Kjære lille venn. Det er på tide å klippe navlestreng, hva? Du sover hos pappan din for første gang i natt, og har sovet hos mormora di to netter siden nyttår, så vi er i gang, hva?
Du er over et og et halvt år, så det er nok på tide.
Og jeg er dreven i å savne storebroren din. Er vant til det.
Men huset, det er helt stille det. Jeg hører ingen guttepust.
Og nå er det bare noen timer igjen til du skulle våknet, for så å sette deg opp i senga, før du skulle sagt, på den måten bare du kan si det: “Måammåa?”
Det er bare en liten stund igjen, til du bruker å sitte der og be meg se deg. Se at du peker på senga mi. Se deg. Bære deg opp i senga mi og forsikre deg om at både du og smokken er helt, helt trygg.
Jeg er sikker på at du er trygg hos pappan din i kveld. Ingen annen pappa er så glad i gutta sine som pappan deres. Og det vet du godt.
Likevel kjennes det som om hjertet mitt roper på meg. Skriker ut at det bør bli dag snart. At det bør komme en ny natt etter den dagen. En natt som inkluderer både Even og Mathias.
Et hjerte som savner barna sine.
“Barnefri”… vel ok, all den søvnen og hvilen. Joggeturen. Toppers at barna er litt borte fra en akkurat da man henter seg inn.
Men jeg er ikke vant til dette. Jeg er alenemamma og vant til at minsten hører til i senga ved side av her.
Jeg savner dere, gogutta mine. Og i mårra kveld, da skal vi tre være ekstra lenge oppe. Vi skal glo på TV, og vi skal ha the time of our lifes. Jeg skal legge meg samtidig som dere, og klokka fem på mårra skal lillebror få ligge i storsenga midt mellom storebror og mamma.
Ja. Vi er vant til å savne storebror, du og jeg, minsten. Men dette er noe nytt.
Og jeg er glad det er over i morgen…
Glad vi skal få blanke ark og fargestifter, for jeg savner deg og Nias …veldig.. 😍😙😍
