Den tunge, vonde bipolare regningen

 

 

Har du bipolar, må du alltid betale for det som er en selvfølge for mange andre. Vil du være frisk i morgen, må du betale med å være nøye. Nøye med kosthold. Nøye med trening og aktivitet. Nøye med hvem du omgås, og har du bipolar 1 bør du også være nøye med å ta medisiner. 

Hvem du omgås? Ja. De må være ekte, for du er overintellegent og sensitiv. Du gjennomskuer alt av falskhet og negative vibber. 

Innen et av disse punktene var jeg ikke så nøye i sommer, og nå har jeg måttet betale dyrt i noen måneder. 

Inne hos den dyktige psykiateren jeg har oppfølging hos, som forøvring har kjent meg siden jeg var ei dypt deprimert ungjente på 17, hadde vi en prat om min stabile tilværelse som bipolar 1. Vi var enige om at dosen på et stødig antipsykotikum som jeg tok på kveldstid, kunne senkes en tredjedel. Jeg var jo så frisk. Gikk rundt og smilte og alt var greit. Humøret var på topp, men ikke sykt mye på topp liksom. Skikkelig frisk og god. Det eneste var at jeg var litt ekstra trøtt på morgenen. Kunne det være at det var pgr av antipsykotikum, lell om det var depot?  

Jeg ba om det. Og det var ikke så lurt.

Dagene begynte å bli tyngre å ta tak i etter noen uker. Det grånet i synsfeltet mitt, og tårene begynte å trille lettere enn det smilet jeg hadde gått rundt og strålt ut. Jeg ble flat. For de rundt meg var det nok bare en lettelse, for mamma ble stillere, og venninna til vennene mine lyttet mer. I virkeligheten kjentes det ekkelt å ikke ha stort å snakke om mer. Jeg ble preget av en sjenanse som jeg for enhver pris måtte skjule. Det var sikkert noe forbigående høstgreier, selv om jeg aldri har vært av den vinterdeprimerte typen. Det gikk sikkert over, og jeg fikk bare fighte det, gjøre det, like do it, og utfordre meg selv. Jogge det bort. Tie det ihjel. 

Jeg trakk meg litt tilbake, og prøvde innimellom å pushe meg selv til å være sosial. Men følte meg boringly kjedelig.

Det er forskjell på å gå rundt å være litt deppa og tårevåt negativ slik jeg gjorde, enn å være dypt deprimert. Men for meg som var vant til å skinne i dagslys som ei sol, ble det vanskelig å takle skumringen. Altså, selv om det ikke hadde blitt mørkeste natta, likte jeg best solskinn og lys dag.

Forrige uke var jeg tilbake hos psykiateren, og ble vurdert som stabil. Likevel kunne jeg fortelle om seig gjørme. En treghet jeg ikke var vant til, og en humørdempet hverdag, hadde slått kloa i meg. Jeg vet jeg bør være ærlig. For jeg som elsker å gjøre husarbeid og slikt noe, følte både det og all annen hverdagslig aktivitet, som tungt. Det var ingen nedtur jeg kunne fortelle om, men kunne det være begynnelsen på en slik underground ride? Det hadde begynt å gå ut over det sosiale også. Ikke utover hvorvidt jeg faktisk var sosial, men hvordan det føltes å være sosial. Jeg ville gjemme meg. Følte meg sky. 

Min psykiater er en klok mann. Han grep straks tak i ordene mine, og anbefalte meg å gå tilbake til den dosen av medisinen som jeg gikk på før. Jeg kunne ikke annet enn å være enig. Det er lenge siden jeg syntes dette med medisiner var vondt og ekkelt. Medisiner må jeg ha, hvis ikke blir jeg syk. Nå hadde vi trodd det gikk an å senke en dose, og så lærte vi om meg det faktum at det ikke er aktuelt. Jeg hadde da betalt i ukesvis med en begynnende sosial angst, energiløse dager og tungsinn.

Jeg betaler gjerne! Betaler mer enn gjerne både medisinøkning tilbake til fortidens dose, riktig valg av nettverk, harde joggeturer opp bakkene til Lykketoppen, og daglige tiltak som et rent og ryddig hjem, sunn mat og tilstrekkelig søvn hver natt.

For premien er så stor, og lønna er så bra! 

I dag har jeg med glede levert minsten i barnehage. Etter det ryddet jeg i klærne og shinet kjøkkenet, før jeg vasket gulvene og satte på klesvask. Så dusjet jeg lenge, før jeg hang opp klær og satte på ny klesvask. Og jeg kjente ingen tåke av negativt tungsinn. Kjente ingen irritable tendenser. 

Jeg føler meg heldig som har fått lønnsøkning i form at et lettere sinn og mere energi, samt at ingenting bremser meg i møtet med andre mennesker. 

Bipolar 1 er virkelig ingenting å spøke med. Jeg har lært meg at jeg ikke er avhengig av medisiner, men at jeg blir forferdelig syk uten tilførsel av de stoffene som hjernen min trenger, siden jeg har en fysisk tilstand av diagnotisert tilfelle. Jeg får ikke abstinenser uten medisiner, men sinnet mitt blir sykt.

 Jeg lider ikke så lenge jeg gjør det som må til for å holde meg frisk. Det er nesten som med diabetes: i den verste utgaven av sykdommen må man bruke medisiner for å overleve. Uten kombien av de to typer medisiner jeg tar, ville jeg kontinuerlig svevd mellom drøm og virkelighet, galskap og tilstedeværelse, uten å vite når jeg krysset grensene. Det er det som heter psykose, og har definitivt ingenting med ordet “psykopat” å gjøre.

Jeg kan ikke røre antidepressiva. Heller ikke beroligende midler. Men lithiumsalt og antipsykotika, det er ekstremt viktig for meg å ha innabords. Det har jeg skjønt nå. Og det er så godt å bli tatt på alvor. Jeg trenger ikke betale mer enn et par måneder, før jeg får komme tilbake til meg selv. 

Jeg er ikke den som sutrer og klager når jeg står midt oppi det. Men nå som det er over, og det lysner i horisonten, kan jeg skrive litt om dette. 

Det er vondt å kjenne på tungsinn, når du er vant til å fly lett og lystig gjennom livet. Kjipt, når du ikke kjenner gleden fylle deg som før. Jeg kunne skjule for alle dere andre hva jeg bar på, og hvordan alt plutselig ble til tunge utfordringer. Men før det blir alvor ut av tendensene, må jeg alltid varsle systemet rundt meg, slik at vi straks kan reparere skadene, og jeg kan fortsette som før.

Dere la kanskje merke til at det ble mindre blogging her inne. Vel. Jeg skriver mindre bra når jeg kjenner slike tunge tanker og sånnt lavt energilager. Mister liksom trua på at det blir noe interessant ut av det. Jeg er heldig som har greid å kjenne meg glad midt oppi det hele, og som får hjelp i tide til å snu hele lasset i riktig retning.

Bare ikke tro det kun er å tenke positive tanker som gjelder når du har en diagnose som har grep om hjernen din. Ikke innbill deg at det bare er å ta seg sammen. I noen tilfeller kan det hende at medmenneskene rundt deg mangler stoffer i hjernen sin. Se på det som at hjernen mangler bruer for at veien framover skal være overkommelig, og dessuten mulig, for vedkommende å gå på. Jeg er selv en forkjemper for affirmasjoner, fysisk aktivitet og riktig kosthold. Men ingen av disse delene greier å redde et menneske fra ei synkende jolle i storm. Reddende skip som medikamenter, kan være den eneste løsningen. Og etterpå, da funker både workout, positive affirmasjoner i speilet, og sunn mat. 

Det har vært tårevått og tungt, men nå kommer sola, og mine skyer forsvinner. Takk og pris for denne delen av dagens psykiatri. Men den oppfølgingen som funker, den ville vært sjanseløs hvis jeg selv ikke gjorde jobben og betalte regningene mine oppi det bipolare hue mitt. 

En uke til nå, så er jeg nesten der.

En måned til nå, så er jeg tilbake.

Regningen er betalt, og jeg har allerede begynt å nyte godt av lønnen 🤗

 

 

Tørt vinterhår? Disse produktene, utviklet av hårekspert, forvandler håret ditt innen 4 dager

Annonse 

Jeg garanterer at disse produktene, som er forsket frem og utviklet av tricholog (hårekspert) Mark Constantine, FUNKER på ditt hår. Uansett tilstand, vil to omganger med disse produktene allerede begynne å vise resultater. 

Dere begynner å kjenne meg. Her inne på forbipolene.blogg.no reklamerer jeg ikke for hva som helst. Velkommen til ekte, god og sann reklame for økologiske, veganske, silikonfrie, vegetariske, rene, parabenfrie produkter med ferske ingredienser og de fineste eteriske oljer, som er aldri what so ever testet på dyr: 

Miljøvennlige   🌍L🌏U🌍S🌏H🌏

Denne gangen tester jeg grundig 4 nye hårprodukter. Grunnlegger og hodebunnsekspert Mark Constantine vet nok hvordan han skal fikse mitt herpede hår. Og jaggu sa jeg olje og smør: etter 4 dager med 2 omganger hårpleie, ser håret mitt allerede slik ut, og det er mykt å glatt å ta på (under bildet avslører jeg hvilke gullprodukter jeg har brukt) :

 

 

Jeg kribler i magan og tripper med høyrefoten etter å vise dere dette. Slike ekte, gode og miljøvennlige produkter som faktisk FUNKER, er jeg stolt over å få reklamere for. 

Produktene jeg tester for LUSH ser slike ut, og under bildet skal jeg fortelle om bruk og erfaring rundt hvert produkt.

 

 

Det er jo vanlig å starte med shampoo, ikke sant? Men hos LUSH er det meste både motsatt og snudd på hodet på en gøyal måte. Dette er hårkuren du skal massere inn i tørt hår 20 minutter før hårvasken. Og dobler du til 40 minutter, går det også bra. However; man skal ikke la den funke over natten. 

La meg ta dere med omtrent 40 år tilbake. Rødløper-stjernene i Hollywood oppsøker trichologen, altså hodebunnseksperten, Mark Constantine, for å få hårbehandling. Mark har da utviklet en hårkur oppkalt etter den kinesiske hårgudinnen, og kaller kuren H’suan Wen Hua, som betyr Gudinnen av hår. I hårkuren putter han nøye utvalgte og ferske ingredienser, som ferske bananer og avokado, som er rik på oljer, gir fukt og mykgjør. Mark tror på at håret’s tilstand starter ved røttene, så han legger til infusjon av lauvbærblader og kanelbladolje, som vil stimulere hodebunnen.

Kjendisene ville altså ha sunnt, skinnende og friskt hår, så de oppsøkte grunnleggeren av LUSH for å få hårbehandling. Nå kan du kjøpe hans produkter i alle LUSH-butikkene i hele verden, også i Norge, også den magiske hårkuren rødløper’ne brukte for 40 år siden..

Nå er blant annet Kim Cardashian en av nåtidens rødløpere som sverger til LUSH og kjedens fantastiske regnskog av spennende produkter.

Jeg misforstod først, og brukte denne kuren etter shampooen. Det tok et par dager før jeg forstod at den skulle påføres tørt hår først, og merket med en gang at den funket bedre da.

 


 

Shampoo i såpeform er en fryd. Hils på shampooen “Honey I washed my hair”. Den har bergtatt meg, med sitt lett skummende vesen, og vaniljeduft. Stappfull  av honning og bergamot, og vil dermed tilføre håret mitt massevis med fukt. Honning er antiseptisk og fuktighetsgivende. Jeg kjenner håret blir blanktrent av denne deilige shampooen, og er mildt sagt imponert. Den er en sikkerstikker for min del, og jeg kommer aldri i livet til å slutte med denne verdens cooleste lille shampoobite!

 

Etter shampoonering er det på tide med milkshake for håret; nemlig den honning, fløte og jordbær – duftende balsamen American Cream! Jeg påfører balsam tykk som milkshake, vel vitende om at den inneholder friske jordbær som renser håret og er rik på c-vitaminer, salvie og lavendel for hodebunnen, …og en skvett appelsinjuice. Hvorfor appelsinjuice? Jo fordi syre gjør at hårskjellene legger seg flate og reflekterer mer lys.

 

 

Jeg skal nå presentere for dere en spesiell leave in – balsam. R&B Hair moisturiser kan bli din venn, men da må du bruke den riktig. De første dagene hadde jeg på litt mer enn anbefalt. Det gir riktignok næring til hårstråene, men det fikk håret mitt til å se fett ut. Jeg tilpasset meg, og førte på litt i tuppene, og ørlitegrann i resten av håret. Denne inneholder blant annet oljer og smør, som gir balanse, styrke og spenst. 

Jeg liker å eksperimentere med LUSH produkter, så i morgen kommer jeg til å påføre håret mer av denne leave in – balsamen, for så å tilføre litt gudinne-kur (H’suan Wen Hua), la det virke ca 40 minutter, og så shampoonere og balsamere som vanlig med produktene ovenfor. 

(Tekst og bilder fortsetter under bildet)
 


 

Jeg har blitt veldig glad i LUSH sine produkter som overrasket meg fra den første uken jeg prøvde dem. Helt ærlig var jeg skeptisk. Kunne så rene og økologiske produkter virkelig fungere? Men det gjorde de, og mere til. Dette er KVALITET, folkens. På alle måter..

Har du ikke LUSH butikk i din nærhet, kan du trykke på linken nedenfor og ta en titt i nettbutikken: 

http://www.lushnorge.no/

Les også LUSH i forbipolene:

 http://m.forbipolene.blogg.no/1462614341_trt_og_skadet_hr_dett.html

http://m.forbipolene.blogg.no/1462214079_02052016.html

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap og face : forbipolene

 

I dag hadde vi besøk av en kjendis; det var elektrisk 💥

 

 

45 964 stk nordmenn har lest om henne, men bare vi vet hvem hun er. over 3000 fra utlandet, mest sannsynlig Sverige, har også lest om henne. Men de vet ikke hva Stina på bussen egentlig heter. 

I dag kom de endelig på besøk; Stina, mamman til Stina og et familiemedlem til. Vi har hatt det så koselig her på Lykketoppen i dag, at jeg sitter her og nesten griner av glede. Barna har sovnet, og det har vært en elektrisk stemning av lykkelige unger og tre mødre med god kjemi, på Lykketoppen denne milde vinterdagen. 

Jeg føler at jeg har snakket med et tolv å gammelt geni. Jenta er smart, belive me! Hun er fantastisk å bli kjent med, den tøffe pia fra bussen, og familien hennes. 

Jeg er så glad for at jeg turde å gå langt utover mine egne grenser for normal behavior, og snakke med jenta på bussen. Jeg har lært noe så inni eikeskogen masse om hvilke muligheter man har som familie, hvis man må deale med problemet mobbing. Vi, barna mine, vennene våre og jeg, får nå gleden av å bli kjent med en sterk og klok familie. Selv om jeg egentlig ikke turde å snakke til Stina på bussen. 

For vi bor i kalde nord; det er såvidt man tør gi dama på posten kompliment for smykket hennes. Såvidt man tør hilse. Nei man må for all del ikke snakke til ukjente, selv om de kan være potensielle venner. Når stivnet vi? Når sluttet store mengder av befolkningen å bry seg, men fant opp ord som “nysgjerrig nabokjerring” og “uhøflig familiær? Når ble det så spesielt ut av perspektiv å bry seg, at det ble som nyhetssak å regne dersom man grep inn hvis man opplevde at et barn ble plaget?

I all vennlighet, det er så godt for både Stina og oss omkring henne å nå ut til nesten 50 000 mennesker på ei uke. Det er bra å sette fokus på mobbing. Det er det vi ønsker. Men da jeg skrev innlegget om jenta på bussen, skrev jeg det mer som en slags korfattet, loggførende artikker her inne på bloggen, for selv å huske hendelsen. Vi skulle jo holde kontakten, Stina sin familie og min. Skulle møtes innen kort tid. 

Jeg ante ikke at det var så uvanlig å bry seg om våre minste medmennesker, at innlegget skulle deles over 11 000 ganger på nettet. 

Vi har bare akkurat begynt, og vi har et par overraskelser for dere lesere i tiden som kommer. De kommer til å fortsette å være anonyme, Stina og den verdens cooleste mammaen hennes, men dere kommer til å bli bedre kjent med dem. De kommer til å være en spesiell del av denne bloggen, og jeg tror ikke jeg tar feil når jeg påstår at dere vil lære meget av disse to og deres familie. 

For det var verre før for Stina. Nå har alt bedret seg, takket være noe jeg selv aldri kunne forestille meg av tiltak. Mor selv er beskjeden, og påpeker at disse tiltakene jo sikkert ikke funker for alle. I mine ører, derimot, lyder disse iverksatte ideéne som sensasjoner innen kampen mot mobbing. 

Jeg lar de rørte tårene mine får fortsette å presse på. Føler meg så rik i kveld. Takker og priser for at jeg får lov til å bli kjent med dere, Stina, mamman og en spesiell liten person som min sønn Mathias ble svært glad i.

(Skulle tro de var sjelevenner; de lekte nede på rommene i kjelleren, mens Stina, mammaen til Stina og jeg fikk snakke i timesvis.)

 Noen mennesker har så skyhøy intellegens at de kan skape elektrisitet bare ved sitt nærvær. Noen har så mye å lære deg, at du risikerer å miste viktige deler av livet’s mening dersom du ikke griper muligheten. Noen mennesker er her for å forandre og utvikle menneskeheten’s verden.

Slike mennesker sier gjerne “Takk”, uten å skjønne at det er alle vi andre som burde takke dem.

Jeg setter meg herved på skolebenken. Stina har sitt å lære meg, og mammaen til Stina har et annet bord å servere sine kunnskaper på. Et slikt bord å banke i, dessuten. 

Til leserne: Nå er vi mange i Norge som har lovet Stina å gripe inn dersom vi ser noen bli mobbet. Har DU tenkt gjennom hva du har tenkt å gjøre i en sådan situasjon?

Tusen hjertelig takk for besøket, Stina og dere to andre: sees snart forbìpolent igjen 😉 We love you 🤗😍😘

Les om Stina på bussen: http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

…og om den daglige lederen på Candy shop som ga Stina en hel bærepose godterier: http://m.forbipolene.blogg.no/1479476017_18112016.html

Du er inne på forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

facebook, få oppdateringer fra forbipolene ved å trykke liker på  https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/

Du vil aldri gjette hvordan denne toppbloggeren ser på økonomi, glam og kjærligheten.

 

Hold the line, come as you are, the answer is perfect for you…  Nittitallet rocket budskapene fram til oss mens vi satt inne i ei eller anna stue ved potetåkrene på Ytterøy og lo så vi nesten trillet ned til fjøset. Det var ingen glam factory, men det var de morsomste festene du kan forestille deg. 

Ordet “toppblogger” var oss totalt fremmed. Og “internett”?? Wtf..? Vi hadde mer enn nok med å finne frem nettet, altså fiskegarnet, så vi fikk løst opp flokene og satt i gang med pilkefiskingen.

Smells like teen spirit, all that she wants, baby baby…  Vi hoppet uti gjørma og rullet rundt. Fjortiser under Vesterålens skinnende sol skulle bade i elvekroken uansett. Det som om verden var orange som et  bilde framkalt på 70tallet. Vi dro og fisket, og det var bare å ta i den fisken og blogge den. Og så pynta vi oss i freaky dongeri og grønne strikkejakker for å dra på ungdomsklubben. Glamorøs var et fremmedord, that I promise you. Vi var frie som fuglene, unge som morgenen, og blottet for divanykker. Veske til flere tusenlapper? Pøh. Trengte ikke veske vel? Hadde lommer..

Hjemme i Stjørdal grillet vi marshmallows i fjæra og løp ned til stranda og badet. Mange jenter hadde like hese stemmer som gutta. Unge frøkener spilte i knalbra grungeband, mens vi andre headbanget oss gjennom ungdomstiden.

Selv om det var da, nå er nå, jeg het Hege da, og Helene nå, har jeg ikke møtt noen tryllefe som har simsalabimma meg om til noe glamorøs rosapie med sukker på. Jeg hører den samme musikken, og har den samme klessmaken.

Helene 2016: Innom topplista iblant hindrer ikke meg i å kjøpe shampoo til under 10 kr og balsam til samme prisen. Det er som om jeg ikke helt greier å fatte hva som er forskjellen på fisefine svindyre produkter i forhold til mer guttejentete fjøstøs-varer. Kan jeg ikke heller handle kvalitet til barna, og billigst mulig shit til meg selv? Kremen min koster noen og femti kroner, og brukes både dag og natt. øyekrem? Den som er på salg på apoteket der og da. Vi har alltid råd til det vi trenger her i huset, fordi mamman i kåken ikke er noen egodiva med kostbare nykker. Barna har kvalitet på uteklærne sine og tynnull i lagevis. Vi har det godt. Og så mener verden at vi trenger så mye mer. Dyre gjenstander og pynteting i flertusenklassen. Men vi har det godt som vi har det, vi…

Jeg setter på shitlist med L7 og drømmer meg tilbake til ei tid da jeg gjerne deltok i mormors fjøsstell, og sorterte poteter som en helt på potetopptakeren. Neglene mine var svarte under der, og hele meg så ut som en potet rett fra gjørmeste gjørma i åkeren. 

Så ruslet jeg nedi fjæra og lekte med leire.

Sorry, men jeg må nok skuffe dere som gjerne vil se meg med restylaniserte lepper og med botoxpreget gladpanne. Leppene mine er tynne, og panna mi er dekorert med ei sinnarynke, men det plager meg ikke. Jeg hører hjemme blant åkrer og fjærer, oppi ei jolle og enkelt og greit sammen med gode venner.

De som kjenner meg, vet hvor enkelt jeg har det. De vet at jeg er så happy god damned lykkelig at jeg mer enn gjerne lever singel og fri livet ut. Med glede. De vet hvorfor det ikke gjør noe for meg hvordan andre people synes jeg ser ut. De som kjenner meg vet at jeg er laget sånn at jeg er klomsete og har talent for å flaue ut meg. Og at jeg har like stort talent for å le av meg selv. De vet at pumpesåpa på toalettet mitt koster 7 kr, at jeg putter blå konditorfarge oppi og tar av etiketten for å få den til å se spennende ut.

Jeg elsker loppis og fretex, jeg trener gratis jogging på landeveien nedom her og tar styrkeøkten i stua i stedet for et treningssenter jeg egentlig elsker å trene på. Slik får jeg bedre råd, og kan kjøpe god mat, godteri og leker til barna mine. Og desverre, jeg kunne fortsatt blitt med på fjøsstellet og laget leirfigurer nedi ei fjære sammen med søstra mi og herdet dem på egenkomponerte “ovner” av svære stener utpå øya. Det ga mer mening for meg enn å kjøpe lamper og vesker til langt over husleia. Slike ting og tang uten sjel gleder ikke meg, og ville slettes ikke skaffet meg noen status blant de kloke vennene mine. De hadde ledd og trodd jeg tullet hvis jeg hadde vist fram ei veske og sagt at den kostet 10 000 kr. 

Men er hun ikke toppblogger? Jo innimellom er jeg det. Men jeg kommer ikke til å endre på dette. Sånn er jeg og slik er det. Er jeg ikke bra nok uten dilldall og divaluksus, da anbefaler jeg ikke denne bloggen 😉

Det eneste som kan få meg til å bytte ut billige såper er økologisk, bærekraftig, vegansk og parabenfritt innen hud og hårpleie, samt parfyme og munnpleie. Jeg har hatt dem med på forbipolenefesten før, og må jo innrømme at jeg ser ut som en nisse på håret når jeg absolutt skal være så økonomisk bevisst guttejente. Men hvem vet? Kanskje jeg akkurat nå driver og tester ut amazing miljøvennlige, bærekraftige, veganske og økologiske produkter, som i tillegg er både billig og superbra? Følg med og se. Jeg vil kun det beste for mine lesere, og denne bloggen har hele tiden ment å være ekte.

Hva angår reklame, selger jeg ikke denne bloggen i hytt og pine. Skal jeg reklamere, må det dreie seg om bra kundeservice, miljøvennlige og rene produkter, genial kvalitet, feminismevennlige opplegg, og humor for å pakke pent inn alt det triste alvoret her inne på forbipolene.blogg.no. Jeg må kunne se dere lesere inn i øynene og stå for det jeg anbefaler. Derfor tjener jeg ikke særlig penger på denne bloggen enda, siden det er først og fremst skrivingen og det at bloggen må være fra hjertet, som opptar meg.

So what?  Jeg har jo ingen dyre vaner. I stedet bærer jeg på en gave fra 80 og 90 – tallet. Jeg kommer fra en tid der blogging handlet om å drepe fisken, og nettet var handledingsen til farmor. Jeg kommer fra fortiden, og den gang da ble vi vant til andre gleder enn tull og fjas. 

Jeg lover på tro og ære, at selv om jeg har bipolar og ingen dyre vaner, er jeg så lykkelig at brystkassa mi holder på å sprenges hver dag. Og selv om jeg er blogger, må jeg nok skuffe dere når det kommer til alle operasjonene, dilldallet og kostbare tingetangene. Jeg tror ikke jeg oppmuntrer dere til ekte glede ved falsk reklame 😉

Her er min rikdom:

Even og Mathias, tenk at vi får våkne opp til nok en dag sammen i morgen!? Tenk at jeg får være mamman deres… Ankie, la oss gå en tur igjen snart. Det var rikdom for meg! Amir, vi tar en kopp te snart, hva? Yes! Linn Alice, skravles i morgen. Stina og mamman til Stina, gleder meg til middag og candy i mårra. Søs, broder og svigerinne med kids: tacosamling en dag eller? Gjengen: gleder meg til julebord hos Monica! Dianelys, Franc og Roar: soon to be seen! Lotte, Drea, Christina, Nandita, Marte, Victoria, Kristin, Helene: Glad jeg kjenner bloggere som dere, virkelig, you rock..  Raaya Raaya, let’s tapas! Grete I love to phonetalk! Elisabeth jeg digger deg. Solfrid, jeg ringer snart, grattis med babygogutten. Rita, Tjompen og sjarmis: Takk for kaffen 🙂 OsloRita og Ak, dere i Sigerfjord og dere i Lofoten, dere i Oslo, Klæbu og dere på Ytterøya: jeg tenker på dere. Barnehageansatte i to barnehager i Stjørdal: u r the best! 

Dette var en brøkdel av dem..

Dem kan jeg jaggu reklamere for! De er gull, diamanter, skatter og gods i ett. Og dem kan ikke kjøpes, så svindyre er dem. 

Slik ser jeg på rikdom. Og kjærlighet, det er alle rundt meg og meg selv. Og en god film. Så enkelt er det.

 

 

 

Nytt bloggdesign laget av Svensk geni

 

Et geni fra Sweeden har designet ny header til meg, check it out; er det rart jeg digger denne fantastiske bloggdesigneren fra nabolandet?

Jeg kommer tilbake til min superlady digital favorittdesigner om en liten stund. Jeg lover at dere skal få bli godt kjent med henne i et eget innlegg. Ikke minst skal dere andre bloggere få vite om dette rimelige men knallbra alternativet til å få fikset header til bloggene deres. Hun tok kun 353 norske kr for å lage og montere denne headeren, og høflig kundebehandlende forsøker hun alltid å innfri dine ønsker og finne ut av idéene dine. 

 Bildene er tatt av min venninne Christina Johansen fra Stjørdal. Som dere ser er hun som fotograf svært kreativ og dyktig.

Det skal være gøy, ikke sant? Å skape din blogg inn i nye horisonter skal oppleves behagelig. Jeg har nå hatt en slik behagelig, gøyal og spennende reise med Christina og vår mystiske Sweeden-queen, og de to er nå en viktig del av bloggen min. Jeg ble forelsket i måten de begge to jobber på. 

Dersom DU som blogger skulle ville få lyst til å kjøpe digitalt design av nabolandets smashing geni før jeg rekker å lage innlegg om henne, ta kontakt med meg her: lik facebooksiden og send meg melding, og jeg videreformidler kontakt: https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/

Noen ganger dukker stjerner opp, og lyser opp skikkelig med fantasi fra kosmos og kreativitet fra heaven; ja noen ganger er det godt – men sant!

Bloggast från Lykketoppen whoppen, overogut 🤗

Godteributikk ga bort en hel bærepose godis til tidligere mobbeoffer

 

Daglig leder for Candy shop Trondheim, Steffen Hammer, ga bort en bærepose med godteri til jenta som ble mobbet på bussen!

Sponset innlegg.

Kjekke, gavmilde Steffen bryr seg om barna som handler godterier inne på butikken hans. Da han fikk høre om tøffe Stina på bussen, var han ikke i tvil; han ville sponse henne og de andre barna som møtes hos blogger forbipolene i morgen med lørdagsgodterier. Han plukket ut godis fra butikken mens han forklarte at han ga Stina og de andre lørdagsbarna det mest populære godteriet som selges for tiden. 

Les innlegget om Stina på bussen, her: http://1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html

Jeg vet du ser dette, Stina. Det går bedre med deg nå, men du har hatt det litt tøft tidligere. Du føler ikke lenger at du blir mobbet slik som for et år siden, men du skal vite at du fortjener plaster på arret så vel som på såret. Vi gleder oss til du og dine kommer på besøk til oss i morgen. Jeg skal lage yndlingsmiddagen din, og etterpå skal vi lage lørdagsgodteribord over hele stuebordet: dette blir kjempegøy! 

Barna mine jubler over at dere kommer hit, og synes det er spennende 🙂 VELKOMMEN 💙

Takk til verdens cooleste godteributikk   Munkegata 31 med inngang fra Thomas Angells gate, åpent mandag-lørdag kl 10.00-20.00 og søndager kl 14.00-20.00
 

 

Han banket henne gul og blå, her er hennes brev til en voldsforbryter i fengsel.

 

Jeg vet du ser meg. Vet du følger med. Og du: Jeg hadde rett. Du tok feil. Jeg gikk i riktig retning som ei ekte grepa dame, mens du flyttet inn i fengsel. Om og om igjen.

La oss reise tilbake i tid. Nærmere bestemt 11 år..

Har du tenkt på det ironiske i dette med hvordan du satte meg i et slags manipulativt, imaginært fengsel i 3 år, og etter jeg banket i bordet, knuste en kopp i panna di og rømte min vei, flyttet du selv inn i et ordentlig fengsel?

Om og om igjen…

Hva var planen din? Skulle du drepe meg? Hva ville du oppnå med å gi meg rundjuling og påføre meg så mange blåmerker at jeg stivnet i sjokk dagene derpå?

Skulle du gjøre meg til et offer? Now really? 

Hvem er offeret? Jeg skulle kunne besøkt deg nå, når du soner og er nykter som edru, og forklart deg om din selvoppfyllende profeti, og din fucked up karma. 

Jeg var bare ei ung jente, og du var på villspor. Jeg elsket deg virkelig, men det må ha gått over den første gangen du skremte vettet av meg. De kaller deg psykopat. Men hvem er jeg til å diagnotisere. 

Jeg skal ikke gå inn så mye på hvordan du banket meg sakte men sikkert ned i en usynlig kvikksand. Som ingen så. Fordi jeg forsvant for alle rundt meg. Skal ikke fortelle så altfor meget om den første morgenen jeg våknet og så meg i speilet. Den aller første gangen du malte din vonde sjalusi utover hele ansiktet mitt i røde flekker som forvandlet seg til blå og sorte merker som jeg var desperat etter å skjule. 

For jeg ville ikke være det lille offeret ditt i alle andre sine øyne.

Nei. Jeg skal ikke gå inn på de hendelsene nå.

Jeg skal fortelle litt om dama du så den dagen jeg fikk nok. Jeg vil skrive litt om ekte girlpower i ren panikkfrykt. Ja nå, nå skal jeg preike litt om kreftene du så i meg den timen jeg dro fra deg.

For merk deg det: DET som du så i meg den dagen, det er den sterke kvinnen jeg er. Og jeg er ikke redd deg lenger.

Du hadde stjålet så mye fra meg. Det var ikke de tre årene som var det verste. Nei, 3 år er da ingenting. Du stjal selvtilliten min, du tok verdigheten min fra meg, og så fjernet du all min selvfølelse, mens du isolerte meg i din egen strengt kontrollerte verden av forakt, kulde, falskhet, sjalusi og vold.  

Den dagen var jeg så langt nede. Du hadde stukket av for å ruse deg, og kom full ravende inn i stua med din eneste kompis. Du ropte mot meg. Jeg svarte deg, og visste jeg ikke burde ha gjort det. Med din truende framtoning satte du deg kjeftende ned i sofaen med en kopp med dram i foran deg.

Jeg tenkte ikke over at dette ikke var noe liv for meg. Jeg dannet med ingen bilder i hodet. Alt jeg kjente var frykt. Jeg får ikke til å forklare det, men jeg var så livredd deg. Så jeg undrer på hva eller hvem som tok avgjørelsene for meg der og da. Selv var jeg nemlig skrekkslagen.

Jeg er ikke stolt av de tre årene med deg. Og fram til nå har jeg ikke vært så stolt av det jeg gjorde da jeg dro, heller. Men det lille av meg som var igjen i det bankende hjertet mitt, var sannheten. Jeg gjorde det.

Jeg gikk og hentet noen tinger på badet, og noen klær. Automatisk. Like automatisk som jeg sakte stilte meg ved siden av deg, tok tak i bakhodet ditt med venstre hånd, og knuste koppen din i panna di. Slik at jeg kunne komme meg til legevakten, der jeg satt og ristet uten å helt kunne gjøre rede for meg pgr av skjelvingen, sånn at du ikke skulle greie å følge etter meg? Aner ikke. Jeg vet bare at ingen har skremt meg verre enn du gjorde i løpet av de årene vi bodde sammen. Og at jeg aldri gjorde selvforsvar da du knuste hjertet mitt med fysisk vold. 

Og jeg gikk aldri tilbake til det mentale fengselet du regjerte i. Jeg var så langt under bunnen, før jeg klatret meg opp til toppen. Men jeg dro aldri tilbake til deg.

Måten jeg bygde meg opp det siste stykket, var å skrive åpent offentlig om deg og det du gjorde. Jeg er klar over alle de stygge ryktene du satte ut om meg i den lille byen jeg bor i, da jeg dro fra deg, så på en måte gjorde du en gang i tiden det samme.

Nå er jeg ikke det minste redd deg, og jeg kunne gjort en type power selvforsvar du aldri hadde sett maken til dersom du prøvde å male ansiktet mitt i dystre farger igjen. Du skulle beundret den kraften jeg besitter nå, og du skulle aldri i livet mer tørre å prøve å røre meg igjen. Jeg lover deg, promise you!

For mens du har drevet og rusa deg, puslet rundt i fengsel og spillt samfunnets lille stakkar, har jeg jogget i oppoverbakker, trent styrke og aerobic, prøvd meg innen kickboksing og capoeira, og kjørt på med tanketeknikker type you have no idea about. Bygd meg opp til en eneste sterk og stødig girlpower, er det jeg har gjort siden sist.

So bring it on. Med glede dude. Finn frem så mange latterlige og barnslige pensler du bare vil, dette ansiktet får du aldri sjansen til å male gul, blå og sort igjen! Never, ever. Jeg kommer til å male ditt rosa og lilla. Like jentete som det er å banke damer. 

Jeg gliser mens jeg skriver det. Du aner ikke hvor godt det føles å være sterk på den virkelig reelle måten. Jeg er i stand til å beskytte barna mine, meg selv, økonomien og hverdagen vår. Du aner ikke hva det viste seg at denne dama var i stand til, really.

Mens du? Hva er du i stand til annet enn å male kvinnefjes så stygge at ingen andre menn vil se på dem, fordi du er så liten og usikker en tassi?

Jeg vet du er ensom. Og jeg skulle gjerne besøkt deg i fengsel. Vi kunne tatt en interessant prat om vær og vind, du og jeg. Tror du ikke det? Har så mye positivt å fortelle deg om alt det fantastiske denne tøffe dama opplevde siden den deilige dagen da jeg tok koppen i egne hender og skaffet meg en framtid. Om hvordan jeg har blitt skikkelig, skikkelig glad i meg selv. Life turned out to be så herlig. Du aner ikke. It’s a world out her.

Har du styrke denne gangen, til å skaffe deg en fremtid, du også?

Jeg tilgir deg. I forgive you. Helt ærlig, så synes jeg bare synd på deg som det offeret du alltid ville at verden skulle se deg som. Blottet for ansvarsfølelse og helt uten skyld. 

Kos deg i fengsel, so long! 

Hilsen den tøffe dama du ikke kjenner lenger 😉

 

Bilde tatt av Christina Johansen, sjekk ut den dama her: http://m.meglerfru1.blogg.no/

Du leser forbipolene

Snap: forbipolene

Facebook: https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/

Tatover det i hjertet ditt

 

Tattoo hearts:

Barna vi ser rundt oss i hverdagen i tidsklemmas sidesyn… Så lenge vi voksne møter dem på busser og kjøpesenter, er det opp til oss å gripe inn dersom de blir utsatt for trakassering. Så lenge lærere og foreldre ikke er der, er det vårt ansvar som “nabokjerring” å være det store øyet som ser, og den hjerne som handler det og da.

Det koster. Sjenansen som bremser deg fra å stanse urett å skje, kan fortone seg som holde tale – frykt.. Men gjør det likevel. Kom igjen og bry deg som bare fy.

Vi er moden frukt. Vi bør ha sansene på stælk, samme hvor vanskelig det kjennes å stoppe tilsynelatende sterke mobbere.

Men du kan redde liv. Du kan gi håp i små redde hjerter. Rockaby baby, rockaby!

Jeg husker da jeg selv var bare jentungen, og gråt og bar meg til mine besteforeldre i nord. En jente i bygda ble holdt utenfor. De andre barna ville ikke være med henne. Jeg var hysterisk. Farmor og farfar skjønte ingenting av mine hulk, stakkar. Og hadde de skjønt det, vet jeg de hadde hjulpet meg med mine planer. Men jeg greide ikke å stanse alle tårene. Så i stedet for å forklare farmor og fortelle farfar, bare gråt jeg for jenta.

Bak tårene hadde jeg planer om å kalle alle barna inn til et møte. Om jeg så måtte dumme meg ut, ville jeg prøve. Men det stilnet i gråten, og natten kom med drømmene sine. 

Den gang var det ikke mulig å bry seg på den utstrakte måten som er tilgjengelig nå. Dette var barnegråt over mobbing noen år før internett satte sine brede føtter på kloden. 

Nå er det andre tider. Man kan nå mange. Så hvorfor tror fortsatt enkelte at det ikke er mulig å stanse mobbing? Klart vi kan! Hvorfor resignere i den tro at mobbing skal vinne, når slik trakassering faktisk dreper våre barn? Klart vi kan fighte, klart vi vil gripe inn: selvfølgelig er vi rede til både å beskytte mobbeoffer og veilede mobbere.

Handler det om å våkne?

Dreier det seg om å tatovere hjertene våre?

..og aldri glemme

at vi skal bry oss

og pønske ut nye ideér

som funker til det beste for alle…

Dette krydderet funker mot tannpine innen 10 minutter

 

Ja, du leste riktig. Kydder på tanna di will bring you to tooth-heaven og ta livet av tannpina! Men ikke hvilket som helst krydder..

Klokken to i natt våknet jeg av at den ene jekselen min og jeg hadde blitt mye verre uvenner enn Tuppen og Lillemor var. 

Jeg hadde, som de fleste trøndere, hørt uttrykket “som tainnpin om natta” , men faktisk hadde jeg aldri hatt tannpine. 

Jeg gikk ned til kjøkkenet mens jeg kjeftet på meg selv for at jeg ga bort den siste ibuxen til naboen her om dagen. Kunne det være at om atte, men at det fantes noe smertestillende i rotebokser og messeskuffer? Neida. Det eneste jeg fant var stikkpillene til toåringen min. Et lite øyeblikk vurderte jeg ….noe jeg ikke skal skrive her. No way how to say …. 

Google, my friend. Jeg satt meg ned og lest alt jeg kom over.  Mandelessens? Nei, det hadde jeg ikke. Kombi av ibux og paracet? Vel, bare stikkpiller, og baken min hadde ikke så lyst på slike patroner. Det fikk bli siste utvei.

Nellik?! Men jeg har jo ikke nellikspiker, tenkte jeg. Jeg fikk ta en titt i krydderhyllene. Jovisst hadde jeg nellikpulver! Det skulle visstnok blandes med vann og legges rundt tanna i bomullsomslag. Jeg løp på badet og sikret meg bomull, blandet nellikrydder i vann og satt igang, mens jeg tenkte på hvordan jeg hadde syndet. Og hvordan jeg ikke hadde det minste tro på at nellik på tanna mi skulle være å anse som seriøs type smertestillende.

Syndet ja..

Mens minsten var i barnehagen hadde jeg nemlig fått et amazing sugarkick, og gått løs på sjokopålegget. Så hadde jeg kommet på godteposen fra fredag (Les: http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html ) 

Stina hadde langtfra spist opp alle de røde gelémunnene, så jeg tygde ivei sjokolade og rød gelatin som et annet lykketroll fra lyckliga gatan. Mumset i meg søtt mens ingen så meg, og glemte helt all tannbehandlingen jeg har å gjennomføre for tiden. Neste time blir det visst lystgass og greier. Så gjemte jeg all godisen, og gikk for å hente gutten min i barnehagen. Han fikk liksom slettes ikke spise godis før middag. No way.

Vi lå på gulvet og lekte, minsten og jeg, da jeg kjente at den ene jekselen min liksom ga slipp. Sånn rart vondt har jeg aldri kjent, og det er vel straffen for å skeie ut bak ryggen på ungen din..

Midt på natta kjørte jeg på som en annen nellikjunkie, og tygde, i tillegg til bomulsomslag, på en halv nellikspiker jeg fant i nellikskuffen i krydderhyllen. Plutselig hadde jeg ikke vondt lenger. Jeg gikk og la meg, med nødnelliklager på nattbordet, og et salig smil om munnen. 

I dag har jeg og jekselen min vært bestevenner. Behøvde ingen hastetime hos tannlegen heller. Og blir tanna mi og jeg uvenner igjen i løpet av natta, er det visst bare å mekle med litt nellik. 

I ❤ U    N E L L I K

 

forbipolene.blogg.no er på snap og facebook som forbiolene