.

En vakker, nydelig, fantastisk dag.

Kanskje visste jeg det innerst inne. At det kom til å bli mye, mye verre, men at alt kom til å bli til bra. Til slutt.

Inne på en psykiatrisk avdelig ligger en ung kvinne og rister av angst. Året er 2009. Hun savner hjertet sitt. Så vanskelig for henne å forstå all denne tvangsbehandlingen, men hun kan ikke gi opp. På ny glir hun inn i virkeligheten. Så bærer det tilbake igjen, og alt er kaos. Hjertet sitt. Hjertet sitt. De tok ham fra henne. Hvorfor? Hvorfor? Alt hun har å leve for er den nydelige lille babyen på bildene. De bildene er alt hun bryr seg om inne på et gammelt institusjonsrom, og nå drypper tårene ned på dem, så hun må legge bildene lenger bort på madrassen. Helvete. Dette er verre enn helvete.

Reisen forbi polene: http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Skulle så gjerne reist 7 år tilbake, og satt meg ned på madrassen ved siden av henne, strøket henne over ryggen og fortalt henne om miraklene framtiden hadde henne i vente. Om hvor frisk hun kom til å bli. Hvor sterk hun var innerst inne. Om babyen hun skulle få gi så mange koser og klemmer hun bare ville, om lillebroren hans som skulle komme senere, og om helt utrolig vendinger. Skulle klemt all angst og sorg utav henne og 

forsikret henne om at alt, ALT kom til å ordne seg. 

Kanskje forstod jeg at helvete hadde en ende. At jeg en dag skulle greie å slukke flammene i dette forbanna marerittet, og så frø der heller. Som skulle spire frem en vakker hage. Kanskje kjente jeg innerst inne at jeg aldri kunne godta det glimt av mareritt som red meg og mine nærmeste på den tiden. 

For uansett hvor ille det er. Uansett hvor dypt man har sunket i et bipolart hav, finnes en framtid å fighte for. Ingenting står stille. Alt forandrer seg. Og man kan sitte i bilen sin og la den stå i ro der på rasteplassen, så lenge man vil. Men man kan når som helst vri om nøkkelen. Kjøre. Ta kontroll og bestemme retningen i sin ferd.

Kjære unge, fortvilte jente. Du som ligger alene i en bakgate i Stockholm i 1998. Jeg fant løsninger. Det ordna seg. Jeg opplevde forferdelig ting, men det gikk bra til slutt. Snart møter du Anna Larson, og hun kommer til å ta seg av deg. Du skal straks reise deg og tørke både tårer og støv. Og så ordner det seg. Kanskje står framtidsjeg og stryker meg over håret mitt akkurat nå, puster friskt på meg og sier: Helene, du kommer til å finne Anna Larson nå snart. Vær tålmodig.

Kjære gjøkeredejente. Du som er syk og innelåst i 2009, uten å forstå hvorfor. Du som har mistet all selvtillit, og tror den aldri mer kommer tilbake. Du som skammer deg over deg selv, og føler deg like liten som de bittesmå bakteriene vi ikke ser med det blotte øye. Jeg lover deg at du kommer til å respektere deg selv i framtiden. Du kommer til å bli stolt av deg selv, og du vil komme til å lære deg alt om deg selv. Du får barnet ditt tilbake, du får gi ham mammakjærligheten din, og du får et til å gi omsorg til. Denne gangen kommer du til å holde deg frisk, og ingen kommer til å ta fra ham mamman sin. Du må jobbe med den selvtilliten. Men til slutt, i år 2016, vil du ha kommet til et stadie der du er 100% trygg på deg selv, både som mamma, skribent, venn og slektning.

På bunn er det mørkt. Der er det vanskelig å se, selv de mest fargerike fiskene. 

På vei opp er svømmetakene tunge å ta, og man får knapt puste.

Men man kan skimte litt av lyset.

Med hue over vann er man lettet i stand til å puste, akkurat da man var i ferd med å miste all oksygen.

Men. Når man har kravla opp på land, og satt seg i bilen sin, vridd om nøkkelen og startet ferden inn i en ny tilværelse, da er alt ok. Helt ok. 

Jeg finner ikke glede i dyre gjenstander. Jeg er mer takknemlig for hver time jeg får som frisk mamma, enn en ørkenvandrer som finner en oase. Jeg tenker annerledes enn de fleste. Ser ikke ned på de som kaver på dypet. Samme hvilket hav de har sunket i. Jeg er i stand til å svømme ned dit de er og leve meg inn i bunnløs sorg og smerte. 

Jeg er stolt av den jeg er, og ingen kan ta fra meg det. Lykke er ikke gjenstander, gods og gull. Materielle goder er morsomt, men synker man, må man svømme oppover, og da kan for mye å bære på, sinke.

Jeg har vært på bunn mange ganger før jeg kom meg på land. Og jeg tenker annerledes. Meningen med livet mitt er ikke å finne meg en samboer, og jeg greier ikke lenger å kjenne på ensomhet. Det meste i mitt liv planlegger jeg ikke, for jeg har respekt for universet’s mening med deja vu.

Man må samarbeide med så mange sider ved seg selv for å bygge seg opp. Til slutt er det seg selv man kjenner best. Til slutt trives man med seg selv. Man kan føle forelskelse og beundring, men man vet det går over.

For den jeg virkelig elsker

det er den gråtende 18åringen i et smug i Stockholm, den dypt fortvilte 29årige nybakte, innelåste mamman, og den supersterke 36åringen som suser ivei på sine egne veier. 

Bipolare flammehav kan slukkes, en kropp kan reise seg, og et vakkert sinn kan skape nytt liv.

Hellyeah! 

 

 

 

Jeg vrenger opp lyden. Dj Tiesto roper inn i ørene mine: Give me peace.. Freeeee  ….in this silence I am freeee!  Sarah Mc Lachlan har litt rett. Men ikke helt. Ikke for min del.

For jeg trenger ikke lenger stillhet fra fortidens sinte stemme for å få fred. Peace, man, I have peace. All the time. In silence and in noise. Og jeg vet at du også kan få fred  ….dersom du hadde tatt meg i hånda og oppriktig beklaget.

Jeg vrenger enda mer opp. Føttene mine tar rytmer og jeg danser så intenst inni meg at det sikkert vises utapå meg. Aftrikaneren og damen med en stor flue på veska si ved siden av meg i et av Trondheim’s buss-skur, senser nok sikkert energien min. Men jeg bryr meg ikke om det, skjønner du.

I det vi tråkker inn i bussen, tar Shakira over. Hun synger om å prøve alt. Om å tørre å feile. Det er Zootropolis-sangen, og jeg og gutta mine digger den sangen. Jeg småtripper, og nikker takten med hodet litt sånn “dere ser det ikke, for detta er usynligtaktenikking” og litt “selvfølgelig ser dere at jeg nikker takten, men jeg har headset-lov til det-taktenikking”. Slikt som jeg for Gud’s skyld aldri turde å gjøre for 11 år siden, da jeg lot deg stjele sjela mi dag inn og dag ut. 

Vet du hva. Jeg ser deg. Jeg ser deg virkelig, hver eneste gang jeg ser deg.

Akkurat nå for tiden ser jeg deg riktignok ikke, der inne i butikkene i lokalmiljøet. Nå sitter du og dingler med føttene i et eller annet fengsel. Spikrer paller. Det er mer ditt hjem enn noe annet. Du har bodd lenger i fengsel til sammen, enn noen andre steder. Hver gang du kommer ut, sukker lokalsamfunnet, og gruer seg til alle dine grusomme påfunn. I rus? Joda, men det er rusen alkohylende kong alkohol som er aller verst i ditt tilfelle. Har du hatt i deg amfetamin, eller røyket hasj, er du rolig og nervøs. Det er i fylla. I fylla tragediene rammer folk som bare såvidt overlever.

Det er i fylla du truer folk med lekepistoler, ekte økser og motorsager for real. Det er i fylla du skaper frykt. Det er i fylla du driver med terror.

Jeg rusler mot Trondheim stasjon og trekker inn duften av sjø og båtliv i det jeg går over brua. Kjøper meg sukkerfri brus, og setter meg ned i hvilestolene for å vente på toget. Men jeg må reise meg. Må gå bort og spørre. “Kan jeg få ta bilde av deg og den fine hatten din til et forbipoleneinnlegg?” Hun er et lett vesen. Et ja-menneske. Hun er nydelig. Vakker. Og jeg er fri. Fri til å mene det. Synse det.

 

 

Lola montez ruller innover øregangene mine. Volbeat og jeg. Jeg og Volbeat. Jeg er en fri sjel som digger den musikken jeg vil, og som beundrer alle fine damer og menn jeg ser, uten å få rundjuling av deg. Uten at du klikker og hopper rabiat over stoler og bord inne på utesteder for å la meg stå igjen og skjemmes. Uten å hamres inn med sykelig sjalusi som dagen etter fikk alle verdens farger til å lyse opp i ansiktet mitt. På kroppen min. Slik at jeg måtte gå i dekning. Gjemme meg i to uker, så ingen fikk øye på skammen min. Uten å lide under din smerte.

Det er Volbeat og jeg nå. Inne på stasjonen. Og jeg er fri som bare juling!

Det er over et tiår siden nå. Det var ei anna jente. Jeg er en helt annen dame. 

Ville tatt en kaffe med deg. Tilgitt deg alle slagene. Fjernet din dårlige samvittighet for alle sparkene. Frelst deg fra alle kvalene for de gangene du skremte vettet av meg. 

Tror du ikke jeg ser det. Tror du virkelig ikke jeg ser hvor liten og svak du er? Hvor nær du er ved å gi opp og dø? 

Hva ville du helst skulle skje etterpå? Skulle lokalsamfunnet trukket et lettelsens sukk og endelig fått fred, de også, i det presten lot jord falle ned på kista di? 

Hadde din livsoppgave vært fullført her på jorden da, dersom du etterlot deg bare fyll, faenskap, ondsinnede handlinger, og et lettet lokalsamfunn? 

Eller ville du at alle skulle vent seg til den nye deg over noen tiår først. Et lokalsamfunn som ville husket deg som han som vendte om akkurat i tide, og begynte å jobbe med veldedig frivillighet, eller noe i den duren, i den lille byen vår? Han som hjalp andre rusmisbrukere til et bedre liv. Ved å snu i tide. Ingen skam det, vey du fengselsfugl. Å vende om, og snu i tide. Hjem til den du egentlig er.

Tror du ikke jeg vet det? Tror du virkelig ikke at jeg vet du leser dette? 

Kjære fortidens spøkelse. Nå sitter du altså der igjen. Kanskje føler du at både samfunnet og du er tryggest det inne på cella di. Noen få kvadratmeter som trygger ei vill underground ensom bikkje. Alene i hele verden. For nå har du ikke særlig mange venner igjen der ute i den store verden. Hverken over, eller under, ground. 

Jeg er ikke bitter på deg skjønner du. Intet offer her. Jeg er en tøffing. Superlady in my life! Og voldsalarmen? Den forsvant med sår som grodde. Jeg trenger den ikke. For hvis du prøvde deg, hadde denne dama banket deg gulere, og blåere, enn du noensinne trodde en lady kunne få seg til å gjøre. Det heter selvforsvar, og selv om jeg ikke kunne et kvekk av det dengang da, så er det andre timer og boller nå.

Har du hørt sangen “Håp” av Jo Nesbø, De derre?

Da jeg satt nederst på rangstigen og alt håp egentlig var ute, var det den sangen som holdt meg oppe. En venninne av meg brente den på en god gammeldags cd til meg, og den følger meg fortsatt.

Det er håp så lenge det er liv.

Jeg vet du lever. Ergo er det håp. 

Og jeg er den som kunne besøkt deg nå, for å hjelpe deg ut av den onde sirkelen din. Jeg er den som kunne gjort samfunnet en tjeneste og iallefall prøvd. Men livet har lært meg noe viktig.

Livet har lært meg at når studenten er klar, kommer læreren.

Livet lærte meg at ingen kan hjelpe noen andre enn seg selv. Man skal ikke drive å fikse andre. Man skal la den spede spiren få stå i fred.

Fiks det nå.

Skjerp deg, og helbred deg selv. Tiden er inne, akkurat nå som du sitter der bak murer og låste dører før ørten gang.

Voks opp for faen. Du er en mann nå. Ta til vett og slutt å oppføre deg som en snørrete drittunge.

I flere år hilste jeg ikke på deg da jeg så deg i butikkene i sentrum av byen. Jeg glodde deg intenst inn i de usanne øynene dine til du så ned eller bort. Og jeg gjør det fortsatt. Du skal vite at jeg kommer til å ignorere deg til den dagen kommer da du ber om tilgivelse. Til den tiden kommer da du begynner å ta ansvar, og begynner å bidra med noe positivt, foran å skremme vettet av folk.

Har du noen gang fundert over hvor feil du tar der du går omkring i din egen skitne lille boble og innbiller deg at frykt er ensbetydende med respekt? 

Respekt er noe helt annet.

Jeg reskpekterer deg ikke i det hele tatt. 

Men jeg kommer til å respektere deg og gi deg tilgivelse….

…den dagen du legger fra deg fortidens spøkelser og går videre inn i et nytt kapittel.

Og den dagen sitter jeg…

…enten ved en ensom grav.

….eller ved en handshake over en kaffe, der du forteller om ditt fantastiske nye liv som hjelpsom og grei medborger.

Det er det BARE DU som bestemmer.

Du har en venn i himmelen som har tilgitt, når den dagen kommer, og du har en potensiell venn i framtiden.

 

Jeg skrev til deg det innlegget under her. Trykk på linken. Les og lær. For. Så lenge det er liv, er det håp. Jeg så tårene dine. En narsissist er fortvilt, usikker og full av følelser. Der en psykopat ville trivdes på en øde øy, hadde en narsissist ikke greid det emosjonelt. 

Så snu i tide, fengselsfugl.

Du kan ikke overleve på den øde øya di særlig mye lenger.

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1445779581_volden_drepte_noe_i_m.html

 

Året er 2014. Det er sommer. Heten bølger inn over landet og imponerer med en av tidenes heteste bølger. Hetebølge. Det kunne vært så digg det. Hvis det ikke var for at jeg er gravid og nærmer meg tilstand høygravid. 

Jeg har ikke normale crawings som alle andre gravide. Har svangerskapsdiabetes og må tygge salatblader og drekka vann.

Men jeg har en syk dille som overgår alt annet jeg noen gang har hatt dilla på: bading. Bading bading og atter bading, hell yeah. Jeg kunne bodd i akvarium, og leter etter steder å bade hele tiden, med tunga ut av munnen som en overopphetet bikkje, ser jeg meg om etter bademuligheter, konstant. 

Jeg kjøper et megabasseng til lille Mathias, og later som om jeg er verdens cooleste mamma, snill som bare fytti. En mega rakkarmamma som ligger og kaver i det svære bassenget dag ut og dag inn. 

En dag våkner jeg til soveromsbadstu. Jeg dropper alt annet, enn å løpe gjennom kåken, gjennom den lille terassen, og hoppe uti superbassenget. Aaahhh…

Jeg husker en dag Mathias var hos pappan sin og det troperegnet. Jeg la meg og den svære magan min oppi den blå giganten på plena, og lot svære regndråper dryppe over meg. Jeg var det lykkeligst pattedyrvesen ever akkurat da. I promise!

Jeg leide Mathias og meg inn på hotellet ved siden av Pirbadet, og der bodde vi i to netter. I ca 20 timer av disse to døgnene badet vi i Pirbadet. Den ene dagen i 10 timer i strekk. Vi hadde bare pauser for å spise oppe i våtrestauranten, og vi kunne godt badet mye lenger enn 10 timer den dagen, begge to. 

Langt ute på høsten var strendene i distriktet her rensket for folk. Bortsett fra en svær mage som lå og duppet i den ene strandbukta. Jeg kjente vannet var så deilig varmt, og koste vettet av meg der jeg svømte og duppet rundt. Lenge. Lenge lenge aaahh..

Året er 2016. Jeg sitter her på en kafé i byen her og nyter en milkshake mens jeg lytter til musikk. I posen min under bordet har jeg et splitter nytt og søtt lite basseng som jeg har kjøpt til gutta mine. Et normalt, lite plaskebasseng.

Det store bassenget i kottet må nok vente noen uker før vi på lykketoppen gidder å pese med å sette opp det. Badedilla forsvant med høsten og forstervannet i 2014, og, vel, jeg savner det litt. For en nytelse det var å bade den sommeren. 

