Han abonnerte på Donald Duck et helt år og ga bladene til en gutt på 6 år. Vel, i virkeligheten skulle han, min kompis på over førti, abonnere på Donald for å få lekene som fulgte med. Altså bruke dem selv. In fact Men så viste det seg at det, til hans store frustrasjon, ikke er med leker når bladene abonneres. Uansett fikk sønnen min bladene, og var strålende fornøyd med det. 

Dette innlegget handler om kompisene mine. Hvor fantastic de er. Og med den humoren dem har, kan jeg ikke bruke en kjedelig overskrift som: “Stjernene som lyser i mørket” eller “Mannfolka i livet mitt”. 

Donaldkompisen min skjemte meg bort under mitt siste svangerskap, og var for meg uktraviktig for velvære. Min venn. Han har sett mine tårer, og jeg har sett hans i øyekroken. Min venn.

 

 

Min kompis fra Afganistan digger barna mine. Han og Even har det kjempegøy sammen, og hvis Even ikke er våken, eller ikke er her når han kommer innom, blir han nærmest litt lei seg. Han inviterer oss på middager og turer, og vi planlegger gøyale turer på byen når minsten skal begynne å overnatte hos pappan sin.

 

 

Jeg er vokst opp med flere kompiser enn venninner. Hadde garasjetak-humor og guttete væremåte i min barnogungdomstid. Mine kompiser er den del av livet mitt som minner meg om hvem jeg er. En av de har opplevd psykoser, som meg. Jeg føler han er den som virkelig forstår meg på dette punktet. Og han er et hverdagsglimt, i det han sender meg meldinger innimellom med et “Glad i deg” og hyggelige påminnelser om at jeg er verdt noe for flere enn barn og familie.

En annen har sosial angst. Det varmer brystkassa mi at han faktisk føler seg trygg i nærheten av meg. 

 

Alle de tre meldingene på bildet over, er fra kompiser jeg er så heldig å ha.

Tenk så bortskjemt er jeg, faktisk. 

En av kompisene mine døde da han var 60 år. Jeg lærte så mye av han. Han var alkoholiker, og hadde alltid tid til en prat. Rolig og myndig forklarte han meg om lys man kan tenne i mørket, og om dette med å bedømme, men aldri fordømme…

Jeg skrev et dikt til ham, og leste det i kirken under begravelsen. Det var min måte å vise han, den aller største ære, på. 

Jeg savner deg, Arild Frode.

 

 

Jeg er så glad for at foreldrene mine oppdro meg i den tro at jeg kunne få ha både guttevenner og jentevenner. Dette har ført til en kvalitet over min tilværelse den dag i dag, som jeg ikke ville vært foruten. 

 

 

Kompisene mine er som stjernene. Jeg ser dem ikke alltid, men jeg vet at de er der. Og når det er som mørkest, og bakkene er heavy å gå opp alene, vises de aller best. Da er de der og lyser vei. Slike som dem, svikter ikke. Til og med når de du stolte på skulle være der ved siden av deg, svikter. Ja, så kan du stole på at disse vennene lyser vei.

Jeg trenger ikke et svært party med plenty venner en sen og sliten fredagskveld, etter en utfordrende uke som alenemamma. Jeg trenger noen hyggelige meldinger fra Lasse, en kopp te og en prat med Amir, en middag med Morten og mamman hans dagen etter, og vissheten om at en dag, en dag når begge barna er hos pappan sin, skal Tore W og jeg ta oss en utepils. Og vi skal le aaaaaaltfor høyt, og skravle vettet av hverandre. Og så skal vi ut på sjekkern sammen og ha a lot of fun.

Jeg vet dere leser dette. Dere er klokere enn høyt utdannede, og har bedre humor enn Bundy og kona. Jeg mener, like bra humor som Hangoverfilmene. Jeg setter pris på dere, og ikke bare det. Jeg er skikkelig skikkelig glad i dere. Ærlighet og humor lenge leve 😉 Og nå blir det sommer, så vi skal innta sommerkarusellen. Iiiha 😄