Vi må vise barna alle at både forskjeller, feil og mangler er helt ok. At alle er velkommen på bussen i reisen gjennom livet, akkurat som de er. At bildene på internett er fikset på. At alle de “perfekte” ansiktene er sminket.
Hvilken sannhet kan DU vise barna og ungdommene i landet vårt?
Innlegget om lille Stina som ble mobbet på bussen, har gått viralt, og er delt over 8,8 k på internett. Da er det viktig å huske på at hovedpersonen setter pris på anonymiteten. Dere skal likevel få et innblikk i hvordan hun har hatt det dagene etter. Hvis du ikke har lest om Stina, kan du gjøre det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1478877992_jente_ble_mobbet_p_bu.html
Jeg har hatt jevn kontakt med Stina’s mamma, som kan fortelle meg at jenta hennes har blitt veldig glad for all støtten dere leserne har vist gjennom kommentarer og delinger. På den måten har det hele på en måte hjulpet Stina, og gitt henne litt stolthetsfølelse i magen.
Jeg visste ikke om det hjalp henne at jeg som klomsete og usikker voksen blandet meg og brydde meg langt utenfor komfortsonen min. Ante ikke om jeg gjorde det riktige, og famlet litt i halvblinde.
Vær så snill å husk lille Stina neste gang du som leser dette, mistenker mobbing. Tenk hvor mye det kan bety for et lite barn at du stiller opp, samme hvor “teit” du føler deg. Vær obs på skolebussene, og ha øyne og ører på stælk. Vær nabokjerring og bry deg heller for mye enn for lite.
Les meldingene fra Stina’s mamma, og se så glad jenta på bussen ble for alle ordnene dere skrev til henne, og alle hjertene dere har sendt henne. Jeg lover dere at dette ikke bare var et viralt innlegg. Til helgen får vi besøk av Stina og familien hennes, og da skal vi spise røde gelémunner og finne på gøy. Vi har fått oss noen nye venner her på Lykketoppen, yeah!
Til lokalsamfunnet her Stina bor, vil jeg be dere respektere jenta’s behov for å være anonym, og altså pseudonym per navn. Ikke la det være nysgjerrigheten som styrer deg, men medmenneskeligheten i den empatiske helheten. Husk at Stina kun er en av svært mange barn som daglig har kjent mobbing svi på kropp og i sinn, både i denne byen og resten av landet.
Og DU kan bidra til å stanse det.
Slik at små Stinaer får sove godt om natten og fylles med stolthet i stedet for redsel i magene sine.
Det handler om forskjeller, ikke sant. At vi alle må aksepteres og respekteres, uansett. Er du ikke enig? Vi må alle få være dem vi er.. Akkurat dem vi føler at vi er..
Vi tenker på deg i kveld, jente. Og vi digger slike som deg, som holder ut mobbing og setter dere på busser det dere ikke vet om hjulene bærer ….dere fram …dit dere vil…
Well guess what? Hold ut, og dere vil bli overrasket over hvor langt slike bussturer vil bringe dere.
Patricia fra Colombia, Helene fra Norge, Dianelys fra Cuba, Orleidy fra Cuba, (vi alle fra et sted de kaller verdensrommet) 😉 ….med ønske om en fredelig natt og en nydelig morgendag ☺😊☺
Ps: Jeg kan virkelig ikke ta på meg æren for dette nydelige bildet over her, som er tatt av fantastiske Patricia ☺
Dette er historien om lille Stina, og den anbefales på det varmeste, med ønske om at du bryter isen neste gang du mistenker at noen blir mobbet. For enkelte steder finnes hverken lærere eller foreldre. Noen ganger er barna fritt villt. Da er det opp til oss: Hva er fair? Hvilket samfunn skal vi ha? Hvem bestemmer her; både du og jeg har et ord med i laget om hvordan vi vil at barna skal ha det.
Den lille jenta på bussen har fått nytt navn, og denne sanne beretningen fra hverdagen er ytterligere anonymisert.
Vinteren hadde lagt seg over Stjørdal by, og fredag 11.november stod og vippet mellom dagtid og kveldstid.