Men men. Ei dille er ei dille. Og den varer bare i 9 måneder. Etter det kan vi bare humre av det og klø oss på haka mens vi minnes noen svært så crazy days, der alt ble avgjort ut fra en stor og krevende mage.

 

 

 

 

Du jobber for barnevernet.

Du kom inn i vårt liv på et tidspunkt der jeg ikke helt trodde på den sterke tigermamman med løveklørne som buldret inni meg.

Du jobber altså for barnevernet. Et barnevern jeg selv tilkalte da jeg gikk gravid. Livredd for å feile igjen. Skremt ned til bakken ved tanken på å bli syk igjen, og ikke få ta meg av mitt eget barn. Slik som sist. Så sårbar.

Og så innmari sterk. 

Du kom hjem til meg og ble med oss på reisen. Miljøarbeideren sendt fra oven. Høyt utdannet innen feltet, profesjonell, støttende og konkret. Vi hadde tonen fra dag en. 

Jeg hadde så mange spørsmål, og du kunne svare på dem alle. Du støttet meg i absolutt alt. 

En selvtillit var sådd. Den spiret. Hver gang du besøkte babyen min og meg, grodde den spiren. For du vannet den og ga den presis riktig næring. Jeg begynte å tro deg, hver gang du sa:

“Helene, det e ikkje sekkert det e mest veiledning du treng. Du treng nok å få høre at du e god nok som mamma”

Og nå kommer tårene pressende. For tenk, det sa du til meg. 

Jeg hadde en nedtur. Ting var knallføft, og ved et besøk trillet tårene der jeg satt med min lille skatt i fanget. 

Du tok grep, elegant og profft. Fikset situasjonen glatt. Etter ca 3 uker strålte jeg igjen, og spiren du hadde vannet jevnt og trutt, slo ut i blomst.

Nå hadde du hentet frem tigermamman i meg. En tigermor med løveklør og bred bagasje. Jeg visste at jeg var god nok for begge mine sønner, nå. Ingenting kunne stoppe meg. 

Du fortsatte å stelle godt med den fargerike planten. Klappet meg på skuldra, og sa:

“Du gjør alt rett, Helene! Det her e storartet! Ungen din har det godt! Han e trygg. Stol på dæ sjøl!”

Er det rart jeg gråt da du dro i dag?

For i dag dro du for aller siste gang.

Du gikk ut av døra mi uten ny avtale. 

Vår siste prat. For dere har henlagt barnevernssaken som jeg selv ba om. Du har gjort jobben din, og den like fantastiske saksbehandlerdama har gjort sin jobb i kulissene. Dere er ferdige her. Som jeg skrev i et tidligere innlegg: normalt skulle jeg vel jublet over en henlagt barneverssak. 

Men en henlagt sak betyr at jeg ikke får flere besøk av ei fresh og klok dame som har så mange interessante greier å prate om. Som jeg hele veien har kunnet stole på var der 100 % for barnet mitt. Og for meg som mor.

Jada. Jeg vet du har rett. Sønnen min trenger det ikke. Jeg trenger det ikke. Det handler også om ressurser.

Men selv om du mente at jeg ikke trengte så mye veiledning, men mer det å få høre at jeg gjorde ting rett, hør nå her:

Du har lært meg så mye. Du bygde en plattform under min sønn, som gjorde det mulig for meg som mor å stole på meg selv. Det du gjorde var meget, skal du vite. Jeg vet at jeg kommer til å stå stødig ved mine barn og stole på meg selv, alltid. 

Du jobber for barnevernet, og bidrar med uvurderlig kunnskap og elegant tilnærming, samt en ærlighet vi behøver omkring barn. 

Jeg har vært meg selv. Vært åpen og ærlig til deg. Og du har tatt imot alt med en varsom klokhet som jeg aldri kommer til å glemme. 

Det føltes skummelt å tilkalle barnevernet, i en hormonell tilstand der jeg kjente meg forsvarsløs og ensom om alt. Liten og gjennomsiktig. Rett og slett livredd, var jeg. 

Men farlig var det ikke. Det var ikke farlig for noen parter å be om hjelp i en tid der jeg virkelig trodde barnet mitt kunne komme til å behøve et sikkerhetsnett. I en tid der jeg ikke visste om jeg kom til å være bra nok. Som mamma. For en liten babygutt.

Du var det nettet. Akkurat det nettet som passet for oss. Med alle dine rosende tilbakemeldinger og din tilstedeværelse.

I dag så vi oss tilbake. Vi pratet om den tiden. Barseltiden da jeg skulle takle alt fra alenemortilværelse til, innimellom, to barn, til all verdens møter og mennesker. 

Du sa du hadde sett det hos meg med en gang. At jeg fokuserte på barna. At jeg var motivert for all veiledning som måtte komme. At det var bra, alt det der.

Du tilogmed støttet meg i skrivingen min.

Fader altså, du og saksbehandlerdama… håper jeg får være så snill å få lov til å invitere dere hit om et års tid. Bare for å bake den kaka dere fortjener.

Pappa’s kusine i Vesterålen, er som en tante for meg. Du minner om henne. Sterk og intellegent.

For noen. Noen gjør faktisk jobben sin grundig. Det er sikkert. 

Og noen. Noen jobber med livsviktige greier. 

Noen jobber med å vanne små skjøre spirer. 

Og noen. Noen får spirene til å gro.

Mens andre. Andre får dem også til å blomstre ut i fargerike nyanser. 

Slik det skal være.

Takk, jeg er så innmari takknemlig, miljøarbeider og saksbehandler. 

Jeg lover å alltid gjøre mitt aller beste for barna mine. Lover å være denne gode mamman for dem alltid. Dere har plantet en plante som varer evig.

