Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et gjennomgående tema som aldri tar slutt har skapt det syndige ordet “naver”. Men få vil snakke om skammen en “naver” kan kjenne på. Den store klumpen i halsen som nesten kveler et ydmyket menneske i samfunnets gapestokk.

Jeg har hittil vært stille om det; frem til denne timen i denne oktoberkvelden i 2016. Holdninger kan jeg ikke endre. Ikke fordommer heller. Jeg kan bare bidra med min historie:

Jeg titter ut av stuevinduet. Det er vår, og snøen smelter. Jeg er ung. Folk stresser til jobbene sine. Til skolebenkene sine. Til sine et eller annet important to do. Jeg er så ung. Så fortvilet. Hva er vitsen med at jeg står opp til dagen? Står opp til hva? Hva er poenget med at jeg eksisterer på denne jordkloden? Jeg er en blindpassasjer. 

Jeg ser ut på den smeltende snøen, regnet og morgenfolket. Folket med mening og selvtillit, som haster i vei til bilene sine, togene eller bussene. Om et par måneder kommer de syklende. Befriende syklende. Men denne morgenen skal jeg vedde på at de hater å stå opp fra de varme sengene sine for å klatte ut i den våte snøen og den kjølige lufta. Slappsføret. 

Jeg, derimot, hater å sette meg ned og glo i veggen.

Jeg forakter å gå og gjemme meg under dyna i skam og angst over å ikke høre til her.

Jeg kunne byttet med dem på flekken. Kunne med glede gått ut i den freshe morgenlufta fordi det var en mening med min eksistens. Fordi jeg skulle ut dit for å høre til. For å booste selvtilliten min med å gjøre så stor arbeidsinnsats at sjefen klappet meg på skuldra og jublet. Samme om det var veiarbeid, bak kassa på dagligvaren eller renhold. Whatever. Bare jeg fikk en grunn til å leve.

Jeg hadde ingenting som holdt meg tilbake hvis jeg skulle finne på å la klumpen i halsen kvele meg. Ingen barn. Ingen kjærest. Ingen utdanning. Intet førerkort. Ingenting. Jeg var et tomt, uføretrygdet skall, som var gitt opp av staten allerede som 20åring pgr av en sinnslidelse.

Jeg gråt ofte i meningsløsheten, og lo aldri på ordentlig. En tørr, kort lyd er ingen latter. Hva skulle jeg le av? Vitsen meg? 

Prøvde å lære meg å tenke positivt. Forsøkte meg på et skoleår og oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag. Jeg fikk et hint om at jeg dugde til noe. Sluttet å røyke. Begynte å trene.

Andre mennesker bruker et tiår på å utdanne seg, klatre karriere, reise, bygge nettverk og lage familie. Jeg brukte et tiår på å fullføre et skoleår, slutte å røyke og begynne å trene.

Det var så mye jeg skulle bli da jeg var pur ung. Som 15åring higet jeg etter å bli journalist. Lokalavisa tok varmt imot meg, og lot en liten amatørspire prøve seg med å lage reportasjer og små artikler. Selvtilliten var ikke stor da heller, men jeg hadde iallefall litt tro på meg selv. Jeg skulle reise og oppleve verden. Ikke minst være en del av den. Selvfølgelig. Framtiden lå foran meg

inntil de bar meg over terskelen til psykiatrisk akuttavdeling, og jeg var så deprimert at jeg grenset til fortvilt psykose. Ja, jeg var så gjennomsiktig og langt nede at jeg trodde jeg døde hvis jeg sovnet. Så jeg turde ikke sove.

Så fulgte år med rømningsforsøk, elektrosjokk og en psykiatri som testet 28 forskjellige medisiner på meg. Mye under tvang. 

Fra den dagen staten bestemte at det ikke lenger var håp for meg, var det jeg selv som dømte meg. Skammen grep tak i ei ung jente, og fylte henne med en desperasjon jeg ikke greier å forklare. Jeg hatet spørsmålet: “Hvordan går det, hva driver du med?” Hva skulle jeg si? Jeg begynte å dekke over det hele med å pakke det inn. “Nyter livet. Kremt. Enn du?” Hvilket jo var en stor løgn. Var det noen som ikke nøt livet som såkalt uutnyttet navsnylter, så var det jo meg.

Jeg glemmer aldri den dagen. Jeg skulle ta tog. Det skulle bli en oppvekker. Som vanlig gruet jeg meg til å ta opp det orange store “hei her er jeg, tittei, jeg er ingen, gjør ingenting nyttig, bare snylter meg gjennom livet – honnørbeviset” for å betale halv pris av billetten. Kunne tenke meg å gå ut i slapsføre sammen med morgenfolket heller, skrive reportasjer eller noe, vaske noe, anything, og betale fullpris på toget. 

Da så jeg ham. Togkonduktøren var lett å kjenne igjen fra klasserommet gjennom barne og ungdomsskolen. En trivelig fyr, det var ikke det. Det bare stokket seg helt for meg. Fortvilet kjente jeg tårene presse på, i skammen over å “drive dank”. Jeg tok aldri opp honnørbeviset den dagen, men betalte fullpris for verdigheten. Betalte noen ekstra tiere for selvrespekt og selvtillit. For å greie å møte et par øyne fra en fortid da det skulle bli noe av meg. 

For jeg skulle aldri bli uføretrygdet. Det skulle ikke bli slik, livet. Ikke forstod jeg selve grunnen til at jeg var ufør heller, da det fortsatt skulle gå år før jeg skjønte alvoret i en diagnose jeg fornektet i årevis.

Jeg påklistret alle andre mine egne fordommer mot meg selv. Tilla morgenfolket meninger om slike som meg. 

Jeg ble mamma til en søt liten gutt, som måtte starte livet uten mamman sin. For hun var psykotisk, deprimert, manisk og tvangsinnlagt. Etter dette begynte jeg å forstå at jeg faktisk hadde bipolar 1. Begynte å respektere at diagnoser finnes, og gikk kurs sammen med andre bipolare for å lære om diagnosen. Så gikk jeg med på den, for meg, livsviktige medisinen lithium.

Men jeg så fortsatt morgenfolket vasse ut i slaps og snø, sommersol og høstløv, med en kvelende klump i halsen og vondt i magen. Hvem var jeg og hva skulle jeg gjør om dagene de kalte livet?

Til slutt ble jeg desperat. Det var etter jeg tok meg selv i å ønske at jeg var en av veiarbeiderne som jobbet med gang og sykkelfeltet gjennom sentrumsskogen i byen vår. Jeg løp til nav og ba om hjelp. Måtte få jobbe, og det snarest. 

Jeg begynte på jobbsøkekurs, uten noe som helst å føre på den forbanna cv’n. Jobbet gratis i barnehage i et halvår. Så prøvde jeg meg som renholder. Jublet over å ha fått meg jobb, men skjønte fort at folks forakt mot meg som renholder var verre enn mot meg som ufør. Det var forferdelig, og sikkert som å bli mobbet. Siden fikk jeg jobbe i en annen barnehage som vikar, og denne arbeidsplasse  bygde meg opp bit for bit. Jeg griner nesten når jeg skriver om dem, de som jobber der. For jeg kom dit som en livredd og innesluttet fugl med brukne vinger, og fløy derfra med bedre selvtillit enn noensinne. Jeg kunne jobbe! Ok så har psykiatrien rett i at diagnosen er kronisk, men jeg fikk en periode være en del av morgenfolket. Stå opp før sola og ha ansvaret for å åpne en avdeling! En eneste gang sovnet jeg av, og i min trofaste arbeidsmoral var det en krise uten like. De måtte overbevise meg; det var greit dette, alle forsov seg iblant.

Jeg fikk oppleve et nytt svangerskap og en frisk barseltid. Nå er lillebroren til min første solstråle to år, og jeg er oppegående og fungerende mamma.

Ingen har noensinne plaget meg fordi jeg er ufør. Ikke direkte. Men jeg har snappet opp holdninger i media og på internett med årene. Holdninger som bare fikk meg til å krympe meg og gjemme meg ytterligere. Hvis jeg hadde talenter innen noen karriere, så jeg dem ikke selv engang etter å ha lest om “skattesnyltere” og “navere”. Det var visst meg det. 

Til den fordomsfulle delen av samfunnet vil jeg si følgende:

-Ingen av dere er mer fordomsfull mot meg som ufør, enn meg selv.

-Ingen av dere er mer misunnelig på meg som “slipper å gjøre noe”, enn jeg er på alle dere som får stå opp til noe spennende sammen med, eller før sola hver dag, og drive med noe spennende og givende. Dere heldige morgenfolket som får føle at det er bruk for dere her på kloden. At det er en grunn til å leve. 

-Ingen av dere hadde jublet mer overe cool, spennende karriere å danse seg ut av senga for å rekke hver dag, enn meg.

-Ingen av dere vet mer om ordet jobbselvtillit, enn meg.

Nå har jeg heldigvis to viktige grunner til å leve. Mine barn vekket livsgnisten i meg. Men helt ærlig aner jeg ikke om jeg hadde holdt ut lenger, hvis ikke to små gutter kom hit til jordkloden og behøvde meg. Jeg hadde nok ikke greid særlig mange flere slike tøffe morgener uten grunn til annet enn å grine og gå i dusjen for å gråte videre, for så å gjemme meg i skam og fornedrelse over min egen mislykkethet.

Jeg kommer til å gjøre mitt beste for å bygge opp min egen skrivekarriere, og forsøke å komme meg ut av uføret, og jeg er realistisk. Vet jeg trenger tid for å bygge opp troen på at jeg virkelig kan stå på egne ben. For det er ben som tidlig ble sparket under meg av et gammedags system. 

Nå er det så mye jeg er gira på å gjøre. Så masse jeg mener at jeg kan. Straks jeg får overbevist meg selv om at jeg kan tilgi meg selv for alle de årene jeg virkelig trodde på at jeg ikke dugde til noe, at alle andre var så mye bedre enn verdiløse meg, skal jeg kjøre på.

For nå er jeg nesten en av morgenfolket. Jeg er en super mamma som gjør alt for å gi barna den beste start de kan få om morgenen, og hvis det er slapsete ute, nyter jeg å være en av de som grynter og huffer seg litt over møkkaværet.

Helt til jeg husker ei jente med sort hår, ensomt hjerte og tårer i blå øyne som tittet ut av et stuevindu og lengtet etter meningen i å puste inn ubrukt morgenluft.

Da kommer smilet og takknemligheten. Kanskje er jeg der snart. Uansett er det på tide å tilgi seg selv for at man endte opp som ung ufør. På tide å løfte hodet og bestemme seg for at man kan påvirke framtiden selv. Morgenfolk eller ikke: man må legge bort fordommene mot seg selv og fly videre. 

For ingen er mer fortvilet og desperat over selve navingen, enn den som om og om igjen må stå og se på at alle andre blir valgt til å delta. 

Den som må stå igjen, vet aller best at dette ikke er en ønskelig situasjon. 

Du leser forbipolene.blogg.no, og er velkommen til å like facebooksiden forbipolene for å få med deg mine innlegg. Hilsen skribent Helene Dalland