Jeg inntok bussen uten å vite at dette også var skolebussen. Med meg hadde jeg ei barnevogn stappfull av matvarer. Minsten som bruker å sitte oppi, var i barnehagen, og jeg satte meg i midten med gildevogna mi. Snart stoppet bussen ved skolene i sentrum, og barn gikk på bussen.
Jeg skulle til å sette på musikk på ørene, men ble sittende og lytte. Hva var det jeg hørte? Jeg bøyde meg fram, og la merke til en guttegjeng bestående av 3 gutter, som ropte og geipet: “Stina!! Se her da Stina blæææææ! Kom hiiiit a Stina, hvis du tør, blææ!” Så lo de og gjorde flere grimaser enn en standupkomiker greier på en time. Bare at dette var ikke gøy. For jeg begynte å skjønne hvem Stina var.
Rett foran meg, på setene ved midtgangen, satt ei lita slukøret jente med stive skuldre og nervøst blikk. Hun hadde store søte øyne og langt hår med lue på. Nå fiklet hun med et headset, og skulle til å sette på musikk, hun også. Jeg vinket til henne.
-“Hey, er det du som er Stina?” Spurte jeg.
Hun tok av seg headsettet: “Hva sa du?”
-“Er det du som er Stina?” Spurte jeg igjen, og nikket mot guttegjengen i bakerste seterad, mens bussen kjørte videre. Guttene holdt fortsatt på med mobbingen.
Jenta svarte: “Ja.” Jeg møtte to triste og oppgitte øyne, før jeg øyeblikkelig reiste meg og gikk med bestemte steg bakover i bussen.
Mobbegjengen så ut til å skjønne hvorfor jeg gikk mot dem. De pekte på hverandre og sa i kor: “Jeg gjorde ingenting! Det var han! Ikke meg!”
Jeg smilte avvæpnende til dem og satte meg ned i setet foran. Så sa jeg: “Såså. Jeg skal bare snakke med dere! Dette går helt fint!”
Så begynte jeg å fortelle guttene om lille Johnnis som ikke orket mer og ble bare 12 år (Les om John Ivar her: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html ) og innledet en vennlig dialog med guttene i bakerste sete. Innimellom prøvde de å skylde på lille Stina. Påsto at hun terget de i klasserommet og sånn.
Jeg sa: “Kanskje Stina sliter med noe, har dere tenkt på det? Se på henne. Hun er alene nå, mens dere er tre stykker. Tre mot en. Neste gang hun er på en måte dere ikke liker i klasserommet; Gå på besøk til henne og spør om hun trenger en venn, heller enn å plage henne. Og dere! Husk at fra nå av begynner flere og flere voksne å reagere på mobbing, så slutt med dette. Vi SER dere…”
Guttene og jeg ble raskt enige, og jeg er sikker på at de oppfattet praten positivt. Så sa jeg til de at jeg stolte på dem nå, før jeg gikk frem i bussen og satte meg ved vogna.
En tynn og lys stemme sa: “Takk…” Jeg løftet hodet og møtte de triste, nydelige øynene til Stina. “Jo versegod, skulle bare mangle!” Svarte jeg. Så satte vi på musikk. Hun for seg og jeg for meg.
Jeg ble sittende og tenke, mens jeg så på lille Stina. Den lille kroppen liksom hang. Øynene søkte hit og dit, og hun så liten ut.
Ofte når jeg ser ukjente barn, tenker jeg: Er det et mobbeoffer? Har denne ungen det bra inni seg? Nå satt jeg altså der med et mobbeoffer foran meg, og jeg kom aldri til å tilgi meg selv hvis jeg ikke fulgte opp dette. Jeg ante ikke hvor Stine skulle gå av bussen, og jeg måtte prate med henne før hun forduftet ut i vinterlufta. Det hastet.
….og det var vanskelig. Jeg ble sjenert og litt redd. Men jeg grep tak i godteposen min med sjokolade og røde gelémunner i, og gikk bort til Stina. Hun så på meg og tok av seg ørepluggene, mens jeg spurte om jeg fikk sitte på det setet sekken hennes lå. Setet ved siden av henne.
Med fare for å virke helt sprø, spurte jeg:
-“Vil du ha godis?”
-“Jaaa takk”!” Smilte Stina
Jeg sa: “Ja la oss ta helg, det er fredag!”
Så spiste vi godis mens vi snakket om alt fra hvordan både Taylor Swift og Eminem ble mobbet da de var små, til Tae Kwon Do og mine egne barn, som nok gjerne ville leke med Stina.
Og hvis jeg skulle kunne invitere Stina hjem til oss, måtte jeg få telefonnummeret til mamman hennes, så jeg lagrer nummeret til jenta’s mor.
Den lille tolvåringen kunne fortelle at hun var vant med mobbingen. Som om hun ville berolige meg. Som om det var jeg som behøvde trøst. -“Jeg begynner å bli vant til det nå. Det var verre i begynnelsen. Nå er jeg så vant med det …” Men hun virket sliten og lei, og det manglet et overbevisende smil.
Stina fikk en stor neve røde gelémunner før jeg gikk av bussen. Det er visst den beste godisen hun vet om.
20 sekunder etter tok jeg en viktig telefon. Jeg ringte mamman til en ensom jente på bussen.
Moren til Stina var, som Stina selv også hadde sagt, klar over mobbingen. Det fortvilende var at på bussen ble datteren fritt villt. Lærerene på skolen var ganske flinke til å ta tak i problemet i skoletiden, men så var det altså disse fæle bussturene. Vi hadde en god prat, mamman til Stina, og jeg.
Jeg gir ikke slipp på lille Stina så lett. Neste helg skal jeg kjøpe inn røde gelémunner, og invitere både henne og lillesøsteren hennes hit. Jeg skal spørre mamman hennes hva yndlingsmaten til Stina er, og lage den mate dønn. Hvis mamman har tid, skal hun også få spise. Ja så har jeg kaffe, og hele huset har hjerterom.
For mobbing og utestengning er ikke akseptabelt, hva? Sånn vil vi ikke ha det, folkens?
Hvis gutta mine noensinne er en del av baksetegjenger på skolebussen, som dette, blir det hverken sjokokade, taco, kino, badeland, tivoli eller røde gelémunner FØR DE HAR SAGT UNNSKYLD OG LOVET Å ALDRI PLAGE
små Stinaer igjen.
Og ikke bare det, de skulle måtte invitere henne hjem og lekt med henne til de ble gode venner!
Ja, jeg tar grep!
Jepp, jeg blander meg!
Hell yeah jeg beskytter både Stina og alle de andre jeg tvert oppfatter blir mobbet og plaget!
Hva med DEG? Hva gjør DU? Dersom du kommer over en situasjon der du mistenker mobbing, er du moden nok til å gripe inn?
Jeg lovte mobberene i baksetet på bussen i dag at VI VOKSNE SER OG GRIPER INN i disse tider .. så ikke svikt meg nå, grown ups 😉
Ikke minst satt det ei lita pie med store, engstelige øyne og hørte på hvordan jeg lovte de slemme gutta at vi voksne heretter kommer til å bry oss, gripe inn og blande oss…
God helg, Stina. Jeg vet du er fornøyd med at en voksen brydde seg, blandet seg og tok deg i forsvar i dag. Du er hjertelig velkommen hit til Lykketoppen, når som helst du trenger en god latter, venner og følelsen av tilhørlighet. Og du, du vet, det er du, Taylor og Eminem ☺ Hilsen den sprø dama på bussen 😉
First of all: jeg bare MÅ skryte av denne kvalitetspregede bloggsuksessen Christina serverer oss nå om dagen. Den er gjennomført, original, og ekte.
Gjennomført, fordi hun fra egne erfaringer har pløyet seg gjennom en tilværelse med lavkarbo som hverdagsingrediens (..se, she looks fine like god damned!), og snudd det hele til noe positivt.
Originalt, fordi hun har utviklet sine egne oppskrifter, smakt og snust seg fram til deilige smaksbomber, og funnet opp smashing sukkerfritt, glutenfritt amazing food.
Ekte, fordi du ikke finner en mer ydmyk og sann person bak en slik type blogg. Hun kan det hun blogger om.