To varme klemmer fra en tigermamma som aldri glemmer to sterke proffe damer som var der for lille søte ungen min.

 

 

 

Hun følger meg til trappene ned mot utgangsdøra på kommunehuset. Der skal våre veier skilles. Saksbehandlerdama og jeg står ved det endelige veiskillet. -“Helene, jeg sender ut papirene på at vi henlegger saken, og så må dere ha lykke til videre..”

Hun smiler og gir meg en klem. Jeg kjenner tårene presse på og sier at hun må hilse miljøterapeutdama. Håper hun kan komme på en kaffeprat til før vi kutter kontakten. Men jeg vet det jo. Det ender her.

Barnevernet henlegger saken, og jeg har visst det lenge. Nå skjer det formelt også. Jeg burde hoppet ut av kommunedørene i glede, med et stort glis, som Snurre Sprettine herself. I stedet går jeg inn på toalettet med tårer som presser på. Tørker dem bort. Vandrer ut og setter spor i snøen. I dag tar jeg turen til Trondheim, bare for å være alene i mengden.

Det var en litt spesiell barnevenssak. Jeg tilkalte dem selv, da jeg var gravid. Sånn for sikkerhets skyld, siden jeg har diagnose bipolar, og satt med lav selvtillit som mor fra før. Dette kan du lese om her . 

De slo ring omkring meg, og jeg ble glad i dem, rett og slett. Barseltiden min var en eneste stor idyllisk opplevelse, med 6 kloke koner i et team. De ga meg så mye god tilbakemelding og skryt som mor, at min selvfølelse vokste seg større enn den noensinne hadde vært. Optimistiske var de, hele veien lang.

To av disse kloke konene var saksbehandlerdama og miljøterapeutdama fra barnevernet. Jeg forstår og respekterer de som opplever å ikke få riktig hjelp av barnevernet. Det må være grusomt for barna.

Selv har jeg blitt båret på en gullstol så omsorgsfull og god, at det førte til en meget sunn tilværelse for barna mine. 

Derfor gråt jeg litt i dag. Fordi jeg virkelig kommer til å savne disse to damene. Jeg vet vi ikke behøver den slags hjelp de har å tilby. Vet det er selve dem som fantastiske, ærlige og tydelige mennesker jeg vil savne. Leken mellom lille skatten min og miljøterapeutdama. Omsorgen de har vist for barna mine. Husker godt da saksbehandlerdama holdt babyen min i armene sine for aller første gang på sykehuset. Hun strevde med å holde tårene tilbake. Jeg glemmer aldri hvordan det varmet det stolte mammahjertet mitt.

Helt utrolig at jeg skulle gråte nå. Men jeg levde i nuet og tenkte ikke over at denne dagen ville komme. Visste ikke engang om jeg kom til å duge som alenemamma den gangen for snart to år siden. Men jeg gjorde visst det. De så noe i meg som jeg hadde vansker med å se selv..

…at jeg er EI GOD MOR! 

Tusen takk, saksbehandler og miljøterapeut, for at dere fikk meg til å se selv alt jeg gjorde riktig. Takk for at dere hjalp meg å innse at jeg er ei sabla bra mamma for barna mine. Husk hvordan dere bidro til trygghet omkring vår familie sommeren 2014 og fram til i dag.

Nå skal jeg tråkke videre. Ikke helt alene, men uten to proffe, muntre ladies. Skal tørke tårene, og gå ut i Trondheim’s gater, mens jeg tar med meg så mange gode ord om meg selv som mor, at jeg akter å stå stødig.

Jeg ser ei ung mor med en liten baby i samme bæresele som jeg har, og Emaljungavogn som den jeg hele tiden har brukt til gutten min. Hun spiser en banan mens hun vugger litt på babyen i bæreselen. Ser hun er stolt. Hun koser med den lille på en måte jeg kjenner til..

Jeg ser meg selv for et år siden, her inne på Trondheim stasjon. Så reiser jeg meg og går videre. Fortiden kommer aldri tilbake, vi skal skape nye minner nå.. 💙💚💜

 

 

 

Vi har entret år 2016, og det er 18 år siden jeg var 18 år. Jeg skal nå reise tilbake i tid og hilse på henne igjen. Hun som stakk av fra tvangsinnleggelse i Norge, og ble tatt vare på i Stockholm. Jeg skal være med henne på rømmen i Stockholms gater’s siste kvelder. Dere var med meg dit for et halvt år siden, og dersom du ikke var det: Les hele triologien her .

Jeg unnlot å fortelle om de to siste kveldene i Stockholm, og ga dere kun bruddstykker. Nå er tiden inne for å fortelle mer om hvordan de siste to døgnene artet seg for lille Hege på 18 år, alene i Stockholm i 1998.

Anna hadde bedt meg og Gunilla om å finne oss et annet sted å være. Hun var lei for det, men kunne ikke gjøre noe med det, da leiligheten i Stockholm jo var faren hennes sin, og jeg tror ikke engang denne pappan visste om hvordan Anna tok seg av “slike som oss” som hun kalte det så enkelt og greit. Det skulle komme noen amerikanere til byen, og bo i den lille kåken. Den fantastiske, bittelille, bohemaktige hippieleiligheten, men stor seng på stolper, hyller opp etter høye vegger. Hyller med hatter, parykker og annet stæsj. En enkel benk med vask og hengekroker, der Anna’s vegetarmat ble laget. Ute i gangen kunne man se et lite lufteromav en terasse blant alle leilighetene, ut av et vindu. Der stod jeg flere ganger under åpen himmel, og kjente hvordan verden tok vare på meg på sin spesielle måte, mens jeg røyket svenske sigaretter.

