Pippi hurra, det er mandag og snart søtende mai!


 

Nei du leste ikke feil: det er snart søtende mai. I allefall hvis vi skal tro skriveboka mi fra åtitalle (dvs 80tallet). Da jeg trodde det skulle skrives søtende mai, og jeg syntes det var merkelig at vi skulle til stasjonen for å gå gjennom et tog. “Gå i tåge!?” Poenget med dette tullet og drive å spasere gjennom toget før det rullet videre, stusset jeg fælt på helt fra omtrent “tålte til søtende mai”

Den siste uka har det skjedd mye ufotografert. Altså jeg har vært altfor dårlig til å ta bilder. Litt sånn back to the 90’s; sløv uke, sånn sett. Her er det lille jeg har å by på

 

Fotografert av min bror Hans Even: fv Even, Magnus og Johannes.

 

Fv Tuva mitt faddertantebarn, mormor Eva og lille Even.
 

Hektisk for Tuva med Knoll og Tott in action.

 

To dråper vann som søskenbarn. Ikke verst.

 

Så ble Even og Mathias syke. Mathias hos pappan sin og Even her hjemme. 

 

Febervarm og slapp, var det godt med masse mammakos.

 

Jeg legger to intense alenemammadager med sykt barn bak oss. Barna er kvikkere, og Even er hentet av pappan sin. 

Jeg trenger noen timer søvn for å hente meg inn. For akkurat nå var det faktisk godt å bare være helt alene. Selv om jeg alltid savner barna mine, behøvde jeg dette nå. 

Ikke har jeg tenkt å bli syk selv heller, så her er det bare å lytte til kroppen og hvile seg.

Hipp hurra for denne tida, 17.mai introduserer snart den varmeste tida i året, og vi reiser før den tid utover til Ytterøya for å feire vår konfirmant, nemlig mitt fine søskenbarn Marianne. Even, Mathias og jeg får overnatte i gårdshuset hos kusine Hilde Marie med samboer og lille Krister. Lene siden sist vi var der, så vi er klare som egg for lørdagens ferjetur fra Levanger til øya. 

Ha en digg mandag, og ikke vær som pusur. More like Polyanna eller Pippi  😉👱👀

 

 

Bipolar er en fysisk sykdom. Min motor.

 

Nettopp slik er det sikkert å være et av en million romvesen on earth. Alle de andre er normale jordboere, som tror du er frisk hvis du er grønn, og stabil dersom du flyr uidentifisert romfartøy.

Den grønne greia med det er det faktum at man ofte ikke greier å gråte i apatisk depresjon. Ja man kan le i mani, men det er ikke frisk og ekte latter. I mani florerer først og fremst tusen kreative tanker omkring oppi det derre romskipet i det bipolare hue. Og man må henge med, fremfor å le.

Hakke tid til det..

Så om du ser meg gråte, er jeg frisk som bare fy, og om du hører min latterkrampe, er jeg stabil som faen.

Husk at sykdommen i det bipolare, kan du aldri se, dersom du ikke lever med bipolar selv. Dit kan du aldri dra, med mindre du tripper. Dit kan heller ikke jeg dra med mindre jeg slutter med medisinene mine.

Bipolar er først og fremst en genfeil. En fysisk sykdom. (Eller er det i alle andre’s gener det hersker en aldri så liten kreativ-mangel i form av en såkalt “feil”?) Man kan fikse denne bipolare greia med riktige medisiner, men man kan bære med seg mye kreativitet, ekstra energi og følelser som skimter gjennom. 

Vi skal gråte og le i fred, dytte mytene utfor stupet, og være oss selv.

Og du: la oss som opplever verden annerledes på denne enormt originale måten, stå for svarene hva angår hvordan det er å leve med denne “sykdommen”. 

For min del er ikke dette lenger en sykdom. Det er en ekstra motor i romskipet mitt.

Er du for snill? Kjenn lukta av lunta før det smeller!

 

 

Jeg fikk karakter 3 på den dumme snillismen min. Fra nå er jeg en drop out, og har tenkt å stryke blankt i både snillisme og i faget martyr stupid. 

Kanskje er du som jeg? Bestemt deg for å slutte med snillismegalskapen? Jeg har et par tips til deg på slutten av innlegget. Men først:

…join me on my road:

Frem til nå har jeg bare meg selv å takke. For hvem er så dum at man ikke lukter lunta før det eksploderer? Hvem er så “snill” at man setter flytevest og pustemaske til side på det fordømt stupende flyet, og prøver å redde alle andre først?

Det har ikke noe for seg. Det heter ikke dumsnillhet uten grunn. Og jeg har gått på limpinne etter limpinne. 

Fra nå av skal jeg sette denne uopererte snuten til værs, og lukte meg fram til alle lunter lenge før det smeller!

Det er lett, hva? Enkelt å gjennomskue de falske øynene? Jo, men det er en gammel vane fra den tida, serru. Den tida da man trodde alle andre betydde så mye mer i sin verdiløse verden. En long gone dårlig selvtillit som rir drømmene inn i et par nåtids mareritt.

For et år siden brukte jeg en hel helg på en fyr. Det gjaldt hans skolegang. Han undret på om jeg kunne skrive en oppgave for han, mot penger. Jeg sa nei. Nei takk, jeg vil ikke ha penene dine, det ville vært ulovlig. Men jeg kan skrive min egen versjon, gratis, som du kan la deg inspirere av, og gjøre til ditt eget. Hele den helga satt jeg foran pc’n hans i stua mi for å hjelpe til så han besto året sitt. 

Jeg inviterte ham til fest, der han kunne fortelle meg at “jeg hadde fått en 3’er”. Altså jeg, Helene. Jeg ble satt ut. Han hadde levert det JEG skrev. Hadde ikke gjort det til sitt eget. Og han hadde ikke gitt meg oppgaveteksten, fordi jeg ikke skulle skrive den for ham, men inspirere til å gjøre det til hans eget. Så jeg ante jo ingenting om hvordan selve innleveringsoppgaven skulle skrives. Noen uker senere hadde han fest selv. Jeg var ikke engang invitert. Så fikk jeg høre at han tilogmed har baller til å preike om meg. Jeg må nesten le litt av de “ballene” der. Men der var jo min egen feil. Jeg skulle sett litt nærmere på de øynene der…

Nei jeg er ikke dum. Heller tvert imot. Men jeg har vært altfor snill, og prøvd å glemme meg selv i et forsøk på å redde verden. Ingen kan reddes som ikke vil det selv, o em ge, kvinne og mann, man vet jo det.. Bare naivt å tro på past’s nightmare, dear.

For det finnes små luringer som holder deg for narr. Det finnes de som elsker å lyve. De som aldri har opplevd alt det de prøver å fremstille det som at de har gjennomlevd. De som lyver for å få din oppmerksomhet, ute av stand til å greie å motta hverken sympati eller omsorg. Hvorfor trodde du de var alene i utgangspunktet?

Energien skal brukes på mine barn, min familie og mine ekte venner. Det skal sendes noe hyggelig i posten til min gravide venninne i nord. Jeg skal heller kjøpe noen fine små babybodyer til mine to gravide venninner her i Trøndelag, og drikke en kopp te med dem. 

Drama drama eller Dalai Lama?

Mine bohemevenninner med ekte øyne og kloke hoder. Bortsett fra barn, familie og skriving samt trening, er det dem som framover skal få av min energi.

Man kan ikke skylde på andre for de valg man tar selv. Man skal ikke leke martyr. Jeg er intet offer fordi jeg har valgt å delta i dumsnill-leken. Men å ignorere tilbake, det er lov. Det er lov å glemme at de eksisterer, og det er lov å overse all eksistens. Man skal tilgi. Men tilgivelse kan fint gå hånd i hånd med ignorering.

Jeg lar ikke ting ligge til ignorering uten grunn. Livet har lært meg at alle må lære. Og det er ikke min oppgave å lære dem, men livets særoppgave i det’s karmagang. Jeg har mine egne greier å studere i mitt eget liv, og jeg har i det minste lært meg å mest praktisk “la det ligge”. “Ignorere det”.

Fremover er det grenser som gjelder. Jeg har gjennomskuet min snillisme, og liker ikke det jeg har sett. En ny og bedre jeg skal fylle egoistisk bensin i tanken min fra nå av, ikke helle det ut på små ubetydelige falske bål som egentlig aldri var der på brennende ekte.

Tips mot snillisme:

– Du vil så gjerne stille opp. Men før du lar den nye personen du nettopp ble kjent med, få av din energi: Er det sannhet eller løgn? Er barndommen h*n beskriver, ekte? Er det sant at xpartneren virkelig var så kjip som det beskrives? Detaljer betyr ikke ektehet. To sider av historien, min venn. Eller flere? Flere enn to sider, som regel..

– Kjøp deg tid. Når de spør deg om en tjeneste, si at du skal tenke på det i 3 døgn. På de 3 døgnene setter du deg innimellom ned med ditt eget regnestykke. Koster dette mye mer av deg enn hva du får igjen? Får du igjen gleden av å hjelpe er ekte menneske, kan det jo godt koste mer av deg, for da får du igjen ekte glede. 

– Gi deg selv space for å gå i fella i blant. Rom ble ikke bygd på en dag. Ikke kjeft på deg selv.

-Ikke la falsk avsky fra utakknemlige utnyttere av snillismen din definere hvem du er. Man kan vel egentlig ikke være “dumsnill” i en verden som denne, så at du bommet litt og tok feil av terreng å vanne med godhet, er uansett bedre enn å være en kynisk faen. 

-Husk at det ikke handler om å hjelpe andre for å få noe tilbake. Men at det dreier seg om å ikke bli spytta på tilbake. Du skal ikke bli et kjipt menneske, men du skal sette inn dine krefter der det faktisk funker.

-….hvilket bringer oss til martyrene. Fortsetter du slik, kan du bli en av disse som frustrert setter seg i offer-rollen og forventer heder og ære for hver eneste gode gjerning de gjør… det er ikke pent. Det er ikke vakkert. Og det er ikke lenge til du er der hvis du ikke begynner å sette inn litt naturlig egoisme i den egen setting. For la oss være ærlige: enhver grense har to nære naboer. Martyrer grenser også mot noe, og det kan være vanskelig å skimte grensene før du er der at du begynner å forvente noe tilbake for dine “gode gjerninger”.

-Skru av kranen, det er en ørken. Ikke øs ut av din kjærlighet i en tørr ørken. Du vil ikke engang greie å bidra med en aldri så bitteliten oase..

-Dine nærmeste, hva enten det er barn, familie, slekt, venner eller alt dette, nyter best av dine frukter dersom du sørger for å først og fremst vanne dine egne trær. 

-…så: husk GOD SAMVITTIGHET ved ethvert nyttig NEI! 

forbipolene.blogg.no

#snillisme   #martyrer

Streik it, streik it! Shake it shake it!

 

Det piper fra nedre del av stigen.

De laveste på rangstigen har fått nok.

På øverste trinn er det bare såvidt de hører det.

De som piper, er de som sovner utmattet ved dørstokken ved hjemkomst. I det minste kjennes det slik. For de er så i svime etter dagens jobbing, at de kan ikke huske ferden fra ytterdøra til badet til soverommet.

Jeg snakker om renholderene som rengjør nærmere 30 rom per dag. 

Jeg snakker om de som utfører en så heftig krevende jobb, at det nærmest er fare for helse. 

Jeg snakker om de som er så underbetalte, at de ikke har råd til å si nei til ekstravakter. 

En hverdag der nederst. Dit ingen hilser og ingen ser. Du vet, helt helt nederst i skammekroken, der det er mest å gjøre, men minst å få for jobben. 

Jeg snakker om servitøren, som må ta i mot og holde orden på flere bestillinger enn han greier å balansere i skjønn harmoni. Det smilende ytre, som perfekt skal være både uthvilt og stressfritt.

Jeg snakker om resepsjonisten, som ikke har telling på hvor mange ekstravakter hun har hatt den siste måneden, i forhold til antall timer søvn.

Og hvem tenker på kokken, og alle de andre ansatte, som gjennomfører gedigne arbeidsoppgaver daglig?

Hvordan kan jeg som hotellgjest med god samvittighet sjekke meg inn på et hotell her til lands, i fremtiden, dersom ikke disse utslitte arbeiderne piper høyt nok til at ledelsen på toppen hører og forstår?

Dersom de ikke vinner streiken?

Det er klart de må ha høyere lønn og alt hva rettigheter de måtte kjempe for!

Å sitte på bakken og skrape tyggis av tepper, vet du hvordan det kjennes? Hva ville du tatt for å gjøre det daglig? 

Å vaske toaletter og bad fri for hår, avfall, spy og avføring… aner du hvor demotiverende det er i seg selv? Og i tillegg ha hastverk? Samt gjøre jobben plettfritt slik at ledelsen ikke mottar klager?

Å lage 600 middager på 3 ettermiddager i strekk.. 

Å håndtere kommunikasjon med folk fra alle nasjoner..

Å i tillegg smile. For guds skyld alltid smile. Stresse. Smile. Stresse. Vondt i hodet. Smile. Stresse. Vondt i magen. Vondt i føttene. Smile. Smile. Huske å smile.

Det er ikke vi kundene som krever alt dette av menneskene som jobber på hotellene vi sjekker inn i. Jovisst ønsker vi service og smil. Men hvem sa vi ville de skulle få urettferdig lav lønn? For lite fritid fordi de er så lavtlønnet at de er tvunget til å si ja til ekstravakter? Umenneskelig mange jobboppgaver på dyrisk kort tid?

Ikke vi gjestene!

Jeg sier: STREIK IT, STREIK IT! SHAKE IT SHAKE IT! 

Noen må riste tak i eldgamle vaner.

Akkurat da ingen trodde noen turde, så gjorde dere det, og ingen skal få bruke sin korrupthet til å la media framstille dere som kyniske og ustabile i MIN STUE, iallefall. Jeg biter, men den biter jeg ikke på. I en streik finnes tross alt regler å forholde seg til. Vi vet da det.

Jeg håper dere vinner streiken våren 2016 så det dundrer i bordet, og jeg tar som en selvfølge at dette innebærer alle de punktene dere måtte ha satt ned ved streikefoten. 

For nå lever vi tross alt i 2016, ikke i 1916…

#streik  #hotellstreik

forbipolene.blogg.no

 

Tørt og skadet hår? Dette FUNKER!

 

Jeg hadde ærlig talt ikke troen på dette her altså. Følte jo at jeg hadde prøvd alt. Men etter en uke er jeg gira som fy på å reklamere for disse rene, økoligiske og vegetariske produktene. Dette er en reklame som jeg kan stå for! Jeg skjønner ikke hvorfor disse geniale produktene ikke er mer kjent… Men Lush er kanskje for beskjeden?

 

Det er trikologen (hodebunnsutdannede) Mark Constantine som sammen med sine medarbeidere over tid utviklet de håndlagde produktene Lush selger i sine fargerike butikker. 

Jeg har ikke brukt dem som anvist. Prøvde meg på Hair Custard som hårvoks, men det ble feil for meg. Helt til jeg skyllet det ut i neste hårvask, og miraklet var et faktum.. 

 

 

Så jeg utviklet min egen form for nattbehandling. Først vasket jeg håret på kvelden. Så hånddukstørket jeg det til fuktig tilstand. Deretter smurte jeg inn hele manken i Hair Custard, som forøvrig er som en vaniljesaus stappfull av egg rike på proteiner, og fair trade vanilje absolutt, fra nær Rwensori-fjellene i Vest-Uganda. Dette er Lush’s mirakelsaus fra Flag store i Oxford Street.

 


 

Utenpå Custard, smurte jeg på enda en blanding. Denne gangen Retread, som er en balsam laget av proteinrik yoghurt, sjøgress og fuktighetsgivende Cantaloupe melon. 

 

 

På bildet under har jeg også smurt meg inn med Lush sin ansiktscleaner Dark Angels, mens jeg venter litt….
 

 

…før jeg smører inn mitt nå så klebrige hår med et tredje produkt, nemlig Veganese balsam fra Lush. Denne inneholde agar agar gele (tang), pisket sitron olje og juice, samt infusjon av lavendel og rosmarin.

 

 

Jeg sover en god natts søvn med et hår bortskjemt på deilig og ekte pleie, naturlig sådan, og dusjer ut produktene dagen etter. Da kurer jeg håret, og balsamerer det med veganese balsam. 

Til håkur anbefaler jeg sterkt denne:

http://m.forbipolene.blogg.no/1462004660_30042016.html

Tidligere har jeg vært avhengig av asfaltharde hårstylingprodukter for å holde ned uregjerlig og ødelagte hårstrå. Nå trenge jeg kun denne: Sunny hair fra Lush:

 

 

Før:

 

Etter:

 


 

Håret mitt er reparert, rett og slett. Og jeg gleder meg til flere helbredende nattekurer.

Jeg garanterer dere at jeg aldri i verden ville brukt mitt ansikt og min blogg forbipolene.blogg.no til å fronte tulletøys. Dette funker faktisk, og vil gi deg friskt og glansfullt hår. It’s serious nature boom boom!

SpReAd ThE wOrD 😉

Kjære tøffe nusse barnet mitt

 

Lille nusse gogutte tasse bassen min, du har blitt infuensasyk stakkar liten, og mamma vet ikke hva godt a kan gjøre for deg. 

Du våknet til varm panne, stikkpille og brekninger. Jeg laget sykeseng nede på sofaen til deg, så kokte jeg vann for å drepe bakterier, og laget saft av det til deg. Til og med når du er syk, smiler du og sier “Chack” (=takk)…

 


 

Jeg er den eneste i hele verden som kan gi deg kos, pleie og klem akkurat nå. For jeg gir blaffen i om kvelden bringer meg min egen spybøtte og ibux, lille venn. Jeg skal ta vare på deg og bære deg på bomull gjennom dagen. Mamma har ikke tid til å bli syk før du har sovnet i kveld, jeg skal jo ta vare på deg. Det er akkurat som om naturen ser til denne detaljen: alt til sin tid. Kjenner det murrer kvalme i magen, men det kan hende kroppen min greier å stille seg inn på barnet sitt som vanlig. Praktisk.

 

 

Det piper når du gråter, og du er slapp og sliten. Jeg liker ikke å se at du har det sånn, det kan ikke være lett å være liten tassi i dag.

 


 

Nå har du fått i deg litt mat og saft. Men bare bittelitt. Alt skal handle om deg i dag, nusse. Og så sender vi noen koser og noen klemmer til han storebror hos pappa. For bigbrother er syk han også.

Selv om det langt fra er farlig. Selv om der ikke hersker ramme alvor over sykdommen. Må vi huske på hvor tussi og slitsomt det kan være for en bitteliten kropp å ha feber og oppkast. Så ubehagelig kan det være, at de blir redde av det. 

Så viktig å skru av TV’n og lage soveseng i sofaen av sykesenga. Duppen bør ikke foregå på et rom alene nå. Oppkast kan jo være litt skummelt sånn sett. Jevnlige stikkpiller, drikke, kos og trøst. Det koster så lite, men betyr så mye..

…for et lite sjarmtroll med blekt ansikt og sløve øyne 💙👀💙💋💙💆💙😙💙

 

 

Forbipolene tekster: Heals of truth

 

Fy fader jeg er styrtrik!

 

Jeg skal snart la natta ta meg, og som vanlig i disse tider, drømmer jeg sikkert om eldgamle slott, spindelvevete rom og surrealiteten i realiteten dypt der nede i drømmeverdens kaninhull.

Jeg liker det.

Jeg liker det meste for tiden.

Er så (unnskyld) helv..tes lykkelig.

Så fordømt klar over at noen av mine innlegg for tiden er krasse og triste. Men alle som kjenner meg vet at dette ikke er basic for hvordan jeg har det.

Jeg har nettopp titta ned på min minstemann i bittelillesenga si, og kjent tårene presse på av takknemlig lykke. 

Den derre supermormora til barna mine, hun fortjente seg en svære bukett hvitveis i dag, som jeg plukka da jeg gikk for å hente lille Even der. Han lå over hos henne i natt, og jeg fikk meg en skikkelig hyggekveld inne hos min venninne nabodiva, og en lang natts søvn. 

Hvem vet. Kanskje jeg senblogger om det i morgen. Bildene ligger klare.

Håret er fullt av produkter fra Lush, og jeg skal altså sove. 

I can’t wait. Gleder meg sånn til å lage reklameinnlegg for disse produktene, for akkurat da jeg trodde det ikke fantes håp for dette livløse plagede håret mitt… well guess what? Et mirakel har skjedd! 

Sånn går dagene, i er eneste stort glis. Og det er snart på tide med en sunshiney update ala picture. 

 

 

Men nå skal jeg altså reise til de rustne gamle slottene, i de knallorange engene, blant de lilla trærne, før jeg hopper inn i morgendagen sammen med Even, med et lykkelig, grønt og litt rosa glis.

Vi er styrtrike på kjærlighet, gledestårer og store hjerteopplevelser. Fy fader vi er rike vi. På klemmer, smil og to digge gutter. Og han minste kan si både kake og sokker. Bare at sokker blir “chockher” og kake blir “Chakke”…

Ja fy flate fader, hvor jeg er styrtrik 💙💚💜
 

 

Når støtteapparatet psyker deg ned

 

HelseNorge kan være vel og bra. Mye går på skinner, ja veldig masse av dette landets støtteapparater funker vel og bra.

Så hva gjør du når du begynner å føle at noe skurrer? Hva gjør du når tonen du blir snakket til med, sørger for å tråkke deg med hver eneste uke, når du har et utgangspunkt der du en gang i tiden ble styrt nedenom og ned av diagnoser, lav selvtillt, ikkeeksisterende selvbilde og smertefulle erfaringer?

Jeg er avhengig av to typer medisiner for å holde meg helt frisk fra min diagnose. Jeg var så syk for 7 år siden, at det skremte vettet av meg da jeg våknet opp til tidenes mest druknede depresjon, etter en dyp titt nedi kaninhullet. Null selvtillit og en trang til å hoppe fra noe dødelig stort, styrte hverdagen min, og jeg satt krøket på stuegulvet mitt mens jeg skalv, gråt og ba.

Så jeg klamret meg fast til dette stedet’s oppfølgingstjeneste. Det syntes både tryggest og mest riktig at dem styrte dette med å legge opp riktige doser og leverte meg medisinen. Hun som fulgte meg opp var enormt viktig for meg under det siste svangerskapet. Hun hjalp meg gjennom tøffe tider.

Heldigvis ble hun etterhvert gravid selv. For et så snilt menneske som henne, bør ha barn. Såkalt heldig barn, sådan. Med en god mamma som har alt å tilby. 

Magen vokste og permisjonen banket på døren. Det var på tide med en ny dame til oppfølging. 

Hyn hadde en helt annen type tilnærming, og det hun hadde å snakke om var meningsløse greier som sine rike venner og hvordan hun stusset på at disse ikke bestilte det dyreste. Hun snakket om min forrige kontaktperson, og fortalte om hvordan det stod til midt oppi hennes permisjon der hjemme. At det var vanskelig for min tidligere kontaktperson, fordi mannen hennes var mye ute på sjøen og jobbet. At den type hverdag liknet på en alenemortilværelse, og at mannen forstyrret hennes rutiner. 

Det sier selv; jeg behøvde ikke å vite alt dette. Mulig ville hun ta eksempel ut fra sin omkrets for å få ha noe å snakke om. Mulig trodde hun jeg trengte dette. Men baksnakking er drittslenging, og hvem var hun til å bestemme seg for at jeg behøvde all denne informasjonen. Hva med å bli kjent med meg først?  Fra før er jeg ømfintlig på tillit, og all denne uprofesjonelle praten om andre var mer urovekkende enn tillitsvekkende. Jeg begynte å være mer opptatt enn jeg kanskje var de dagene hun ringte. Andre i teamet leverte medisindosett til meg på kveldene.

Så begynte de å glemme meg. En kveld måtte jeg ringe dem etter kl 23.00 for å minne dem på at jeg måtte ha medisinen min. Da kom det en mann, og han takket nei til å ta med medisinen jeg hadde hentet ut som avtalt på apoteket. Dette fikk jeg kritikk for senere den uka, at jeg ikke hadde levert medisinen. 

En annen bruker av tilbudet som jeg kjenner, opplevde konflikt med den nye oppfølgingsdamen. Vi skulle egentlig ha et møte med sjefen for oppfølgingstjenesten om dette. Men så skværet kontaktdamen opp med hun andre. Meg ordnet hun aldri opp med. 

Nye situasjoner oppstod. De snakket til meg i en kvass tone, og jeg gråt og fikk vondt i magen av hele opplegget.

Nå ble tonen enda verre fra de andre ansatte i oppfølgingstjenesten. Mandag denne uken tenkte jeg å sjekke hvor mye oppfølging en upopulær bruker får dersom man ikke lot høre fra seg. Jeg hadde hentet ut medisiner. Ingen ringte. Helt stilt. Tirsdag, altså i går, ringte en for meg ukjent mann fra oppfølgingstjenesten, og sa jeg kunne legge opp medisiner selv dersom jeg ville. Jeg vet ikke om det er lov i det hele tatt, men jeg gjorde nå det da. 

I dag ringte den ene sjefen for oppfølgingstjenesten. Han lurte på når jeg kom med medisinen så de kunne legge opp den til meg. Jeg fortalte som sant var, at jeg hadde en avtale med en annen som ringte derfra i går, om å legge opp medisinen selv.

Da sa han i en lite vennlig, heller hånlig tone: “Ja ska du fortsett med det da eller Helene? Eller ka tenke du??” 

Jeg sa han måtte ta opp dette med min kontaktperson. At det er opp til dem å bestemme dette. Ikke mitt felt, dette her..

Da fortalte han at hun, min oppfølger i tjenesten, satt på rommet ved siden av, at jeg kunne snakke med henne. 

Jeg forklarte henne at det var forvirrende å forholde seg til 3 ansatte i oppfølgingstjeneste  med 3 forskjellige beskjeder og null kommunikasjon seg imellom, på under et døgn. 

Etterpå fikk jeg på ny denne smerten i mellomgulvet. Tårene presset på igjen. Som når en flokk står omkring deg og tydelig viser deg over tid, at de forakter deg. Så går de unna innimellom, for å ha sine møter uten deg til stede, for så å komme tilbake og bruke skarpere stemmer og mer hånete setninger.

Jeg ringte og fikk snakke med en fjerde mann. Tårene trillet og stemmen brast, mens jeg fortvilt prøvde å forklare hva alt dette gjør med meg. 

Han sa: “Du står fritt te å takk nei te tilbudet, Helene.” Han gikk i forsvar og kunne ikke brydd seg mindre om hvordan dette påvirket en bruker med bipolar.

Jeg føler meg hånet. Kjenner meg nedpsyket og trist hver gang dem snakker til meg i den kvasse, nedlatende tonen. 

Jeg er alene i huset med en liten ettåring. Noen ganger med både en ettåring og en seksåring. Satt på spissen:  ikke en gang oppfølgingstjenesten ville stilt opp, gjort jobben sin og reddet mandagskvelden for ettåringen min denne uken dersom mamman hans fikk et illebefinnende eller skadet seg alvorlig. Hvilke  oppfølging er det? Er det mitt ansvar å ta kontakt, jeg som er bruker? Er det en ansatt til ansatt-relasjon vi har her?

Ingen vits i å klage direkte. Ingen vits i å si fra til den derre sjefen. Heller ikke hun kontaktdamen som helst snakker om sine kollegaers privatliv heller enn å spørre meg hjordan det går. Beklager fra henne kan man se langt etter. Man må skjerme seg heller, og la dem være. 

So what om et par oppfølgingsberter og noen oppfølgingsdudes ikke liker meg. De fulgte ikke opp, men tråkka meg ned. Så da er det vel bedre å levere denne klagen til kommunen der jeg bor, slik at man iallefall har sagt fra før man rusler videre. Kanskje man kan bidra til at andre brukere blir fulgt opp oppover motbakkene sine, i motsetning til å bli sparket mens de ligger nede for telling mens de prøver å kravle seg oppover.

Jeg, for min del, finner meg hverken i mer bull eller shit fra slike som forsøker å hindre meg “i å tro at jeg er noe”, så nå banker jeg gjerne i bordet så det rister fremover. Ingen fare for å bli mer upopulær, og kanskje klarer man seg aller best uten falsk “oppfølging”.

For når blir helsevesenet kaldt der det bør være varmt? Kan det blir for profesjonellt? Og skal brukere tas på alvor dersom de føler seg tråkka på? Eller skal man stue alle slike klager sammen i kategori vrangforestilninger, bare fordi man kan?

 

 

Når en afgansk mann og en norsk kvinne blir bestekompiser

 

Wow da mann, dette rocker villt! Og jeg må bare dele med dere, at jeg drikker te i min egen stue med min nye kompis: Amir fra Afganistan. 

Vi er enige om, som hans mor en gang i tiden sa, at å få servert en kopp te er verdt mer enn all verdens millioner.

Rikdom er menneskelige relasjoner. Barn, familie, venner.. 

Javisst kan en norsk dame bli bestis med en afgansk dude. Og jeg skal love dere, det er fantastisk. Jeg får innblikk i et nabolag her nede i sentrum av byen vi bor i som er enestående hva angår integrering, historier han ønsker å la meg skrive for andre, slekta hans i Oslo, og alt det morsomme vi kan finne på framover. Vi snakker om alt fra det faktum at det er digg å bo alene, til søvnvaner og barndom.

Ellers har vi vært på eventyr til Levanger i dag, lille Even og jeg. Jeg hadde time på sykehuset til konsultasjon for å fikse på et keisersnittarr. Ble tilbudt operasjon, men vil tenke på det et års tid. Så dro vi på en liten runde i Levanger by, goklompen og jeg, før vi suste tilbake til Stjørdal med tog, her vi spiste grøt hos supermormora til barna mine, før vi ramla inn døra her hjemme.

 


 

Da Amir kom inn i stua her, utbrøt han: “Nææææi, sover Even?? Nææi huff..!” Min kompis og Even digger nemlig hverandre, og Amir trodde han skulle få leke litt med litjguttevennen sin i kveld. Men den gang ei. Så vi tar det igjen hos Amir nede i sentrum i morgen: dinner at Amir’s! Blogges derfra 😉