Merk bloggnavnet: Meglerfru1 ….og sjekk ut bloggen hennes ved å trykke på denne linken: http://meglerfru1.blogg.no/
I dag fikk jeg besøk av Christina, og som vanlig var det en fryd. Spesielt på en sorgens dag som i dag, da verden rystes av nyheten om at Trump blir verdens mektigste mann, var det herlig med besøk av meglerfru1 og hennes deilige lavkarbo “kladdkaka-brownies”, som du finner oppskrift på inne på bloggen hennes.
Jeg liker ikke brownies, jeg, men DENNE smeltet i munnen min, var akkurat passe søt og kjempegod!
Christina, du vet jeg digger deg. Er så glad for at du finnes. Hvem kom med smil, klem og snacks til meg da jeg gikk gravid for 2 år siden? Jo, du. Og nå lager du tidenes matblogg…
…skulle bare ønske du forstod selv hvor fantastisk bra din blogg er. Hør på leserene og meg, hvor mer enn fornøyde vi er med de deilige oppskriftene dine. Vi kan sluke i oss mat som ikke gir blodsukkerstigning, og vi kan inspireres av super-deg, så tusen tusen takk for en blogg med mening!
Hillary Clinton har ringt Donald Trump og erkjent nederlaget. Klokken har passert 02.00 på natta i USA, og den nye presidenten inntar scenen på valgvaken foran sine tilhengere. Stemmene er ikke talt opp til det fulle enda, men han har vunnet. Han har forlengst passert det magiske stemmetallet 270, mens Hillary henger igjen på 218. Man må passere 270 for å bli president i USA.
9.november 2016.
Mange av republikanerne jubler, men ikke alle.
Det koker på børsen. Det koker, og i det det fordamper, synker prosentene.
Verden preges, og kloden gripes av sjokk. Det var ikke slik man ventet å starte denne dagen.
Det fryser så langt inn i margen at folk helt her ute i Norden våkner opp til forstummet hakeslepp. Facebook preges av kondolanser til USA, og man kan ta og føle på det kollektive nederlaget.
I det Oslo børs åpner med 3 % nedgang, entrer altså Trump scenen som president, og har totalt endret personlighet. Finslipt av teamet rundt seg, framstår han nå som en sympatisk og forsonende mann, som snakker om fred, gjenoppbygning av sykehus og om Hillary Clinton. På en fin måte, for første gang.
“Jeg skal bygge USA slik som jeg har bygd bygninger” lover Donald, og snakker om hvordan han håper Amerikanerne etter 4, eller forhåpentligvis 8, år, kommer til å være stolt av presidenten sin.
Vi ser inn i en verden gjennom en drømmetunnell av en upolitisk president sine øyne. Ingen mennesker i USA skal glemmes. Alle for en, det er visst nye tider nå.
Dette var ikke det de fleste av oss ventet. Vi rister på de nordiske hodene våre, og prøver å roes ned av denne milde talen holdt av Amerikas nye håp. Selv om vi ikke kjenner ham igjen fra valgkampen.
Er det Trump og Putin nå? Blir det handelskrig mellom Kina og Usa nå? En gang rev de ned en mur, skal de bygge den opp et annet sted nå?
Blir det virkelig fred av dette, Trump? Ja da kan du ikke holde så mye som 5 % av løftene dine. Meningsmålingene tok feil, nå må ikke DU tråkke feil. For vi har barn som skal vokse opp i en verden der du nå er den mektigste personen.
Og apropos barn, Trump: mange av de ulovlige imigrantene du sa du skulle kaste ut av USA, har med tiden fått barn. Disse barna er Amerikanske statsborgere. Hvordan skal du kunne utvise foreldrene deres, og hvem skal så ta vare på disse barna? Når får vi svaret på hva som skjedde med jenta som har anmeldt deg for å ha voldtatt henne som 13åring? Før eller etter du flytter inn i der hvite hus og kler deg ut som verdens mektigste person?
Amerika, Amerika, vår allierte, hvor går veien videre nå? Det gleder oss sånn at deres nye president sier at det er tid for å samles. At han skal være president for dere alle. Men er det sant eller er det trollgull? Ser dere noe som vi andre ikke ser?
Amerika, Amerika, vi kan ikke annet enn å stole på dere i disse tider, og håpe dere har valgt riktig. Vi står her strødd omkring på resten av kloden, og aner ikke hva som kommer nå.
Det er tirsdag 8.november, og verden holder pusten. Skal verdensøkonomien trumpes i dass, eller våkner vi opp i morgen til at verdens mektigste person er en pmsbombe? Faktisk, jeg heier på deg, Hillary. Har nettopp vært rammet av månedens pms selv, og fått fikset masse som vanlig. You go, woman; womanize the world!
Mens det ropes fra TV-skjermen: “Make America great again!” og “Hillary Clinton is made of steal!” Ligger en mye viktigere liten tassi på loftet og sover. Han er 2 år, og han og storebroren er mye større for meg enn noen som helst “verdens mektigste”. Når minsten hver kveld stryker mamman sin på armene og kinnene, er det mektigere enn alle stjernene, politikerne, presidentene, kongene, dronningene og planetene til sammen.
Derfor tenkte jeg som så, at uansett hva verden våkner opp til i morgen, så skal min lille Even få våkne opp til boller i morgen tidlig. Og når han kommer hjem fra barnehagen og jeg har savna han massevis, da skal han få spise hjemmelaget lasagne.
Nå er lasagnen ferdig laget, og bollene står i ovnen og godgjør seg. Så glad som Even er i babyer, skulle han nok helst sett at det var andre boller i en annen ovn jeg skrev om nå. Men dette er ikke en gravidmaga, det er en glutenpreget mage, I promise. Hvis ikke er det jeg og jomru Maria, liksom 🙂
Getting to the point…
Flere lesere har etterspurt snap.
Og jeg
jeg er jo glad i leserene mine.
Så nå kan vi bildes på snap; følg gjern en crazy mama på snapchat : forbipolene
Enkelt og greit heter jeg det samme på snap som her 😉
Vi bolles, lasagnes, og snappes, men ikke trumpes, hva?
Det var klokken 15.15 mandag 7.november 2016 at en ung mor satte seg ned med en svær pose singelsokker på loftet i rekkehuset der hun bor, i håp om å finne matchende sokkepar. Like spennende hver gang, forteller kvinnen. Taklampen blinket, og hun skvatt til, kjeftet på eventuelle gjenferdende spøkelser, og fortsatte sokkelottoen. Det ringte på døren, så hun løp ned til midten for å åpne opp.
Der stod nabodamen fra Afrika med barna sine, og døtrene spurt på engelsk: “What’s the number to fire… fire? There’s a fire!” De pekte på huset to nummer bortom, og den norske damen begynte å skjelve og se for seg det verste. Ja, what’s the number, for helsike. Someone please call ..not 911, but.. Hun skulle trykke tall men kom inn på galleri og spotify, før hun greide å trykke 113. Hvilket jo egentlig var feil. Men hos medisinsk nødtelefon ble hun tatt godt imot og satt over til riktige 110, samtidig som medisinsk nødtelefon fortsatte å holde seg på linja.
Den livredde damen tok på seg joggeskoene og gikk ut i 8 minusgrader i tskjorte og dongeri, mens hun startet multitaskingen mellom oversettelse, forklaring og veibeskrivelse.
Hun klødde seg i hodet, bokstavelig talt, og prøvde å spørre afrikanske mammaen hvorfor det ikke så ut til å komme noen røyk ut av rekkehuset deres, samtidig som hun snakket med 113+110. Greit nok at de sier det ikke er noen ild uten røyk, men er der røyk uten ild? Eller var det motsatt? Or some kind of slow fire eller? African style?
De afrikanske døtrene forklarte at mammaen hadde komme hjem og sett røyk ut av det åpne loftinduet. Da hun kom inn, blinket lampene. Noe skurret, følte de, så de skrudde av all strøm og kom seg ut. Der kom sokkesorteredama inn i bildet.
3 biler med brannmenn ankom i løpet av så kort tid at man nærmest skulle tro det dreide seg om 5 minutter på en avstand på 2 km fra sentrum, og fortsatt var det hverken ild eller røyk å spore. Likevel ventet de norske damen med alt for mange sokker, for kunne det jo hende at det kunne hende…
Sokkedamen ble stående til brannmennene bekreftet at det ikke var tilløp til brann inne i naborekkehuset, før hun ruslet for å hente toåringen sin i barnehagen. Der møtte hun bestyreren, som kunne fortelle at lampene hadde blinket i barnehagen, og at det sikkert var pgr av overbelastning. At mange brukte mye strøm på en gang i den plutselige novemberkulda.
Den afrikanske mammaen hadde altså sett damp komme sivende ut i vinterNorge fra loftsvinduet. Og NTE’s overbelastede elektrisitet hadde blunket med lampene hos dem som hos den norske nabodamen med tidenes antall singelsokker. Det var grunn til å humre litt av det hele.
Hvem sokkerorteredamen som ringte feil nødnummer, for så å klø seg i hue over manglende røyk, ild, ild og røyk, var?
Hun som etterhvert så puslespillbrikker av vinterdamp ut av norske vinduet sett med afrikanske øyne, samt overforbruk av strøm, falle sammen til et litt komisk puslespill, men samtidig ikke hadde lov til å gå inn og sjekke om det fantes glør der inne?
Hun som fant det hele betryggende, for all del, hun følte det var trygt både med kvikke, snartenkte naboer og rask brannutrykning..
Hvem hun var? Gudene må vite. Men jeg tror hun har en blogg ved navn forbipolene.blogg.no
Kanskje flere, som meg, får den store skjelven når det ser ut til å virkelig gjelde? Vi som nesten har mistet kjære i brann eller ulykker, begynner å klomse i det vi skal tilkalle hjelp. Derfor bør vi pugge nødnumrene:
113 – Medisinsk
112 – Politi
110 -Brann
(Innlegget fortsetter under bildet)
5 minutter og 49 sekunder tok det før Stjørdals brannberedskap var på flekken, rimelig langt ute i periferien omkring sentrum, mens de i tillegg hadde vansker med å plassere adressen på kartet. Dette var en ressurskrevende utrykning for kommunen, uten at det i realiteten var noen brann. De skal iallefall få kred offentlig, for å ta mistanke om brann på alvor, stille de riktige spørsmålene over telefon, ekstremt rask utrykning og deretter kjapp og effektiv utredning av den mulige situasjonen.
Året’s Vixen-nominering har åpnet, og alle lesere kan gå inn og nominere sine favorittblogger innen 12 ulike kategorier.
Det er selve skrivekunsten som er viktig for meg innen blogging. Jeg trenger å få satt ord på de bildene jeg ønsker å male oppi hue på leseren; det er det som driver meg. Skrivingen. Jeg passer ikke inn under kategorier som mote, beauty og business.
Men kanskje kan det hende at akkurat du ønsker å nominere min blogg under årets gullpenn? Jeg er gulle glad i alle pennene mine iallefall, det er sikkert og visst.
Som bipolar mamma har jeg vært på steder i livet som jeg på et og et halvt år har fått beskrevet og fortalt om inne på forbipolene.blogg.no. I tillegg har det blitt til en reise som har ført meg hinsides alle drømmer jeg turde å drømme. Jeg har fått skrevet om andre mennesker sine sterke opplevelser, både for folk med tung ryggsekk å bære på og for etterlatte etter selvmord. Tilbakemeldingene jeg stadig vekk får omkring skrivemåten min, har helbredet mang et snev av nedtur fra fortiden min. Det har vært meg en sann glede og trillende tårer å få skrive hvert eneste ord. Jeg er oppriktig glad i mine lesere mine og de jeg skriver for.
Jeg mener at tabutroll sprekker i lyset av åpenhet. Derfor bruker jeg denne bloggen som en åpen arena.
Jeg er fornøyd bare jeg får skrive for dere. Men blogg awards? Why not? Få hadde vel vært mer takknemlig for det enn en grøftekants ugress på laveste trinn, som meg 😉
Hvordan er det å vokse opp med en mamma som riktignok er frisk, men jo har den kroniske diagnosen bipolar 1? Et barnslig sinn med flere ideér enn stjerner på himmelen, og et følelsesspekter uten kart og kompass…
Gjesteblogg: “mama from space” av Bobbo 7 år:
Det er lørdag, og mamma har ryddekick i roteboksene nede i kjelleren. Det skal bli større plass å leke på der nede nemlig, og vi skal få oss hytte under trappa. Mamma har noen idéer om hvordan det skal gå til, men vi skjønner ikke bæra, så vi hopper rundt og jubler over å finne alle lekene vi ikke har sett på evigheter. Alt ligger utover gangen, under trappa, gjesterommet, badet og mitt sitt rom. Stier går mellom leker, bokser; og mamma kaster, sorterer og tar vare på. Jeg får omgjort rommet mitt og det er bare jippi. Jeg sier til mamma at nå må hun jaggu tenke på seg selv også, og hun forteller at hun gjør jo det. Når vi har det bra så har hun det bra. Hun spør min søte plagsomme lillebror: “Vil du bade?” Han sier: “Nei!”, og hun mumler at det er greit, at vi kan bade etterpå.
Han driver å kaller meg Bobbo, han lillebror. Bobbi og Tias. Jeg er en kjær bror med mange navn.
Plutselig, på en to tre, etter at mamma suser hit og dit, er hele kjelleren ryddig og fin. Da får mamma vaskeanfall: “Nå skal dere bade gutter. Se her Mathias, Even har bæsja i bleien, han kommer ikke til å bæsje i badekaret, så du kan trygt bade sammen med ham.” Mamma overbeviser meg om at sånne små guttetasser bare bæsjer en gang om dagen. Jeg får det ikke til å stemme. Men jaja, vi kan jo bade sammen.
Her om dagen viste mamma meg et sånnt morsomt youtubeklipp som viste ei rar dame som vasket kjøkkenhyllene sine på en helt crazy måte. Vi lo og lo og tøyset om den dama. Det var gøy å se på. Dama kastet bøtter med vann oppi hyllene og over alt haha.
Plutselig, da vi satt i badekaret, var mamma vips ferdig med å vaske både rommet mitt, gjesterommet og gangen. Nå skulle hun vaske badet. Hun bablet i vei om den kjøkkenvaskedama på youtube: “Hey Mathias, nå er jeg hu derre kjøkkenvaskedama på youtube, sjekk nå, jeg skal bare bære ut litt forskjellig fra badet her!”
Så satte hun i gang med å være helt crazy. Lillebror og jeg lo, og mamma sølte badesåpa mi utover gulvet. Med vilje, faktisk. Med vilje! Så tok hun dusjen og dusja gulvet litt her og der mens hun gjorde seg til helt rar.
“Mamma du er helt kreisi!” Sa jeg
“Jepp det stemmer, jeg har papir på det.” Sa mamma. Hun har altså lagt noe papir oppå alt det crazye ….enda mer crazy, spør du meg.
Hun vasket badegulvet nesten som Pippi Langstrømpe, og etter hun hadde tørket over ville jeg også helle utover såpe og dusje gulvet. Men tenk, det fikk jeg ikke. Men jeg fikk et løfte om at jeg får lov å prøve å vakse badegulvet helt crazy en anna dag. Gleder meg helt villt! Jeg skal ta helt av! Ja vasking er gøy!
Mamma og jeg lurte lillebror med at jeg også la meg. Men da han hadde sovna for kvelden, hadde vi en helt annen plan, med tacorester, gelé, vaniljesaus og legofilm. Men. Mens mamma lå i senga og ventet på at bruttern skulle sovne, hadde hun sett på facebook at hun bloggeren Casakaos og familien hennes var på Melodi grand prix junior og greier. Så da vi kom ned på stua sa hun sånn: “Jo men duuu, skal vi ikke se melodi grand prix junior daaa? Jooo daa pliiiis..”
Så prøvde hun å forklare meg at det er barn som synger. Som om jeg ikke visste det. Kjedelig. Jeg fikk selvfølgelig viljen min. Ofcourse. Mamman min får så dårlig samvittighet og er altfor snill, så jeg bare later som om jeg, litt trist og liksom “gir meg”. Så er legofilm eller hva det skulle være, i boks.
Mamma og jeg driver og finner noe annet å si enn bannord. For jeg lærer så mye rart i friminuttene på skolen. Jeg så på mamma i går kveld og sa: “Mamma. Hør nå: faen i helvette! Haha!” Jeg tror mamma fikk sjokk eller noe, for hun la hodet bakover og lo som en slags hes magica fra tryll (som vi forresten leste om i siste Donald, men der var bare mamma som likte den historien. Jeg ville ikke høre og se mer etter brodern sovna, da ble mamma litt sånn skuffa haha.) Så måtte jeg lære meg å heller si: Far’n min, helloween og svarte fargeblyanter.
I dag rakk ikke lillebror og jeg å gå ned trappa fra loftsoverommet før vi hørte lyder fra kjøkkenet. Det dufta kakao og mamma laget krem. Vi var ikke sultne enda, men vi drakk kakao og krem og så tegnefilmer. Lillebror sølte kald kakao med krem utover hele seg, og mamma sa: “Daakar, huffda, søla du?” Litt sånn motsatt, er det ikke? Skal hun ikke si til oss når vi søler eller knuse noe: “Fyyy deg!” Eller noe? Men nei, mamma hun trøster oss og sier: “Du slekter på meg du gutten min”.
Da vi sovna i går kveld hadde dessuten mamma lekt seg med dukkehuset fordi hun fant andre etage i huset da hun ryddet kjelleren. Lillebror og jeg fant et fullt bebodd dukkehus med masse dyr og små vesen i stua i mårest. Tror mamma hadde det gøy i går.
Når lillebror sovna dupp (han hadde ikke valg. Mamma er bestemt og gir seg ikke) var det tid for bare oss to. Da bruker vi å finne på noe gøy. Nå skulle crazymamma lage hytte under kjellertrappa. Man kan si mye rart om den snedige dama, men hun holder alltid det hun lover, og hun husker alltid hva vi ønsker oss.
Hun hadde svære pledd som hun skulle spikre og skru fast under trappetrinnene. Dette for å “fange opp rusk og rask fra tåfisen oppi trappa.” Det skulle bli et slags tak over hytta mi. Hva er det man kaller det? Jo, hippie. Mamma hadde bare hippiepledd, så det ble ei slags hippiehytte. Kremt. Mamma ble litt småsur da hun gikk tom for spiker, rota bort hammeren og måtte bruke en stein for å få inn skruene så hun kunne skru dem på plass. Med madrass og matter ble nesten hytta mi som et ekstra soverom. Mamma er slettes ingen snekredame, og alt blir virvar når hun setter i gang, men jeg likte den hytta. Den er bra nok.
Men jeg tror mamma er en rarere skrue enn andre mødre. For da det eneste som stod igjen og var i veien under trappa der vi skulle lage hytte, var en stor pappeske med julepynt, siden hun snart ikke hadde plass å gjøre av den (det tøt esker og tingetang ut av kottet, og skapene var stappa), fikk hun en idé: “Skal vi PYNTE TIL JUL MATHIAS? Det ER jo snart jul likevel. Bare litt under to måneder til!” For da ville liksom den eska forsvinne så mamma slapp å finnerydde plass til den. Jeg jublet og hoppet og ropte: “Jaaa mamma, vi er litt kreisi, og så pynter vi til jul!”
Så hysjet mamma på meg fordi lille trille bror lå og sov, før hun satte i gang å banke på skruer med en hvit stein som hun en gang i tiden spraylakkerte lilla av en eller annen grunn. For i mamma’s hode bråker det ikke med “snekring” i forhold til min lyse lille stemme. Jeg kom med en limpistol uten at mamma skjønte bæra, så hun ble litt sinna fordi jeg gikk rundt med en oppladet limpistol. Jeg forklarte at jeg tenkte hun kunne lime teppene under trappa så hun slapp å drive å hamre med stein og skru skruer.
Så sa hun sorry, så lo vi litt, og hun ba meg løpe opp og hente en mandarin. Hun snakket om noe som heter “blodsukker”. Blod med sukker på eller noe. Æsj. Men hun spiste mandarinen og ble til ei glad sol igjen med en gang.