Men nå ga jeg opp. 

Jeg ante ikke hva framtiden ville bringe. Satte igjen buret med musa jeg hadde stjålet i dyrebutikken, og la ut på min ferd langs Stockholm’s gater. For en stund ville jeg bare glemme alt. Absolutt alt. Det var en tvangsinnleggelse jeg hadde rømt fra. Det var piller jeg nektet å ta. Det var på ingen måte slik at jeg turde å reise tilbake. Å risikere min egen frihet var ikke et alternativ. 

Jeg lot føttene mine tråkke trappetrinn for trappetrinn ned fra Anna’s trygge leilighet, for aller siste gang. Jeg visste ikke at det var for siste gang. Trodde jeg skulle tilbake og hente tingene mine og prate litt mer med Anna.

Langsomt og i ett med nuet, gikk jeg ut i Gamla Stan’s gammeldagse og koselige gater. Bare ruslet i vei, og lot vinden lekende ta håret mitt. Stockholm pustet meg vennlig i nakken. Jeg ga opp. Ga blaffen.

En voldsom ensomhetsfølelse skremte vettet av meg der den flyttet inn i den unge brystkassa mi. Jeg kunne like gjerne dø nå. Det fantes ingen framtid for meg i Norge, og her i Sverige stod et uoppnåelig høyt fjell foran meg midt i byen. 

En raring som meg. Et utskudd som jeg. En liten gjøkeredefuggel som hun derre rømlingen. 

Stockholm danser rundt meg. Jeg prøver å danse med. Diana forsøker også å danse med. Så vi gir opp litt, sammen vi to. 

Hun er ivrig. Litt sånn der overaktiv. Prater i et sett, og forteller i vei. I følge henne var hun medlem av 4nonblondes “innan Linda”, som hun babler om. Hun prater så mye at jeg innimellom lukker ørene.

Plutselig har jeg en venn. En eneste Dianavenn i hele store verden. Jeg er apatisk. Det må ha gått nærmere to uker på rømmen. To uker uten medisin. Og nå vet jeg altså den dag i dag, at en bipolar som jeg bør innta lithium regelmessig.

Men jeg er bare 18 år og skremt på flukt. Jeg snakker ikke mye. Gir blaffen i alt. Livet mitt er ødelagt for alltid, føler jeg. Jeg og musa i buret. Fanget i en stor by. Å reise tilbake til Norge’s låste dører er utelukket. Å bli her er ingen framtid. Jeg trodde det de første dagene, men nå har jeg sett nok. Jeg spises sakte men sikkert opp, i en pulserende by der jeg er komplett usynlig. Uviktig. Lille jeg er uviktig her, og uviktig der hjemme. Hva jeg gjør og ikke gjør, er helt og holdent betydningsløst. Jeg er ingen.

Diana sier at jeg kan henge med henne. Hvorfor ikke? Hvor ellers skal jeg henge? 

Jeg husker ikke hvor Diana’s sykler dukket opp. Men plutselig suser vi i vei på hver vår sykkel. Langs et slags byggefelt, opp en asfaltsving og ved et stort bygg på stolper. Diana forklarer meg at det er et slags sykehus. Hun viser vei inn i en svær, åpen kjeller. Langs veggene står store søppelkontainere, og vi setter oss helt innerst. Der sitter jeg og gir faen. I alt. Jeg kan like gjerne bli uteligger nå.

Bla bla bla bla. Diana prater og prater. Hun forteller om hvordan hun har kreft, og at det er viktig at jeg ikke sier det til noen. Cancer, snakker hun om. Jeg tenker at jeg selvfølgelig må sørge for at dama får livreddende hjelp. Hvis hun har kreft.

Plutselig sitter Diana med en liten pose med noe hvitt pulver oppi som hun viser meg. Jeg har aldri sett sånnt, men skjønner at det er noe som ikke er helt bra. Og det passer bra. For livet mitt eksisterer ikke. Jeg er en 18åring som ikke helt har det så bra. 

Hva det er oppi posen, aner jeg ikke. Har virkelig null peiling. Og der jeg sitter, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva det er heller. Men jeg er klar for å ødelegge livet mitt enda litt mer, og har intet å falle tilbake på. Avgrunnen, her kommer jeg; var like i nærheten, så hvorfor ikke hilse på?

Kjapt stikker jeg frem høyre pekefinger, slikker på den, stapper den nedi posen, drar den til meg og smaker på.

Diana roper, og utbryter: “Men hva fan! Så der kan du inte gøra!” Så ser hun på meg som om hun ser meg for aller første gang. Det går opp for henne at jeg aldri har sett dop av denne art før. Dette var nytt for den unge jenta hun drasset på. Hun begynner å le, og forklarer meg at man ikke skal utsette tunga si for slikt pulvet. 

Diana skravler i vei, mens hun villig deler av den hvite snøen sin. Medisinen i posen. Jeg får det pakket inn i et sigarettpapir, og svelger. “Nu, tjejen, mår du okej om en stund.”

Jeg våknet til liv. Alt klarnet, og jeg kunne høre meg selv puste igjen. Vi ruslet ut av søppelkjelleren, og hev oss på syklene. Det drysser hvit puddersnø over Stockholm denne natten, og det føltes som om vi syklet Stockholm rundt. Fort. Fort. Fortere. Raskere og friere. Jeg var fri. Krystallfri for noen timer. 

Jeg ser det nå. At Diana ikke hadde noen plass å bo. At hun derfor måtte rote rundt i søppeldunker. Men i mitt barnslige og svært så unge sinn, var litt annerledes. Da hun viste vei til noen søppeldunker, trodde jeg det var av spenning. Diana ristet på det omkring 30 år gamle hodet sitt, da hun så at jeg drasset med meg videre ei porselenskirke på størrelse med et lår, og andre hyggelige pyntegjenstander. Hun spurte om jeg virkelig skulle ha med meg den derre kirka. Og av en eller annen nedsnødd, tåkete grunn, skulle jeg det. 

Vi syklet videre. Saktere. Saktere og tregere. Hjemme hos en kompis av Diana fikk jeg låne en dusj og stelle meg. Jeg var så sliten, at alt gikk i slow motion. Nedturen jeg hadde begynt på, ante jeg ingenting om selv. For det jeg hadde smakt på, var hvit puddersnø av Stockholms skyggeside. Det het amfetamin, og hadde en bakside av medaljongen natta hadde vist meg.

Det gikk nedover. Nedover i unnabakke. Fortere og raskere enn mitt unge sinn kune takle. Rusen var på god vei ut, og virkeligheten hadde alvor å by på. En sannhet uten bopel. En hverdag på rømmen fra psykiatrien i Norge. En redd og usikker framtid. Ordet angst fikk ny betydning. Alt var så mye mørkere. Rent fysisk, altså; byen var blitt mørk. Vidunderbyen min i djevelsk forkledning. Mørkere og mer nådeløs enn noensinne.

Syklene var borte. Hvit puddersnø var blitt til vått og eksosfarget slaps. Jeg dro føttene etter bakken, langs veien nedenom slottet. Følte meg som det motsatte av kongelig, og helt fortapt.

Senere har fagfolk uttalt at de tror jeg kan ha adhd i tillegg til bipolar. Jeg forstår derfor hvorfor jeg reagerte på stoffet amfetamin ved å bli klar til sinns, rolig og fattet. Men nedturen som kom etterpå, var aldeles ikke til å holde ut. Den grep om det lille hjertet mitt og gjorde meg hudløs og mindre enn den liten jeg noensinne hadde følt meg som. Livredd og mer ensom enn en øde øy.

Slik gikk det til, at Diana og jeg sakte men sikkert gikk til sosialtjoren. Der fortalte jeg de som jobbet der, om at Diana hadde kreft. Jeg så du ble sint, Diana, og hvis du lever enda; sorry, men jeg hadde gjort det samme i dag.

Jeg vil forresten takke deg, Stockholm’s nattedronning med det lange mørke håret, og den hvite puddersnøen. For hva hadde skjedd med meg, alene i den store byen, dersom du ikke hadde bidratt til å kjøre på meg så voldsom en nedtur, at jeg valgte å reise hjem til Norge? Jeg hadde antakelig opplevd ting i de gatene, som ikke hadde vært bra for meg. Du vekket opp ei ung jente på rømmen, og sendte henne hjem i noia. Takk for det. Jeg mener det, tusen takk for det.

Det skulle komme tøffere tider enn dette. Men jeg skled iallefall aldri ut på noe narkokjør. For jeg fikk smake på den mørke vonde baksiden av rusen. Og den vil jeg aldri aldri mer oppleve maken til.

Den hvite puddersnøen over Stockholm’s gater lærte meg om dagen derpå’s mørke slappsføre.

Jeg ble skremt som fy. Måtte lære dette et par ganger til som 20åring. Men de kongelige hadde nok mer utprøvende ungdomstid enn jeg. Jeg visste jo at hue mitt ikke kom til å tåle det. Den dag i dag rører jeg aldri dop. Jeg ruser meg på det rusfrie livet, joggeturer, aerobic og hvetegress. Er ytterst måteholden med alkohol, og drikker bare kaffe ute på byen. 

Jeg velger å huske Stockholm som en lang utdanning. Unge meg lærte mye der. Blant annet er jeg troende på en unik måte. Jeg blir passet på, og jeg VET det. Jeg TROR det ikke, jeg VET det. Behøver ingen religion, for jeg er trygg i mitt hjerte og mitt sinn, på hva jeg lærte meg å vite. 

 

Stockholm hadde flere sider. Kanskje en dag kan jeg fortelle alt. Men jeg kam forsikre om at jeg aldri opplevde noe traumatisk. Jovisst var det vondt nok for ei ung jente å oppleve denne nedturen den siste dagen i byen, men det var noe jeg tålte å leve med i ettertid. 

Jeg kommer igjen, Stockholm. Denne sommeren vil jeg reise tilbake.18 år har gått, og det vil aldri igjen være 18 år siden jeg var 18 år og alene i mitt andre hjem; Stockholm…

Kanskje kan jeg finne deg, Anna Larson..  

 

Skrevet av Helene Dalland 2016

 

 

 

Jeg var redhead, singel og sprek mamma for lille Mathias. Inni meg bar jeg på en liten gutt. Mathias skulle bli storebror, og for å få tiden til å gå, gikk vi mange turer. Vi plukket blomster og spiste matmakke, lo om kapp med hverandre og gledet oss over en voksende lillebror inni magen til mamma..

Han så meg ikke da han sov. Eller annenhver uke, da han var hos pappan sin. Mathias ble pent skjermet for hva jeg gikk gjennom. Tårer i bøtter og spann, insulinsprøyter og blodsukkermåler, …og tankene. Alle tankene. Jeg skulle bli alenemamma til to, og var forferdelig redd. Men noen ganger er det bare å bite tenna sammen, dusje bort salte tårer, reise seg, og børste av seg fryktens gamle støv.

 

 

Innen lille Even kom til verden, hadde jeg rukket å bli lysere i håret, lykkelig og sterk som fy. Å være alene med den lille søte bebin på barsel, var ubeskrivelig deilig. Jeg svevde. Forelska i to gutter. Og han ene hadde plutselig blitt så stor. Storebror..  

 

 

Det viste seg at jeg kunne pælme min lave mammaselvtillit over bord, og langt til havs. Jeg gjorde alt for lille Even, og la til rette for at Mathias ikke skulle føle seg utenfor. Han fikk snakke om søskensjalusi, og jeg ga ham rom for å venne seg til lillebror. Den dag i dag viser der seg at det funket; de to gutten er svært knyttet til hverandre. 

 

 

Jeg fikk en boost av at jeg greide alt alene. Dro på turer med venner og familie, og vokste med mammarollen. Jeg hadde hatt så liten tro på meg selv som mor, at jeg hadde bedt barnevernet om hjelp. Alt jeg fikk høre fra dem, var komplimenter og gode, snille ord. Jeg var i lykkeland. 

 

 

På denne tiden begynte jeg å savne en blogg å skrive i. Tenkte flere ganger på det, men slo det fra meg. Hadde ikke tid. Passet ikke inn i bloggverdenen. Kunne fortsette å skrive i skrivebøkene mine.. Jeg hadde mange unnskyldninger, og de stod linet opp i kø hver gang jeg tenkte i retning blogg..

 

 

Vi bodde i et fargerikt hjem, med mange venner på besøk, trilleturer med Even i vogna, og deilige måltider. Sommeren banket på døren, og vi åpnet opp med glede. 

En dag Even sov, og Mathias var hos pappan sin, gikk jeg inn på en blogg. På impuls, men dog ved ca et års ettertanke, hadde jeg trykt på “lag din egen blogg”, og jeg ante ikke hva jeg skulle med denne bloggen bortsett fra å skrive og lagre mine historier der inne… 

….men DET vet jeg nå. For siden har vi vært på en spennende reise. All skrivingen ga meg den konsentrasjonen jeg så sårt behøvde, og siden skriving er som næring for meg, sier det seg selv at det gjør meg til et bedre menneske. Nå slipper jeg å bekymre meg over å en gang ta med meg alle historiene mine i graven, når den tid kommer. Jeg har fått skrevet det viktigste her inne.

Jaggu har jeg fått til noen bloggervjuer også, og det viser seg at komikernorge støtter bloggen min. Jeg har så seriøse budskap, at de gjerne hjelper meg å pakke inn bloggen i humor. Å titte innom 4.plass var også ok. Jeg beviste for meg selv at det var mulig å skrive seg opp dit også. Det var jo ikke det jeg hadde trodd den dagen i juni 2015. Altså visste jeg alltid at jeg var glad i å skrive, men ikke at så mange ville lese. Jeg har også fått begynne å jobbe frilans for lokalavisa igjen, og dit hadde jeg aldri trodd at denne reisen skulle føre meg til.

  Oppi det hele har vi flyttet til et tre-etg rekkehus, der denne mamman virkelig får trimmet seg opp og ned trappene, og barna har funnet seg til rette. Det er nok også til det beste for foreldresamarbeidet at jeg skriver denne bloggen, for en barnefar som tidligere skulle forholde seg til en bipolar barnemor som han ikke helt forstod. Han er mer inn i bildet her på Stjørdal også nå som han kjenner meg bedre, og samarbeidet går så det suser. 

Kommunikasjon kan være så mangt. Å skrive er lett for meg, men det det ikke alltid er så enkelt å sette de riktige ordene på ting muntlig. Selvfølgelig bør vi bloggende foreldre ha grenser for hva vi deler her. Vi skal jo også kunne møte barnehageansatte og lærere som vil jobbe med barna våre, og se dem inn i øynene. Men aller viktigst; jeg skal kunne stå for denne bloggen, den dagen barna mine er voksne og finner mine skriblerier og bilder på nettet. 

Veien hit…  Tiden før forbipolene, var knalltøff. Og det var noe så inn i bjørkeskogen VERDT DET. For jeg trodde aldri den dagen i juni skulle føre oss hit. 

Vi skal reise langt, og har bare akkurat begynt. Flere jeg kjenner oppretter i disse dager sine egne kvalitetsfylte blogger. Så jeg er ikke alene på denne ferden. 

Og snart banker en ny sommer på døren.. Jeg skal gå med kriblende lykkemage og åpne den døra.

Are you with me? 

 

 

 

Jeg fortsetter å gjøre som mange av dere lesere har ønsket, og samler mine sanne historier i linker. Når du leser disse historiene, husk at jeg har det supert den dag i dag. Jeg er intet offer, men ei ressurssterk dame med stor omgangskrets. Jeg lever et lykkelig liv som mamma til Even og Mathias, og både Tore og jeg har klart oss fint gjennom dette. “En reise forbi polene” betyr mani og psykose. Det er hva bipolar betyr. Forbi polene. Alt som står skrevet er sant, og har hendt. Og glad er jeg for at dette er fortid og avsluttede kapitler. Hilsen Helene

De elektrosjokkerte meg

 Reisen forbi polene, del 1

Reisen forbi polene, del 2

Reisen forbi polene, del 3: hjemkomsten

 

 

 Versegod, her er hele Stockholmsserien samlet. Jeg begynner med denne triologien sanne samling in link, og fortsetter rett rundt hjørnet med fortsettelsen. Jeg vet mange har etterlyst samlede linker. Nå skal jeg gi dere dem. Starting now.

 På rømmen i Stockholm’s gater del 1

 På rømmen i Stockholm’s gater del 2

 På rømmen i Stockholm’s gater del 3