Hun triller rundt i Amsterdam på en eldgammel sykkel. Ser på blomstene som flommer over i byen, kjenner duften som siver ut av kaféene, og kjenner det rumler i magen. Hun har “bodd” her en stund nå, dvs litt her og litt der. Strandet hos folk hun har blitt kjent med, og nytt sitt eget lille eventyr. Young and free. Nå begynte det å røyne på hva angikk penger, og hun undret på hva hun skulle finne på for å skaffe seg mat og drikke.

Vær hilset godtfolk, dere leser forbipolene.blogg.no, and I’m about to tell a story. En ekte historie som er helt sann. Som dere vet, er jeg godt i gang med å presentere for dere mine venner. (Ikke fått det med deg? Trykk på denne og få det med deg: http://m.forbipolene.blogg.no/1480012159_nytt_p_bloggen.html )

Dette er en historie som min mediesky og deretter anonyme, venninne “Iben” opplevde for omkring over et tiår tilbake. Dette et en sprek, samfunnsengasjert og behagelig boheme aktig venninne av meg, som jeg er veldig glad i. Hun er fantastisk god til å fortelle om sine opplevelser, og får alltid frem ei latterkule av meg. Da jeg ringte henne i dag for å spørre hvor anonym hennes presentasjon skulle være (jeg kjenner henne. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt hun SKAL være anonym.)  …hadde hun nok en morsom story to tell.

Iben sykler og sykler. Hver bidige dag sykler hun gjennom sentrum i Amsterdam, men nå er hun god og mett. For hun fikk en strålende idé. Rå er hun på å lage kunst, men andre’s kunst er ikke alltid så interessant for Iben. Det som ER interessant, er at ved hver kunstutstilling i Amsterdam, serveres gratis mat og drikke. Hun sykler fra utstilling til utstilling, og spiser seg god og mett. Smilende og fornøyd kjenner hun at dette er en knallbra løsning.

En dag står hun som vanlig og glor på et random kjedelig bilde. Det er overhodet ikke en givende stund for henne, men hun må nesten vise litt troverdig interesse, skal hun kunne forsyne seg av mat og drikke. Hun står der og ser. Og ser, og ser.

Kunstneren selv fatter interesse, for ikke å snakke om mistenksomhet, for Iben, så han kommer bort til henne og spør og graver. Er hun interessert i kunst? Kanskje er hun ikke så troverdig likevel, så Iben føler at hun må smøre på tykt og saftig nå. 

-“Javisst er jeg interessert i kunst. Jeg er utsendt fra Norge for å kjøpe opp kunst, jeg.” Hun utdyper det hele ved å innlede en samtale omkring hans kunst, og nå kommer også galleristen gående. Hun forestår at de tar det hele på bakrommet. Dette er jo serious shit!

På bakrommet var de flere enn kunstneren og galleristdama, også. Forhandlingene småkokte, og alt Iben kunne tenke på var hvordan hun skulle komme seg unna denne meget pinlige situasjonen. Magen var mett og god, likevel gjorde det litt vondt i den. Møte, ja! Jovisst skulle hun rekke et møte! Hun lovte å ta kontakt snarest, i det hun hastet ut døren.

Magen blir vondere og vondere utover kvelden, og neste dag bestemmer Iben seg for å ta kontakt med den stakkars kunstneren. Hun er snill, denne venninna mi, og har slettes ikke samvittighet til å lure folk slik. Hva om kunsteren slet økonomisk? Hva om han hadde munner å mette, og nå gledet han seg til å selge stort til Norge? 

Iben ringer kunstneren, og avtaler å treffes. Hun legger ikke bare alle kortene på bordet, men slenger med en lur liten joker med vondt i magen sin også. Forteller om hvordan hun sykler rundt i Amster og spiser smulene hun kan finne. 

Jøss. Han tenker seg om. Hva om Iben vil jobbe for ham som kunstassistent? Hun kan få bo på atelieret hans, siden hun valgte å være så ærlig. Dette var midt i blinken for min venninne, det var jo midt i sentrum også, dette atelieret. Selvfølgelig takker hun ja.

Ja dette var jo en fin historie med trivelig slutt, tenker du. Er den virkelig sann, tenker du vel også. Og ja, den er sann. Iben er en av de vennenes mine som i likhet med meg selv har tiltrekt seg både abnormal action og originale hendelser i sin fortid; så, sann er den like lang som dagen er lys på sommeren. Men trivelig slutt? Nope..

Det går en stund, og i sin nye jobb havner Iben på en større kunstutstilling. Der møter hun en ung finne som hun kommer i prat med  Iben forteller om hvordan hun får bo i atelieret til denne kunstneren hun i utgangspunktet lurte trill rundt i sin sultne mage’s desperasjon.

Den unge finnen klødde seg i skjegget, og sa: “Nå skal du høre her. Jeg har vært der du er. Bodd i det samme atelieret og blitt fortalt at jeg jobbet for ham som kunstassistent. Men bifil som denne kunstneren er, var han til syvende og sist bare ute etter å utnytte meg seksuelt. Tro meg, det finnes ingen “kunstassistent-stilling”, han er kun ute etter underlivet ditt!”

Iben nølte ikke med å ta dette opp med sin sjef kunstneren. “Du lurte meg eller? Det finnes ingen stilling annet enn eventuelle seksuelle stillinger på det atelieret ditt, hva??” Hvorpå han svarte: “Ja stemmer det. Du lurte jo meg. Trodde vi kunne drive å lure hverandre, jeg.. “

Min venninne har ikke skjegg, men der og da hadde hun et i ei postkasse i Amsterdam. Han hadde jo rett. Hun hadde lurt ham, så nå lurte han henne tilbake med en visuell liksomjobb. Og selv om han ikke fikk henne til køys, fikk han le sist.

Sånn en rikdom slike venner med spennende ryggsekker, er. Jeg gleder meg alltid til å tilbringe tid med venninner og kompiser. Og det kan dere nok sikkert forstå, når dere ser hva for eksempel Iben kan fortelle om her. Mine venner er gullskatter som har mer enn nok å prate om av sine egne opplevelser, så de har ikke tid til å snakke om andre. Det er behagelig; veldig behagelig.

Glad i deg Iben, you still rock 🙂