Sommeren 2014 og bademammahvalen

 

Året er 2014. Det er sommer. Heten bølger inn over landet og imponerer med en av tidenes heteste bølger. Hetebølge. Det kunne vært så digg det. Hvis det ikke var for at jeg er gravid og nærmer meg tilstand høygravid. 

Jeg har ikke normale crawings som alle andre gravide. Har svangerskapsdiabetes og må tygge salatblader og drekka vann.

Men jeg har en syk dille som overgår alt annet jeg noen gang har hatt dilla på: bading. Bading bading og atter bading, hell yeah. Jeg kunne bodd i akvarium, og leter etter steder å bade hele tiden, med tunga ut av munnen som en overopphetet bikkje, ser jeg meg om etter bademuligheter, konstant. 

Jeg kjøper et megabasseng til lille Mathias, og later som om jeg er verdens cooleste mamma, snill som bare fytti. En mega rakkarmamma som ligger og kaver i det svære bassenget dag ut og dag inn. 

En dag våkner jeg til soveromsbadstu. Jeg dropper alt annet, enn å løpe gjennom kåken, gjennom den lille terassen, og hoppe uti superbassenget. Aaahhh…

Jeg husker en dag Mathias var hos pappan sin og det troperegnet. Jeg la meg og den svære magan min oppi den blå giganten på plena, og lot svære regndråper dryppe over meg. Jeg var det lykkeligst pattedyrvesen ever akkurat da. I promise!

Jeg leide Mathias og meg inn på hotellet ved siden av Pirbadet, og der bodde vi i to netter. I ca 20 timer av disse to døgnene badet vi i Pirbadet. Den ene dagen i 10 timer i strekk. Vi hadde bare pauser for å spise oppe i våtrestauranten, og vi kunne godt badet mye lenger enn 10 timer den dagen, begge to. 

Langt ute på høsten var strendene i distriktet her rensket for folk. Bortsett fra en svær mage som lå og duppet i den ene strandbukta. Jeg kjente vannet var så deilig varmt, og koste vettet av meg der jeg svømte og duppet rundt. Lenge. Lenge lenge aaahh..

Året er 2016. Jeg sitter her på en kafé i byen her og nyter en milkshake mens jeg lytter til musikk. I posen min under bordet har jeg et splitter nytt og søtt lite basseng som jeg har kjøpt til gutta mine. Et normalt, lite plaskebasseng.

Det store bassenget i kottet må nok vente noen uker før vi på lykketoppen gidder å pese med å sette opp det. Badedilla forsvant med høsten og forstervannet i 2014, og, vel, jeg savner det litt. For en nytelse det var å bade den sommeren. 

Men men. Ei dille er ei dille. Og den varer bare i 9 måneder. Etter det kan vi bare humre av det og klø oss på haka mens vi minnes noen svært så crazy days, der alt ble avgjort ut fra en stor og krevende mage.

 

 

 

Barnevernet som hentet frem tigermamman i meg

 

Du jobber for barnevernet.

Du kom inn i vårt liv på et tidspunkt der jeg ikke helt trodde på den sterke tigermamman med løveklørne som buldret inni meg.

Du jobber altså for barnevernet. Et barnevern jeg selv tilkalte da jeg gikk gravid. Livredd for å feile igjen. Skremt ned til bakken ved tanken på å bli syk igjen, og ikke få ta meg av mitt eget barn. Slik som sist. Så sårbar.

Og så innmari sterk. 

Du kom hjem til meg og ble med oss på reisen. Miljøarbeideren sendt fra oven. Høyt utdannet innen feltet, profesjonell, støttende og konkret. Vi hadde tonen fra dag en. 

Jeg hadde så mange spørsmål, og du kunne svare på dem alle. Du støttet meg i absolutt alt. 

En selvtillit var sådd. Den spiret. Hver gang du besøkte babyen min og meg, grodde den spiren. For du vannet den og ga den presis riktig næring. Jeg begynte å tro deg, hver gang du sa:

“Helene, det e ikkje sekkert det e mest veiledning du treng. Du treng nok å få høre at du e god nok som mamma”

Og nå kommer tårene pressende. For tenk, det sa du til meg. 

Jeg hadde en nedtur. Ting var knallføft, og ved et besøk trillet tårene der jeg satt med min lille skatt i fanget. 

Du tok grep, elegant og profft. Fikset situasjonen glatt. Etter ca 3 uker strålte jeg igjen, og spiren du hadde vannet jevnt og trutt, slo ut i blomst.

Nå hadde du hentet frem tigermamman i meg. En tigermor med løveklør og bred bagasje. Jeg visste at jeg var god nok for begge mine sønner, nå. Ingenting kunne stoppe meg. 

Du fortsatte å stelle godt med den fargerike planten. Klappet meg på skuldra, og sa:

“Du gjør alt rett, Helene! Det her e storartet! Ungen din har det godt! Han e trygg. Stol på dæ sjøl!”

Er det rart jeg gråt da du dro i dag?

For i dag dro du for aller siste gang.

Du gikk ut av døra mi uten ny avtale. 

Vår siste prat. For dere har henlagt barnevernssaken som jeg selv ba om. Du har gjort jobben din, og den like fantastiske saksbehandlerdama har gjort sin jobb i kulissene. Dere er ferdige her. Som jeg skrev i et tidligere innlegg: normalt skulle jeg vel jublet over en henlagt barneverssak. 

Men en henlagt sak betyr at jeg ikke får flere besøk av ei fresh og klok dame som har så mange interessante greier å prate om. Som jeg hele veien har kunnet stole på var der 100 % for barnet mitt. Og for meg som mor.

Jada. Jeg vet du har rett. Sønnen min trenger det ikke. Jeg trenger det ikke. Det handler også om ressurser.

Men selv om du mente at jeg ikke trengte så mye veiledning, men mer det å få høre at jeg gjorde ting rett, hør nå her:

Du har lært meg så mye. Du bygde en plattform under min sønn, som gjorde det mulig for meg som mor å stole på meg selv. Det du gjorde var meget, skal du vite. Jeg vet at jeg kommer til å stå stødig ved mine barn og stole på meg selv, alltid. 

Du jobber for barnevernet, og bidrar med uvurderlig kunnskap og elegant tilnærming, samt en ærlighet vi behøver omkring barn. 

Jeg har vært meg selv. Vært åpen og ærlig til deg. Og du har tatt imot alt med en varsom klokhet som jeg aldri kommer til å glemme. 

Det føltes skummelt å tilkalle barnevernet, i en hormonell tilstand der jeg kjente meg forsvarsløs og ensom om alt. Liten og gjennomsiktig. Rett og slett livredd, var jeg. 

Men farlig var det ikke. Det var ikke farlig for noen parter å be om hjelp i en tid der jeg virkelig trodde barnet mitt kunne komme til å behøve et sikkerhetsnett. I en tid der jeg ikke visste om jeg kom til å være bra nok. Som mamma. For en liten babygutt.

Du var det nettet. Akkurat det nettet som passet for oss. Med alle dine rosende tilbakemeldinger og din tilstedeværelse.

I dag så vi oss tilbake. Vi pratet om den tiden. Barseltiden da jeg skulle takle alt fra alenemortilværelse til, innimellom, to barn, til all verdens møter og mennesker. 

Du sa du hadde sett det hos meg med en gang. At jeg fokuserte på barna. At jeg var motivert for all veiledning som måtte komme. At det var bra, alt det der.

Du tilogmed støttet meg i skrivingen min.

Fader altså, du og saksbehandlerdama… håper jeg får være så snill å få lov til å invitere dere hit om et års tid. Bare for å bake den kaka dere fortjener.

Pappa’s kusine i Vesterålen, er som en tante for meg. Du minner om henne. Sterk og intellegent.

For noen. Noen gjør faktisk jobben sin grundig. Det er sikkert. 

Og noen. Noen jobber med livsviktige greier. 

Noen jobber med å vanne små skjøre spirer. 

Og noen. Noen får spirene til å gro.

Mens andre. Andre får dem også til å blomstre ut i fargerike nyanser. 

Slik det skal være.

Takk, jeg er så innmari takknemlig, miljøarbeider og saksbehandler. 

Jeg lover å alltid gjøre mitt aller beste for barna mine. Lover å være denne gode mamman for dem alltid. Dere har plantet en plante som varer evig.

To varme klemmer fra en tigermamma som aldri glemmer to sterke proffe damer som var der for lille søte ungen min.

 

 

Når barnevernet henlegger saken


 

Hun følger meg til trappene ned mot utgangsdøra på kommunehuset. Der skal våre veier skilles. Saksbehandlerdama og jeg står ved det endelige veiskillet. -“Helene, jeg sender ut papirene på at vi henlegger saken, og så må dere ha lykke til videre..”

Hun smiler og gir meg en klem. Jeg kjenner tårene presse på og sier at hun må hilse miljøterapeutdama. Håper hun kan komme på en kaffeprat til før vi kutter kontakten. Men jeg vet det jo. Det ender her.

Barnevernet henlegger saken, og jeg har visst det lenge. Nå skjer det formelt også. Jeg burde hoppet ut av kommunedørene i glede, med et stort glis, som Snurre Sprettine herself. I stedet går jeg inn på toalettet med tårer som presser på. Tørker dem bort. Vandrer ut og setter spor i snøen. I dag tar jeg turen til Trondheim, bare for å være alene i mengden.

Det var en litt spesiell barnevenssak. Jeg tilkalte dem selv, da jeg var gravid. Sånn for sikkerhets skyld, siden jeg har diagnose bipolar, og satt med lav selvtillit som mor fra før. Dette kan du lese om her . 

De slo ring omkring meg, og jeg ble glad i dem, rett og slett. Barseltiden min var en eneste stor idyllisk opplevelse, med 6 kloke koner i et team. De ga meg så mye god tilbakemelding og skryt som mor, at min selvfølelse vokste seg større enn den noensinne hadde vært. Optimistiske var de, hele veien lang.

To av disse kloke konene var saksbehandlerdama og miljøterapeutdama fra barnevernet. Jeg forstår og respekterer de som opplever å ikke få riktig hjelp av barnevernet. Det må være grusomt for barna.

Selv har jeg blitt båret på en gullstol så omsorgsfull og god, at det førte til en meget sunn tilværelse for barna mine. 

Derfor gråt jeg litt i dag. Fordi jeg virkelig kommer til å savne disse to damene. Jeg vet vi ikke behøver den slags hjelp de har å tilby. Vet det er selve dem som fantastiske, ærlige og tydelige mennesker jeg vil savne. Leken mellom lille skatten min og miljøterapeutdama. Omsorgen de har vist for barna mine. Husker godt da saksbehandlerdama holdt babyen min i armene sine for aller første gang på sykehuset. Hun strevde med å holde tårene tilbake. Jeg glemmer aldri hvordan det varmet det stolte mammahjertet mitt.

Helt utrolig at jeg skulle gråte nå. Men jeg levde i nuet og tenkte ikke over at denne dagen ville komme. Visste ikke engang om jeg kom til å duge som alenemamma den gangen for snart to år siden. Men jeg gjorde visst det. De så noe i meg som jeg hadde vansker med å se selv..

…at jeg er EI GOD MOR! 

Tusen takk, saksbehandler og miljøterapeut, for at dere fikk meg til å se selv alt jeg gjorde riktig. Takk for at dere hjalp meg å innse at jeg er ei sabla bra mamma for barna mine. Husk hvordan dere bidro til trygghet omkring vår familie sommeren 2014 og fram til i dag.

Nå skal jeg tråkke videre. Ikke helt alene, men uten to proffe, muntre ladies. Skal tørke tårene, og gå ut i Trondheim’s gater, mens jeg tar med meg så mange gode ord om meg selv som mor, at jeg akter å stå stødig.

Jeg ser ei ung mor med en liten baby i samme bæresele som jeg har, og Emaljungavogn som den jeg hele tiden har brukt til gutten min. Hun spiser en banan mens hun vugger litt på babyen i bæreselen. Ser hun er stolt. Hun koser med den lille på en måte jeg kjenner til..

Jeg ser meg selv for et år siden, her inne på Trondheim stasjon. Så reiser jeg meg og går videre. Fortiden kommer aldri tilbake, vi skal skape nye minner nå.. 💙💚💜

 


 

Hvit puddersnø over Stockholm’s gater


 

Vi har entret år 2016, og det er 18 år siden jeg var 18 år. Jeg skal nå reise tilbake i tid og hilse på henne igjen. Hun som stakk av fra tvangsinnleggelse i Norge, og ble tatt vare på i Stockholm. Jeg skal være med henne på rømmen i Stockholms gater’s siste kvelder. Dere var med meg dit for et halvt år siden, og dersom du ikke var det: Les hele triologien her .

Jeg unnlot å fortelle om de to siste kveldene i Stockholm, og ga dere kun bruddstykker. Nå er tiden inne for å fortelle mer om hvordan de siste to døgnene artet seg for lille Hege på 18 år, alene i Stockholm i 1998.

Anna hadde bedt meg og Gunilla om å finne oss et annet sted å være. Hun var lei for det, men kunne ikke gjøre noe med det, da leiligheten i Stockholm jo var faren hennes sin, og jeg tror ikke engang denne pappan visste om hvordan Anna tok seg av “slike som oss” som hun kalte det så enkelt og greit. Det skulle komme noen amerikanere til byen, og bo i den lille kåken. Den fantastiske, bittelille, bohemaktige hippieleiligheten, men stor seng på stolper, hyller opp etter høye vegger. Hyller med hatter, parykker og annet stæsj. En enkel benk med vask og hengekroker, der Anna’s vegetarmat ble laget. Ute i gangen kunne man se et lite lufteromav en terasse blant alle leilighetene, ut av et vindu. Der stod jeg flere ganger under åpen himmel, og kjente hvordan verden tok vare på meg på sin spesielle måte, mens jeg røyket svenske sigaretter.

Men nå ga jeg opp. 

Jeg ante ikke hva framtiden ville bringe. Satte igjen buret med musa jeg hadde stjålet i dyrebutikken, og la ut på min ferd langs Stockholm’s gater. For en stund ville jeg bare glemme alt. Absolutt alt. Det var en tvangsinnleggelse jeg hadde rømt fra. Det var piller jeg nektet å ta. Det var på ingen måte slik at jeg turde å reise tilbake. Å risikere min egen frihet var ikke et alternativ. 

Jeg lot føttene mine tråkke trappetrinn for trappetrinn ned fra Anna’s trygge leilighet, for aller siste gang. Jeg visste ikke at det var for siste gang. Trodde jeg skulle tilbake og hente tingene mine og prate litt mer med Anna.

Langsomt og i ett med nuet, gikk jeg ut i Gamla Stan’s gammeldagse og koselige gater. Bare ruslet i vei, og lot vinden lekende ta håret mitt. Stockholm pustet meg vennlig i nakken. Jeg ga opp. Ga blaffen.

En voldsom ensomhetsfølelse skremte vettet av meg der den flyttet inn i den unge brystkassa mi. Jeg kunne like gjerne dø nå. Det fantes ingen framtid for meg i Norge, og her i Sverige stod et uoppnåelig høyt fjell foran meg midt i byen. 

En raring som meg. Et utskudd som jeg. En liten gjøkeredefuggel som hun derre rømlingen. 

Stockholm danser rundt meg. Jeg prøver å danse med. Diana forsøker også å danse med. Så vi gir opp litt, sammen vi to. 

Hun er ivrig. Litt sånn der overaktiv. Prater i et sett, og forteller i vei. I følge henne var hun medlem av 4nonblondes “innan Linda”, som hun babler om. Hun prater så mye at jeg innimellom lukker ørene.

Plutselig har jeg en venn. En eneste Dianavenn i hele store verden. Jeg er apatisk. Det må ha gått nærmere to uker på rømmen. To uker uten medisin. Og nå vet jeg altså den dag i dag, at en bipolar som jeg bør innta lithium regelmessig.

Men jeg er bare 18 år og skremt på flukt. Jeg snakker ikke mye. Gir blaffen i alt. Livet mitt er ødelagt for alltid, føler jeg. Jeg og musa i buret. Fanget i en stor by. Å reise tilbake til Norge’s låste dører er utelukket. Å bli her er ingen framtid. Jeg trodde det de første dagene, men nå har jeg sett nok. Jeg spises sakte men sikkert opp, i en pulserende by der jeg er komplett usynlig. Uviktig. Lille jeg er uviktig her, og uviktig der hjemme. Hva jeg gjør og ikke gjør, er helt og holdent betydningsløst. Jeg er ingen.

Diana sier at jeg kan henge med henne. Hvorfor ikke? Hvor ellers skal jeg henge? 

Jeg husker ikke hvor Diana’s sykler dukket opp. Men plutselig suser vi i vei på hver vår sykkel. Langs et slags byggefelt, opp en asfaltsving og ved et stort bygg på stolper. Diana forklarer meg at det er et slags sykehus. Hun viser vei inn i en svær, åpen kjeller. Langs veggene står store søppelkontainere, og vi setter oss helt innerst. Der sitter jeg og gir faen. I alt. Jeg kan like gjerne bli uteligger nå.

Bla bla bla bla. Diana prater og prater. Hun forteller om hvordan hun har kreft, og at det er viktig at jeg ikke sier det til noen. Cancer, snakker hun om. Jeg tenker at jeg selvfølgelig må sørge for at dama får livreddende hjelp. Hvis hun har kreft.

Plutselig sitter Diana med en liten pose med noe hvitt pulver oppi som hun viser meg. Jeg har aldri sett sånnt, men skjønner at det er noe som ikke er helt bra. Og det passer bra. For livet mitt eksisterer ikke. Jeg er en 18åring som ikke helt har det så bra. 

Hva det er oppi posen, aner jeg ikke. Har virkelig null peiling. Og der jeg sitter, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva det er heller. Men jeg er klar for å ødelegge livet mitt enda litt mer, og har intet å falle tilbake på. Avgrunnen, her kommer jeg; var like i nærheten, så hvorfor ikke hilse på?

Kjapt stikker jeg frem høyre pekefinger, slikker på den, stapper den nedi posen, drar den til meg og smaker på.

Diana roper, og utbryter: “Men hva fan! Så der kan du inte gøra!” Så ser hun på meg som om hun ser meg for aller første gang. Det går opp for henne at jeg aldri har sett dop av denne art før. Dette var nytt for den unge jenta hun drasset på. Hun begynner å le, og forklarer meg at man ikke skal utsette tunga si for slikt pulvet. 

Diana skravler i vei, mens hun villig deler av den hvite snøen sin. Medisinen i posen. Jeg får det pakket inn i et sigarettpapir, og svelger. “Nu, tjejen, mår du okej om en stund.”

Jeg våknet til liv. Alt klarnet, og jeg kunne høre meg selv puste igjen. Vi ruslet ut av søppelkjelleren, og hev oss på syklene. Det drysser hvit puddersnø over Stockholm denne natten, og det føltes som om vi syklet Stockholm rundt. Fort. Fort. Fortere. Raskere og friere. Jeg var fri. Krystallfri for noen timer. 

Jeg ser det nå. At Diana ikke hadde noen plass å bo. At hun derfor måtte rote rundt i søppeldunker. Men i mitt barnslige og svært så unge sinn, var litt annerledes. Da hun viste vei til noen søppeldunker, trodde jeg det var av spenning. Diana ristet på det omkring 30 år gamle hodet sitt, da hun så at jeg drasset med meg videre ei porselenskirke på størrelse med et lår, og andre hyggelige pyntegjenstander. Hun spurte om jeg virkelig skulle ha med meg den derre kirka. Og av en eller annen nedsnødd, tåkete grunn, skulle jeg det. 

Vi syklet videre. Saktere. Saktere og tregere. Hjemme hos en kompis av Diana fikk jeg låne en dusj og stelle meg. Jeg var så sliten, at alt gikk i slow motion. Nedturen jeg hadde begynt på, ante jeg ingenting om selv. For det jeg hadde smakt på, var hvit puddersnø av Stockholms skyggeside. Det het amfetamin, og hadde en bakside av medaljongen natta hadde vist meg.

Det gikk nedover. Nedover i unnabakke. Fortere og raskere enn mitt unge sinn kune takle. Rusen var på god vei ut, og virkeligheten hadde alvor å by på. En sannhet uten bopel. En hverdag på rømmen fra psykiatrien i Norge. En redd og usikker framtid. Ordet angst fikk ny betydning. Alt var så mye mørkere. Rent fysisk, altså; byen var blitt mørk. Vidunderbyen min i djevelsk forkledning. Mørkere og mer nådeløs enn noensinne.

Syklene var borte. Hvit puddersnø var blitt til vått og eksosfarget slaps. Jeg dro føttene etter bakken, langs veien nedenom slottet. Følte meg som det motsatte av kongelig, og helt fortapt.

Senere har fagfolk uttalt at de tror jeg kan ha adhd i tillegg til bipolar. Jeg forstår derfor hvorfor jeg reagerte på stoffet amfetamin ved å bli klar til sinns, rolig og fattet. Men nedturen som kom etterpå, var aldeles ikke til å holde ut. Den grep om det lille hjertet mitt og gjorde meg hudløs og mindre enn den liten jeg noensinne hadde følt meg som. Livredd og mer ensom enn en øde øy.

Slik gikk det til, at Diana og jeg sakte men sikkert gikk til sosialtjoren. Der fortalte jeg de som jobbet der, om at Diana hadde kreft. Jeg så du ble sint, Diana, og hvis du lever enda; sorry, men jeg hadde gjort det samme i dag.

Jeg vil forresten takke deg, Stockholm’s nattedronning med det lange mørke håret, og den hvite puddersnøen. For hva hadde skjedd med meg, alene i den store byen, dersom du ikke hadde bidratt til å kjøre på meg så voldsom en nedtur, at jeg valgte å reise hjem til Norge? Jeg hadde antakelig opplevd ting i de gatene, som ikke hadde vært bra for meg. Du vekket opp ei ung jente på rømmen, og sendte henne hjem i noia. Takk for det. Jeg mener det, tusen takk for det.

Det skulle komme tøffere tider enn dette. Men jeg skled iallefall aldri ut på noe narkokjør. For jeg fikk smake på den mørke vonde baksiden av rusen. Og den vil jeg aldri aldri mer oppleve maken til.

Den hvite puddersnøen over Stockholm’s gater lærte meg om dagen derpå’s mørke slappsføre.

Jeg ble skremt som fy. Måtte lære dette et par ganger til som 20åring. Men de kongelige hadde nok mer utprøvende ungdomstid enn jeg. Jeg visste jo at hue mitt ikke kom til å tåle det. Den dag i dag rører jeg aldri dop. Jeg ruser meg på det rusfrie livet, joggeturer, aerobic og hvetegress. Er ytterst måteholden med alkohol, og drikker bare kaffe ute på byen. 

Jeg velger å huske Stockholm som en lang utdanning. Unge meg lærte mye der. Blant annet er jeg troende på en unik måte. Jeg blir passet på, og jeg VET det. Jeg TROR det ikke, jeg VET det. Behøver ingen religion, for jeg er trygg i mitt hjerte og mitt sinn, på hva jeg lærte meg å vite. 


 

Stockholm hadde flere sider. Kanskje en dag kan jeg fortelle alt. Men jeg kam forsikre om at jeg aldri opplevde noe traumatisk. Jovisst var det vondt nok for ei ung jente å oppleve denne nedturen den siste dagen i byen, men det var noe jeg tålte å leve med i ettertid. 

Jeg kommer igjen, Stockholm. Denne sommeren vil jeg reise tilbake.18 år har gått, og det vil aldri igjen være 18 år siden jeg var 18 år og alene i mitt andre hjem; Stockholm…

Kanskje kan jeg finne deg, Anna Larson..  

 

Skrevet av Helene Dalland 2016

 


 

Tiden før forbipolene


 

Jeg var redhead, singel og sprek mamma for lille Mathias. Inni meg bar jeg på en liten gutt. Mathias skulle bli storebror, og for å få tiden til å gå, gikk vi mange turer. Vi plukket blomster og spiste matmakke, lo om kapp med hverandre og gledet oss over en voksende lillebror inni magen til mamma..

Han så meg ikke da han sov. Eller annenhver uke, da han var hos pappan sin. Mathias ble pent skjermet for hva jeg gikk gjennom. Tårer i bøtter og spann, insulinsprøyter og blodsukkermåler, …og tankene. Alle tankene. Jeg skulle bli alenemamma til to, og var forferdelig redd. Men noen ganger er det bare å bite tenna sammen, dusje bort salte tårer, reise seg, og børste av seg fryktens gamle støv.

 


 

Innen lille Even kom til verden, hadde jeg rukket å bli lysere i håret, lykkelig og sterk som fy. Å være alene med den lille søte bebin på barsel, var ubeskrivelig deilig. Jeg svevde. Forelska i to gutter. Og han ene hadde plutselig blitt så stor. Storebror..  

 


 

Det viste seg at jeg kunne pælme min lave mammaselvtillit over bord, og langt til havs. Jeg gjorde alt for lille Even, og la til rette for at Mathias ikke skulle føle seg utenfor. Han fikk snakke om søskensjalusi, og jeg ga ham rom for å venne seg til lillebror. Den dag i dag viser der seg at det funket; de to gutten er svært knyttet til hverandre. 

 


 

Jeg fikk en boost av at jeg greide alt alene. Dro på turer med venner og familie, og vokste med mammarollen. Jeg hadde hatt så liten tro på meg selv som mor, at jeg hadde bedt barnevernet om hjelp. Alt jeg fikk høre fra dem, var komplimenter og gode, snille ord. Jeg var i lykkeland. 

 


 

På denne tiden begynte jeg å savne en blogg å skrive i. Tenkte flere ganger på det, men slo det fra meg. Hadde ikke tid. Passet ikke inn i bloggverdenen. Kunne fortsette å skrive i skrivebøkene mine.. Jeg hadde mange unnskyldninger, og de stod linet opp i kø hver gang jeg tenkte i retning blogg..

 


 

Vi bodde i et fargerikt hjem, med mange venner på besøk, trilleturer med Even i vogna, og deilige måltider. Sommeren banket på døren, og vi åpnet opp med glede. 

En dag Even sov, og Mathias var hos pappan sin, gikk jeg inn på en blogg. På impuls, men dog ved ca et års ettertanke, hadde jeg trykt på “lag din egen blogg”, og jeg ante ikke hva jeg skulle med denne bloggen bortsett fra å skrive og lagre mine historier der inne… 

….men DET vet jeg nå. For siden har vi vært på en spennende reise. All skrivingen ga meg den konsentrasjonen jeg så sårt behøvde, og siden skriving er som næring for meg, sier det seg selv at det gjør meg til et bedre menneske. Nå slipper jeg å bekymre meg over å en gang ta med meg alle historiene mine i graven, når den tid kommer. Jeg har fått skrevet det viktigste her inne.

Jaggu har jeg fått til noen bloggervjuer også, og det viser seg at komikernorge støtter bloggen min. Jeg har så seriøse budskap, at de gjerne hjelper meg å pakke inn bloggen i humor. Å titte innom 4.plass var også ok. Jeg beviste for meg selv at det var mulig å skrive seg opp dit også. Det var jo ikke det jeg hadde trodd den dagen i juni 2015. Altså visste jeg alltid at jeg var glad i å skrive, men ikke at så mange ville lese. Jeg har også fått begynne å jobbe frilans for lokalavisa igjen, og dit hadde jeg aldri trodd at denne reisen skulle føre meg til.

  Oppi det hele har vi flyttet til et tre-etg rekkehus, der denne mamman virkelig får trimmet seg opp og ned trappene, og barna har funnet seg til rette. Det er nok også til det beste for foreldresamarbeidet at jeg skriver denne bloggen, for en barnefar som tidligere skulle forholde seg til en bipolar barnemor som han ikke helt forstod. Han er mer inn i bildet her på Stjørdal også nå som han kjenner meg bedre, og samarbeidet går så det suser. 

Kommunikasjon kan være så mangt. Å skrive er lett for meg, men det det ikke alltid er så enkelt å sette de riktige ordene på ting muntlig. Selvfølgelig bør vi bloggende foreldre ha grenser for hva vi deler her. Vi skal jo også kunne møte barnehageansatte og lærere som vil jobbe med barna våre, og se dem inn i øynene. Men aller viktigst; jeg skal kunne stå for denne bloggen, den dagen barna mine er voksne og finner mine skriblerier og bilder på nettet. 

Veien hit…  Tiden før forbipolene, var knalltøff. Og det var noe så inn i bjørkeskogen VERDT DET. For jeg trodde aldri den dagen i juni skulle føre oss hit. 

Vi skal reise langt, og har bare akkurat begynt. Flere jeg kjenner oppretter i disse dager sine egne kvalitetsfylte blogger. Så jeg er ikke alene på denne ferden. 

Og snart banker en ny sommer på døren.. Jeg skal gå med kriblende lykkemage og åpne den døra.

Are you with me? 

 


 

Samlede verker i linker : Elektrosjokkene og reisen “forbi polene”.

 

Jeg fortsetter å gjøre som mange av dere lesere har ønsket, og samler mine sanne historier i linker. Når du leser disse historiene, husk at jeg har det supert den dag i dag. Jeg er intet offer, men ei ressurssterk dame med stor omgangskrets. Jeg lever et lykkelig liv som mamma til Even og Mathias, og både Tore og jeg har klart oss fint gjennom dette. “En reise forbi polene” betyr mani og psykose. Det er hva bipolar betyr. Forbi polene. Alt som står skrevet er sant, og har hendt. Og glad er jeg for at dette er fortid og avsluttede kapitler. Hilsen Helene

De elektrosjokkerte meg

 Reisen forbi polene, del 1

Reisen forbi polene, del 2

Reisen forbi polene, del 3: hjemkomsten

Volden drepte noe i meg


 

Jeg tilgir deg. Du vet hvem du er. Du skal vite at jeg forlengst har tilgitt deg. Ikke fordi jeg ønsker deg bare godt. Men fordi jeg slettes ikke har tenkt at du skal få plage mitt sinn med bitterhet i ettertid. Du har plaget meg nok! 


 

Vi snakket nok en gang om det i dag. Den snille pappan til barna mine ønsker at jeg skal skrive om dette. Få det ut. Denne delen av livet mitt som ikke ble skrevet om i sommer, blant flukt til Stockholm og elektrosjokk. Jeg har holdt igjen med tanke på barna. Men i det vi snakket om det som foreldre i dag, tok vi sammen en beslutning om at det er forsvarlig at jeg skriver om dette. Dere forstår nok hvorfor de verste detaljene ikke blottlegges her på internett. 

Året var 2001. Jeg bodde i en liten hybelleilighet i sentrum av Stjørdal, og var kjent for å være en ung original. Godt humør og energi, hadde jeg, tross tidlige dyrekjøpte erfaringer. Mange venner og fortsatt god selvtillit. 

Han stod plutselig utenfor og mekket en sykkel. Jeg hadde sett han før. Ung og lett for å forelske meg i forelskelsen, ble det han og meg. Han var så betatt av meg at jeg må ha falt mest for det. 

Vi flyttet sammen i en annen leilighet. Der dukket nye sider ved han opp. En dundrende sajalusi kom til syne bak den litt mørke masken, og den kunne skremme vettet av meg 

Minner jeg nesten aldri tenker på. Jeg er en tøffing nå, ikke det offeret jeg var da. Detaljer omkring han og en kniv. Mye blod og slemme ord. Sinte skarpe øyne. Men det var ikke mitt blod. Det var så mye rart han kunne få seg til å gjøre og si, ting som gradvis brøt ned ei ung jente. Minner der jeg hang ut av stuevinduet mens han lo hånlig ned mot meg. Jeg må ha hatt styrke, for jeg kom meg opp. Men først etter at han hadde dratt.

Kjæresten min ville ha meg unna vennene mine og familien min. Vi flyttet på landet ved en naboby. Han gjorde meg ulykkelig, og stakk av i flere dager med stillhet som hersketekknikk. Jeg ble nervøs og satt mye alene og gråt. 

Vi flyttet igjen. Denne gangen virkelig langt ut på landet. Til møbler hadde vi hagemøbler, i et kaldt gammelt selbuhus. Han dro sin vei ofte og ruser seg. Det viste seg at han var ganske ute og kjørte.

Jeg vet ikke når det skjedde. Når det var jeg mistet meg selv og gløden min. Og jeg aner til dags dato ikke hvordan det er mulig å bli til en underdanig robot på denne måten. Var det ordene han sa? For han var ikke fysisk til å begynne med. 

En gang skulle vi besøke en dame i bygda der vi bodde. Det ble servert sprit, og stemningen var i utgangspunktet munter. Han ble gal. Det ble grøsserfilm ut av kvelden. Vill av sjalusi pgr av en setning damen hadde sagt, forvandlet han seg til et monster. Jeg ble livredd, og hun like så. Alt ble rasert inne i huset hennes. Jeg kan ikke skrive alt. Men det hele endte med at den stakkars traumatiserte damen stakk han i låret i selvforsvar.

Hvor ble det av alle delene av meg? Lå de strødd utover alle plassene vi hadde flyttet fra? Hvorfor trodde jeg at jeg var avhengig av han? Hvorfor fant jeg meg plutselig i å bli liggende på gulvet hjemme hos en kompis av meg i hjembyen min mens kjæresten og samboeren min sparket meg hardt i hodet? Kjæresten min. Som sa han elsket meg. Kompisen min som så på, og ikke turde gripe inn. Mitt eneste vitne.

Jeg grublet på det lenge. Turde ikke spørre. Men måtte. Han skulle jo snart i fengsel og sone en dom pgr av vold mot to damer i min hjemby. Jeg kunne ikke sitte alene i dette kalde huset i denne ukjente bygda alle de tre månedene han sonet i Trondheim. Jeg var blind. Han var sjefen. Herren min. Jeg var ikke meg. Vanskelig å forklare, men jeg var virkelig helt lost.

“Du. Kan vi være så snill å flytte litt nærmere sivilisasjonen, kjære?”

Jeg husker ikke hva han svarte. Men det ble slik at vi flyttet til nærmeste tettsted derfra. Ikke til hjembyen min.

Jeg hadde den dag i dag aldri i verden latt en mann bestemme over meg på denne måten. Men dere må forstå at jeg hadde mistet alt jeg hadde av selvtillit og egenkjærlighet. Jeg trodde virkelig også at jeg elsket han og ville være fortapt uten han. 

Vi flyttet til tettstedet. Han begynte å gå på fylla dagene før han skulle inn og sone. En kveld gikk vi over brua og inn i en slik pizzeriarestaurant drevet av utleninger. En gjeng med brisne unge menn ville at vi skulle sitte sammen med dem. Ok. Vi gjorde det. Jeg trodde alt var greit, for han virket glad. 

Måtte på do. Og glemmer aldri at jeg faktisk for f..n tråkket med yndlingsskoene mine rett oppi en menneskebæsj ved døra. Er det mulig? For en shitty kveld! Jeg vasket skoa så godt jeg kunne, mens jeg fresende undret på hvordan i svarte noen kunne bæsje en meter foran doen på denne måten..  

Jeg gikk til disken for å fortelle det. Da pekte han bort mot bordet vi hadde sittet ved. Der stod min samboer klar for å slåss mot en av mennene vi satt og tok en pils med for 5 minutter siden. Jeg var sint som fy pgr av dassopplevelsen, og gikk rett bort til min “kjære”, og sa: “Skjerp dæ no!”

Han gikk fort foran meg over brua. Noe drev meg til å sette grenser. Jeg gikk sakte og bestemt. Ville ikke at han skulle bestemme slik over meg. Tenkte på at det var jeg som hadde nøklene, og fryder meg over at han måtte vente ved døra. Furtefaen. Sinte monsteret. Det var ikke mye kjærlighet igjen i meg for han, der jeg sakte tråkket steg for steg på brua. 

Lite visste jeg om at jeg gikk steg for steg rett inn i helvete denne kvelden. Og jeg skulle aldri helt bli meg selv igjen. Skulle aldri igjen greie å tro på at noen elsket meg. 

Beskyldningene haglet. Jeg hadde smilt. Ergo hadde jeg flørtet! Kjapt gikk ordene over til slag og spark. Sjokkert tok jeg i mot. Det foregikk i intervaller, og han eide ikke grenser. Sliten satte han seg ned i sofaen. Jeg sa gråtende: “Vær så snill. No må du vær så grei å slutt. Æ grei itj mer.” Da reiste han seg og sa: “Nåånei! Æ e langt fra ferdig med dæ!” 

Han hadde rett. Han var slettes ikke ferdig med meg. Han hold på til han sovnet på sofaen. Selvforsvar var et ukjent begrep for meg. Jeg var bare en klump med angst.

Nervøs og desperat svelget jeg ekstra medisin den kvelden. Skulle jeg stikke av nå? Mens han sov? Det summet en livredd tone i hjernen min. Greide ikke å tenke klart. Alt jeg kjente var pur redsel. Som om jeg var en eneste elektrisk ledning lagd av frykt. 

Dagen etter våknet jeg i senga av at han satt ved siden av langt der nede i fotenden. Jeg glemmer aldri ordene hans: “Æ ska ikke legg nå pinna i veien for dæ dersom du ønske å forlate mæ no.”

Da jeg så meg i speilet, forstod jeg setningen hans. Jeg hadde aldri sett så mange forbanna blåmerker før! Følelsene i meg som menneske var kuttet av. Jeg la meg i sofaen og ville bare gjemme meg. Ingen måtte vite dette om meg. Jeg turde ikke tenke på hvordan den stakkars snille familien min ville reagert da… Ville ikke såre dem. Det føltes som om jeg hadde gjort noe ulovlig. Ingen kunne vel godta meg med disse blåmerkene i ansiktet. Jeg ville være tøff og skjule meg til de fosvant.

Forbanna deg! Faen ta deg at du trykket ei ung jente så helsikes langt ned at hun valgte å lukke øynene i skam og sorg for noe DU hadde gjort! Forbanna lille deg, som etterpå satt i fengsel og mottok kjærlighetsbrev fra ei ensom jente som du mer enn gjerne ødela. Drittsekk! En sekk med dritt, er akkurat hva du er, hverken mer eller mindre, og jeg TILGIR DEG! Forstår du det? Du er ubetydelig i mitt liv, hele du, og jeg ønsker deg ingenting.

 
 

Med øynene hardt lukket igjen, gikk jeg inn i en ny sommer med denne syke samboeren. Dommen var sonet ferdig, og det var tid for å legge alt bak seg. Vi flytter midt i sentrum av hjembyen min, der han kjørte sitt løp meget utfor hva angår rus. Jeg ble deprimert, og fikk en ny serie med elektrosjokk midt oppe i det hele.

Likevel husker jeg den dagen jeg fikk nok. Nok av hele stinkende deg. Du hadde vært bort i flere dager, og ramlet inn døra med en såkalt kompis. Den eneste du hadde igjen. Du var sint, som fyllevanlig. Du var truende og slem i stemmen. Som alkoalltid. Jeg hater alkohol. Det var jo du som viste meg alkoholens sanne sider, lille du. 

Dere satte dere i sofaen med hver deres kopp på bordet. To alkoholiserte jævler i mitt hjem. Der og da mistet jeg virkelig hele meg. Iskald og livredd gikk jeg altfor rolig forbi soverommet og rett inn på badet. Pakket rolig med meg et par nødvendige ting og noen klær. Avgjørelsen var som tatt over hue på meg. For inni det hodet fantes ikke flere tanker. Det hodet maktet ikke mer å fungere som normalt. Det hadde fått nok. Nok av deg.

Sjokkert over min egen handling, gikk jeg bort til der du satt, grep koppen din og knuste den rolig i panna di. Og det er det eneste jeg er stolt av i hele forholdet på 3 år som jeg kastet bort på deg. Endelig fikk jeg banket inn i hue ditt, at: “NO E DET NOK!”

Med skjelvende geleføtter gikk jeg ned trappa, løp over veien og inn på legevakta. Jeg skalv ikke. Jeg ristet. Helt ute av stand til å roe ned, prøvde jeg å forklare hvorfor jeg måtte rømme fra samboeren min. 

Den dagen banket jeg i panna for første gang, og løp inn i mitt nye liv. Det måtte snekres og bygges inni meg. Jeg fikk hjelp fra det offentlige med innleggelse for å komme meg unna, voldsalarm, psykolog for at jeg skulle fatte og begripe at det ikke var min feil alt som hadde skjedd, og kommunal bolig.

Jeg begynte å trene. Aerobic, styrke, capoeira og kickboksing. Bygget muskler fysisk og psykisk. Endret navn i folkeregisteret. For jeg var ikke lenger offeret Hege. Jeg følte med hele meg at hun var død nå. Og jeg gjenoppstod heller som sterke Helene. 

Sterke Helene som fightet mot grusomme mareritt hver eneste natt, og bygde opp splitter ny og rå selvsikkerthet.

Du skulle ha “klem” hver gang du møtte meg i sentrum. Men etter en stund ble jeg i stand til å sette grenser. Du fikk ikke lenger overfalle meg meg en brutal “klem” inne på butikkene. Jeg stoppet deg med muskuløse armer, og sa: “Nei takk! Æ ska ikke ha nåkka “klæm” av dæ. Du stinke. Gå hjem og dusj!” 

Så ble jeg sterkere. I stedet for å hilse ydmykt og underdanig tilbake til deg, så jeg deg stille rett inn i øynene til du ikke greide å se lenger tilbake…

…tilbake på alt du hadde gjort. Tilbake på den fraværende samvittigheten din. Tilbake på sannheten.Jeg tilgir deg. Og føler med deg. Det må være kjipt å være en som deg. 

….årene gikk. Ut av styrkens løker grodde nye erfaringer og etterlot seg ferskere røtter. Jeg begravde minnene, men kunne kjenne igjen dem på atferd, og tyngden av minnene kjentes på ryggsekken min. 

Da jeg etter mange år endelig møtte mitt livs store kjærlighet, var det umulig for meg å være til i forholdet. Det kunne da virkelig ikke stemme at noen kunne elske meg og være forelsket i meg. Og hvis det stemte, ja da betydde vel diskusjoner en eventuell utgang i noe farlig? Noe voldelig? Jeg forsøkte. Så godt jeg kunne. Og sammen med han fikk jeg to barn. Det er viktig for meg at mine lesere forstår at pappan til mine barn ikke kan relateres til han som var voldelig mot meg. 

For han er snill, pappan til ungene mine. Han er så snill at jeg får tårer i mammaøynene mine hver dag. 

Det er noe vi må leve med. At fortidens monster brente og ødela de naturlige broene inne i meg. At vi ikke kan være kjærester, men bevare vennskapet. Vår store drøm har mange ganger vært å få leve ut kjærligheten. Men det går ikke an, når en automatikk inne i meg bare ikke går med på å godta at andre kan ha slike følelser for meg. Jeg fikk jo bevist det motsatte det langt tilbake inne i det unge hjertet mitt. 

Vennskap er lettere for meg å godta.

Men DU! Fortiden’s skyggerocker, DU skal vite at det gikk meg VEL. At jeg tross alt har det skikkelig bra, lykkelig og fornøyd den dag i dag. Mens du flytter inn og ut av fengsel med falske dådyrøyne, med redusert straff pgr av det litt for åpne gapet ditt, går jeg gjennom dager fylt med søte barn, lykke, vennskap, familie, oppfylt skrivedrøm og velvære. Jeg vet du ikke ønsker meg alt dette. Vil bare at du skal VITE det.

Du er TILGITT. Men ikke fordi du fortjener det. 

 

 

Starten til slutt..


 

Dette er noe jeg har gruet meg veldig til en stund. Dere har fått lese Stockholmshistorien min, om elektrosjokkrunde nr 1, og hvordan det hele endte fram til dags dato. Men det er en ting jeg enda ikke har fortalt dere. Og det er hvordan det hele begynte. 

Akkurat nå skulle jeg ikke blogge. Skulle hive meg nedpå sofaen og glo på en tv jeg sjeldent ser på for tiden. Så skulle jeg bare titte litt i en gammal diktbok først, og fant ut at jeg har jo skrevet ned historien om hvordan det startet sommeren 1997. Dette er nedskrevet i 2009, for 6 år siden. 

Dere begynner å kjenne meg. Jeg klarer ikke å la være å skrive nå, når jeg finner slik inspirasjon etter baby har sovna… Så velkommen til:

SOMMEREN DA ALT BEGYNTE

Huset jeg vokste opp i, var stort og trygt, og bygd opp av våre foreldre tidlig på 80tallet. Alt var stabilt. Mamma og pappa var måteholdne med alkohol. Vi flyttet aldri, hadde de samme vennene. Vi hadde det godt, min 4 år eldre søster Silje, jeg, og min 6 år yngre bror. Vi var omgitt av glede og humor. Fikk oppleve å få frokost på senga noen ganger, kosekvelder med pizza på lørdagskveldene, og vi var aldri i tvil om hvor vi hørte hjemme. Hvor vi var elsket. 

Mormor på gården på Ytterøya var et samlingssted for slekta, og foreldrene våre Eva og Hans bygde etterhvert hytte der. Pappa arvet barndomshjemmet sitt i idylliske Sigerfjord i Vesterålen, og de pusset opp dette huset også for egen hånd, våre sterke og stødige foreldre. Jeg hadde etterhvert mange gode venner både i Sigerfjord, på Ytterøya og hjemme i Stjørdal, og hadde mange å være glad i. Mange som var glade i meg. Mange å skrive brev med. Å lage vakre minner med, som jeg aldri aldri glemmer. 

Jeg får god hjelp med min interesse for skriving av min lærer Gunvor på barneskolen. Hun er en trygghet hun også. Sjokket er derfor stort den dagen jeg begynner på ungdomsskolen og får tidenes mest forskjellsbehandlende og kyniske lærer. Han er kjent for å være ille, denne læreren. Måtte pensjonere seg noen år etter han var ferdig med oss etter å ha tatt kveldertak på en elev. Så langt gikk han ikke da det gjaldt oss. Det gikk på utpsyking og mobbing. Og jeg var utpekt i 8 klasse, da jeg hadde funnet min hippieplass blant andre freaks på ungsdomsskolen. Vi røykte og vi tok oss en fest som de fleste andre på vår alder.

Han nærmest hatet meg. Jeg besvimte i klasserommet en gang og hadde vært grønn i ansiktet og ristet, ifølge resten av klassen. Avskyen han viste meg da jeg våknet i en døs nede på klasseromgulvet etter å ha landet med bakhodet rett i pulten bak meg, var skremmende. Han ignorerte meg og spottet meg foran hele klassen. 

Jeg begynte å skulke. Trist og deppa kunne jeg sitte å høre rockeballader så jeg fikk ut tårene. Skrev dikt og sov. Forfalsket mamma og pappas underskrifter til meldeboka. Jeg fikk vite at han snakket om meg foran klassen på en hånlig måte da jeg ikke var til stede. Selvtilliten min sank i rasende fart. Jeg fikk jobbe for lokalavisa som freelancer. Han visste det, men nevnte det aldri. Jeg var rett og slett ikke bra nok. 

Mine støttende foreldre forlangte møte med lærer og rektor. De kunne ikke kjenne igjen den jenta frøken Gunvor hadde formet i sin varme lærerånd. Vi ville jeg skulle bytte klasse det siste halve året. Vi fikk det ikke som vi ville, og han kunne fortsette sin psykiske terror. 

Ingen visste at jeg bar på en alvorlig psykisk sykdom. Bipolar 1 må utløses av noe før den setter i gang. Det var på ungdomsskolen jeg begynte å plutselig snurre ulogiske valg. Som å naske et eller annet i en butikk, uten å tenke konsekvenser. Uten å vite om karma. Som å drikke for mye alkohol. Jeg kunne være en grenseløs ungdom.

Året var 1997. Jeg hadde nesten gått et år på videregående. Lærerene der sier i ettertid at de skjønte at noe var galt. Jeg var utmattet. Så sliten at jeg ikke greide å holde opp øynene i timene, og måtte sove på et siderom. En gang våknet jeg en stund etter at alle elevene hadde gått hjem. Det var forferdelig, og jeg forstod ikke selv hvorfor jeg hadde dette søvnvbehovet. 

En depresjon er mye mer alvorlig enn at man kjenner seg deppa, gråter og er lei seg. Man kan bli flat, utmattet og få behov for å trekke seg tilbake mer enn normalt. Man kan sove mer eller mindre enn normalt, og man kan begynne å kjenne på kroppslige symptomer. En depresjon kan gli over i psykose dersom det går for langt. Man er gjerne svært angstpreget og nervøs. Og man trenger ikke å vite selv at man er alvorlig deprimert. 

Jeg hadde fylt 17 år, og forsøkte pustende og pesende å fullføre dette 1. året på linjen tegning form og farge. Men oppgavene rocket pent og pyntelig forbi meg sammen med alle de vanskelige prøvene. Mine foreldre var bekymret for de nesten uteblivende karakterene, og ingen av oss visste noen ting om depresjon. Farfar i Vesterålen har dødd, og det har vært triste tider. Vi så han som død, han var kald, og de voksne brukte ord som “sovnet inn”.

Jeg enset ikke overgangen fra hverdag til ferie. Var helt på randen av angst, men forstod ikke selv hvorfor jeg var sånn. Visste ikke hva angst var. Visste bare om en fremmed og farlig urolighet som jeg kjente på. Jeg ville gjøre mine foreldre stolte og ta en sommerjobb der jeg skulle være dagmamma for en liten gutt. Jeg var flink med barn, og hadde passa mange.

Natta før jeg skulle begynne i sommerjobben, ser jeg i ettertid at jeg slet voldsomt både med sosial angst, redsel for framtiden og kritisk lav selvtillit. Hadde lest i et blad at dersom man ikke fikk sove, kunne man ha bedre effekt dagen etter av å holde seg våken. Jeg holdt meg våken.

Gjennomsiktig, livredd og ung som bare en 17åring kan være, møttet jeg opp for å passe den skjønne lille gutten. Trøtt og sliten, gjorde jeg mitt beste, og ble derfor overmannet av redselen for å ikke være god nok da jeg oppdaget at jeg hadde glemt å tatt på bleie. Dårlig samvittigjet skylte gjennom meg, og jeg ringte den snille mamman til gutten. Det ramlet ut av meg at gutten var blitt syk og at hun måtte komme hjem. 

Da jeg gikk derfra var jeg et nervevrak. Jeg var ingen. Mislykket. Jeg husker ikke hvor mamma hentet meg. Men jeg husker at ingen av oss skjønte noe. Vi var fortvilet og frustrerte. 

Sakte lukket jeg meg som en østers. Jeg befant meg i en tåketilstand, omsluttet av stum søvnmangel og en veldig skremmende tomhet. Jeg ressignerte og ga opp. Til slutt turde jeg nesten ikke puste, av redsel for at det også var feil. Men det var en ting jeg turde minst av alt, og det var å sove. Jeg følte meg skjør som porselen, og det begynte å bli fakta for meg at jeg kom til å dø dersom jeg sovnet. Mamma tok med meg til legen, som ga meg “innsovningsmedisin”, disse turde jeg iallefall ikke å ta. 

De tar meg med til mormor på øya. Jeg er en eneste stiv livredd pinne. Rastløs og stum. Hakker tenner og skjelver. Alt er livsfarlig. Og jeg er ingen. Jeg er bare et mislykket slags vesen. 

Det er dette jeg har gruet slik for å skrive om. For jeg har aldri senere vært så faretruende langt nede i en depresjon. Aldri opplevd verre angst. Ja jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare tilstanden. Det var et helvete uten ord og uten tårer.

Som sement hadde hele jeg stivnet. Og alt jeg greide å tenke og føle, var at jeg måtte, jeg MÅTTE bli BEDRE. Bedre på alt. Jeg var for dårlig, dugde ikke. Ikke et eneste sekund var jeg avslappet. Jeg fortjente ingenting. 

Den siste natten ble det kritisk. Jeg forstår nå at jeg gled over i depressiv psykose den natten, og befant meg i grenselandet. Jeg nektet å sove, hakket tenner og var overbevist om at jeg holdt på å dø der jeg lå. Plutselig ble jeg overmannet av spasmer. Jeg ristet i intervaller.  Prøvde livredd å forklare foreldrene mine at de måtte ta med meg til sykehuset, men jeg ble stum. Mistet taleevnen der og da. Jeg skjønte at jeg behøvde søvn. Og siden jeg kom til å dø hvis jeg sovnet, var det best de overvåket meg med en slik hjerte overvåker mens jeg sov. 

Slik tenkte jeg faktisk. Og det var ramme alvor og grusommere enn jeg får til å forklare. Kjempet virkelig for å holde hue over vannet. 

De tar meg med over til fastlandet. Til en lege. De prøver å få i meg en yoghurt, men jeg bare skuler på dem. På både legen, mamma og pappa. Legen er en dame, og hun sier: “Du ska få kom på sykehuset.”

Jeg ligger i baksetet. Reiser opp hodet litt, og da ser jeg skiltet: “Psykiatrisk avdeling”. Jeg klikker. Livredd og gråtende. For “Psykiatrisk” for meg er skrekkfilmer og ren uvitenhet. Skulle de låse meg inne her for resten av mitt liv? Puster fort. Hyperventilerer. Leger og sykepleiere eller hva de alle var, de måtte bære en hylende, skrikende jente i sjokk over dørterskelen.  

Det var heller ikke lett for mine foreldre, dette. De ble mange ganger fortalt at jeg ble godt ivaretatt i årene som kom. Noen ganger ble jeg det, andre ganger ikke. Denne første gangen,  gjorde psyk virkelig alt de kunne for å hjelpe 17 år gamle meg. Men jeg var for sårbar. Senpuberteten hadde fanger meg i deppaland, låst meg inne i pilleland og skremt vettet av meg. Det tok lang tid før jeg fikk opprettet normal søvnrytme, og jeg gikk hvileløst rundt i gangene i døs. Jeg kunne ikke fatte at det ikke forstod at jeg kom til å dø dersom jeg tok pillene deres og sovnet.

Akkurat slik fortonet det seg. Mitt første møte med lukkede dører. Psykiatri. Min debutt innen diagnosen bipolar 1. Og det skulle ta meg mange år før jeg forstod dette, og alt som senere kom av utfordringer. Jeg har for noen år siden hatt perioder uten medisin der jeg trodde jeg var frisk. Begge disse gangene endte det i alvorlig psykose. Psykiatrien vil alltid ha en del å lære, men de gjør ikke bare feil. Jeg vet nå at jeg lever med en diagnose der kjemiske årsaker gjør at jeg trenger tilførsel av lithium. 

Vi har per dags dato et flott samarbeid, psykiatrisk og jeg som mor med bipolar. En dyktig psykiater følger meg opp i bakgrunnen angående medisiner og spørsmål rundt dette. Jeg forstår med hele meg alvorlighetsgraden i diagnosen, og viktigheten i at jeg hver dag tar de to typer medisiner som jeg resten av livet må gå på. Takk og pris for at jeg til slutt ble mottakelig for å ta imot riktig type hjelp. Til slutt skal dere få se et utdrag fra en dagbok jeg skrev sommeren 1997, for 18 år siden.


 

Sannheten’s skjulte sider 🌸🌼👴🌼🌸


 

En stund har jeg rettet bloggblikket mitt mest utover, og kost meg med givende intervjuer og gode samtaler. Nå skal jeg igjen peile bloggblikket innover. Som mine lesere vet, er det at det er etter at barna har sovnet om kvelden, eller når de begge er hos pappan sin, at jeg lar tankene mine lande på et dypere nivå. 

Min barndom var trygg, ærlig, god, og bestod av edrue voksne og snille kloke eldre mennesker, her vi bodde på Stjørdal. Og overalt hvor vi var med to stødige foreldre vi alltid kunne stole på.

Jeg var mange verdifulle ganger med mormor på Ytterøya i fjøsen med kuene, som søsken og søskenbarn også gjorde, og etterpå spiste vi frokost i mormorkjøkkenet. Nøkkelost på hjemmebakt brød med bremykt på. Blant mye annet godt. Og melk fra tanken. Jeg drakk den, ville ikke skuffe mormor. Snille gode mormor, og kloke farmor og farfar som sendte brev fra bygda Sigerfjord i vakre nord.

Det var kvalitet, ærlighet og godhet fra alle kanter. Ingen var slemme med meg, og min samvittighet stakk dypt og vondt dersom jeg gjorde noe jeg trodde var galt. Kontrasten mot det trygge varme ble straks tydelig.

På øya hos mormor gikk jeg en gang og gledet meg til måseeggene skulle klekkes ut i et reir ved ene åkeren. Tittet dag ut og dag inn. En dag klarte jeg ikke vente mer. Det var noen sprekker på måseegget, så jeg skulle “sette igang måseungefødselen” og hjelpe den lille ut. Men ut rant bare slim og klumper.

Jeg var sikkert rundt 5 år, sønderknust av dårlig samvittighet, og trodde jeg hadde drept den lille måseungen. Jeg gråt fortvilt til tårene stoppet der nede ved åkeren, og ruslet tilbake til gården. Jeg fortalte det ikke til noen før jeg var ca 19 år. Da pratet jeg med mormor om det. Som lo hjertelig og forklarte meg at det var nok ikke min skyld. At den var død fra før.. 

Dette er nok bakgrunnen for min snillisme og min dype intuisjon. Inni meg er jeg som en eldre dame på 90 år, trygt plassert i godstolen sin, i ei fredelig stue med en gammeldags tikkende klokke. Alt jeg vil ha er trygghet, fred og ro inne i hjertet mitt. Forestill deg at noen kommer inn i den stua og lager drama. Jeg kvekker til og jager dem ut. Jeg vil ha fred, ro og god gammeldags trivsel.

Jeg kan lukte falskhet. Aner ikke hvor mange løgner og falske tunger jeg har avslørt opp gjennom årene. Jeg kvekker irritert til, og kvitter meg med det. Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke så dem tvers gjennom. Skulle ønske jeg ikke drømte så tydelig om dem om natta. Skulle nesten ønske de bare lurte meg. For det er utfordrende å være så intuitiv, og samtidig sky falskhet og drama som pesten.

Noen øyne ser jeg klarere enn andre. At de er ikke til å stole på. Det er egentlig bare å holde seg unna. Men jeg er altfor snill, og gir alle en sjanse. En psykolog sa til meg en gang: “Helene! Du må bare forstå at noen bare ER onde. Og BARE onde!” Men jeg nektet. Alle må ha noe godt i seg vel.. iallefall potensiale. 

Brente meg noen ganger. Hørte: “La oss snakke ut om det Helene, vil ikke miste deg som venn.”, noen ganger, og har ikke telling på hvor mange ganger det har kommet meg for øre at de tok den praten med noen andre. 

Da får hun vondt i magen, dama på 90 år i godstolen sin. Skuffet blir hun litt irritert, og litt trist noen timer. Så reiser hun seg opp og går videre. Men ikke inn på kjøkkenet for å koke suppe på det. Ut til søpla for å pælme det. Kaste det der. Eller hive det medi fjæra og la måsene dele herremåltid med kråkene…  Og dramamakerne hører aldri mer fra en gammel sjel som ikke har tid til sånnt uekte tull.

Dette å gjennomskue noen. Dette å velge å holde seg unna alt som ikke minner om en ekte mormorklem, melk rett fra jurene nede i fjøset, eller bruset fra bølgene og summelydene fra fluer om sommeren. Alt som ikke kjennes like trygt som hagen til en god gammel sjel som elsker deg akkurat som du er, og som aldri ville sagt et vondt ord for å prøve å såre deg. Alt dette som handler om å alltid søke til sannhet og ærlighet, er noe av det viktigste jeg kan skrive om. ….dette med å være oppdratt til å skilne mellom kontrastene. Ikke la seg lure av plastikk, når du har tilgang til treverk og smijern.

Jeg har venner som alle passer godt inn i mormorstua mi. Heldigvis har jeg solide, ekte venner med kvalitet inne i øynene sine. De er havbrus og jordnært landskap. De er summelyden av evige vennskap. De er som gode gammeldagse brev, og de har heller ikke tid til falskt tull på sine eldre dager der oppe i godstolene sine inne i nabostuene..

Hver gang jeg lukter fremmed falskheten på lang avstand, kjenner jeg det i hele kroppen. Ufint besøk av harme ved navn drama, der hensikten med stuetitten ikke er annet enn kritikk og sladdermøkk for fjerne åkre. Jeg vet de tror jeg er blind. Merker det bedre enn de noen gang kommer til å forstå. Kjenner det på lufta og ser det på det “snille” blikkspråket. 

Jepp, slik skal det bli framover her i gammelstuggu:

Hver gang de uærlige hensiktene kommer tassende, slenger jeg bare de gamle bena mine på krakken og slapper av. La dem gå, la dem gå… Jeg har stappfull ryggsekk, trenger ikke deres råd, må forstå… Skjønner mer enn de noen gang kan fatte, ja til og med matte.

Så la dem bare vandre, og la dem gjerne klandre, en gammel sjel med ene foten oppå krakken, og den andre trygt plantet nede på bakken. Det er på tide med ren sjøluft, og ekte gardsduft  😉

Jeg vet dere er med meg, nabostuefolk. Inn i år 2016, med gammelmodig kvalitet, og friske vinder å puste inn.

Vi lar dem gå, lar dem gå, de falske stormene. De unge sjelende. For vi har kun tid til ekte natur og tradisjonell grammatikk.

La rakettene hyle høyere enn all verdens sladder i morgen. La himmelen legge lys på alle mørke kroker. La det nye året smile til oss fra morgendagens skumring. La oss være stolte over våre røtter laget av gamle dager’s kvaliteter. La oss for faen kalle det GAMLE DAGER om vi vil. La oss se dem inn i øynene og vise dem det speilet de trenger for å flykte fra seg selv. Langt unna oss og vår ekte verden.

Det er kvelden før nyttårsaften 2015/1016, og jeg har akkurat benyttet meg av gjenbruk. Sommerens tekst ble nå til vinterens rakettbrev. Fordi jeg bestemmer det, her jeg sitter i stua mi og ønsker gode venner velkommen til feiring i morgen. Fordi jeg gjør akkurat, på prikken, nøyaktig, som jeg vil 😉

Og måsene? Kråkene? Vi lar dem gå, lar dem fly..