Tiden før forbipolene


 

Jeg var redhead, singel og sprek mamma for lille Mathias. Inni meg bar jeg på en liten gutt. Mathias skulle bli storebror, og for å få tiden til å gå, gikk vi mange turer. Vi plukket blomster og spiste matmakke, lo om kapp med hverandre og gledet oss over en voksende lillebror inni magen til mamma..

Han så meg ikke da han sov. Eller annenhver uke, da han var hos pappan sin. Mathias ble pent skjermet for hva jeg gikk gjennom. Tårer i bøtter og spann, insulinsprøyter og blodsukkermåler, …og tankene. Alle tankene. Jeg skulle bli alenemamma til to, og var forferdelig redd. Men noen ganger er det bare å bite tenna sammen, dusje bort salte tårer, reise seg, og børste av seg fryktens gamle støv.

 


 

Innen lille Even kom til verden, hadde jeg rukket å bli lysere i håret, lykkelig og sterk som fy. Å være alene med den lille søte bebin på barsel, var ubeskrivelig deilig. Jeg svevde. Forelska i to gutter. Og han ene hadde plutselig blitt så stor. Storebror..  

 


 

Det viste seg at jeg kunne pælme min lave mammaselvtillit over bord, og langt til havs. Jeg gjorde alt for lille Even, og la til rette for at Mathias ikke skulle føle seg utenfor. Han fikk snakke om søskensjalusi, og jeg ga ham rom for å venne seg til lillebror. Den dag i dag viser der seg at det funket; de to gutten er svært knyttet til hverandre. 

 


 

Jeg fikk en boost av at jeg greide alt alene. Dro på turer med venner og familie, og vokste med mammarollen. Jeg hadde hatt så liten tro på meg selv som mor, at jeg hadde bedt barnevernet om hjelp. Alt jeg fikk høre fra dem, var komplimenter og gode, snille ord. Jeg var i lykkeland. 

 


 

På denne tiden begynte jeg å savne en blogg å skrive i. Tenkte flere ganger på det, men slo det fra meg. Hadde ikke tid. Passet ikke inn i bloggverdenen. Kunne fortsette å skrive i skrivebøkene mine.. Jeg hadde mange unnskyldninger, og de stod linet opp i kø hver gang jeg tenkte i retning blogg..

 


 

Vi bodde i et fargerikt hjem, med mange venner på besøk, trilleturer med Even i vogna, og deilige måltider. Sommeren banket på døren, og vi åpnet opp med glede. 

En dag Even sov, og Mathias var hos pappan sin, gikk jeg inn på en blogg. På impuls, men dog ved ca et års ettertanke, hadde jeg trykt på “lag din egen blogg”, og jeg ante ikke hva jeg skulle med denne bloggen bortsett fra å skrive og lagre mine historier der inne… 

….men DET vet jeg nå. For siden har vi vært på en spennende reise. All skrivingen ga meg den konsentrasjonen jeg så sårt behøvde, og siden skriving er som næring for meg, sier det seg selv at det gjør meg til et bedre menneske. Nå slipper jeg å bekymre meg over å en gang ta med meg alle historiene mine i graven, når den tid kommer. Jeg har fått skrevet det viktigste her inne.

Jaggu har jeg fått til noen bloggervjuer også, og det viser seg at komikernorge støtter bloggen min. Jeg har så seriøse budskap, at de gjerne hjelper meg å pakke inn bloggen i humor. Å titte innom 4.plass var også ok. Jeg beviste for meg selv at det var mulig å skrive seg opp dit også. Det var jo ikke det jeg hadde trodd den dagen i juni 2015. Altså visste jeg alltid at jeg var glad i å skrive, men ikke at så mange ville lese. Jeg har også fått begynne å jobbe frilans for lokalavisa igjen, og dit hadde jeg aldri trodd at denne reisen skulle føre meg til.

  Oppi det hele har vi flyttet til et tre-etg rekkehus, der denne mamman virkelig får trimmet seg opp og ned trappene, og barna har funnet seg til rette. Det er nok også til det beste for foreldresamarbeidet at jeg skriver denne bloggen, for en barnefar som tidligere skulle forholde seg til en bipolar barnemor som han ikke helt forstod. Han er mer inn i bildet her på Stjørdal også nå som han kjenner meg bedre, og samarbeidet går så det suser. 

Kommunikasjon kan være så mangt. Å skrive er lett for meg, men det det ikke alltid er så enkelt å sette de riktige ordene på ting muntlig. Selvfølgelig bør vi bloggende foreldre ha grenser for hva vi deler her. Vi skal jo også kunne møte barnehageansatte og lærere som vil jobbe med barna våre, og se dem inn i øynene. Men aller viktigst; jeg skal kunne stå for denne bloggen, den dagen barna mine er voksne og finner mine skriblerier og bilder på nettet. 

Veien hit…  Tiden før forbipolene, var knalltøff. Og det var noe så inn i bjørkeskogen VERDT DET. For jeg trodde aldri den dagen i juni skulle føre oss hit. 

Vi skal reise langt, og har bare akkurat begynt. Flere jeg kjenner oppretter i disse dager sine egne kvalitetsfylte blogger. Så jeg er ikke alene på denne ferden. 

Og snart banker en ny sommer på døren.. Jeg skal gå med kriblende lykkemage og åpne den døra.

Are you with me? 

 


 

3 kommentarer
    1. Ja, jeg er med, om ikke hver dag så av og til når det passer sånn 🙂 Kjenner meg veldig igjen på det med skrivingen. Sånn jeg begynte også. Nå er det en del av “jobben” min, som hjemmeværende 🙂

    2. hehe, ja hadde jeg aldri trodd, men veldig verdifullt for meg 🙂 Jeg begynte fordi jeg trodde man kunne tjene penger på det,hehe, har ikke blitt mange kronene her, med mine få lesere pr dag, tror jeg må ha et par nuller bak 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg