Hvit puddersnø over Stockholm’s gater


 

Vi har entret år 2016, og det er 18 år siden jeg var 18 år. Jeg skal nå reise tilbake i tid og hilse på henne igjen. Hun som stakk av fra tvangsinnleggelse i Norge, og ble tatt vare på i Stockholm. Jeg skal være med henne på rømmen i Stockholms gater’s siste kvelder. Dere var med meg dit for et halvt år siden, og dersom du ikke var det: Les hele triologien her .

Jeg unnlot å fortelle om de to siste kveldene i Stockholm, og ga dere kun bruddstykker. Nå er tiden inne for å fortelle mer om hvordan de siste to døgnene artet seg for lille Hege på 18 år, alene i Stockholm i 1998.

Anna hadde bedt meg og Gunilla om å finne oss et annet sted å være. Hun var lei for det, men kunne ikke gjøre noe med det, da leiligheten i Stockholm jo var faren hennes sin, og jeg tror ikke engang denne pappan visste om hvordan Anna tok seg av “slike som oss” som hun kalte det så enkelt og greit. Det skulle komme noen amerikanere til byen, og bo i den lille kåken. Den fantastiske, bittelille, bohemaktige hippieleiligheten, men stor seng på stolper, hyller opp etter høye vegger. Hyller med hatter, parykker og annet stæsj. En enkel benk med vask og hengekroker, der Anna’s vegetarmat ble laget. Ute i gangen kunne man se et lite lufteromav en terasse blant alle leilighetene, ut av et vindu. Der stod jeg flere ganger under åpen himmel, og kjente hvordan verden tok vare på meg på sin spesielle måte, mens jeg røyket svenske sigaretter.

Men nå ga jeg opp. 

Jeg ante ikke hva framtiden ville bringe. Satte igjen buret med musa jeg hadde stjålet i dyrebutikken, og la ut på min ferd langs Stockholm’s gater. For en stund ville jeg bare glemme alt. Absolutt alt. Det var en tvangsinnleggelse jeg hadde rømt fra. Det var piller jeg nektet å ta. Det var på ingen måte slik at jeg turde å reise tilbake. Å risikere min egen frihet var ikke et alternativ. 

Jeg lot føttene mine tråkke trappetrinn for trappetrinn ned fra Anna’s trygge leilighet, for aller siste gang. Jeg visste ikke at det var for siste gang. Trodde jeg skulle tilbake og hente tingene mine og prate litt mer med Anna.

Langsomt og i ett med nuet, gikk jeg ut i Gamla Stan’s gammeldagse og koselige gater. Bare ruslet i vei, og lot vinden lekende ta håret mitt. Stockholm pustet meg vennlig i nakken. Jeg ga opp. Ga blaffen.

En voldsom ensomhetsfølelse skremte vettet av meg der den flyttet inn i den unge brystkassa mi. Jeg kunne like gjerne dø nå. Det fantes ingen framtid for meg i Norge, og her i Sverige stod et uoppnåelig høyt fjell foran meg midt i byen. 

En raring som meg. Et utskudd som jeg. En liten gjøkeredefuggel som hun derre rømlingen. 

Stockholm danser rundt meg. Jeg prøver å danse med. Diana forsøker også å danse med. Så vi gir opp litt, sammen vi to. 

Hun er ivrig. Litt sånn der overaktiv. Prater i et sett, og forteller i vei. I følge henne var hun medlem av 4nonblondes “innan Linda”, som hun babler om. Hun prater så mye at jeg innimellom lukker ørene.

Plutselig har jeg en venn. En eneste Dianavenn i hele store verden. Jeg er apatisk. Det må ha gått nærmere to uker på rømmen. To uker uten medisin. Og nå vet jeg altså den dag i dag, at en bipolar som jeg bør innta lithium regelmessig.

Men jeg er bare 18 år og skremt på flukt. Jeg snakker ikke mye. Gir blaffen i alt. Livet mitt er ødelagt for alltid, føler jeg. Jeg og musa i buret. Fanget i en stor by. Å reise tilbake til Norge’s låste dører er utelukket. Å bli her er ingen framtid. Jeg trodde det de første dagene, men nå har jeg sett nok. Jeg spises sakte men sikkert opp, i en pulserende by der jeg er komplett usynlig. Uviktig. Lille jeg er uviktig her, og uviktig der hjemme. Hva jeg gjør og ikke gjør, er helt og holdent betydningsløst. Jeg er ingen.

Diana sier at jeg kan henge med henne. Hvorfor ikke? Hvor ellers skal jeg henge? 

Jeg husker ikke hvor Diana’s sykler dukket opp. Men plutselig suser vi i vei på hver vår sykkel. Langs et slags byggefelt, opp en asfaltsving og ved et stort bygg på stolper. Diana forklarer meg at det er et slags sykehus. Hun viser vei inn i en svær, åpen kjeller. Langs veggene står store søppelkontainere, og vi setter oss helt innerst. Der sitter jeg og gir faen. I alt. Jeg kan like gjerne bli uteligger nå.

Bla bla bla bla. Diana prater og prater. Hun forteller om hvordan hun har kreft, og at det er viktig at jeg ikke sier det til noen. Cancer, snakker hun om. Jeg tenker at jeg selvfølgelig må sørge for at dama får livreddende hjelp. Hvis hun har kreft.

Plutselig sitter Diana med en liten pose med noe hvitt pulver oppi som hun viser meg. Jeg har aldri sett sånnt, men skjønner at det er noe som ikke er helt bra. Og det passer bra. For livet mitt eksisterer ikke. Jeg er en 18åring som ikke helt har det så bra. 

Hva det er oppi posen, aner jeg ikke. Har virkelig null peiling. Og der jeg sitter, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva det er heller. Men jeg er klar for å ødelegge livet mitt enda litt mer, og har intet å falle tilbake på. Avgrunnen, her kommer jeg; var like i nærheten, så hvorfor ikke hilse på?

Kjapt stikker jeg frem høyre pekefinger, slikker på den, stapper den nedi posen, drar den til meg og smaker på.

Diana roper, og utbryter: “Men hva fan! Så der kan du inte gøra!” Så ser hun på meg som om hun ser meg for aller første gang. Det går opp for henne at jeg aldri har sett dop av denne art før. Dette var nytt for den unge jenta hun drasset på. Hun begynner å le, og forklarer meg at man ikke skal utsette tunga si for slikt pulvet. 

Diana skravler i vei, mens hun villig deler av den hvite snøen sin. Medisinen i posen. Jeg får det pakket inn i et sigarettpapir, og svelger. “Nu, tjejen, mår du okej om en stund.”

Jeg våknet til liv. Alt klarnet, og jeg kunne høre meg selv puste igjen. Vi ruslet ut av søppelkjelleren, og hev oss på syklene. Det drysser hvit puddersnø over Stockholm denne natten, og det føltes som om vi syklet Stockholm rundt. Fort. Fort. Fortere. Raskere og friere. Jeg var fri. Krystallfri for noen timer. 

Jeg ser det nå. At Diana ikke hadde noen plass å bo. At hun derfor måtte rote rundt i søppeldunker. Men i mitt barnslige og svært så unge sinn, var litt annerledes. Da hun viste vei til noen søppeldunker, trodde jeg det var av spenning. Diana ristet på det omkring 30 år gamle hodet sitt, da hun så at jeg drasset med meg videre ei porselenskirke på størrelse med et lår, og andre hyggelige pyntegjenstander. Hun spurte om jeg virkelig skulle ha med meg den derre kirka. Og av en eller annen nedsnødd, tåkete grunn, skulle jeg det. 

Vi syklet videre. Saktere. Saktere og tregere. Hjemme hos en kompis av Diana fikk jeg låne en dusj og stelle meg. Jeg var så sliten, at alt gikk i slow motion. Nedturen jeg hadde begynt på, ante jeg ingenting om selv. For det jeg hadde smakt på, var hvit puddersnø av Stockholms skyggeside. Det het amfetamin, og hadde en bakside av medaljongen natta hadde vist meg.

Det gikk nedover. Nedover i unnabakke. Fortere og raskere enn mitt unge sinn kune takle. Rusen var på god vei ut, og virkeligheten hadde alvor å by på. En sannhet uten bopel. En hverdag på rømmen fra psykiatrien i Norge. En redd og usikker framtid. Ordet angst fikk ny betydning. Alt var så mye mørkere. Rent fysisk, altså; byen var blitt mørk. Vidunderbyen min i djevelsk forkledning. Mørkere og mer nådeløs enn noensinne.

Syklene var borte. Hvit puddersnø var blitt til vått og eksosfarget slaps. Jeg dro føttene etter bakken, langs veien nedenom slottet. Følte meg som det motsatte av kongelig, og helt fortapt.

Senere har fagfolk uttalt at de tror jeg kan ha adhd i tillegg til bipolar. Jeg forstår derfor hvorfor jeg reagerte på stoffet amfetamin ved å bli klar til sinns, rolig og fattet. Men nedturen som kom etterpå, var aldeles ikke til å holde ut. Den grep om det lille hjertet mitt og gjorde meg hudløs og mindre enn den liten jeg noensinne hadde følt meg som. Livredd og mer ensom enn en øde øy.

Slik gikk det til, at Diana og jeg sakte men sikkert gikk til sosialtjoren. Der fortalte jeg de som jobbet der, om at Diana hadde kreft. Jeg så du ble sint, Diana, og hvis du lever enda; sorry, men jeg hadde gjort det samme i dag.

Jeg vil forresten takke deg, Stockholm’s nattedronning med det lange mørke håret, og den hvite puddersnøen. For hva hadde skjedd med meg, alene i den store byen, dersom du ikke hadde bidratt til å kjøre på meg så voldsom en nedtur, at jeg valgte å reise hjem til Norge? Jeg hadde antakelig opplevd ting i de gatene, som ikke hadde vært bra for meg. Du vekket opp ei ung jente på rømmen, og sendte henne hjem i noia. Takk for det. Jeg mener det, tusen takk for det.

Det skulle komme tøffere tider enn dette. Men jeg skled iallefall aldri ut på noe narkokjør. For jeg fikk smake på den mørke vonde baksiden av rusen. Og den vil jeg aldri aldri mer oppleve maken til.

Den hvite puddersnøen over Stockholm’s gater lærte meg om dagen derpå’s mørke slappsføre.

Jeg ble skremt som fy. Måtte lære dette et par ganger til som 20åring. Men de kongelige hadde nok mer utprøvende ungdomstid enn jeg. Jeg visste jo at hue mitt ikke kom til å tåle det. Den dag i dag rører jeg aldri dop. Jeg ruser meg på det rusfrie livet, joggeturer, aerobic og hvetegress. Er ytterst måteholden med alkohol, og drikker bare kaffe ute på byen. 

Jeg velger å huske Stockholm som en lang utdanning. Unge meg lærte mye der. Blant annet er jeg troende på en unik måte. Jeg blir passet på, og jeg VET det. Jeg TROR det ikke, jeg VET det. Behøver ingen religion, for jeg er trygg i mitt hjerte og mitt sinn, på hva jeg lærte meg å vite. 


 

Stockholm hadde flere sider. Kanskje en dag kan jeg fortelle alt. Men jeg kam forsikre om at jeg aldri opplevde noe traumatisk. Jovisst var det vondt nok for ei ung jente å oppleve denne nedturen den siste dagen i byen, men det var noe jeg tålte å leve med i ettertid. 

Jeg kommer igjen, Stockholm. Denne sommeren vil jeg reise tilbake.18 år har gått, og det vil aldri igjen være 18 år siden jeg var 18 år og alene i mitt andre hjem; Stockholm…

Kanskje kan jeg finne deg, Anna Larson..  

 

Skrevet av Helene Dalland 2016

 


 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg