Jente (12) ble mobbet på bussen. Les hva som skjedde da en voksen dame tok grep!

 

Dette er historien om lille Stina, og  den anbefales på det varmeste, med ønske om at du bryter isen neste gang du mistenker at noen blir mobbet. For enkelte steder finnes hverken lærere eller foreldre. Noen ganger er barna fritt villt. Da er det opp til oss: Hva er fair? Hvilket samfunn skal vi ha? Hvem bestemmer her; både du og jeg har et ord med i laget om hvordan vi vil at barna skal ha det.

Den lille jenta på bussen har fått nytt navn, og denne sanne beretningen fra hverdagen er ytterligere anonymisert. 

 

Vinteren hadde lagt seg over Stjørdal by, og fredag 11.november stod og vippet mellom dagtid og kveldstid. 

Jeg inntok bussen uten å vite at dette også var skolebussen. Med meg hadde jeg ei barnevogn stappfull av matvarer. Minsten som bruker å sitte oppi, var i barnehagen, og jeg satte meg i midten med gildevogna mi. Snart stoppet bussen ved skolene i sentrum, og barn gikk på bussen. 

Jeg skulle til å sette på musikk på ørene, men ble sittende og lytte. Hva var det jeg hørte? Jeg bøyde meg fram, og la merke til en guttegjeng bestående av 3 gutter, som ropte og geipet: “Stina!! Se her da Stina blæææææ! Kom hiiiit a Stina, hvis du tør, blææ!” Så lo de og gjorde flere grimaser enn en standupkomiker greier på en time. Bare at dette var ikke gøy. For jeg begynte å skjønne hvem Stina var.

Rett foran meg, på setene ved midtgangen, satt ei lita slukøret jente med stive skuldre og nervøst blikk. Hun hadde store søte øyne og langt hår med lue på. Nå fiklet hun med et headset, og skulle til å sette på musikk, hun også. Jeg vinket til henne.

-“Hey, er det du som er Stina?” Spurte jeg.

Hun tok av seg headsettet: “Hva sa du?”

-“Er det du som er Stina?” Spurte jeg igjen, og nikket mot guttegjengen i bakerste seterad, mens bussen kjørte videre. Guttene holdt fortsatt på med mobbingen.

Jenta svarte: “Ja.” Jeg møtte to triste og oppgitte øyne, før jeg øyeblikkelig reiste meg og gikk med bestemte steg bakover i bussen. 

Mobbegjengen så ut til å skjønne hvorfor jeg gikk mot dem. De pekte på hverandre og sa i kor: “Jeg gjorde ingenting! Det var han! Ikke meg!”

Jeg smilte avvæpnende til dem og satte meg ned i setet foran. Så sa jeg: “Såså. Jeg skal bare snakke med dere! Dette går helt fint!”

Så begynte jeg å fortelle guttene om lille Johnnis som ikke orket mer og ble bare 12 år (Les om John Ivar her: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html ) og innledet en vennlig dialog med guttene i bakerste sete. Innimellom prøvde de å skylde på lille Stina. Påsto at hun terget de i klasserommet og sånn.

Jeg sa: “Kanskje Stina sliter med noe, har dere tenkt på det? Se på henne. Hun er alene nå, mens dere er tre stykker. Tre mot en. Neste gang hun er på en måte dere ikke liker i klasserommet; Gå på besøk til henne og spør om hun trenger en venn, heller enn å plage henne. Og dere! Husk at fra nå av begynner flere og flere voksne å reagere på mobbing, så slutt med dette. Vi SER dere…”

Guttene og jeg ble raskt enige, og jeg er sikker på at de oppfattet praten positivt. Så sa jeg til de at jeg stolte på dem nå, før jeg gikk frem i bussen og satte meg ved vogna. 

En tynn og lys stemme sa: “Takk…”  Jeg løftet hodet og møtte de triste, nydelige øynene til Stina. “Jo versegod, skulle bare mangle!” Svarte jeg. Så satte vi på musikk. Hun for seg og jeg for meg.

Jeg ble sittende og tenke, mens jeg så på lille Stina. Den lille kroppen liksom hang. Øynene søkte hit og dit, og hun så liten ut. 

Ofte når jeg ser ukjente barn, tenker jeg: Er det et mobbeoffer? Har denne ungen det bra inni seg? Nå satt jeg altså der med et mobbeoffer foran meg, og jeg kom aldri til å tilgi meg selv hvis jeg ikke fulgte opp dette. Jeg ante ikke hvor Stine skulle gå av bussen, og jeg måtte prate med henne før hun forduftet ut i vinterlufta. Det hastet.

….og det var vanskelig. Jeg ble sjenert og litt redd. Men jeg grep tak i godteposen min med sjokolade og røde gelémunner i, og gikk bort til Stina. Hun så på meg og tok av seg ørepluggene, mens jeg spurte om jeg fikk sitte på det setet sekken hennes lå. Setet ved siden av henne.

Med fare for å virke helt sprø, spurte jeg:

-“Vil du ha godis?”

-“Jaaa takk”!” Smilte Stina

Jeg sa: “Ja la oss ta helg, det er fredag!”

Så spiste vi godis mens vi snakket om alt fra hvordan både Taylor Swift og Eminem ble mobbet da de var små, til Tae Kwon Do og mine egne barn, som nok gjerne ville leke med Stina. 

Og hvis jeg skulle kunne invitere Stina hjem til oss, måtte jeg få telefonnummeret til mamman hennes, så jeg lagrer nummeret til jenta’s mor.

Den lille tolvåringen kunne fortelle at hun var vant med mobbingen. Som om hun ville berolige meg. Som om det var jeg som behøvde trøst. -“Jeg begynner å bli vant til det nå. Det var verre i begynnelsen. Nå er jeg så vant med det …” Men hun virket sliten og lei, og det manglet et overbevisende smil.

Stina fikk en stor neve røde gelémunner før jeg gikk av bussen. Det er visst den beste godisen hun vet om.

20 sekunder etter tok jeg en viktig telefon. Jeg ringte mamman til en ensom jente på bussen.

Moren til Stina var, som Stina selv også hadde sagt, klar over mobbingen. Det fortvilende var at på bussen ble datteren fritt villt. Lærerene på skolen var ganske flinke til å ta tak i problemet i skoletiden, men så var det altså disse fæle bussturene. Vi hadde en god prat, mamman til Stina, og jeg.

Jeg gir ikke slipp på lille Stina så lett. Neste helg skal jeg kjøpe inn røde gelémunner, og invitere både henne og lillesøsteren hennes hit. Jeg skal spørre mamman hennes hva yndlingsmaten til Stina er, og lage den mate dønn. Hvis mamman har tid, skal hun også få spise. Ja så har jeg kaffe, og hele huset har hjerterom.

For mobbing og utestengning er ikke akseptabelt, hva? Sånn vil vi ikke ha det, folkens?

Hvis gutta mine noensinne er en del av baksetegjenger på skolebussen, som dette, blir det hverken sjokokade, taco, kino, badeland, tivoli eller røde gelémunner FØR DE HAR SAGT UNNSKYLD OG LOVET Å ALDRI PLAGE 

små Stinaer igjen.

Og ikke bare det, de skulle måtte invitere henne hjem og lekt med henne til de ble gode venner!

Ja, jeg tar grep!

Jepp, jeg blander meg!

Hell yeah jeg beskytter både Stina og alle de andre jeg tvert oppfatter blir mobbet og plaget!

Hva med DEG? Hva gjør DU? Dersom du kommer over en situasjon der du mistenker mobbing, er du moden nok til å gripe inn?

Jeg lovte mobberene i baksetet på bussen i dag at VI VOKSNE SER OG GRIPER INN i disse tider   .. så ikke svikt meg nå, grown ups 😉

Ikke minst satt det ei lita pie med store, engstelige øyne og hørte på hvordan jeg lovte de slemme gutta at vi voksne heretter kommer til å bry oss, gripe inn og blande oss…

God helg, Stina. Jeg vet du er fornøyd med at en voksen brydde seg, blandet seg og tok deg i forsvar i dag. Du er hjertelig velkommen hit til Lykketoppen, når som helst du trenger en god latter, venner og følelsen av tilhørlighet. Og du, du vet, det er du, Taylor og Eminem ☺ Hilsen den sprø dama på bussen 😉

 

Du leser forbipolene.blogg.no

følg meg på snap: forbipolene

For oppdateringer fra forbipolene på facebook, gå inn og lik på https://www.facebook.com/Forbipolene-1716574521960099/

Mvh Helene MD

92 kommentarer
    1. Sterk lesning ! Det du gjorde er FANTASTISK ! Sjøl mobbeoffer igjenom mange år og dette varmet hjertet ! Selv om det er mange år siden nå Lyst til å gi deg en klem og si takk for at du bryr deg !! Du rørte i meg og lar meg tro på noe godt i mine medmennesker !! <3

    2. Wow, for en fantastisk og viktig ting å gjøre! Stor respekt til deg. Håper det er flere som gjør dette fremover, for ingen fortjener å bli mobbet.

    3. Så fantastisk gjort! Du er bare så super herlig! Tok bussen til Stjørdal i dag fra Ranheim, tidlig i morrest, men tydeligvis også en del unge elever som tar den, selv skulle jeg på fagdag som handlet om mennesker med spiseforstyrrelser, men tenkte mye når jeg så alle de unge som har så mye av livet de skal møte, nå oppdaget jeg ikke noe mobbing, men så lett hvem som var den dominante i gjengen og hvem som virkelig prøvde hardt for å være kul, å få oppmerksomhet. Får så vondt inn i meg, men så lenge jeg ikke hører eller ser noe mobbing så følger jeg automatisk med de nøye, og flere ganger så er det mange som stilner. Så langt ble det men supert gjort av deg! Skal være stolt av den! ❤

    4. Mari: Jeg kjenner igjen det du skriver. Så lett å sense stemningen blant de unge. Jeg ble overrasket over tilbakemeldingene i dag, for selv følte jeg meg litt “teit og rar” særlig da jeg bestemte meg for å spørre Stina om jeg kunne sette meg ved siden av henne. Og å tilby godis til ukjente barn? Bra jeg ringte mammaen hennes etterpå da, guri malla.. Takk for at du støtter måten jeg reagerer på hva angår mobbing. Det er virkelig lett å kjenne seg usikker på hvor grensene går, slik at man famler i blinde. Da er det allright at så mange mennesker hilser tilbake og sier: Jepp, Helene, du gjorde riktig, fortsett sånn. Sender deg en klem, jeg.

    5. Så fantastisk gjort, selv er det mange voksene som bare lar det være – et godt forbildet er du!😃 Jeg har selv blitt mobba og har sett andre bli mobba! Jeg gikk i parallell klasse med ei med autisme (tror det var det), noen av guttene jeg gikk i klasse med og andre ba henne om å kle av seg og ga seg ikke og fortsatte med det og annet! Der stod det lærere å så på og til slutt måtte jeg bare ta tak i den jenta og sa at hun ikke måtte høre på de og det de sa hun skulle gjøre! Etter det skjelte jeg ut de guttene og sa at det var siste gang de gjorde sånt mot andre! Jeg så hvert fall ikke at de gjorde det noe mer med henne!🙂 Litt lettere å ta tak i når det ikke gjelder seg selv😊👍🏻

    6. Jeg blir så utrolig varm i hjertet av at noen ennå “bryr”seg om medmennesker i vår litt kalde likegyldige hverdag💕For en fantastisk fin måte og tilnærme seg både mobbe offer og mobbere.
      Vi må aldri-aldri slutte og bry oss.Så fantastisk betryggende at noen ser,det utgjør en viktig forskjell.

    7. En rørende trist beskrivelse om ” Stina”
      Godt det finnes slike som deg 🙂
      Er sikker på at den lille slukkes jenta med stivt blikk har fått en venn for livet <3

    8. Natalie: Å kjære deg så tøff du er! Men tenk at lærerene ikke reagerte, det er helt grusomt. Og desverre er det ganske vanlig også. Hvis du selv har blitt mobbet, vil du adde meg på fb? Ingen bærer på klokere kunnskaper om livet, og erfaringer utenom det vanlige, enn dere som har holdt ut mobbing og trakassering. Hvis jeg får være din venn, skal du vite det er viktig for meg. Helene Dalland på fb

    9. Reidun Olavesen: Tusen takk. For jeg blir utrolig varm om hjerte av alle de positive tilbakemeldingene fra dere, som jo viser at jeg må ha gjort noe riktig på den bussen. Hvis mine gutter plager andre barn, eller andre unger plager dem, vil jeg at fremmede voksne skal si fra og sette en stopper for det. Nei vi må aldri aldri slutte å bry oss, jeg er helt enig med deg i det.

    10. Nina: Tusen takk for at du tar deg tid til å gi denne tilbakemeldingen. Sånne små Stinaer på busser og lekeplasser der lærere ikke er, de trenger oss sårt der og da. Trenger våre årvåkne blikk og nabokjerring-mentalitet. Og du, når du kommenterer som dette, viser du bare at du er en som bryr deg om Stina og alle de andre små indigobarna der ute. Klem til deg og alle dere andre som bryr dere, for det.

    11. Loan hoang: Takk for det altså. Merkelig at det føltes så vanskelig å skulle snakke med den lille jenta for en voksen som meg, etter jeg tok en prat med mobberene. Jeg tror vi er mange som har det sånn; at det er en terskel for å tørre å bry oss.

    12. Så utrolig flott gjort av deg!💖
      Jeg ble selv mobbet 10 år sammenhengene, og i de senere årene litt her og litt der. Både, fysisk, psykisk og over telefon.
      Det var ingen som grep inn. Lærene så på i skoletiden, men gjorde ingenting. Utenfor skoletiden var det igjen som så meg. Jeg var overlatt til meg selv.

    13. Hei Helene, da har jeg lest litt og grått litt, lest om Jonnis og grått enda mer. Så uendelig godt at det finnes mennesker som deg, som tar sjansen på å være litt «gal» og faktisk griper inn. Datteren min var veldig glad både for praten og gelemunnene – du får absolutt ikke noe tyn fra meg for å muntre henne opp på den måten, og vi kommer gjerne på beslk en dag 😊😊 «Stine» har heldigvis opplevd å få mye støtte fra voksne rundt seg, og er stort sett både tillitsfull og glad. På grunn av voksne som bryr seg har hun fått det mye bedre på skolen, og nå er dagene mer preget av glede enn av tristhet. Det har vært en kamp, det skal være sagt, men det viser at det faktisk nytter. Det nytter å bryte inn når vi ser noen bli plaget, det nytter å sloss mot dem som ikke vil høre og det nytter å stå sammen på barrikadene for våre barn. Så, Helene – takk, fra hele mitt hjerte!! Til jul ønsker vi oss flere som deg på bussen, i gata, på skolen og på butikken!!! Klem fra «Stine» og mamman hennes❤💙💚💜

    14. Mammaen til «Stine»: Tusen takk, du aner ikke hvor mye den kommentaren betyr . Og det er så teit av meg, men jeg griner og ler når jeg leser den. Jeg tenkte på deg nå nettopp, at innlegget kom til å nå deg snart siden det er delt viralt ganske mye, så jeg ventet med ta kontakt med deg. Jeg skal kjøpe røde gelémunner og lage noe god mat når dere kommer hit. Den kampen dere har kjempet har nok vært tøff ja, og nå er det på tide å feire at din søte lille Stina når ut til så mange på et døgn. Og om jeg så må arrangere party for barn etterhvert (har gjort det før, og gjerne igjen, pinjta var gøy som fy) for at den snille pia på bussen skal føle at hun har mange venner, så gjør jeg det. En julefest omkring jul? Herlig å lese at hun snakket om bussturen vel hjemme altså. Takk for at du er en sånn mamma for barna dine som står på og kjemper for dem, det er kvaliteter som strekker seg langt utefor hjemmet deres. Og takk for at du ikke avviste meg da jeg prøvde å blande meg og bry meg etter bussturen. Passer det for dere å komme til oss på kaffebesøk lørdag? Klem til Stina sin supermamma girlpower (hjerter og smileys blir bare masse spørsmålstegn når jeg prøver å slenge det på i kommentarfeltet hehe) (hjerte hjerte)

    15. Gråter og leser . En så fin ting du gjorde . Jeg kjenner følelsen jenta har når hun sitter der . Og det er ikke noe godt . Opplevd mobbing selv så jeg hvet hvor godt det gjorde for henne når du grep inn . Kjempe klem til deg . 🙂

    16. Siss: Kjenner tårene presser på jeg også, når du skriver en så stor bekreftelse på at det var riktig av meg å være “teit voksen og blande meg”. Takk. Klem til deg, og gjerne add meg på fb, jeg liker å ha sterke, kloke venner med bagasje, hvis jeg får.

    17. Tårene triller! Så veldig bra at du grep inn. At voksne bryr seg redder liv. Var mobbeoffer fra 3-9 klasse. Sliter med ettervirkninger enda. Nå er jeg 51år og godtar ikke mobbing. Hverken i jobbsituasjon eller skole. Du er tøff og uredd! Hjerteklem fra meg❤️

    18. Flott å se at det er flere som griper inn. Jeg grep også inn i en situasjon tidligere i høst. Det var i en aktivitetspark i Østfold. 2 store og sterke gutter stod og dyttet en liten gutt ned i gresset og sa stygge ting til ham. “Du har brutt reglene”. “Nå skal du straffes”. “Du er stygg”, osv.
      Jeg er en voksen man som er ganske stor og gikk bort til dem og henvendte meg direkte til han som ble holdt nede: “Er alt OK? Trenger du hjelp?”. De store guttene slapp ham og begynte å argumentere mot meg. “Vi leker bare”. “Han har brutt reglene”. “Han er med på leken”. “Han må straffes fordi han har brutt reglene”.
      Den vesle gutten bekreftet at han var med på leken, men jeg kjøpte det ikke. Det var ikke en situasjon med tre likeverdige lekekamerater. Jeg brøt gjennom argumentasjonen og ba dem slutte med denne leken. At det ikke så ut som lek og at jeg ville bli stående der til de brøt opp og gikk hver sin vei.
      Til slutt kom det en annen voksen som kjente en av de store guttene. “Han har rett”, sa denne voksne med et nikk mot meg. “Dere får ikke lov til å oppføre dere sånn”. “La XXX være i fred om dere ikke kan leke skikkelig”.
      Vi var i parken et par timer til og alle de tre guttene var der også like lenge men de lot hverandre være i fred. Jeg fikk dessverre ikke fulgt opp dette på samme måte som deg, men jeg håper jeg fikk gjort en voksenperson i miljøet til disse guttene oppmerksom på problemet og at det ble grepet tak i.
      Som du skriver: Det er kjempeviktig at vi voksne er vårt ansvar bevisst. Selv om det er fremmede barn så ER det vår sak. Mobbing er aldri greit!
      Hilsen en som har blitt mobbet både som barn og i voksen alder.

    19. Det skal jeg love deg, jeg er allerede en voksen som “ser” dem og blander meg inn i situasjoner når jeg mistenker mobbing og krenkelser. Jeg vil ikke se en annen vei, og jeg nekter å la barn føle at vi ikke bryr oss. vi må alle gjøre noe for samfunnet rundt oss, og håpe at de vi hjelper pays it forward.

    20. Rolf: Jeg blir stum, av beundring for deg. Håper du vil adde meg på fb, du som alle de andre sterke tøffingheltene som har holdt ut og overlevd mobbing. Jeg blir ydmykt glad for hver eneste klok sjel jeg får bli kjent med.

    21. Elisabeth: Kjære deg, jeg lover deg på tro og ære å alltid gripe inn. Og gjerne add meg på fb Helene Dalland, du skal vite at du er litt av en helt for meg hvis du har holdt ut all denne mobbingen. Jeg tørker gjerne dine tårer og gir deg en venn i kveld.

    22. Det er vi som skal takke, Helene og neste lørdag passer fint!! Da får du møte en unik og sterk ung frøken, som heldigvis har greid å hente både styrke og visdom ut fra en vanskelig periode 😊 Datteren min fikk forøvrig også lese innlegget ditt, og hun syntes det var veldig bra!!! I tillegg så jeg at hun ble ganske så stolt over at hennes historie har nådd så mange. Vi har tenkt å vise innlegget ditt frem på skolen, slik at de kan se hvor alvorlig buss-situasjonen faktisk er. De er på ingen måte likegyldige nå heller, men det at én av disse busshistoriene går viralt er med på å understreke alvoret. Jeg tror det er viktig for «Stina» og alle i hennes situasjon at de vet at de faktisk blir sett, og av flere enn bare oss her hjemme. Kanskje de kan stille seg sammen og ordne opp selv neste gang 🙆🙆

    23. Mammaen til «Stine»: Åååå koselige pia di, supert at dette gjør henne stolt, det er på tide hun får heve hodet sitt nå… Herlig at du nevner dette med å ta med innlegget til skole, for jeg tenkte på om jeg kunne spørre Stina og deg så ydmykt om jeg kunne få lov til å bli med dere til klasserommet og ta en prat med klassen. Visste ikke om det ville oppleves ekkelt for jenta di, så jeg har øvd litt på hvordan jeg skulle kunne spørre..

