Den bipolare krystallmammaen

 

Det er fortiden. Det er 7 år og 5 mnd tilbake i tiden, og du ligger i ei lita seng alene, uten mamman og pappan din. Rundt deg stormer det, men inne på rommet i beredskapshjemmet legger du ikke merke til at det er uvær i omstendighetene.

Du er vår nyfødte lille guttevenn, som vi har lengtet etter å møte. Kanskje aner din sjel, at mamma og pappa ikke er der for å holde deg inntil oss. Vugge deg i søvn i armene våre. Legge deg inntil et mammabryst, holde deg varsomt mot en pappamage i et trygt fang.

Du venner deg til å ligge med hodet i en retning, så i ettertid vet vi ikke hvor alene du kan ha vært. Men vi vet at det var snille mennesker som tok vare på deg de to månedene.

I en bil på motorveien sitter en stille nybakt mor og lytter på “Håp” med De derre. Hun klamrer seg livredd fast i setet hun sitter på, og håper på å overleve hver tunnell slik at hun hun en vakker dag får holde babyen sin i armene igjen. Hun føres fra den ene psykiatriske institusjonen til den andre. Hun tviholder på håpet sitt. En vakker dag skal hun gi barnet sitt all sin kjærlighet. Hun lover.  Den søte lille gogutten de tok fra henne. Hun skjønner ikke hvorfor. Fatter ikke selv at hun er syk når hun tror hele verden følger med henne og at noen kommer for å ta henne. Hun lever i en annen verden, og aner ikke engang at hun i det hele tatt må komme seg tilbake til den virkelige verden der hennes lille enorme skatt befinner seg.

At hun må kjempe.

Så hun kjemper ikke, men blir sykere og sykere. En verden der skumle makter gjemmer seg bak hver eneste busk, angsten klebrer henne fast i hvert hjørne, og en manisk ekstase får henne til å danse og synge med når hun hører “Celebration” med Madonna. For hun vet, der bak psykiatriens låste dører, at det kommer en dag. Det kommer en dag lille venn, hvisker hun mot den tårevåte puta hver kveld. For nå har hun mistet seg selv i full oppløsning, men det bare må gå over. Fra mani til fobi, fra sorg til ekstase, kastes hun hit og dit. Men det må gå over. Det må komme en dag..

Etter hvert begynner maniens psykose å blekne, og den grå virkeligheten tar form. Det kom ingen radiokanal og kidnappet henne og tok henne med bort fra alt og til et annet land. Ingen paparazzier gjemte seg i buskene, så hun behøvde ikke å skjule seg bak masse hår foran ansiktet og en caps. Det var ingen gift i maten. De ville bare hjelpe henne.

Det gikk månedsvis før hun innså at hun hadde vært syk. Slik er det med bipolar 1. Den andre verdenen forestilles så veldig virkelig. Nå dalte hun. Hun dalte nedover til hun satt på gulvet i sitt nye hjem et halvår etter og ba om nåde. Ba til Gud om hjelp. For det gjorde så vondt. 

Nå er jeg her lille venn. Skatten min; jeg fikk være mamman din likevel. Mirakler har skjedd på de 7 årene etter det stormet som verst, og magien i kraften bak hvert mammahjerteslag var og er enorm. Nå klemmer du meg hardt og sier du er glad i meg, og du vil leke med lego og lage taco sammen med meg. Nå er vi der, vennen! Endelig har dagen kommet, da Madonna fikk rett: It’s celebration time! 

Ja, jeg fikk tilogmed gi deg en lillebror, som du elsker høyt. Og mamma hadde tilogmed lært å holde seg frisk da den store styrkeprøven banket på døren.

Jeg skammer meg ikke lenger. Jeg er så innmari stolt av meg selv og den mamman jeg bestemte meg for å bli fra jeg begynte å kravle meg opp fra bunnen. 

Til deg som sitter på et gulv og ber gråtende til høyere makter. Jeg vet du ikke får stort med oppfølging før du selv er klar. Intet system tar deg i hånden og drar deg opp, for du vet ikke selv hvor du skal begynne. Det er lett å gå seg bort i mørket når alt har rast sammen, og det eneste som lyser er de fjerne stjernene over vinternatta. 

Jeg hadde ingen blogg som dette å lese, og ingen lyste vei for meg med en lykt i mørket. Jeg måtte reise meg selv og børste av meg støvet. Måtte bruke flere år på å skaffe meg lærdom og selvinnsikt nok til å pusse frem diamantmamman i meg selv. Og jeg pusser enda. 

Lille babyen min i fortidens mørke vinternatt, det som noen ganger plager meg i samvittigheten, er all den mammakosen du gikk glipp av de første ukene i livet ditt. Kjærligheten som jeg gledet meg sånn til å overrøse deg med. Det er en slags kunst å godta at jeg ble så syk, og samtidig innse at det var enda godt det skjedde mens du var et lite spedbarn. Mamma lover å holde seg frisk, med stabiliserende og trygge medisiner, tett nettverk med profesjonelle og fantastisk støtteapparat. For noen mammaer kan bli syke på en annen måte enn andre mammaer hvis de ikke tar medisiner og følger opp helsen sin.

Det viste seg at støtteapparatet hele tiden var der. Men noe heter seg at når studenten er klar kommer læreren. Ingen kan hjelpe noen som nekter å innse at de i det hele tatt behøver hjelp. Det er ironien i slik type sykdom: følelsen av virkelighet i den uvirkelige verden når man har hoppet nedi kaninhullet. Og det kan ta tid å komme seg opp igjen.

En person med bipolar 1 har så inderlig sterke følelser. Hva en slik mor kan føle for barna sine, kan skape under og mirakler. Løvemødre kan ikke måle seg med tigermødre som dette. Ikke tro du ikke kan duge som forelder bare fordi du er utstyrt med kreative, originale krefter som en psykiatrisk diagnose kan være. Du har evnen til å sette deg selv til side, og se alt fra barnet’s perspektiv, og du har evnen til å være ydmyk for hva livet vil lære deg.

Shakira sang da, og hun synger nå: “Animal city, …some are ready to fight you my love..” Det er som med den forfattede byen Jante i Danmark. Loven gjelder alle tettsteder, byer og bygder: det man kan forvente av bygdadyret er kun sladder. Og det eneste du kan gjøre er å glede deg til du har snudd bordet, og årene har gitt deg tid og styrke til å reise deg. De kan ikke knekke deg med sladder. De kan bare måpe den dagen du står foran dem med en type styrke de aldri har sett før. Den dagen er de uansett tvungen til å ta av seg de falske hattene sine og lukke gossipmunnene sine. For sannheten kommer alltid for en dag, og den er aldri, never ever, så ille som et usselt rykte. 

It’s allright, it’s allright. Mamma kommer og henter deg nå min lille supergutt. Så skal vi male glass og vi skal lage tacokake. Så skal vi hente lillebroren din i barnehagen, og kose oss i vårt trygge rede sammen vi tre. Jeg vet det nå: Jeg gjør ALT for dere, og hva som helst. Mamma måtte bare bli sterk nok og erfaren nok. 

Men nå. Nå er jeg her. Og jeg er kommet for å bli. For evig og alltid her for dere 💙💚💛

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg