Et geni fra Sweeden har designet ny header til meg, check it out; er det rart jeg digger denne fantastiske bloggdesigneren fra nabolandet?
Jeg kommer tilbake til min superlady digital favorittdesigner om en liten stund. Jeg lover at dere skal få bli godt kjent med henne i et eget innlegg. Ikke minst skal dere andre bloggere få vite om dette rimelige men knallbra alternativet til å få fikset header til bloggene deres. Hun tok kun 353 norske kr for å lage og montere denne headeren, og høflig kundebehandlende forsøker hun alltid å innfri dine ønsker og finne ut av idéene dine.
Bildene er tatt av min venninne Christina Johansen fra Stjørdal. Som dere ser er hun som fotograf svært kreativ og dyktig.
Det skal være gøy, ikke sant? Å skape din blogg inn i nye horisonter skal oppleves behagelig. Jeg har nå hatt en slik behagelig, gøyal og spennende reise med Christina og vår mystiske Sweeden-queen, og de to er nå en viktig del av bloggen min. Jeg ble forelsket i måten de begge to jobber på.
Dersom DU som blogger skulle ville få lyst til å kjøpe digitalt design av nabolandets smashing geni før jeg rekker å lage innlegg om henne, ta kontakt med meg her: lik facebooksiden og send meg melding, og jeg videreformidler kontakt: https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/
Noen ganger dukker stjerner opp, og lyser opp skikkelig med fantasi fra kosmos og kreativitet fra heaven; ja noen ganger er det godt – men sant!
Kjekke, gavmilde Steffen bryr seg om barna som handler godterier inne på butikken hans. Da han fikk høre om tøffe Stina på bussen, var han ikke i tvil; han ville sponse henne og de andre barna som møtes hos blogger forbipolene i morgen med lørdagsgodterier. Han plukket ut godis fra butikken mens han forklarte at han ga Stina og de andre lørdagsbarna det mest populære godteriet som selges for tiden.
Jeg vet du ser dette, Stina. Det går bedre med deg nå, men du har hatt det litt tøft tidligere. Du føler ikke lenger at du blir mobbet slik som for et år siden, men du skal vite at du fortjener plaster på arret så vel som på såret. Vi gleder oss til du og dine kommer på besøk til oss i morgen. Jeg skal lage yndlingsmiddagen din, og etterpå skal vi lage lørdagsgodteribord over hele stuebordet: dette blir kjempegøy!
Barna mine jubler over at dere kommer hit, og synes det er spennende 🙂 VELKOMMEN 💙
Takk til verdens cooleste godteributikk Munkegata 31 med inngang fra Thomas Angells gate, åpent mandag-lørdag kl 10.00-20.00 og søndager kl 14.00-20.00
Jeg vet du ser meg. Vet du følger med. Og du: Jeg hadde rett. Du tok feil. Jeg gikk i riktig retning som ei ekte grepa dame, mens du flyttet inn i fengsel. Om og om igjen.
La oss reise tilbake i tid. Nærmere bestemt 11 år..
Har du tenkt på det ironiske i dette med hvordan du satte meg i et slags manipulativt, imaginært fengsel i 3 år, og etter jeg banket i bordet, knuste en kopp i panna di og rømte min vei, flyttet du selv inn i et ordentlig fengsel?
Om og om igjen…
Hva var planen din? Skulle du drepe meg? Hva ville du oppnå med å gi meg rundjuling og påføre meg så mange blåmerker at jeg stivnet i sjokk dagene derpå?
Skulle du gjøre meg til et offer? Now really?
Hvem er offeret? Jeg skulle kunne besøkt deg nå, når du soner og er nykter som edru, og forklart deg om din selvoppfyllende profeti, og din fucked up karma.
Jeg var bare ei ung jente, og du var på villspor. Jeg elsket deg virkelig, men det må ha gått over den første gangen du skremte vettet av meg. De kaller deg psykopat. Men hvem er jeg til å diagnotisere.
Jeg skal ikke gå inn så mye på hvordan du banket meg sakte men sikkert ned i en usynlig kvikksand. Som ingen så. Fordi jeg forsvant for alle rundt meg. Skal ikke fortelle så altfor meget om den første morgenen jeg våknet og så meg i speilet. Den aller første gangen du malte din vonde sjalusi utover hele ansiktet mitt i røde flekker som forvandlet seg til blå og sorte merker som jeg var desperat etter å skjule.
For jeg ville ikke være det lille offeret ditt i alle andre sine øyne.
Nei. Jeg skal ikke gå inn på de hendelsene nå.
Jeg skal fortelle litt om dama du så den dagen jeg fikk nok. Jeg vil skrive litt om ekte girlpower i ren panikkfrykt. Ja nå, nå skal jeg preike litt om kreftene du så i meg den timen jeg dro fra deg.
For merk deg det: DET som du så i meg den dagen, det er den sterke kvinnen jeg er. Og jeg er ikke redd deg lenger.
Du hadde stjålet så mye fra meg. Det var ikke de tre årene som var det verste. Nei, 3 år er da ingenting. Du stjal selvtilliten min, du tok verdigheten min fra meg, og så fjernet du all min selvfølelse, mens du isolerte meg i din egen strengt kontrollerte verden av forakt, kulde, falskhet, sjalusi og vold.
Den dagen var jeg så langt nede. Du hadde stukket av for å ruse deg, og kom full ravende inn i stua med din eneste kompis. Du ropte mot meg. Jeg svarte deg, og visste jeg ikke burde ha gjort det. Med din truende framtoning satte du deg kjeftende ned i sofaen med en kopp med dram i foran deg.
Jeg tenkte ikke over at dette ikke var noe liv for meg. Jeg dannet med ingen bilder i hodet. Alt jeg kjente var frykt. Jeg får ikke til å forklare det, men jeg var så livredd deg. Så jeg undrer på hva eller hvem som tok avgjørelsene for meg der og da. Selv var jeg nemlig skrekkslagen.
Jeg er ikke stolt av de tre årene med deg. Og fram til nå har jeg ikke vært så stolt av det jeg gjorde da jeg dro, heller. Men det lille av meg som var igjen i det bankende hjertet mitt, var sannheten. Jeg gjorde det.
Jeg gikk og hentet noen tinger på badet, og noen klær. Automatisk. Like automatisk som jeg sakte stilte meg ved siden av deg, tok tak i bakhodet ditt med venstre hånd, og knuste koppen din i panna di. Slik at jeg kunne komme meg til legevakten, der jeg satt og ristet uten å helt kunne gjøre rede for meg pgr av skjelvingen, sånn at du ikke skulle greie å følge etter meg? Aner ikke. Jeg vet bare at ingen har skremt meg verre enn du gjorde i løpet av de årene vi bodde sammen. Og at jeg aldri gjorde selvforsvar da du knuste hjertet mitt med fysisk vold.
Og jeg gikk aldri tilbake til det mentale fengselet du regjerte i. Jeg var så langt under bunnen, før jeg klatret meg opp til toppen. Men jeg dro aldri tilbake til deg.
Måten jeg bygde meg opp det siste stykket, var å skrive åpent offentlig om deg og det du gjorde. Jeg er klar over alle de stygge ryktene du satte ut om meg i den lille byen jeg bor i, da jeg dro fra deg, så på en måte gjorde du en gang i tiden det samme.
Nå er jeg ikke det minste redd deg, og jeg kunne gjort en type power selvforsvar du aldri hadde sett maken til dersom du prøvde å male ansiktet mitt i dystre farger igjen. Du skulle beundret den kraften jeg besitter nå, og du skulle aldri i livet mer tørre å prøve å røre meg igjen. Jeg lover deg, promise you!
For mens du har drevet og rusa deg, puslet rundt i fengsel og spillt samfunnets lille stakkar, har jeg jogget i oppoverbakker, trent styrke og aerobic, prøvd meg innen kickboksing og capoeira, og kjørt på med tanketeknikker type you have no idea about. Bygd meg opp til en eneste sterk og stødig girlpower, er det jeg har gjort siden sist.
So bring it on. Med glede dude. Finn frem så mange latterlige og barnslige pensler du bare vil, dette ansiktet får du aldri sjansen til å male gul, blå og sort igjen! Never, ever. Jeg kommer til å male ditt rosa og lilla. Like jentete som det er å banke damer.