    24. Hei, velger å kommentere anonymt i dette tilfellet! Er selv en mann på 28 år (mest lyst å skrive gutt) for i mange tilfeller føler jeg meg som det! Har selv vært vitne til å se andre bli mobbet, samt å bli mobbet selv fra 1-10 klasse på skolen, dessverre liten av vekst! Nå stort sett når jeg hører om at jeg er liten etc, så bryr jeg meg ikke om det, skjønner at det ikke er noe jeg kan gjøre med det, kan liksom ikke ta en liten grønn pille som gjør at jeg vokser 10 cm:p
      Som sagt, så trillet tårene når jeg leste dette innlegget, fantastisk fint gjort av deg slik at Stina ikke måtte sitte alene på bussen! Den følelsen er ikke noe spesielt god å ha når man er liten, har selv stoppet mobbing av en funksjonshemmet person i rullestol, da eldre gutter plaget han! Skulle ønske jeg var like flink hele tiden, men kan ikke skryte på meg det! Viktig at dette blir belyst slik at folk bryr seg mer, det er så lite som skal til! Takk for at du minner oss på dette! PS: måtte gå på do for å kommentere dette så dama ikke så jeg grein :p

    25. Anonym: Nemmen du …hvorfor ikke la dama di se tårene dine? Jeg har forresten for det meste falt for menn som ikke akkurat er så mye høyere enn kortvokste meg. Og jeg har sett mange mannetårer uten å slutte å elske.. Som jeg skulle ønske jeg kunne fått vært med deg på den praten med dama di. Jeg digger digger DIGGER DEG og det at du hjalp en funksjonshemmet en i en sår situasjon. Kanskje vi kunne laget en bølge? Gjort noe med denne forbannade mobbingen? Add meg gjerne på facebook: Helene Dalland, hvis du ikke finner det for ukomfortabelt. Respekt til deg.

    26. Det var en flott historie! Men er det virkelig sånn at denslags skjer på buss UTEN at noen griper inn?? Jeg hadde blitt så rasende! 3 mot en, så feigt. Det er ikke sikkert jeg hadde greid å takle den situasjonen så rolig og diplomatisk som deg. Bravo!

    27. Anonym: Tusen takk. Vel, du skjønner det, at jeg så redselen i øynene til mobberene. De så veldig små og redde ut, og jeg følte jeg landet rett oppi noe sårt midt oppi det mobbende slemme. Ingen andre rakk å reagere, men jeg stusset over blikkene jeg fikk fra folk som helt sikkert var fylt 25 år og vel så det. Ikke at jeg skal tolke, men det kan hende de syntes jeg virket “rar”… Det hadde vært så bra, hvis hele det norske folk husker, at det er vi som er lærere på fritiden. Da er de fritt villt, våre små spirer.

    28. Så deilig å høre at du som voksen grep inn selv om du kviet deg for det. Vet selv hvordan det er å sitte på bussen å bli slengt dritt etter, men i min situasjon så var det ingen som grep inn
      Så vi trenger virkelig flere som deg 🙂 så en stor takk til deg som gjorde noe,når andre i samme situasjon ikke hadde turt.

    29. Vil først begynne med å takke deg av hele mitt hjerte for at du grep inn i situasjonen selv om du kviet deg for det.
      Opplevde en lik situasjon som du har skrevet om her og oppveksten min har vært preget av mobbing,men i mine tilfeller så var det ingen som grep inn.

    30. Anonym: Tusen takk. Fakta er vel at jeg har følt meg langt nede selv, på laveste steg i rangstigen. Så jeg befant meg i en situasjon der jeg befant meg langt lavere enn noen da jeg skulle snakke med jenta. Nå er jeg glad jeg tok sjansen, og gleder meg til å bli bedre kjent med jenta og familien

    31. Mobbing i dag kan være vanskelig å se for mange, da med tanke på Jodel, Messenger og alle ulike fora dette kommer via.
      Så når jeg hører noen griper inn når de ser mobbing, da varmer det godt i sjela mi…
      Det varmer også å høre at skoler har blitt flinkere til å ta tak i slike saker, for i min tid på Halsen U.skole var enkelte lærere med på å legitimere mobbing. Det var lærere som rakket ned på familieforhold m.m. mens klasser var til stede… MEN håper ledere i dag ikke er like tafatte!!
      Å Helene… du er tøff, og du når mange… og det at du er så åpen om deg selv ser jeg har rørt folk på FB også… Stå på videre, og jeg vil følge med…

    32. Hei.rørte meg virkelig denne hendelsen. Ble mobbet selv som liten. Har badetrening på fredager;en dag var det to jenter som mobbet hverandre. Jeg snakket med de og sa de måtte være snille med hverandre. Dette var vel mere som tuppen og lillemor. Men valgte å gripe inn. En annen dame spurte hvorfor jeg blandet meg. Vi voksne skal blande oss svarte jeg.håper flere kan stille opp for mobbing.

    33. Så bra at du var der akkurat da, og tok en prate med både guttene og “Stina”. Og ikke minst, så bra at du pratet med de på en ordentlig måte – for det er det ikke mange som hadde gjort, de fleste hadde nok gått rett for kjefting, og det tror ikke jeg er en løsning. Takk for at du delte dette med oss 🙂

    34. Så bra at du grep inn! Og at du gjorde det på den måten du gjorde det!
      Vi trenger at flere tør å si ifra og stå sammen med de som føler seg svake og alene.

    35. Må innrømme at jeg begynte å gråte når jeg leste denne historien. Skulle ønske det var flere som deg der ute. Så flott gjort!
      Min datter ble mobbet og utestengt gjennom hele skoletiden. Lærerene var tydligvis maktesløse.
      Det hele endte med at hun ikke klarte å gjennomføre videregående. Hun sliter nå med å få seg jobb og psykisk har hun det veldig tøft.
      Jeg er veldig bekymret og føler meg helt maktesløs. Samme hvor mye vi ropte på hjelp under skoletiden var det liten/ingen hjelp å få.
      Jeg er glad for at mobbing nå får så mye oppmerksomhet og håper det blir bedre i fremtiden. At andre skal slippe å få livet sitt ødelagt av tankeløse barn og voksne/lærere som ikke bryr seg.

    36. Wow, du er virkelig fantastisk! Jeg tror jeg hadde turt å gripe inn, men om jeg hadde klart å vært så rolig og fornuftig som deg vet jeg ikke. Men de er jo bare barn de også, så at du tok det opp på en så voksen og fin måte var utrolig bra. Håper barna dine og Stine blir venner. Dette betyr nok mye for både stine og mammaen. Bra du skriver dette, det er viktig at vi andre også tar et tak! Denne deles

    37. Utrolig bra skrevet. Godt å vite at det er flere som deler like tanker om samfunnet og hvordan den burde opprettholdes. Vi lever på lille jorden alle sammen og må gjøre plass til alle. (!)

    38. Fantastisk godt gjort.
      Er bussjåfør selv av yrke og forsøker og ta tak i slike ting selv både på holdeplass og ombord. Kjører i Oslo sentrum.
      Nok en gang takk for att du er ett varmt og godt medmenneske.

    39. Janne: Tenk at du tar deg tid til å skrive disse gode snille ordene til meg; det sier mye om deg. Takk for tilbakemeldingen, jeg tror du virkelig er en av de som bryr deg om medmenneskene rundt deg. Klem til deg

    40. N: Kjære deg, hvor forferdelig at din datter skal gå rundt med arr i hjertet og sår på sjelen etter slik behandling. Gi henne en klem fra alle oss her ute som bryr oss om henne samme hvor fremmede vi er, og fortell henne at hun må være ekstremt klok og sterk for å ha holdt ut og overlevd alt dette.

    41. Den Rutete Skjorta: Takk for at du maler bildet for meg slik det var, sånn at jeg i ettertid kan tenke at jeg gjorde det riktige. Det er ikke alt man greier å se selv i det store perspektivet.

    42. Så herlig å lese! Ja, vi skulle gjerne hatt mange flere fine medmennesker som deg, og jeg lover å være akkurat det! 😊

    43. Det er sterk lesing, og du er pokker ta meg et sterkt menneske! Og vi trenger flere som deg! <3 Jeg håper andre voksne også ser når min datter sliter, for det gjør hun, og prosessen med å få hjelp tar tid...

    44. Kjempefint å lese at andre bryr seg, og at man nå kanskje i større grad reagerer. Jeg trodde alltid jeg gjorde det, men et sted på veien sluttet jeg vel å se meg rundt.
      Herlig påminnelse om at alle må gjøre sitt for å bli kvitt mobbing. Og det går an å gjøre det på en snill måte som du viser oss her 🙂

    45. Kjempe bra gjort!
      Jeg har stått opp for mennesker som blir mobbet helt siden jeg var liten. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sloss på skolen fordi noen av de tøffeste guttene på skolen mobbet noen.
      Jeg fikk juling men de forstod at jeg aldri gav opp. Så det var letter å slutte å mobbe en måtte sloss hver gang de gjorde det.
      På ungdomsskole så hadde vi en lærer som mobbet enkelte elever. Jeg tok igjen med ham også og var noen ganger hos rektor på grunn av det. Men jeg stod for det jeg føltes var riktig og jeg synes det er kjempefint at det er andre der ute som gjør akkurat det samme.
      Enkeltvis er vi svake men sammen er vi sterke.
      Har i dag tre nydelige voksne “barn” som gjør akkurat det samme som meg, forsvarer de som ikke har det godt og blir mobbet.
      Tusen takk for at du ville dele historien din!
      Klem fra meg!

    46. M: Jeg kjenner tårene presse på når det gjelder din datter. Vi KAN ikke ha det slik, vi må gjøre noe med det. Barna kan ikke ha det så vondt som dette, uten at vi setter oss ned sammen og pønsker ut noe smart noe…

    47. En gang sto det opp noen for meg mens jeg satt på bussen. Dette er år siden. Jeg var nok 15 på dette tidspunktet. Igjennom barnehagen og barneskolen ble jeg mobbet. Og jeg tok igjen, men fysisk. Noe som ikke er forventet og jeg fikk kjeft for å beskytte meg selv i en verden som slo meg fra alle sider. Jeg klarte ikke å følge med i timene, jeg tegnet istedenfor å gjøre lekser, og lærerne ga meg skylden for hvert utbrudd jeg hadde. Jeg ble sent til psykolog i slutten av 7 klasse. Begynte å mestre sinnet som tokk over meg hver gang jeg ble behandlet urettferdig, eller spyttet på med ord som var ment for å såre. Jeg fortsatte ikke sammen med de andre, jeg startet på en skole i byen, men måtte fortsatt ta den samme bussen som dem. De plaget meg fortsatt på bussen.
      Denne ene høst dagen vil jeg aldri glemme. Disse guttene som hadde antageligvis problemer nok hjemme, bestemte seg for å gå løs på meg som vanlig, de lurte på om jeg holdte på å gjømme meg, siden jeg måtte stå på bussen bak en påle. De ertet meg og sa “jeg lurer på om det er ryggen til Anne, eller kanskje magen som hadde stikker ut mest” en mann snudde seg rundt og så på meg halvveis i tårer og i stillhet, over til guttene. “At dere ikke har bedre folkeskikk! Kan dere ikke la henne være i fred?!” jeg husker ikke resten han sa, for jeg begynte å grine, aldri. ALDRI. hadde noen stått opp for meg. jeg sa takk og gikk av på neste buss stoppet, jeg visste hva jeg skulle gjøre. endelig.
      Det var ‘deres’ busstopp, jeg gikk av, foran dem, jeg husker klart at de ropte “Å, sliter du med oppoverbakken? Vi kan høre deg puste herfra! pass på sånn at du ikke faller og ruller hele veien ned igjen.”
      Jeg var på et veldig mørkt sted rundt denne perioden. Jeg var så lei, lei av å ikke få leve normalt, fått livet mitt i fred. jeg hadde nok med familien, og skolen og alt.
      Og de kunne aldri fått den kjeften jeg hadde, fordi de fortsatte. De sluttet aldri å plage meg. Den eneste gangen før, var etter at jeg slo en av dem i trynet med en neve og de holdt kjeften i to uker.
      Jeg kom endelig til innkjørselen, de hadde akket ned bak meg siden de forsto hvor jeg skulle. Jeg så den eldre søsteren hans, hun sa hei, hva skjer? jeg ropte noe aggressivt ”hvor er moren eller faren din?”
      jeg så foreldrene kom ut, og jeg husker følelsen av å endelig bare slippe alt, og jeg grein, så hardt. Fordi jeg fikk endelig sagt det til foreldrene, hvordan sønnen fikk meg til å ikke tåle å være en del av menneskeheten, til et monster som terroriserte meg til det punktet hvor vegger ikke beskytter lenger. Avstand beskyttet meg ikke lenger. Og jeg skrek at han måtte stoppes. Og jeg ba, om å ikke la han skade meg lenger.
      Jeg gikk hjem. jeg husker ikke resten, jeg tror jeg fortalte foreldrene mine, jeg tror jeg var endelig fri. Han mobbet meg aldri igjen.
      Jeg fikk ikke hjelp før. men jeg er så takknemlig for det, den ene gangen noen sto opp for meg. Fordi det fikk meg til å gjøre hva jeg hadde villet for en lengre periode.

    48. Flotte greier! Har tatt for meg mobbere på den måten du beskriver, har også tatt for meg mobbere med en tøffere tone. Hva som riktig i ulike situasjoner er individuelt. Har reagert spontant på episoder der jeg ikke har vært forberedt på noe som helst i det hele tatt. Dette ligger noen år tilbake i tid. Vet bare at alle plugger tennes om jeg blir vitne til dette.

    49. Anne: Tusen takk for at du deler dette med oss kjære deg. Jeg tror mange leser kommentaren din og tenker på deg. Selv om jeg ikke fikk vært der for deg den gang da du slet som verst, får jeg være her nå? Ta gjerne kontakt på fb (Helene Dalland) Du er helt rå som har holdt ut dette. Jeg synes du var tøff, og er tøff som orker å fortelle om det her. Klem gange tusen til deg

    50. Som man undviker jag nog att söka kontakt med 12 åriga jenter och bjuda på godis. Om jag gör blir jag garanterag anklagad för att vara pedo.

    51. Veldig flott gjort. Er ikke så mange som tør å gripe inn, dessverre, men forhåpentligvis vil fler lære og ta etter deg. Satt på t-banen en gang med headset på hodet da jeg hørte et ravende bråk komme nærmere og nærmere. Det var 3 unggutter, ca 15 år tipper jeg, som løp nedover. To mot en. De bråker, og det er tydelig for meg at det er to mot en. Det sitter voksne menn der og bare ser. Jeg er ikke liten, men heller ikke så stor. Men jeg reiser meg opp og går mot disse gutta og skiller de i fra hverandre. Forteller dem at slik oppfører man seg ikke. Man skal være hyggelig mot hverandre, og ikke angripe andre pga uenigheter. At de er for store til å ty til vold. Jeg ble selv ganske “shaken up” med tanke på at jeg er en jente og de er 3 “store” gutter…. Men de roet seg ned, beklaget til hverandre og meg. Og gikk av. Det er ikke første gang jeg har gjort noe slikt, og hver gang blir jeg like oppgitt over hvor lite de andre rundt ser til å bry seg. Voksne MENN sitter og SER på uten å gjøre en dritt…. Etterpå fikk jeg masse “lovord om hvor flink jeg var”, men eneste jeg klarte å tenke var: “Hvorfor gjorde ikke du det samme?”. “Hvorfor vil ikke du være den flinke voksne som griper inn?”. Mobbingen er bredt, dessverre, og så lenge folk vegrer seg for å gripe inn så vil det ei ta slutt…. Jeg HÅPER og BER om at fler tør å blande seg inn. Bedre en gang for mye enn en gang for lite!

    52. Camilla: Vi er nok ganse like du og jeg, og jeg er ganske sikker på at hvis de fleste av oss begynner å gripe inn, er vi nær en løsning på problemet mobbing. Mange mener det ikke finnes en løsning. Jeg er uenig inntil dette er bevist. Sky’s the limit: jobb gir lønn. Vi må kanksje jobbe for det, men hvem er ikke med på en bølge med foredrag over hele landet? Hvem er ikke med på å gripe inn? Hve er ikke med på å ta en alvorsprat med barna sine?

    53. Nå har jeg lest hele innlegget ditt høyt for elever i din nærhet, og det gjorde sterkt inntrykk. Takk for at du deler, og takk for at du er den du er.

    54. Ofte er de som blir mobbet langt over snittet intelligent. I senere år er det disse(oss) som vinner i det lange løp. Man må bare ha tålmodighet og håpe på at tiden med mobbing ikke setter så store arr at man aldri tror man er noe. For det er man. Jeg var over 40 før jeg innså at jeg har verdi og at jeg faktisk kan ganske mye. Har før aldri turt å ta ordet i forsamlinger eller å holde en tale, enda mindre tørre å delta i sosiale sammenhenger eller ta verv i organisasjoner. Rett og slett fordi jeg ikke trodde jeg var noe særlig. Nå har jeg hatt en sen blomstring og tør mye mer. Jeg vil lime inn noe jeg skrev til meg selv for ca 1 år siden på Face:
      Sitter her og «prater» med meg selv, eller «går tilbake i tid» til meg selv som 18-åring. Retrospektivt, hva har skjedd? Hvor ville du? Hadde du noen plan? Du var en enkel person, med enkle behov. Du bodde hjemme hos dine foreldre, oppe på «loftet». Jaggu klarte du den. Kapre loftetasjen med et soverom med «innebygd seng» og alt det der. Men ? hvordan kom du deg videre? Hva var plaen? Hadde du en plan eller fløt du bare på lykke og fromme? Den dagen du var 18 og ønsket deg en kjæreste. En plan. Et perspektiv kanskje? Hvor ville du? Hva ville du sagt dersom jeg, en 46-årig deg, fortalte deg; du har faktisk gjort det ganske greit.. Ville du trodd på det? Du, som den gang var en enkel «nerd». Dog var nok ikke uttrykket nerd oppfunnet den gang. Men OK; briller, -7,5.. bolleklipp, datainteresse. Ikke veldig mange hadde den interessen den gang. Det var forbeholdt de noe enkle sjeler som, kanskje på grunn av sin intelligens, hadde sære interesser noenlunde utenfor allfarvei. Det var ikke mange som så din vei den gang. Du var outsideren. Den rare. Den skrullete snodige personen som ingen turte prate med. Ensom sjel i ensomt legeme. Hva om jeg sa til deg at «bare vent. Din tid kommer. Ha tålmodighet. Du finner alt på din vei.» Tenk om jeg kunne reist tilbake i tid og sagt til deg at det ordner seg. Du er rar, ensom, spesiell, men gjett om du kommer tilbake!
      Så til “Stine” og alle andre som sliter: Ha tålmodighet, du er vinneren. Når du er 30 og 40 og ser på de du vokset opp med så vil du antagelig se at mobberne er kun skygger av seg selv. Arbeidsløse noksagter som sitter i en kommunal bolig og har ikke familie. Mens du vil finne kjærligheten og vokse til å bli et vakkert menneske. Hvorfor? Fordi du kjenner livets mørke sider allerede, så har du kunnskaper om hvordan mennesker bør bli behandlet, og det er verdifull kunnskap du har fått i ung alder. Ta med deg den og blomstre når din tid kommer.

    55. ❤ ble rørt til tårer av din handling. Håper flere andre starter å bry seg i slike situasjoner ❤ Mangen der ute som trenger slike skytsengler ❤ både store og små❤

    56. Kjære Helene! Tusen takk for at du deler denne historien din fra bussen med oss, og minner oss på dette viktige temaet; MOBBING! Det er så bra at slike som deg finnes, for du er til en så stor inspirasjon for alle oss andre.
      Jeg har nettopp lest både denne og Johnnis sin historie, og og delt det med min kjære sønn på 12 år, hvorpå vi begge to gråt våre modige tårer i armene til hverandre og fikk snakket masse sammen om dette utrolig viktige temaet. Sønnen min (som du jo har møtt ;o) ) er i sin rette alder nå, og jeg ser at han tar dette på blodig alvor. Fra nå av skulle han begynne å følge ekstra godt med i friminuttene på skolen, sa han. For han aksepterer heller ikke at andre blir mobbet!
      Takk, og stor klem til deg! <3

    57. Selvfølgelig støtter jeg deg, jeg ville reagert på samme måte. På min blogg skriver jeg om ei voksen jente på 25 år, BI-student, som var mobber. Trist at også voksne mobber.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg