Da de tok fra meg babyen min

 


 

En nyfødt liten gutt likner på en engel. Og vi må ta vare på sånne små engler. Noen ganger er ikke foreldre i stand til annet enn å elske dem, i en situasjon som krever så mye mer enn kjærlighet. Da må andre armer holde rundt de søte små. Og man kan bare be og håpe på forandring. Der og da. Senere kan man ta tak i roret sitt og styre skuta dit man vil.

For barnet sitt.

For kjærligheten.

Åpenhet, min venn. Åpenhet er svaret. For i lyset sprekker trollet.

 

 

Jeg skjønte det ikke før noen minutter før. Måtte være sterk nå. For babyen min. Lille, nydelige barnet mitt. Guttebabyen over alle stjerner i hele universet, så vakker og fin. Måtte være sterk nå.

Jeg skriver dette av flere grunner. Først og fremst fordi jeg har lært meg å tenke barna først. Lært meg å forstå at dette aldri handlet først og fremst om meg som mor. For ja såvisst var det knalltøft. Men aller først og fremst ble babyen min ivaretatt mens jeg var syk og på en annen måte ivaretatt. Den bløte huden til den lille babyen min, ble strøket på av friske og ansvarsfulle mennesker.

Da de tok fra meg babyen min, var jeg på et stadie i livet der jeg ikke hadde lært halvparten av hva jeg kan den dag i dag. I tillegg hadde jeg reist langt forbi de bipolare polene, og vært psykotisk i noen uker. Veldig syk. Tvangsinnlagt ved Østmarka psykiatrisk, og med god grunn. Disse grunnene så jeg ikke da.

De hadde tvangsmedisinert meg med antipsykotika, og derfor hadde jeg et glimt av frisk virkelighet på sykehuset, der mitt lille babyhjerte kom til verden 15.juli 2009. Han var så uendelig vakker, og jeg ble så veldig veldig glad i ham. Men jeg fikk ikke beholde ham. Bare holde ham i armene mine et par ganger før han ble sendt i beredskapshjem, og jeg tilbake til Østmarka. Våre veier skildtes, og jeg var livredd. Var det for alltid? Hvor skulle han bo, gutten min? Hvem ga ham kjærlighet nå? Hele historien er skildret inne på denne linken, i reisen forbi polene – historiene, del 1, 2 og 3 :  http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Av en eller annen grunn holdt jeg meg rolig og stabil da de kom inn på sykehusrommet for å forklare oss at gutten vår ble fratatt oss. Helt rolig. Jeg følte meg intellegent og sylskarp som en løvemamma. De skulle ikke få se meg ustabil. Jeg visste utmerket godt hva som skjedde nå. Og jeg elsket den guttebabyen så enormt høyt, at jeg var villig til å gjøre ALT for ham. Om jeg så måtte skjule mine følelser, slik at jeg senere skulle kunne få muligheten til å gi ham alle de mammaklemmene jeg lengtet etter å gi ham, så gjorde jeg det. Om jeg så måtte stille meg midt inne i den uutholdelig vonde tornadoen og finne en slags ro, så gjorde jeg det. Babyen min. Gutten min. Dette var et nederlag som kjørte meg rett ned i kjelleren. For flere år. 

Det aller viktigste var lille gutten min. Det at han ble ivaretatt. At noen ga ham rene tørre bleier, tåteflasker med næringen han behøvde. Trøst. Kos. Bad. All den omsorgen jeg var for syk til å gi ham. Ja, heldigvis bor vi i Norge. Heldigvis fikk han være hos mennesker som tok vare på han. Hovedpersonen i denne fortellingen er en liten guttebaby som fikk en start på livet uten mamman sin. Jeg ble friskere etter et par måneder, og landet fra mani og psykose, rett nedi en mild depresjon som skulle bli verre med ukene inn i den vinteren. 

Å skrive under på at barnet ditt bør bo hos pappan sin, er noe som ikke er enkelt. Men som samtidig er ganske lett, når det dreier seg om en far som er så glad i barna sine, som pappan til mine barn. Vi har to fantastiske gutter den dag i dag, men den gang hadde vi denne ubeskrivelig søte lille guttebabyen.  Jeg skrev aldri fra meg barnet mitt. Beholdt foreldreansvaret og krevde mye samvær. Men jeg så det hele fra barnet mitt sin vinkel. Pappaen hadde så mye mer å tilby ham den gang da, enn jeg. Jeg måtte bli frisk. Bygge meg opp fra bunn. Det var et fortvilt, men nødvendig valg. Og tiden har vist at det var riktig. Gutten min har det veldig godt hos pappan sin han.

Å elske et barn, betyr å sette det barnet foran alt. Å være glad i ungen sin, vil si å ta alle valg basert på hva som er til det beste for den lille. Jeg var den voksne, den store. Han var babyen. Den uskyldige, lille. Det var min plikt å velge å la ham være innom trygge rammer. Jeg hadde ikke engang plass å bo på den tiden. Flyttet ut fra leiligheten slik at barnet mitt kunne flytte inn hos barnefar. Jeg var på ingen måte godkjent som omsorgsperson på dette stadiet, syk som jeg hadde vært nylig.

Så barnet mitt ble ivaretatt. Og som det viktigste av alt, endte det altså helt supert for han. Da er hovedfokuset i boks.

Jeg ser meg tilbake og tenker over hvor forferdelig vanskelig dette var for meg som mor. Alle tårene og psykosen. Det faktum at jeg var så syk at jeg ikke turde snakke om det til noen. Psykiatrien lot meg bare være der. Vandre rundt i gangene, livredd og engstelig. Ikke et ord. Innimellom maniske dansefauker og rare ideer om paparazzi i buskene og gift i maten. Hverdagen  min var uutholdelig. Hvis det ikke hadde vært for en liten gutt som fortjente en mamma i live, samt at at jeg lengtet etter å få møte barnet mitt igjen, hadde jeg drept meg selv der og da. For det var et helvete.

Jeg tenker på dem som er der nå, der jeg var for 7 år siden. 

Det finnes intet ettervern essensielt fokusert på å behandle, støtte og bygge opp foreldre som opplever traumen det er å bli fratatt babyen sin på sykehuset rett etter fødsel. I det hele tatt fratatt barnet sitt. For ja, det handler om barnet, og er ikke det beste for disse barna at vi redder foreldrene deres også? Vi kan ikke hjelpe de mammaene og pappaene som ikke vil endre seg til barna’s beste. Men det finnes mange motiverte foreldre der ute som er villig til å gjøre alt for å bli de foreldrene barna deres trenger. De bare savner veiledning. Guiding. Lys i mørket.

Det beste for et barn som blir flyttet unna foreldrene sine, må være at de av foreldrene som ønsker det og er motiverte for det, bygges opp raskest mulig, slik at de kan bli i stand til å lære alt de ikke kunne. Hvordan sette barnet først. Hvordan forstå hvorfor barnet trenger å vokse opp omkring annerledes tankegang hos den voksne enn det som hittil har vist seg å være feil tankegang. 

Ettervern. For barnets skyld. Det å bygge opp mor og far. Lære dem hvordan de som foreldre må tenke.

Så hva gjorde JEG for å bygge meg opp i stedet for å gi opp alt?

Først og fremst vil jeg beskrive hverdagen min i dag. For det er jo ikke sikkert at du som leser dette er fast leser av denne bloggen min. Nå har babyen min blitt en herlig guttunge på 7 år. Han har mange venner der han bor 20 minutters kjøretur unna meg, hos pappan sin. Han har det veldig bra, og er hos meg annenhver helg og ferier. Jeg kunne kjørt på for å få ham flyttet hit til meg. Men hvorfor skulle jeg det? For min egen ære? For gutten min, han har det jo godt der han er, han. Og dette handler jo om han. Ikke meg.

Jeg bor nå i et rekkehus med 3 etg. For snart to år siden fikk jeg enda en guttebaby. Denne gangen gjorde jeg alt annerledes, og holdt meg frisk. Jeg fikk ha med meg babyen min hjem på en lyseblå lykkesky, og har hoppet rundt på den lykkeskyen ever since. Jeg er frisk nå. Og jeg takler det å være mamma veldig bra.

Det første året alene med barnet mitt hjemme var jeg tilogmed klin edru. Etter det peilet jeg meg inn på en mer normal tilværelse der jeg som andre kan ta meg et glass hvitvin når barna har sovna, eller en fest og noen pils når begge barna sover hos pappan sin. Men hvis jeg har barnevakt, kommer jeg alltid klin edru hjem. I begynnelsen var jeg hysterisk på rydding og vasking. Nå har jeg lært meg å roe ned. Det er ingen krise om oppvasken står til i morgen. Eller om det er litt støvete her og der innimellom.

Det jeg gjorde for å bygge meg opp, var først og fremst å innse at jeg har diagnose bipolar 1. Innse at jeg måtte ta medisin. Forstå at de ikke ga meg medisin for å “deale statsdop”, og jeg gikk kurs for å lære mest mulig om diagnosen sammen med andre med bipolar.

Jeg må presisere at jeg oppsøkte alt dette selv. Ingen stod der og tok imot meg. Jeg kravlet meg opp rimelig alene i min egen boble. Fra å sitte og gråte på gulvet med foldede hender i bønn om et bedre liv, til å jobbe gratis i barnehage for å lære meg mest mulig knep som mor. Etter det jobbet jeg som lønnet vikar i en annen barnehage. En periode var det vanskelig å samarbeide med pappan til gutten min. Det var nok uvant for ham å skulle takle all plutselig anerkjennelse. Men etter hvert ble det bedre, og han begynte å respektere meg, og forstod at nå var jeg frisk. 

En drøm jeg har er å hjelpe foreldre i samme situasjon som jeg var i. Fordi jeg vet at alt er mulig. Man kan endre tankegang og utvikle seg.

En dag jeg møtte dama som var saksbehandleren fra barnevernet som tok fra oss babyen vår, sa hun: “Huff Helene. Hver gang jeg ser deg tenker jeg på at det må rippe opp i en del traumer å se meg..” Jeg svarte henne at hun jo bare gjorde jobben sin, og at hun gjorde den jobben veldig bra. Jeg blir glad hver gang jeg ser henne. 

Jeg er så takknemlig for at noen tok vare på gogutten min da mamman hans var syk. Det føles så godt at alt gikk så bra. For jeg elsker barna mine, og gjør alt for dem.

Men jeg vet om en undergrunn der alt har rast. Der mørket skygger for alt sollys, og sorgen skyller som sorte, pulserende bølger. Der sitter mødre og fedre i skam, og gjemmer seg så du aldri får se. Det de bærer på er for flaut å vise frem. Sannheten om tidenes nederlag. Sannheten om at det kan se ut til at de ikke greide den eneste oppgaven i livet som er verdt å mestre. Og savnet er enda mer heavy enn de sorte bøgene. Dette savnet kan ødelegge et menneske og knuse det.

Reis deg mor. Reis deg far. Husk at hvor enn du drar, er det for barnet ditt, du har slitt. 

Løft hodet, og se andre sider enn deg selv ved denne klode. Du skal være et forbilde nå, det må du forstå.

Et lite barn som trenger deg… og senere kan du vise det vei. Men først skal du opp og stå, for du skal i motbakke gå. 

Nok selvmedlidenhet. Ja, for du vet, nå er det tiden som gjelder, og barnet som teller.

Lær deg alt om hva barnet ditt trenger. Fra omsorg og kjærlighet, til ull, fleace og rene senger. Se alt fra barnet’s ståsted, så kan du kanskje få være med…

…på den vakreste reisen i livet, lytte til barnelatter nede ved sivet, se den lille vokse seg stor. Høre det første ord. Holde ei redd lita hand, vise vei der det går an. Være en moden voksen og tre utav a4boksen. Titte på Bambi og høre den lille si: “Babbi, hihi”.

Jeg våkner opp til eventyrland, klemmer og kos, latter og barnegleder, hver dag. Jeg har klart det. Jeg forandret hele helvete til himmel og paradis på en gang. Fordi jeg innså at jeg måtte starte med meg selv for å kunne bli den modne mamman barn trenger. Jeg var nødt til å bli frisk mentalt, tilgi meg selv og bli glad i meg selv. Det var nervepirrende, men så mye mer enn verdt det.

Så jeg lever selve drømmen. Dette var hva ei ung mamma ønsket seg mer enn alt da hun lå gråtkvalt i institusjonsseng etter institusjonsseng på Østmarka, DPS Stjørdal og Levanger psykiatrisk sommeren 2009. Som en flatpakke i evig sending mellom institusjonene. Hun drømte ikke om å reise til Spania. Ei heller å bo på hotell i New York. 

Men å få holde omkring en bitte liten guttekropp. 

Det holder ikke med kjærlighet. 

Man må kunne sette seg selv helt til side.

Man må kunne tenke logisk og modent.

Man må være frisk mentalt. 

Man må kunne evne å stille døgnrytme og måltider inn på en liten kropp.

Man må kunne være utholden og tålmodig på samme tid.

Man må kunne tillate seg selv å gjøre små feil uten å bli rar av dårlig samvittighet.

Man må kunne ha styring på økonomi og ha balanse i livet ellers.

All denne mammakjærligheten holdt ikke, der jeg lå krøket nede for telling. 

Men. Nå i 2016, der jeg tar meg av barna mine og gir dem alt i en vidunderlig spennende hverdag med små første ord, lek og dans, ville ikke all denne logikken, balansen, økonomien, tilsidesettingen av seg selv og modne tankegangen, 

vært verdt en tøddel uten ekte kjærlighet.

Vær varsom med en del av dette landet som lider under null etterhvern. Zero oppfølging. Og den “oppfølging” som er, har for lite kunnskaper til å stå oppreist i en slik knust situasjon. 

Varsom, fordi små barn fortjener sterke, trygge, friske foreldre.

Bilder fra sommeren 2009:

 

6 kommentarer
    1. Du beskriver sorgen og savnet mitt så godt. Jeg skulle virkelig klart å finne veien som du gikk for å komme dit du er i dag. Jeg fikk ha jenta mi de første 3 årene, så ble jeg utsatt for et traume jeg ikke klarte å reise meg opp fra. Nå er jenta mi livredd for at jeg skal dø. Jeg vet hun blir plassert på varig tvungen plassering i fosterhjemmet fra høsten av. Hun har heldigvis en fantastisk fosterfamilie, men jeg skulle ønske jeg kom meg nok oppreist på føttene til å klare å kjempe for å gjennomføre de samværet vi har fått utdelt, så jenta kan få se og leke med meg, hennes mamma som hun savner og elsker. På psyk får man bare beskjed om at ikke alle bør jobbe seg gjennom en slik sorg det er å miste sitt barn, men alt jeg vil er å jobbe meg gjennom det traumer det var, den nedverdigende følelsen jeg sitter med hver dag, den skammen av at jeg ble en mislykket mor til mitt barn og ikke minst den belastningen det ble for jenta mi å miste alle sine kjente og kjære.
      Elsker deg jenta mi, mamma skal gjøre så godt hun kan til å klatre opp den berømte stigen og klare å stå støtt igjen. Vil alltid elske henne med hele mitt hjerte og jeg vet vi begge to savner hverandre, men jeg ser så klart å tydelig at jeg er langt, langt fra frisk nok til å være en stabil og god mamma forundt jenta mi på lengre sikt.
      Bruk ordene og bloggen din Helene. Det er fantastisk å følge deg her og du skriver så mye bra, hjerteskjærende ærlig og med håp.
      Glad i deg!

    2. Fy søren, du skriver så utrolig bra! Jeg får helt gåsehud av av å lese den sterke historien din, som du deler med resten av verden… Du er ei modig og tøff dame! All kred og ære til deg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg