Reisen forbi polene del 3: Hjemkomsten

 

Bilen virker splitter ny. Sjåføren sier ingenting. Jeg sitter der og bare overlever. Musikken fra Rita’s cd er mektig og fyller alt. Den er ikke bare lyd, foruten alle sansene i tillegg til luft, jord, ild og vann. Jeg er en ren arketype, der jeg sitter og fylles med manisk storhet, samtidig som jeg er skrekkelig livredd for å dø i trafikken.

Som ung dame med bipolar er det vanskelig å stå for det kvalme og anti-Jante-lovete i den egoistiske forhøyede selvfølelsen en mani kan bringe med seg. For slik er jeg ikke i nærheten av å tenke nå når jeg er frisk. Selvtilliten må hele tiden jobbes med, og da i form av aksept av alle komplekser. .

..så satt jeg altså der i bilen, under overførelsen fra det ene galehuset til det andre gjøkeredet og sammenlignet meg selv med Prinsesse Diana som jo døde i trafikken. Tenk det. Noe stort vokste i brystkassa mi. Og det kalles mani. Ei anna dame tok plass i kropp og sinn, og oppførte seg på en måte som gjør at jeg den dag i dag er sjeleglad for at de holdt meg skjermet. Lukket på tvang. 

Jeg hadde et lite glippe der, et lite frivillig innlagt et. Det var derfor den snille psykiateren Pål Sandvik overførte meg fra Østmarka til DPS Stjørdal. Han sa: “Jeg er 110 % sikker på at du har hatt en manisk psykose, Helene. Jeg vet du er uenig. Men jeg er sikker i min sak. Nå er du på bedringens vei, og vi overfører deg til Stjørdal DPS.” 

Joda, Pål, jeg ser det nå. For jeg hadde sunget Heal the world så mange ganger ut av Østmarka’s gamle vinduer, i høy tro på at jeg var et unikum av et talent, at det var vel ikke fugler og ekorn igjen i floraen rundt Østmarka…  Og jeg trodde så inderlig at jeg var ei klarsynt heks, at alle mine forestilninger om ansatte ved det gamle mentalsykehuset, ble fakta fy.

Og klart jeg spilte hovedrollen i en film! Klart både paparazzier og mamarazzier var ute etter å få tatt bilder av meg. Og fælt var det, for selv om storhetsfølelsen fylte mitt maniske sinn, vokste komplekser i like stor fart. Helt til jeg var overbevist om at jeg så noe så inn i satans hule ut som noe grufult. Så det var synd dette med alle fotografene bak busker og biler altså. Jeg måtte gjemme meg. Og desverre for hele gjøkeredet så stod jo radiokanalen P3 parat utenfor i en lastebil, dette for å redde meg og kjøre meg til et overraskelsesparty i Sverige…

Jeg var hovedrollen i The Trumanine show, der jeg VISSTE at ALT ville straks bli avslørt, hell yeah!  Skulle bare snuse inn alle fantastiske duftene først, dusje under SPAdusjfossen 4 til 5 ganger om dagen, nyte den utrolige blå frisørsjampoen fra Bed head, se det superverdifulle i tannkrem og hudkrem, synge ut med kraftrøst, og gjennomskue alle skuespillerne som jobbet der først…

Ja for ikke å snakke om å leve så i nuet at jeg var en del av lufta og en like stor del av vannet, mens tankene raste unna i vanvittige paranoide konklusjoner. Jeg befant med i hurtige reiser fra pol til pol med minutter å gå på, og jeg var keiserinne i min verden, med evne til å føle og tenke på et eventyrlig plan.. 

Men det var før dem tok barnet mitt. Den maniske storhetsfølelsen dykket litt nedover da gutten min ikke lenger sparket i magen min, og tårene tok over i storflom. Men det varte ikke lenge før sinnet vred seg i kamp, og beskyttet seg selv med impulsiv latter og megatankegang. 

Vel framme ved DPS tråkket jeg på skyer. Inne på rommet fant jeg alle de fantastiske hårpleie og hudpleieproduktene som jeg hadde kjøpt før dem sendte meg til Levanger. Det så ut som om noen bodde på rommet. Jeg satte i gang med det man normalt kaller å ta seg en dusj. Men det var aldeles ikke det jeg følte for å kalle det. Nei for jeg tredde inn i SPAavdelingen med ærverdig mine, og nytet hver eneste sjampoduft og balsamlukt fra helsekost og frisørsalong. Gurimalla for en rikdom: hygieneprodukter! En meget ekslusiv ting jeg hadde var ei “hotellsåpe” som pasientene hadde tilgang til. Ei sånn lita hvit greie. Plutselig kunne jeg kjenne at den var renere enn andre såper, og mer naturlig. Så jeg begynte å såpe inn håret også med denne. Jeg kan skjønne hvorfor håret mitt ser blast ut på bilder fra den tiden.

I ettertid kan det virke som om jeg på dette tidspunktet nektet å innse at jeg var fratatt mitt eget barn. Det faktum kunne ikke sinnet mitt godta. Og jeg var livredd for å miste barnet mitt for godt, så jeg måtte ikke gjøre feiltrinn. Alt ble sikkert vurdert, tenkte jeg. Ned i minste detalj. Jeg forsøkte å inngå et veddemål med psykiater Arvid: “Æ vedde 1000 kr på at æ ikke e manisk!!”

Dagene gikk, og det gikk som det måtte gå.  Det endte med at jeg ble sendt til Levanger sykehus, psykiatrisk avdeling. Der håpet jeg i det lengste å få være ute i avdelingen, der jeg suste rundt i min egen paranoide pol. Men det tok mer og mer av. En afrikask gutt var innlagt der, og i min hjerne krympet jordkloden betraktelig. Verden ble liten, og han ble sønn av Michael Jackson. Of course!

Lady Gaga var et nytt “navn”. Hun sang poker face, og jeg trakk igjen hurtige beslutninger. Lady Gaga var en mystisk pseudonym artist, som ingen visste hvem var. Og dem mørke stemmen i sangen Poker face, var selvfølgelig Morten Harket. En dag var det stille i og utenfor avdelingen. Jeg så ut vinduene, og nesten ingen biler var å se parkert på plassen utenfor.

Jeg så alarmtelefonene pleierne gikk med, og la sammen to og to. Jeg hadde lest overskrift i en avis at Madonna var i Norge med massevis av dansere. Selvfølgelig betydde de manglende bilene på plassen, og alarmtelefonene at Madonna var på vei for å besøke “Michael Jacksons sønn,” som jo også var en av hennes dansere…  Selvfølgelig var alle Madonna’s dansere spredd utover Norge’s land i privatfly og helikopter. Slik ble tankevås til ramme fakta alvor. 

Det ringer på avdelingsdøra. Inn kommer ei afrikansk dame for å besøke “Michael Jackson’s sønn”, og min galskap slutter ring i det jeg hilser på henne og godtar at det var dama fra Fugees som kom, ikke Madonna…

Jeg ender opp på skjermet avsnitt, der jeg hadde vært før de sendte meg høygravid med ambulanse til Østmarka. Denne ganger “bodde” en annen pasient på det andre rommet. Han var en mørkhåret lubben ung mann som “pratet” så fort at alt ble babbel.. Han var komisk av adferd, som en 40 år gammel Karlson på taket med ædda bædda fingrer sprellende ved kinnskjegget hver gang han fikk gå ut i avdelingen og ikke jeg. Jeg ga han godteri en kveld, og han snek til seg nesten alle seigmennene og sjokoladen. Da han “skravlet”, hørtes han ut som ei hysterisk dame. Så ædda bædda han til meg en dag. Det var den dagen han ble flyttet ut i avdelingen.

Manisk spilte supertalentet jeg fotball på plena og studerte skyer på himmelen der jeg mente det hadde vært krig på jorda under. Krigsfly formet skyene, mente jeg. Psykiatrisk sykepleier Ole Martin, som er av type så proff at alle burde lære av han, skulle en dag ta meg med i butikk. Det ble litt av et prosjekt..

Jeg brukte noen timer på å detaljere ei handleliste på størrelse a4 ark. Kunne kjenne verdien i alt jeg skulle kjøpe. Dagkrem, nattkrem, øyekrem osv. Skulle jeg virkelig i butikker? Se mennesker og dagligvarer, og puste inn lufta med de sansene her? Ole Martin måtte til slutt forklare at jeg ikke fikk mer tid på meg. Mente han virkelig at jeg skulle kaste meg ut i noe så stort.. NÅ? Ok…

Vel ute tok jeg capsen dypt ned foran panna, og la hår foran. Med det røde håret kan jeg tenke meg at jeg iallefall tiltrakk meg uønsket oppmerksomhet med klovnehår ned foran 1/3 av ansiktet. Vi gikk gjennom parken, der flere mystiske dresskledde menn satt på benker. Hmm…  Så til postkontoret for å ta ut penger. Inne på parfymeriet begynte jeg å skjelve noe voldsomt da ekspeditøren lurte på om jeg ville ha hjelp. Jeg pustet, peste, skalv og svettet, der jeg stod og følte meg som en kjøttklump uten hud, mens dama forklarte meg om hudpleieserien Lumene.

Jeg stod på bunn av hele min historikk. Men sinnet kjempet mot og nektet plent å godta det. Jeg fyldtes med manisk dårlig humor, og uvirkelighetsfølelser. Denne gangen kunne jeg ikke stikke av. Hvis jeg skulle ha noen sjanse til å få holde barnet mitt igjen. De kjørte meg noen gang til babyen min. Men jeg var så syk og observert at det fortonet seg som rene helvete der ute i trafikken.

En dag jeg hadde sneket til meg en telefonsamtale med Tore inne på soverommet, hørte jeg en velkjent “skravling”. Jeg utbrøt: “Åh, Tore no e han tilbake igjen, han duden med altfor mange bableord…” Jeg tittet ut av døra. Synet som møtte meg, glemmer jeg aldri. Ei stor dame i 50årene, med en svær mørkerød kjole med en mistenkelig flekk bak på rompa… Med langt mørkt hår, og av alle ting en slags hanekam på toppen.. Hun snudde seg, og de mest gnistrense brune sigøynerøyne satte seg i meg. Hun freste: “DU har JUKSA!”  Så bablet hun videre, før hun snudde seg mot meg  igjen og sa: “Æ e manisk!!” 

Jeg hadde utviklet tvangstanker innen renslighet. Måtte ha masse håndduker på gulvet hvis jeg dusja for jeg trodde alle dråper utenom var farlige bakteriebomber.

Så dukket altså denne store sinte dama opp, med flekken på kjolerompa si, en amazing stank hver gang hun hadde vært på doen sin, og skitne føtter på bordet i fellesrommet. Jeg holdt på å krepere. Var så fisefin som overhodet mulig, og så skulle jeg bo her med denne skapningen. Trollføtter og fjøsstank, i den hete sommeren av 2009.

 Vi var så sinte på hverandre. Midt oppe i det hele fikk jeg ikke lov av sykepleier Eli til å få rent vann fra kjøkkenet. Hun sa jeg måtte bruke et glass til å fylle i fra vasken rett ved doen. Jeg hadde sånn tvangstanker at jeg nesten kastet opp hver gang. Samtidig hadde jeg tvangstanker om at jeg måtte drikke masse vann for å overleve alt dette. 

Jeg var så sensitiv. Det var så hudløst. Og dem som jobbet der forstod så lite. Han unge millitærfyren som jobbet der, som ropte: “GÅ PÅ ROMMET DITT! NO!” Jeg som ropte tilbake:”Det der e ikke rommet mitt! Rommet mitt e ikke her!”

Jeg som plutselig sank nedover. Og Nedover. Og nedover. I sorg over et barn jeg skulle holdt tett inntil meg. Alle tvangstankene som tak over meg. Tall og telling. Bakterier og tankekraft. Jeg var borte. Noen andre hadde tatt over meg. Jeg landet ikke særlig mykt, som Onkl P synger. Jeg landa på DPS Stjørdal, på rommet med alle tingene mine. 

Lokalsamfunnet visste. Og trodde de visste alt. Mens jeg skammet meg. Jeg skrev under på at barnet mitt måtte få bo hos pappan sin. Den snille gode pappan sin. Jeg visste om en som elsket barnet like høyt som jeg, og det var han. Jeg hadde landet dypt dypt deprimert, uten barnet mitt og husløs. Det viktigste var at barnet vårt ble godt ivaretatt. Likevel kan jeg ikke skyve under et teppe at det var en nedtur. At jeg kjente meg mislykket. Og at jeg ikke turde å la dem medisinere meg med lithium,fordi jeg trodde det ville gjøre meg sløv og flat. 

Etter et halvt år ga jeg opp å finne meg en leilighet. Jeg fikk tilbake den jeg hadde flyttet fra. Selv om den er kommunal, var jeg veldig takknemlig for å kunne ha et hjem der jeg etterhvert kunne tilby min sønn samvær. 

Jeg var så deprimert at jeg innimellom ramlet fortvilet sammen på stuegulvet, lå der og ristet og ba Gud om hjelp. For hva søren feilte meg da? Og hvorfor var jeg så ensom? 

Jeg vet det nå. Det som feilte meg var Bipolar 1, og ensom var jeg ikke. Jeg bare skyvde alle unna og turde ikke engang ta telefonen. Jeg var en fiasko, og det eneste som hindret meg i å reise tilbake til Stockholm og hoppe fra noe høyt, var barnet mitt. Lille gogutten min.

Etter en stund begynte jeg på et kurs om diagnosen. Så begynte jeg å forstå. De hadde rett. Så, etter et år, lot jeg dem prøve ut lithium på meg. Jeg ble så frisk at jeg kunne begynne å jobbe. I barnehage fordi jeg ønsket å bli en god mor. Ei mor som kunne å sette grenser, som visste det meste om å ta seg av et lite barn. Utrolig nok ble jeg så frisk at jeg kunne ha min lille sønn nesten 50 %…  Det var et under, så syk som jeg hadde vært. Jeg kunne begynne med mine tanketeknikker igjen, og bygde meg sakte men sikkert opp. Denne gangen for godt. Jeg var nå i ferd med å bli så sterk at ikke noe kunne knekke meg. Herdet og uten evne til å bry meg om hva noen andre mente om meg.

Jeg hadde kommet hjem. Hjem til meg selv. Men jeg hadde enda bare kommet meg til kammerset. Snart skulle reisen helt inn i stua begynne. Vi trodde en periode at vi skulle forsøke på nytt igjen, kompisen og pappan til barnet mitt, Tore, og jeg. Snart vokste på ny en liten spire inni meg, og denne lille spiren skulle vise seg å få en helt annen start på livet. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Og hva jeg ikke måtte gjøre. Jeg var klar, tenkte: bring it on, life, og forberedte den siste krevende innspurten. Jeg skulle dypere, lengre, videre inn i mitt hjem. I mitt indre landskap. Og denne gangen håpet jeg virkelig det gikk bra..

Skrevet av Helene Dalland.   Fortsettelse følger.

 

Reisen forbi polene del 1

 

 

Dette er del 1 i fortellingen om reisen forbi polene. Det er mye og vanskelig å beskrive, det jeg nå skal dykke inn i. Inn i og bortenfor hinsides. Jeg skal gjøre mitt aller beste.

Tittelen vil jeg først og fremst forklare. Diagnosen Bipolar er det nye og “penere” navnet for manisk depressiv, og betyr “forbi polene”. Altså at dersom man er syk av diagnosen, vil man svinge forbi pol nedstemt, eller/og forbi pol oppstemt. Man deler diagnosen inn i forskjellige typer.

Bipolar 1 er den alvorligste. Der kan man i syke perioder ha lange manier (pol oppstemt og langt forbi det) over uker og inn i måneder, eller motsatt, man kan ha depresjoner (pol nedstemt og langt forbi det). Man kan også ha hypomanier. Dette er lettere “minimanier” som kan vare i timer eller dager, med litt ukritisk godt humør. Det som spesielt skille bipolar 1 fra bipolar 2, er at dem med nr 1 kan bli så alvorlig syke at manier og depresjoner glir over grensen og blir det man kaller psykotisk. Her krysser diagnosen med flere fellestrekk med scizofreni, der og da mens man er psykotisk. Jeg kommer nærmere inn på dette senere. For jeg kaller en psykose en reise forbi polene. 

Bipolar 2 handler mer om raske svingninger i løpet av dagen, disse kalles rapid cyklings. Dem med bipolar 2 kan bli maniske og deprimerte, men de glir ikke over grensen til alvorlige psykoser. 

Mulig det finnes flere grener innen diagnosen, men dem kan jeg ikke påberope meg at jeg kan særlig om. Jeg minner om, og presiserer, at jeg i dag, i år 2015 er friskmeldt og har diagnosen i remisjon. Dette betyr at jeg er helt symptomfri, riktig medisinert med to typer perfekte medisiner som ikke gir meg noen som helst biviskninger. Jeg minner også om at jeg ikke føler meg preget av alle opplevelsene den dag i dag.

Jeg visste ingenting om dette i år 2000. I min evige skam overbeviste jeg meg selv om at jeg ikke hadde noen diagnose. At psykiatrien fant opp slike diagnoser for å “deale medisinene sine”. Det kommer til å være store hull i denne fortellingen, som jeg både kan komme tilbake til senere og som jeg kan skrive mer om i en eventuell bok. Også fordi jeg vil fortere fram til den største og tydeligste av mine to reiser forbi polene. 

En annen årsak til et stort hull er at jeg ikke ønsker å fremstille meg som noe offer. At jeg heller vil være tøff og tilgivende. For ja, jeg levde i 3 år i et samboerskap som etter hvert ble meget voldelig. Og ja, jeg kan godt skrive om det senere. Mye senere. Jeg er stolt over at jeg til slutt kom meg unna. Levde med voldsalarm i noen år, før jeg begynte å trene kickboksing, aerobic og styrketrening. Dette å bli mishandlet slik er ikke noe som kunne skjedd i dag. Jeg hadde gjort selvforsvar som en okse, og hadde ikke godtatt sånnt nå. Uansett, jeg startet på nytt, og da mener jeg helt på nytt. Jeg endret navnet mitt. For jeg ville ikke være den jenta som godtok elektrosjokk, feilmedisinering og juling lenger. Det føltes helt feil for meg å hete dette navnet. Så jeg valgte navnet til søstra til min navnesøster i slekta, og sendte søknad til folkeregisteret. Da svaret kom, og jeg kunne kalle meg Helene Merethe, ikke Hege Merete, kjente jeg gleden bre seg som varme. Jeg var fri. Det jeg ikke hadde tenkt på, var reaksjonene til andre i lokalsamfunnet. Folk som elsket å si Hege aaaltfor mange ganger, og liksom på feil, bare for å provosere. Jeg lot dem holde på i 5 år, og lo med i 5 år. Da sa jeg noe i stedet for å le. Jeg sa: Hvis du skal kalle meg Hege, vil jeg kalle deg Berta Mirakula/Gondolf/Gjøkulf osv. 

Jeg tar et stort hopp, og lander i år 2007. Situasjonen er at vår elskede pappa hadde fått slag noen år tidligere. Han levde med afasi. Snille, tøffe pappa. Høyre hånd var lam, og han malte vakre bilder med venstre. Jeg var 27 år og hadde akkurat lagt bak meg et år med suksess på en lokal skole. Der hadde jeg testet ut tanketeknikker ala positiv manipulasjon av min egen hjerne i form av affirmasjoner og liknende, og oppnådd toppkarakterer i matematikk, naturfag og gym. Det var 5ere og 6ere året rundt i matematikk og naturfag. Jeg beviste for meg selv at jeg kunne pushe meg selv dit jeg ville, og gjorde det. Mye av dette med å fikse mitt eget hue, hadde jeg lært av pappa på den tiden han kunne snakke. Jeg var da ei uvitende, selvmedlidende og forvirret ung og umoden jente som tenkte på seg såkalte angstanfall og lå nede og vred seg i tankegjørma. Pappa viste at han brydde seg, men han ga meg ikke medlidenhet som styrket offertankegangen. Han lånte meg bøker for å lære meg viktige redskaper for å overleve psykisk og utvikle nye tankemønstre. En klok klok pappa. RIP pappa. 

Jeg hadde en svært usunn livsstil. Trente aldri, og var storrøyker. Det kom pipelyder av brystet mitt da jeg gikk opp bakkene hit. For jeg bodde her som jeg bor nå, og var singel og fri. Jeg begynte å rette mine teknikker over fra skole og mot min helse. Etter noen måneder skjedde det av seg selv. En dag gikk jeg og meldte meg inn i et lokalt treningssenter, og gikk derfra, og kunne ikke fatte hva jeg nettopp hadde gjort, vel vitende om at hvis jeg ikke kastet meg ut i treningsverdenen, måtte jeg uansett betale nesten 500 kr i måneden. Jeg fikk fort dilla på aerobic, dans og styrketrening, med verdens verste røykhoste bakerst i salen. Lo av meg selv. For en kontrast. Røykhoste og hardtrening. Disse to passet ikke sammen nei. En dag kom jeg over “den blå boka” som ei jeg kjente hadde skrytet sånn av flere år tilbake. “Endelig ikkerøyker”. Etter noen uker var jeg røykfri, på Allen Carr’s vidunderlige måte. Jeg var lykkelig og fri. Og trente morsom trening. Våknet sakte men sikkert til liv.

Flukten til Stockholm lå langt der inne og ulmet, som et gammelt minne fra et annet liv. I tåkeland langt inne i drømmeland. Men det var en klar drøm. Jeg snakket noen få ganger om det, men følte ikke at jeg fikk fargelagt det nok med ord. Folk ville ikke forstått gjøkeredeverdenen jeg kom fra uansett. Og redselen  for låste dører, piller og strøm, føltes stressende og evigvarende. Så jeg fortrengte det og la det i ei lomme i sekken inni meg, ei lomme jeg forseglet med det alvoret i alle selvmordene til mennesker jeg hadde vært glad i. Fortiden min ble liv kontra død. Det ble livsfarlig å åpne opp disse lommene.

På den tiden var jeg riktig medisinert. Men visste  ingenting om diagnosen, og mente psykiatrien tok feil. Manisk depressiv, JEG? Nåhnei, jeg kunne nå værtfall klamre meg til et siste nestenfakta: at det kunne nesten kanskje faktisk hende de tok feil, slik at min stolthet kunne vaskes ren. Så jeg kunne forsvinne i mengden og være som alle de andre… Jeg bare tok medisinene fordi jeg ikke turde å slutte., av redsel for hva som da kunne skje.

Lite visste jeg om at jeg snart skulle kjøpe meg en dyr billett til reisen forbi polene. Jeg hadde allerede vært der en gang, men nesten glemt. For da jeg var 18 år var ikke den eneste gangen dem overtalte meg til ectbehandling, tilbake der, på den fæle fæle flaue tiden…

Pappan til barna mine kom inn i livet mitt senhøsten 2007. Jeg har alltid elsket den klare spesielle høstlufta. Blir helt rar av den lufta, forelska i hele verden. Lykken var komplett da Tore i tillegg kom dumpende ned i livet mitt med sine nydelige øyne og en varme fra en annen verden. Noe sa meg at akkurat han kunne forstå. Jeg hadde hørt navnet hans flere ganger, helt siden år 2000. 7 år senere satt han på en fest hjemme hos meg, i denne stua her, og hadde hørt at hu derre Helene Dalland hadde hørt om han. Hørt om atte hørt fra atte hadde hørt om, og vips så satt han med Tore-navnet i stua mi. En outsider som meg selv. En stor tresløyd-kunstner uten like, glad i dyr og med en evne til å kommunisere på akkurat samme plan som meg. En mann med en ryggsekk, med andre ord. 

Hadde vi bare visst hva vi skulle gjennom. Og selv om vi den dag i dag er kompiser og sjelevenner,  ja så hadde vi en gang i tiden et intenst og kjærlighetsfylt forhold. Og ingen som bærer på altformye bagasje, har på et så tidlig tidspunkt i livet selvtillit til å tro på at noen kan elske det lille verdiløse bladet man føler seg som. 

Uansett, vi bodde her med katter, fugler og fisker. Jeg la tarotkort, malte og skrev dikt, og Tore laget  mesterverk. Kniver og kopper av nydelig karakter. Vi reiste til Danmark med DFDS og trodde vi skulle dø i Skagerak sammen med det paret vi reiste med. Alle andre båter var innstilt i stormen, Tore og venninna mi lå og spøy, jeg holdt spyposer og hentet sykepiller som var lagt i skåler i den spyluktende  resepsjonen, og kavaleren til min venninne var full og ropte: “partybremsere!”  Det var ikke lov, men jeg og flere andre måtte se litt ut på dekk. Det var ikke bølger, det var fjell. Jeg ba til gud den natta, før jeg presset meg til å sove. Men Skagerak viste nåde, og urven ruslet vi i land til Københavns gamle bygninger tok imot oss.

Den høsten endret alt seg. En positiv test viste oss glimt av en ny verden. Kunne vi få barn? Jeg mintes fjernt en lege som sa etter en cysteoperasjon at jeg mest sannsynlig ikke kunne det.. En positiv test. To, tre, fire, fem, seks positive tester. Og to livredde Trøndere.. Min lege som sa: du må slutte med lithium nå! Med en gang. Trapp bittelitt ned, og slutt!

Jeg vet det jeg vet i dag. Lithium kan man bruke kontrollert gjennom svangerskap. Men jeg ser tilbake og vet at det måtte bli som det ble. Jeg måtte lære.

En ting var klinkende klart. Jeg visste ikke hvordan hjernen min ville reagere uten denne medisinen. Jeg trengte noen til å verne barnet vårt. Så jeg oppsøkte barnevernet og ba om både hjelp og veiledning. En stund gikk det veldig bra med meg. Uvitende meg trodde at det måtte bety at jeg var frisk. At jeg ikke hadde denne diagnosen. Vi flyttet, og hormonene ble verre og verre å takle. Jeg begynte å svinge litt uten å skjønne det selv. Kveldene ble sene og jeg ble litt for kreativ og våken. 

Barnet som sparket i magen, var en gutt, og han skulle hete Mathias. Tore foreslo det nydelige navnet, og jeg kjente hvor riktig det var. Jeg håpet inderlig at gutten vår ikke liknet på meg. For dypt inne i meg, var det ankret et slags faktum for meg. Nemlig at mitt utseende var av en annen verden forferdelig stygt. Jeg eide ikke selvtillit, selvfølelse fantes det lite av. Det lille jeg hadde bygd opp, skulle snart bli tatt i ras og skylles langt langt unna meg. 

På ultralyd, St Olav, så vi tydelig at det var Tore sin profil på skjermen. Etterpå satt jeg lenge med ultralydbildene og gråt av glede, så jeg ristet. Tenk, bønnene mine ble besvart. Barnet vårt fikk likne på den fine pappan sin. 

Fødselsangsten rev meg i filler inni meg, og søvnløsheten og hormonene, men mest av alt medisinmangelen, gjorde meg til ei innimellom dypt deprimert og fortvilt ung dame. Livredd for å ikke være god nok til den store oppgaven, og meget meget ensom inni meg. 

Jeg oppsøkte hjelp ved Distriktpsykiatrisk senter. Der kunne jeg være. En medisintype kunne jeg ta, og hadde kunnet tatt hele tiden. Dette var antipsykotikumet seroquell. Men legene hadde hele tiden ønsket at jeg tok mer enn jeg ville og turde. Jeg var så redd for å skade barnet mitt. 

På DPS Stjørdal ble jeg høygravid med på badeturer, og opplevde at jeg på en og samme tid hadde mange slags følelser: superglad, kjempetrist, livredd, irritert og lykkelig. Men så kom den triste kvelden med den skjebnesvangre natta. Nattevakt Maja, hvis du noengang leser dette: Jeg tilgir deg, og er glad jeg kom meg gjennom dette. Men jeg mener du ikke bør jobbe på et slikt sted. Eller forandre måten du jobber på, og vis pasientene godhet og omsorg. 

Jeg sitter i senga på institusjonen. Så høygravid, så livredd og så overlykkelig glad for en gave jeg hadde fått av ei venninne som selv hadde vært pasient. En brent cd som jeg enda ikke hadde lyttet til. Jeg har spurt nattevakt Maja om mere seroquell, slik legen sa jeg burde ta. Men jeg fikk ikke. Hun lar meg ikke få mer. Så jeg får ikke sove. Jeg vet nå i dag at jeg med den diagnosen ikke tåler å kombinere søvnløshet med medisinmangel. Da blir jeg veldig veldig syk. Så der og da starter faktisk den store reisen. Disse magiske nattetimene i Trøndelag’s Stjørdal.

Men jeg var aldeles ikke ready for takeoff…

Den røde knappen. Den flaue røde knappen jeg kunne trykke på for å tilkalle en pleier ved behov. Turde jeg trykke der? Nei. …ja.  …Nei huff altså. Jo.. Neinei! Tårene trillet og jeg var helt alene. Tankene delte seg skremmende fort. 500 tanker i femminuttet. Jo! Jeg måtte trykke. Måtte måtte måtte snakke med noen. Få gråte til noen, før smerten og redselen rev meg i fillebiter. Men først måtte jeg sette meg opp. Tok dyna rundt meg og satt med føttene på gulvet mens frykt og tristhet gynget i takt med barnet som sparket inni magen min. Gruet meg til å sjenert fortelle at jeg trengte å snakke med noen. Jeg er en tøffing. Ikke et offer…

Jeg hører skrittene. Føler meg sensitiv og gjennomsiktig. Døra som åpnes og knappen i gangen som trykkes på for å slå av “alarmen”. Vips står nattevakt Maja der på gulvet foran senga. Hun sier gneldrende og skremmende høyt: “Ka e det?”  Jeg nesten hvisker mens jeg ser ned: “æ bare lurt på om æ kunn få snakk med nån. Æ e så redd.”  Men Maja nesten roper:”Nei no ska du legg dæ! Legg dæ ned! Du ska itj sitt no, du ska ligg! Du ska itj snakk me mæ vettu, æ e nattevakt æ!” 

Jeg forsøkte å spørre deg om jeg kunne få noe å spise, Maja. Vet ikke om du har vært høygravid noen gang. Men du blir ekstra sulten da, skjønner du.

Jeg ble irritert. Dro på meg fillene og gikk til vaktrommet. Der satt Maja og surfet på nettet foran en datamaskin. Jeg forklarte henne at jeg var sulten og gjerne ville finne meg mat. Hun fnyste. Mathistorien endte med at hun sluttet å svare meg. Hun ignorerte ei sensitiv og høygravid ung dame som stod og vaklet ved stupet. Jeg fulgte etter henne til kjøkkenet, etter at jeg hadde ventet til hun virkelig skulle dit. Hatet hun meg? Hun stod jo der som en istapp og laget mat til seg selv eller noen andre, og snakket ikke til meg! Jeg følte meg liten og redd fra før. Nå følte jeg meg hatet også.

Jeg tok med meg maten på rommet og satte på cd’n. Følte magien i at venninna mi var så glad i meg at hun hadde brent en cd til meg. Hun hatet meg ikke iallefall, og takknemlig var jeg for det. Jeg spiste maten min, og så sang jeg med. Jeg husker alle sangene, men spesielt en la jeg merke til: “…and if somebody’s going to make it, then this somebody’s going to be you…” Jeg trodde hun hadde brent med en sang fra 80tallet, og jeg digget den. 

Frykten fylte meg, der jeg hørte musikk og kjente glede. Hva skrev Maja om meg i rapporten? Hva om hun skrev noe som fikk psykiaterne til å sende meg til Levanger og tvangsinnlegge meg? Jeg måtte snakke med henne! Kunne ikke sove før jeg hadde snakket med henne. Og det var allerede sent. Klokka var omkring morgentid. Jeg hadde hørt alle sangene og skrevet dikt og kjent på sensitivitet av en annen verden. Som en klar og tydelig men naturlig rus. Følte at alle jeg kjente som var døde, var der sammen med meg. Lufta i rommet var sommerlig, men i høstklasse, og jeg følte en slags “dybde”. 

Jeg gikk til Maja, som igjen satt foran pc’n og surfet. Jeg spurte henne hva hun skulle skrive om meg i rapporten. Svaret hun ga i det hun gliste bredt, var: “Ja du kan jo skriv din egen rapport..” Hånlig. Det var så hånlig! Jeg ble mer og mer irritert og ikke i stand til å sove, der jeg satt i sommernatta i 2009 og skrev “min egen rapport”, for å redde meg selv og barnet mitt unna tvangsinnleggelse. Hva om de tok barnet mitt? Hva om de ga meg elektrosjokk?

Jeg skrev ferdig og gikk i utslitt svime til vaktrommet. Der satt Maja på rompa som vanlig, og surfet. Det var morgen. Klokka var rundt 6, og jeg følte jeg måtte holde meg våken til dagvaktene kom på jobb. Grunnen til at jeg visste at Maja surfer på internett nå også, var fordi jeg leste på nyhetssiden Sol: Michael Jackson døde i natt. Jeg husker at dette gikk sterkt inn på sensitive meg, som hadde startet den dype reisen forbi polene for flere timer siden. Verden krympet. Kjendiser ble en viktig del av den psykosen, etter jeg leste den tragiske overskriften om Michael Jackson.

Paranoiaen i et psykotisk sinn kan ikke måle seg med skepsis. Du ser noe, du blir det. Du tenker en tanke og så er tanken faktum. Alt får betydning, og alle detaljer teller. Søppel? Finnes søppel? Neeeh, kan jo bruke det tyggispapiret til å skrive notater/beskjeder… For meg som hadde vært på rømmen i Stockholm og var livredd medisiner og elektrosjokk, ble absolutt alle detaljer overanalysert, alt kunne bety fare, og jeg fikk for meg at alle som jobbet innen psykiatri var potensielle mordere. Dette i sammenheng med alvorlighetsgraden omkring “lommene i sekken min”. Folk HADDE dødd. Og alt som KUNNE gå an, ble slik. Kunne man laget robotfugler med kamera, ja så ble det slik. Kunne man putte gift i maten, så ble det slik også. Det var ikke bare fantasi, det var noe jeg virkelig trodde.

Og jeg måtte for enhver pris ikke dele disse tankene med dem som jobbet på institusjonen. Hvem var så dumme at de avslørte skrekk og teorier omkring skrekken, til fienden?

Å dusje ble veldig spesielt, for jeg kunne kjenne lukter og dufter jeg aldri hadde kjent før. Kjemisk, søtt, salt, surt, kaldt, varmt… En slags overintelligens, følte jeg. Og med den følelsen kom storheten. Det teite med manier. Følelsen, og troen på at man er noe veeeéldig stort, flott og hellig. Divafaktene, blandet med skrekk, blandet med overlykke, blandet med angst, blandet med fortvilelse, styrt av alle disse paranoide teoriene. Ca 2 minutter innom hver av disse, i full fart.

Dette var bagasjen jeg fikk med meg inni meg, da jeg la ut på en reise ut av denne verden. Å beskrive reisemålet, kommer til å kreve at jeg åpner ei lukket kiste. Jeg skal gjøre det, og forsøke å forklare et psykotisk maniskt sinn så godt det lar seg gjøre. Galskapen sjokkerte meg da jeg landet. Og den sjokkerer meg enda, 6 år senere. At jeg kunne bli denne crazy dama, som lot ordet crazy bli et fattig ord. 

Etter å ha “gått i dekning” i mine foreldre’s hjem, sunget hele natta, og reist ganske så langt forbi polenes paranoide land, ble jeg hentet. Hvert pust ble registrert av meg. Jeg var i en slags hypnose. Jeg var årvåken. De sendte meg til Levanger. Jeg var livredd. Levanger sendte meg tilbake. Jeg kunne enda late som om jeg var frisk. Dps sendte en utslitt meg tilbake etter noen dager. Jeg tenkte på Michael Jackson, tenkte på prinsesse Diana. At det måtte ha en sammenheng. At det kunne være varsler på at jeg kunne dø i trafikken. Likheter ble sannheter, og jeg var plutselig takknemlig for enhver meter jeg overlevde i trafikken, der jeg høygravid og gal ble sendt frem og tilbake. 

Jeg hører lufta. Jeg kjenner lydene. Jeg smaker fargene. Jeg leser tanker og hører følelser. Jeg ser dem har parykker. At de er skuespillere. At de snart skal avsløre for meg at alt bare er en morsom grov spøk. At Tore har kledd seg ut som psykolog for snike seg inn for å redde meg. En psykolog har forklart meg at der andre ruser seg på syre osv for å få en trip, der går jeg søvnløs og uten medisin, så er jeg der…

Symbolikken brer seg. Tvangstanker jeg aldri har vært borti før, tar over hodet mitt, og meget rare ting får store betydninger. Ene flaska mi, oldenvannet, er plutselig hellig. Jeg kjenner urtiden fylle meg med eldgammelt tidevann. Det er klart at jeg er en heks. Det er ingen tvil om at jeg er mektig. Overlevelsesinstinktet blander seg med en verden uten normale grenser. Klart at mange jeg kjente satt i det rare Narniaskapet på det ene rommet, klare til å overraske meg med den deilige nyheten om at alt var en spøk. De døde måtte påkalles, for denne kampen skulle jeg vinne. Denne gangen, og for alltid. 

De sitter på en stol, en etter en, på skift. De sier bare “SOV!” og ser strenge ut. De er farlige farlige, og jeg har mista den hellige gralen min, flaska mi, under sengen de mener jeg skal sove på..  Jeg drar fram senga og får tak i den. Forsøker å gå ut av galerommet, og inn på fellesstua i den skjermede avdelingen. Men Ali og Laila drar meg med makt og blåmerker tilbake til rommet, slepende over gulvet. Jeg hadde ikke oppført meg truende eller gitt dem noe som helst grunner til å utøve fysisk makt mot meg. Jeg tenker det kunne satt i gang fødselen, så hardhendte var de. Vi tok senere bilder av de blåmerkene på den gravide kroppen. Er det slik dere vil jobbe, Ali og Laila? 

Tårene renner og renner. Barnet mitt. Min kjære lille skatt. Jeg skal passe på deg. Spark til mamma og vis meg at du har det bra. Jeg skal sørge for at dem lar oss være i fred. Jeg elsker deg, elsker deg, og skal beskytte deg som en løve..

Jeg er fanget igjen. Fanget med en baby å passe på. Men denne gangen er jeg ikke bare fanget i fangenskapens klør. Nå er jeg i tillegg fanget i galskapens verden. Og galskapens verden er en verden uten grenser, forbi polene…  

 

 Skrevet av Helene Dalland. Fortsettelse følger.