Jeg gliser mens jeg skriver det. Du aner ikke hvor godt det føles å være sterk på den virkelig reelle måten. Jeg er i stand til å beskytte barna mine, meg selv, økonomien og hverdagen vår. Du aner ikke hva det viste seg at denne dama var i stand til, really.
Mens du? Hva er du i stand til annet enn å male kvinnefjes så stygge at ingen andre menn vil se på dem, fordi du er så liten og usikker en tassi?
Jeg vet du er ensom. Og jeg skulle gjerne besøkt deg i fengsel. Vi kunne tatt en interessant prat om vær og vind, du og jeg. Tror du ikke det? Har så mye positivt å fortelle deg om alt det fantastiske denne tøffe dama opplevde siden den deilige dagen da jeg tok koppen i egne hender og skaffet meg en framtid. Om hvordan jeg har blitt skikkelig, skikkelig glad i meg selv. Life turned out to be så herlig. Du aner ikke. It’s a world out her.
Har du styrke denne gangen, til å skaffe deg en fremtid, du også?
Jeg tilgir deg. I forgive you. Helt ærlig, så synes jeg bare synd på deg som det offeret du alltid ville at verden skulle se deg som. Blottet for ansvarsfølelse og helt uten skyld.
Klokken to i natt våknet jeg av at den ene jekselen min og jeg hadde blitt mye verre uvenner enn Tuppen og Lillemor var.
Jeg hadde, som de fleste trøndere, hørt uttrykket “som tainnpin om natta” , men faktisk hadde jeg aldri hatt tannpine.
Jeg gikk ned til kjøkkenet mens jeg kjeftet på meg selv for at jeg ga bort den siste ibuxen til naboen her om dagen. Kunne det være at om atte, men at det fantes noe smertestillende i rotebokser og messeskuffer? Neida. Det eneste jeg fant var stikkpillene til toåringen min. Et lite øyeblikk vurderte jeg ….noe jeg ikke skal skrive her. No way how to say ….
Google, my friend. Jeg satt meg ned og lest alt jeg kom over. Mandelessens? Nei, det hadde jeg ikke. Kombi av ibux og paracet? Vel, bare stikkpiller, og baken min hadde ikke så lyst på slike patroner. Det fikk bli siste utvei.
Nellik?! Men jeg har jo ikke nellikspiker, tenkte jeg. Jeg fikk ta en titt i krydderhyllene. Jovisst hadde jeg nellikpulver! Det skulle visstnok blandes med vann og legges rundt tanna i bomullsomslag. Jeg løp på badet og sikret meg bomull, blandet nellikrydder i vann og satt igang, mens jeg tenkte på hvordan jeg hadde syndet. Og hvordan jeg ikke hadde det minste tro på at nellik på tanna mi skulle være å anse som seriøs type smertestillende.
Stina hadde langtfra spist opp alle de røde gelémunnene, så jeg tygde ivei sjokolade og rød gelatin som et annet lykketroll fra lyckliga gatan. Mumset i meg søtt mens ingen så meg, og glemte helt all tannbehandlingen jeg har å gjennomføre for tiden. Neste time blir det visst lystgass og greier. Så gjemte jeg all godisen, og gikk for å hente gutten min i barnehagen. Han fikk liksom slettes ikke spise godis før middag. No way.
Vi lå på gulvet og lekte, minsten og jeg, da jeg kjente at den ene jekselen min liksom ga slipp. Sånn rart vondt har jeg aldri kjent, og det er vel straffen for å skeie ut bak ryggen på ungen din..
Midt på natta kjørte jeg på som en annen nellikjunkie, og tygde, i tillegg til bomulsomslag, på en halv nellikspiker jeg fant i nellikskuffen i krydderhyllen. Plutselig hadde jeg ikke vondt lenger. Jeg gikk og la meg, med nødnelliklager på nattbordet, og et salig smil om munnen.
I dag har jeg og jekselen min vært bestevenner. Behøvde ingen hastetime hos tannlegen heller. Og blir tanna mi og jeg uvenner igjen i løpet av natta, er det visst bare å mekle med litt nellik.
I ❤ U N E L L I K
forbipolene.blogg.no er på snap og facebook som forbiolene
Vi må vise barna alle at både forskjeller, feil og mangler er helt ok. At alle er velkommen på bussen i reisen gjennom livet, akkurat som de er. At bildene på internett er fikset på. At alle de “perfekte” ansiktene er sminket.
Hvilken sannhet kan DU vise barna og ungdommene i landet vårt?
Innlegget om lille Stina som ble mobbet på bussen, har gått viralt, og er delt over 8,8 k på internett. Da er det viktig å huske på at hovedpersonen setter pris på anonymiteten. Dere skal likevel få et innblikk i hvordan hun har hatt det dagene etter. Hvis du ikke har lest om Stina, kan du gjøre det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html
Jeg har hatt jevn kontakt med Stina’s mamma, som kan fortelle meg at jenta hennes har blitt veldig glad for all støtten dere leserne har vist gjennom kommentarer og delinger. På den måten har det hele på en måte hjulpet Stina, og gitt henne litt stolthetsfølelse i magen.
Jeg visste ikke om det hjalp henne at jeg som klomsete og usikker voksen blandet meg og brydde meg langt utenfor komfortsonen min. Ante ikke om jeg gjorde det riktige, og famlet litt i halvblinde.
Vær så snill å husk lille Stina neste gang du som leser dette, mistenker mobbing. Tenk hvor mye det kan bety for et lite barn at du stiller opp, samme hvor “teit” du føler deg. Vær obs på skolebussene, og ha øyne og ører på stælk. Vær nabokjerring og bry deg heller for mye enn for lite.
Les meldingene fra Stina’s mamma, og se så glad jenta på bussen ble for alle ordnene dere skrev til henne, og alle hjertene dere har sendt henne. Jeg lover dere at dette ikke bare var et viralt innlegg. Til helgen får vi besøk av Stina og familien hennes, og da skal vi spise røde gelémunner og finne på gøy. Vi har fått oss noen nye venner her på Lykketoppen, yeah!
Til lokalsamfunnet her Stina bor, vil jeg be dere respektere jenta’s behov for å være anonym, og altså pseudonym per navn. Ikke la det være nysgjerrigheten som styrer deg, men medmenneskeligheten i den empatiske helheten. Husk at Stina kun er en av svært mange barn som daglig har kjent mobbing svi på kropp og i sinn, både i denne byen og resten av landet.
Og DU kan bidra til å stanse det.
Slik at små Stinaer får sove godt om natten og fylles med stolthet i stedet for redsel i magene sine.
Det handler om forskjeller, ikke sant. At vi alle må aksepteres og respekteres, uansett. Er du ikke enig? Vi må alle få være dem vi er.. Akkurat dem vi føler at vi er..
Vi tenker på deg i kveld, jente. Og vi digger slike som deg, som holder ut mobbing og setter dere på busser det dere ikke vet om hjulene bærer ….dere fram …dit dere vil…
Well guess what? Hold ut, og dere vil bli overrasket over hvor langt slike bussturer vil bringe dere.
Patricia fra Colombia, Helene fra Norge, Dianelys fra Cuba, Orleidy fra Cuba, (vi alle fra et sted de kaller verdensrommet) 😉 ….med ønske om en fredelig natt og en nydelig morgendag ☺😊☺
Ps: Jeg kan virkelig ikke ta på meg æren for dette nydelige bildet over her, som er tatt av fantastiske Patricia ☺
Dette er historien om lille Stina, og den anbefales på det varmeste, med ønske om at du bryter isen neste gang du mistenker at noen blir mobbet. For enkelte steder finnes hverken lærere eller foreldre. Noen ganger er barna fritt villt. Da er det opp til oss: Hva er fair? Hvilket samfunn skal vi ha? Hvem bestemmer her; både du og jeg har et ord med i laget om hvordan vi vil at barna skal ha det.
Den lille jenta på bussen har fått nytt navn, og denne sanne beretningen fra hverdagen er ytterligere anonymisert.
Vinteren hadde lagt seg over Stjørdal by, og fredag 11.november stod og vippet mellom dagtid og kveldstid.
Jeg inntok bussen uten å vite at dette også var skolebussen. Med meg hadde jeg ei barnevogn stappfull av matvarer. Minsten som bruker å sitte oppi, var i barnehagen, og jeg satte meg i midten med gildevogna mi. Snart stoppet bussen ved skolene i sentrum, og barn gikk på bussen.
Jeg skulle til å sette på musikk på ørene, men ble sittende og lytte. Hva var det jeg hørte? Jeg bøyde meg fram, og la merke til en guttegjeng bestående av 3 gutter, som ropte og geipet: “Stina!! Se her da Stina blæææææ! Kom hiiiit a Stina, hvis du tør, blææ!” Så lo de og gjorde flere grimaser enn en standupkomiker greier på en time. Bare at dette var ikke gøy. For jeg begynte å skjønne hvem Stina var.
Rett foran meg, på setene ved midtgangen, satt ei lita slukøret jente med stive skuldre og nervøst blikk. Hun hadde store søte øyne og langt hår med lue på. Nå fiklet hun med et headset, og skulle til å sette på musikk, hun også. Jeg vinket til henne.
-“Hey, er det du som er Stina?” Spurte jeg.
Hun tok av seg headsettet: “Hva sa du?”
-“Er det du som er Stina?” Spurte jeg igjen, og nikket mot guttegjengen i bakerste seterad, mens bussen kjørte videre. Guttene holdt fortsatt på med mobbingen.
Jenta svarte: “Ja.” Jeg møtte to triste og oppgitte øyne, før jeg øyeblikkelig reiste meg og gikk med bestemte steg bakover i bussen.
Mobbegjengen så ut til å skjønne hvorfor jeg gikk mot dem. De pekte på hverandre og sa i kor: “Jeg gjorde ingenting! Det var han! Ikke meg!”
Jeg smilte avvæpnende til dem og satte meg ned i setet foran. Så sa jeg: “Såså. Jeg skal bare snakke med dere! Dette går helt fint!”
Så begynte jeg å fortelle guttene om lille Johnnis som ikke orket mer og ble bare 12 år (Les om John Ivar her: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html ) og innledet en vennlig dialog med guttene i bakerste sete. Innimellom prøvde de å skylde på lille Stina. Påsto at hun terget de i klasserommet og sånn.
Jeg sa: “Kanskje Stina sliter med noe, har dere tenkt på det? Se på henne. Hun er alene nå, mens dere er tre stykker. Tre mot en. Neste gang hun er på en måte dere ikke liker i klasserommet; Gå på besøk til henne og spør om hun trenger en venn, heller enn å plage henne. Og dere! Husk at fra nå av begynner flere og flere voksne å reagere på mobbing, så slutt med dette. Vi SER dere…”
Guttene og jeg ble raskt enige, og jeg er sikker på at de oppfattet praten positivt. Så sa jeg til de at jeg stolte på dem nå, før jeg gikk frem i bussen og satte meg ved vogna.
En tynn og lys stemme sa: “Takk…” Jeg løftet hodet og møtte de triste, nydelige øynene til Stina. “Jo versegod, skulle bare mangle!” Svarte jeg. Så satte vi på musikk. Hun for seg og jeg for meg.
Jeg ble sittende og tenke, mens jeg så på lille Stina. Den lille kroppen liksom hang. Øynene søkte hit og dit, og hun så liten ut.
Ofte når jeg ser ukjente barn, tenker jeg: Er det et mobbeoffer? Har denne ungen det bra inni seg? Nå satt jeg altså der med et mobbeoffer foran meg, og jeg kom aldri til å tilgi meg selv hvis jeg ikke fulgte opp dette. Jeg ante ikke hvor Stine skulle gå av bussen, og jeg måtte prate med henne før hun forduftet ut i vinterlufta. Det hastet.
….og det var vanskelig. Jeg ble sjenert og litt redd. Men jeg grep tak i godteposen min med sjokolade og røde gelémunner i, og gikk bort til Stina. Hun så på meg og tok av seg ørepluggene, mens jeg spurte om jeg fikk sitte på det setet sekken hennes lå. Setet ved siden av henne.
Med fare for å virke helt sprø, spurte jeg:
-“Vil du ha godis?”
-“Jaaa takk”!” Smilte Stina
Jeg sa: “Ja la oss ta helg, det er fredag!”
Så spiste vi godis mens vi snakket om alt fra hvordan både Taylor Swift og Eminem ble mobbet da de var små, til Tae Kwon Do og mine egne barn, som nok gjerne ville leke med Stina.
Og hvis jeg skulle kunne invitere Stina hjem til oss, måtte jeg få telefonnummeret til mamman hennes, så jeg lagrer nummeret til jenta’s mor.
Den lille tolvåringen kunne fortelle at hun var vant med mobbingen. Som om hun ville berolige meg. Som om det var jeg som behøvde trøst. -“Jeg begynner å bli vant til det nå. Det var verre i begynnelsen. Nå er jeg så vant med det …” Men hun virket sliten og lei, og det manglet et overbevisende smil.
Stina fikk en stor neve røde gelémunner før jeg gikk av bussen. Det er visst den beste godisen hun vet om.
20 sekunder etter tok jeg en viktig telefon. Jeg ringte mamman til en ensom jente på bussen.
Moren til Stina var, som Stina selv også hadde sagt, klar over mobbingen. Det fortvilende var at på bussen ble datteren fritt villt. Lærerene på skolen var ganske flinke til å ta tak i problemet i skoletiden, men så var det altså disse fæle bussturene. Vi hadde en god prat, mamman til Stina, og jeg.
Jeg gir ikke slipp på lille Stina så lett. Neste helg skal jeg kjøpe inn røde gelémunner, og invitere både henne og lillesøsteren hennes hit. Jeg skal spørre mamman hennes hva yndlingsmaten til Stina er, og lage den mate dønn. Hvis mamman har tid, skal hun også få spise. Ja så har jeg kaffe, og hele huset har hjerterom.
For mobbing og utestengning er ikke akseptabelt, hva? Sånn vil vi ikke ha det, folkens?
Hvis gutta mine noensinne er en del av baksetegjenger på skolebussen, som dette, blir det hverken sjokokade, taco, kino, badeland, tivoli eller røde gelémunner FØR DE HAR SAGT UNNSKYLD OG LOVET Å ALDRI PLAGE
små Stinaer igjen.
Og ikke bare det, de skulle måtte invitere henne hjem og lekt med henne til de ble gode venner!
Ja, jeg tar grep!
Jepp, jeg blander meg!
Hell yeah jeg beskytter både Stina og alle de andre jeg tvert oppfatter blir mobbet og plaget!
Hva med DEG? Hva gjør DU? Dersom du kommer over en situasjon der du mistenker mobbing, er du moden nok til å gripe inn?
Jeg lovte mobberene i baksetet på bussen i dag at VI VOKSNE SER OG GRIPER INN i disse tider .. så ikke svikt meg nå, grown ups 😉
Ikke minst satt det ei lita pie med store, engstelige øyne og hørte på hvordan jeg lovte de slemme gutta at vi voksne heretter kommer til å bry oss, gripe inn og blande oss…
God helg, Stina. Jeg vet du er fornøyd med at en voksen brydde seg, blandet seg og tok deg i forsvar i dag. Du er hjertelig velkommen hit til Lykketoppen, når som helst du trenger en god latter, venner og følelsen av tilhørlighet. Og du, du vet, det er du, Taylor og Eminem ☺ Hilsen den sprø dama på bussen 😉
Hillary Clinton har ringt Donald Trump og erkjent nederlaget. Klokken har passert 02.00 på natta i USA, og den nye presidenten inntar scenen på valgvaken foran sine tilhengere. Stemmene er ikke talt opp til det fulle enda, men han har vunnet. Han har forlengst passert det magiske stemmetallet 270, mens Hillary henger igjen på 218. Man må passere 270 for å bli president i USA.
Det koker på børsen. Det koker, og i det det fordamper, synker prosentene.
Verden preges, og kloden gripes av sjokk. Det var ikke slik man ventet å starte denne dagen.
Det fryser så langt inn i margen at folk helt her ute i Norden våkner opp til forstummet hakeslepp. Facebook preges av kondolanser til USA, og man kan ta og føle på det kollektive nederlaget.
I det Oslo børs åpner med 3 % nedgang, entrer altså Trump scenen som president, og har totalt endret personlighet. Finslipt av teamet rundt seg, framstår han nå som en sympatisk og forsonende mann, som snakker om fred, gjenoppbygning av sykehus og om Hillary Clinton. På en fin måte, for første gang.
“Jeg skal bygge USA slik som jeg har bygd bygninger” lover Donald, og snakker om hvordan han håper Amerikanerne etter 4, eller forhåpentligvis 8, år, kommer til å være stolt av presidenten sin.
Vi ser inn i en verden gjennom en drømmetunnell av en upolitisk president sine øyne. Ingen mennesker i USA skal glemmes. Alle for en, det er visst nye tider nå.
Dette var ikke det de fleste av oss ventet. Vi rister på de nordiske hodene våre, og prøver å roes ned av denne milde talen holdt av Amerikas nye håp. Selv om vi ikke kjenner ham igjen fra valgkampen.
Er det Trump og Putin nå? Blir det handelskrig mellom Kina og Usa nå? En gang rev de ned en mur, skal de bygge den opp et annet sted nå?
Blir det virkelig fred av dette, Trump? Ja da kan du ikke holde så mye som 5 % av løftene dine. Meningsmålingene tok feil, nå må ikke DU tråkke feil. For vi har barn som skal vokse opp i en verden der du nå er den mektigste personen.
Og apropos barn, Trump: mange av de ulovlige imigrantene du sa du skulle kaste ut av USA, har med tiden fått barn. Disse barna er Amerikanske statsborgere. Hvordan skal du kunne utvise foreldrene deres, og hvem skal så ta vare på disse barna? Når får vi svaret på hva som skjedde med jenta som har anmeldt deg for å ha voldtatt henne som 13åring? Før eller etter du flytter inn i der hvite hus og kler deg ut som verdens mektigste person?
Amerika, Amerika, vår allierte, hvor går veien videre nå? Det gleder oss sånn at deres nye president sier at det er tid for å samles. At han skal være president for dere alle. Men er det sant eller er det trollgull? Ser dere noe som vi andre ikke ser?
Amerika, Amerika, vi kan ikke annet enn å stole på dere i disse tider, og håpe dere har valgt riktig. Vi står her strødd omkring på resten av kloden, og aner ikke hva som kommer nå.
Det er tirsdag 8.november, og verden holder pusten. Skal verdensøkonomien trumpes i dass, eller våkner vi opp i morgen til at verdens mektigste person er en pmsbombe? Faktisk, jeg heier på deg, Hillary. Har nettopp vært rammet av månedens pms selv, og fått fikset masse som vanlig. You go, woman; womanize the world!
Mens det ropes fra TV-skjermen: “Make America great again!” og “Hillary Clinton is made of steal!” Ligger en mye viktigere liten tassi på loftet og sover. Han er 2 år, og han og storebroren er mye større for meg enn noen som helst “verdens mektigste”. Når minsten hver kveld stryker mamman sin på armene og kinnene, er det mektigere enn alle stjernene, politikerne, presidentene, kongene, dronningene og planetene til sammen.
Derfor tenkte jeg som så, at uansett hva verden våkner opp til i morgen, så skal min lille Even få våkne opp til boller i morgen tidlig. Og når han kommer hjem fra barnehagen og jeg har savna han massevis, da skal han få spise hjemmelaget lasagne.
Nå er lasagnen ferdig laget, og bollene står i ovnen og godgjør seg. Så glad som Even er i babyer, skulle han nok helst sett at det var andre boller i en annen ovn jeg skrev om nå. Men dette er ikke en gravidmaga, det er en glutenpreget mage, I promise. Hvis ikke er det jeg og jomru Maria, liksom 🙂
Getting to the point…
Flere lesere har etterspurt snap.
Og jeg
jeg er jo glad i leserene mine.
Så nå kan vi bildes på snap; følg gjern en crazy mama på snapchat : forbipolene
Enkelt og greit heter jeg det samme på snap som her 😉
Vi bolles, lasagnes, og snappes, men ikke trumpes, hva?
