Saltvannsperlen 🌊🌎⚪🌎🌊

 

Ferja tar tiden med seg og kaster den over bord. Gir den til bølgene, og reiser fra den. Klokker og ur er av mindre verdi der ute dit vi skal, og det er bare å senke skulderbladene på nivå med hjerterota. 

For hva skal du gjøre når natta senker seg og ferja har byssa lalla? Det er en øy; Svømme tilbake til hastverkets fastland?

Bli med oss på en reise til et samfunn uten fastlandsforbindelse. Et samfunn med bølgende jordnær bakkekontakt. På den lille fliken av bakke som de har under sine føtter.

Ytterøy, Trondheimsfjorden’s glitrende PERLE
 

 

 

Jeg har tråkket mine barneben i disse fjærene, på jakt etter små måsunger å leke med, etter endt fjøsstell og frokost. Spikket et par trefigurer og tent noen titalls bål. Nå er jeg, i følge min eldste sønn, “gamla”, og kan bare mimre tilbake til en tid da jeg skyndet meg til gården fra potetåkrene med en pekefinger i været.

Fordi måsene skulle holde seg unna da. Jeg ante ikke hvorfor? Var det fordi pekefingeren liknet på en pistol? Og hvordan skulle en måse kunne vite hva en pistol overhodet var?

Men fingeren, den pekte i sky, og jeg løp i raskt tempo langs åker og eng. For måseskit, det ville jeg ikke bli bombarert med nei.. 

 

 

Lørdag til mandag på hytta til a mor. Det er ikke ofte jeg hiver meg med dit. Min mor og jeg, vi er veldig like. Altfor like. To bestemte og ivrige ildsjeler som begge knapt får puste når stress forgifter lufta. Jeg kunne skrevet hundre blogginnlegg om den dama, for hun er helt rå. Hun har opplevd så mye, og oppnådd så mange mål, at alle feminister ville hyllet henne med en statue. Jeg også hyller denne dama.

Med årene har hun lært seg om fyrverkeriet jeg. Hennes datter er jo proppfull av bipolare krefter, og en kreativitet som ikke tåler særlig stress. Hun ordlegger seg annerledes enn før, og balanserer og puster seg tydeligvis gjennom det når datteren begynner å trippe og fyke hit og dit med sinnafjes og hyperventil. Hun vet nok godt at jeg faller sammen i selvironisk latterkrampe når jeg er ferdig hønsekaklefjetret.

Så vi dro på hytta sammen. Og det gikk fint. Vi skulle jo også i konfirmasjonen til mitt søskenbarn Marianne, så både hytter og hus på onkel’s gård var stappfulle.

 

 

Tuva og Mathias var overlykkelige over denne deilige hyttestunden sammen. De er bestiser, og lekte hele tiden. Mathias fikk sove inne hos Tuva og mormora/farmora/min mor, og da måtte det jo leses Donald på senga.

 


 

Å legge seg å sove på ei øy.. har du prøvd det? En perle i Trondheimsfjorden glitrer hver kveld om kapp med saltvannet i måneskinn, og der er man tvunget til å roe ned. Helt, helt ned.

 

 

En konfirmasjon i nostalgoske undertoner. Norsk flora og bunadsblomster. Marianne ga oss en opplevelse vi sent vil glemme. En slik urnorsk dag man bare kan drømme om.

 

Gratulerer fine snille gode Marianna våres.

 

 

Johannes og Even i skjønn forening. Disse er gøyale små krutt, og vi fikk oss mang en god latter på hytta av dem. 
 

 

 

 

Barndomsminner i perlemor, havsalt i solens gull. Trygt bevart blant H-fugler i lufta, NordEuropa’s største rådyrstamme løpende over jordene og Nisefamilier lekende utpå sjøens blå brisbølget…

….har tiden stanset, dyrene funnet fred og menneskene roet ned.
 

 

Om jeg er beautiful? Stygg? Fat? Slank? I’m all that!

 

Yeah. I’m all that, sånn er det.

Men er det så nøye egentlig? 

Hvordan vi ser ut?

Ingen kan være vakker twentyfourseven gjennom et helt liv. Og de fleste har noen pene øyeblikk i det årene farer forbi. Det spørshvilkeøynesomser / og smakenersombakendenerdelt.

 

 

 

Alle disse bildene av meg er tatt i kveld. Jeg er en stygg som fy dame som innimellom kan værra litt sminka lekker om a vil, akkurat som alle andre her på jorda untatt sjøpølsene, edderkoppene og Mallene. Men hey, det kan jo hende at DU synes en sjøpølse er en vakker skapning, selv om jeg får brekninger av å se på den.

 

 

Jepp. Smaken er som baken. Vi kan altså drite i det, og legge det fra oss langt ute på vidda et sted, der elgen kan trampe på hele skjønnhetshysteriet. 

Ha ei (som de sier på Værdarn:) styggfin hælg j@!

Spilleringenrolle.forbipolene@ugly/beauty.com/ornot

 

 

På tide å føkke lykke og lytte til Casa Kaos!

 

Tårene presset på og ordene datt ut av munnen min som om jeg presset ut et perlekjede. Perle etter perle. Uten snor. Uten logikk. Jeg hørte det selv. Dette kunne ikke fortsette.

Så jeg lot disse tårene få lov til å trille.

Jeg hadde grua meg litt til denne aller første praten med den trivelige dama i familieteamet i kommunen. Det er noen måneder siden jeg ba om denne oppfølgingen. Med meget positiv opplevelse av et barnevern jeg selv ba være der da jeg gikk gravid i 2014, var det nesten vemodig da de henla saken og trakk seg ut av bildet. Samtidig så jeg også, som de, at det ikke var behov for den type hjelp i vårt hjem. Så jeg spurte om det fantes noen form for oppfølging. Foreldreveiledning. Og det fantes. 

Og i dag er jeg veldig veldig veeeeldig glad for det.

Disse perlene som datt ut av munnen min. De var så viktige å snakke om med ei dame som har jobbet med og omkring barn i årevis. For den superdårlige mammasamvittigheten min holdt på å kvele meg.

“Jeg dør nesten inni meg hvis minsten må sitte i en stol og gråte mens jeg bruker 5 minutter på å lete etter stikkpiller og febermåler. Stakkar lille vennen. Jeg kjefter på meg selv inni meg hvis jeg stresser og hoffer mens vi skynder oss ut døra. Stakkar. Må høre på mamman sin hoffe liksom. Flekker på klærne dems får meg til å føle meg som verdens dårligste mamma, og jeg prøver desperat å holde det ryddig og rent. Men det går liksom ikke an 100 % før sent på kvelden. Jeg er livredd for at barna skal se meg irritert, så jeg greier nesten ikke tilgi meg selv etter jeg har satt grenser og vært streng. Huff. Dobbelthuff.”

-“Men Helene! Du er ikke bare LITT streng med deg selv… du er jo stressa på dette hele tiden. Dette MÅ vi gjøre noe med..”

Vi pratet litt om utgangspunktet. Den ikketilstedeværende selvtilliten som gjorde at jeg nesten ikke turde å legge min førstefødte sønn i vogna av frykt for å gjøre det feil. Tenk hvis noen så meg. Tenk å i det hele tatt være så mislykka ei mor, at hun gikk hen og ble insain sinnsykt tvangsinnlagt, og ikke var i stand til å ta seg av babyen sin? Jeg fortjente jo ikke å se folk inn i øya engang …

..trodde jeg.

Det satte nok spor.

Det var riktig av meg å be om denne oppfølgingen. Og dere skal få følge meg på veien mot en tilværelse uten all denne søken mot å være en perfekt mamma. 

Det holder nå. Det duger i massevis. Alt dette jaget etter puter å sy under armer og bein på to små gutter som heller trenger å innimellom falle og slå seg litt. Grine litt i vogna si. Gråte mens mamma leter etter febermåleren. Vente 5 minutter på det bleieskiftet heller enn 20 sekunder. 

Barna trenger ro, de også. Og hvis jeg fortsetter sånn, skaper jeg alt annet enn ro her… 

Jeg må lære meg å tåle både rot og dårlig samvittighet. Jeg må tørre å vise barna at mamma er irritert innimellom hun også. 

Vi avtaler ny time, jeg tørker tårene og senker skuldrene. Går til sentrum og bruker tid alene med meg selv. Etter en stund går jeg inn i bokhandelen og tar et viktig valg. Jeg kjøper den geniale mammabloggeren av Casa Kaos, Marte Frimand-Anda’s nye bok “Føkk lykke”, setter meg på en kafé alene og lese.

Etter en stund ringer jeg henne.

 


 

Kjære deg, Casa Kaos… tusen takk for en skikkelig hyggelig prat! Jeg måtte takke deg vet du, for at du har skrevet sånn en fantastisk, ubeskrivelig, banebrytende og lettende bok for oss stressa facebookfasadeforeldre av 2016! 

Ikke bare skriver denne dama helt dronning, hun har den fineste, mest behageligste stemme en bare kan forestille seg.

Og verdens cooleste blogg! Trykk deg inn på denne linken og sjekk ut tidenes råeste mammablogg: http://casakaos.blogg.no/

Back to THE book!

Jeg anbefaler ALLE foreldre å lese denne boken. Jeg har lest ganske mye i den i dag, og måtte bare smugtitte på en del kapitler fremme i boken, der ærlige Marte tar for seg en del tabubelagte temaer.

Jeg kommer til å ta med meg boka til timene hos min ekspert innen feltet, fra familieteamet, som følger meg videre på veien til å bli en tryggere og mer avslappet mamma. Ønsker å flette inn Casa Kaos’ bok i denne foreldreveiledningen innimellom, for disse to damene er visst enige om mye. For nå vil jeg bli en slik rolig og god mamma som mine foreldre var på 80tallet!

Ja til en avslappet barndom for gutta mine!

Nei til å gå glipp av livet ved å strebe etter det uoppnåelige.

Ja til mer lykke ved å føkke fasadelykke og omfavne de verdifulle små øyeblikkene.

Nei til stress og jag etter det perfekte.

Ja til den perfekte følelsen av at – det er ok akkurat som det er  –

Som min mammaterapeut i familieteamet sa til meg i dag: “…og for alt vi vet, Helene, så KAN det hende du glemmer parkdressen til Even en barnehagedag til høsten, også 👀 ….! “

 

 

 

Blondiner bør lese illustrert vitenskap, og blå øyne er en genfeil.

 

Å være blond medfører at folk snakker annerledes til deg enn de ville gjort dersom du var en brunette. Derfor er det viktig å minne seg selv på at man slettes ikke er dum som brød med pålegg på bare fordi håret er lyst som ei lyspære.

Jeg skulle teste dette. Så jeg lot Se&hør være der&da, og la gossipen tilbake i hylla, før jeg med god samvittighet kjøpte meg hjernepåfyll i form at Illustrert vitenskap. 

Julie Bergan! Jeg ser jo at det ikke er DU som er supernova! Og mine blå øyne er en genfeil! Det står det: blå øyne er en genfeil. Universet kan ha tre former, og folk går i søvne pgr av psykisk trøbbel.

Jepp! Dette er bra for mitt blonde hode! Men mens jeg sitter her på en kafe i Stjørdal sentrum, får jeg selv trøbbel. 

Altså. Det er digg med milkshake og kanelsnurr. Og bladet er fantastisk. Det som bare ikke fønker er fire eldre skravvelkailler som har skjeggelgruppe to bord bortom her. Kakkel kakkel babbel babbel og rattitattitei! 

I noen sekunder ser jeg for meg en imaginær filmscene i hue, der det klikker for mitt blonde topplokk og jeg roper ut i kafeen: “NÆÆÆÆI HYYYYSJ NÅÅÅ! NOOK! STOPP!!!”

Jeg finner et par etterlengtede øreplugger og setter på film-musikken til Braveheart.

I realiteten kunne jeg droppet headset og skrudd på musikken høyt. Hehe jeg smiler og liker tanken. For hva er forskjellen? De er 4 stk bråkete menn. Jeg er EN dame. Hva er forskjellen på bråkete musikk og noisy skravvel? Tell my blond head?

Fader jeg hører de rustne herrestemmene gjennom musikken som ti ektra ustemte instrumenter, og ser gestikulerte hender i sidesynet…  AND WHO SAID at det var vi damer som hadde skravletrøbbel! Åh!

Nå får jeg nok. Det tilter. Det klikker. Jeg vrenger av meg ørepluggene og skrur opp musikken på telefonen så hele kafeen hører.  Herrene stopper og gaper mens de ser på meg. Hva i…? Jeg glor tilbake og ler høyt. Haaaah! Right back at ya skjeggestumpadumper! Alle damene her inne klapper og ler. Endelig! Hah!

(Neida. Tølla bare. Jeg gjorde ikke det. Men jeg flira litt høyt mens jeg fantaserte. Bare at ingen hørte at jeg lo siden hele kafeen er dekt med 4 falske herretoner som aldri vil slutte.)

Tilbake til den illustrerte vitenskapen.

Blonde jeg lærer noe viktig nå. Planteetende dyr blir ikke ruset av å spise hampeplanten Cannabis sativa som inneholder det euforiserende stoffet tetrahydrocannabinol. Dette pgr av både atferdsmessige og fysiologiske tilpasninger. Tarmene deres funker kort fortalt annerledes, og vi behøver ikke gå inn på sjarmen med tarmen nå.

Men oi vet du hva? Godt ernærte edderkopper kan sette ned stoffskiftet sitt og dermed overleve inne i støvsugeposen din i over 200 dager..

Dessuten kan planter lukte, se og ane. 

Astronauter sover fritt svevende, men noen liker å spenne seg fast i en sovepose og sove der.      

Bare hver tredje voksen tåler melk.

….og sist, men definitivt slettes ikke minst: Hjerneskader KAN gi nye evner. Dette kalles “påført Savantsyndrom”.

Wow. Man skulle tro dette var reklame for Illustrert vitenskap. Men det er det altså ikke. 

Jeg mener det er så utbredt blandt mennesker i dagens samfunn, dette med at blondiner “er dumme”, at man snakker og oppfører seg annerledes til de blonde. Er du blond kan du lett havne i et mønster der du til slutt begynner å utvikle en atferd som står i stil med, og som speiler hvordan omverdend behandler deg.

Eller du kan gjøre som meg: det stikk motsatte. Snakk tilbake med selvsikkerhet, skaff deg morsomt kunnskapslesestoff og lagre noen riktig så blonde fun facts som du kan ha for hånden når det trengs. 

….som du kan lese til klassisk musikk på ørene mens gråhårede kaller kakler og diskuterer svada noen bord bortom deg 😉

 

 

 

Da skylden for skylda havna på den gale hylla

 

Hold your horses ohmygod.notsohotmail.megadått@@@don’t-com

..right on case:

Jeg titter innom et par kommentarfelt, og tenker aldersgrense. For de som skriver alle disse frekke nonsens kommentarene, vil jeg tro for det meste må være fjortiser. 

Vi har sett eksempel på at de er eldre også, men jeg kan bare nesten ikke tro det utgjør den største prosentdelen.

Det er hakking, trakassering og mobbing på høyt nivå. “Gratulerer med graviditeten, eller operer bort den bollemagan ass! På tide å variere ørepynt! Du har dessuten for lav panne!”  

Hvem som har lav panne… ja det var det..

Som dere ser er det et av kommentarfeltene til Sraad.blogg.no jeg tar for meg her.

Jeg påstår ikke at alle disse nett-trollene, nett-huldrene og inter-nett-vettene er småtroll. Men det er den prosentdelen jeg skal ta for meg nå: de under 18 som av en eller annen grunn sitter foran en skjerm og trykker seg inn på opererte bloggere’s åpne arena.

Nei jeg er heller ikke enig i at unge jenter bør inspireres til operasjoner,  men her ligger ikke hovedansvaret hos Isabell. Hva med TV, kino og internett, som bugner av plastic fantastic? Her er det aldersgrense, grensesetting og ren oppdragelse som gjelder.

Nei jeg var heller ikke helt enig i alt hun stod for på skjermen i fjord, men det gir meg slettes ingen rett til å mobbe henne og psyke henne ned. 

Jeg er sterkt imot mobbing, samme hvor det foregår, og det er ikke ok å slenge fra seg illeluktende diaré eller spyklatter i kommentarfelt whatsoever.

Akkurat når det kommer til kommentarer om utseende, er det ikke greit uansett. Hva angår de fleste andre temaer, kan det godt hende man i utgangspunktet ikke mente det ille, og at blogger kan hende har misforstått. Men man kan ikke misforstå nedverdigende setninger om utseendet. Det dreier seg om en type objektivisering som disse ungdommene må ha lært et sted. Hvor? Ikke hos selve bloggerne iallefall.

Nei. Hun fortjener det ikke bare fordi hun blogger om utseende. Da hadde all verdens profilerte modeller, artister og skuespillere fortjent det også. Du mener alle disse hadde vært ene og alene ansvarlige for at barna dine påvirkes i negativ retning? Hvorfor får tenåringene lov se på alt dette i utgangspunktet, dersom du ikke har lært dem å tenke sjæl? Hvorfor er de ikke i skauen og lager pinnedyr når de er små, og sykler turer når de gror videre, og forhåpentligvis ikke forvandles til nett-troll..? Bedre med et ekte skogstroll, hva?

Hvorfor sitter de ikke i fjæra og studerer små sjødyr fra de er små? Der kan de sitte og spikke treverk når de blir større. Der jeg satt og skrev dikt dem gang da. Eller bare satt og tenkte..

Har dem forstått at melka kommer fra kua og at egg ikke vokser på trær? Ok da har vi basic. Grunnleggende. Videre bør de lære seg om mangfold og folkeskikk. Og sorry, men det er ikke bloggere som er ansvarlig for å lære dem det.

Hvis du mener de bør holde seg unna plastisk kirurgi, ja så er det ikke Isabell som skal lære dem det. Ikke ei nett-jente ved navn Sophie heller. Det er du, det, som skal lære ungdommen din det. Du sier det ikke er så lett når puppene bugner på nettet og ut av pc’n? Da sier jeg at du har følgende valg: forby internett utover skolearbeid / kontroller hva ungdommen din får med seg på nett / skaff psykologhjelp til din usikre og lettpåvirkelige ungdom eller rett og slett søk hjelp blant deres nærmeste. Prat åpent om det. Ta ansvar. Disse kompleksene ville plaget barnet ditt med eller uten en bloggverden. De forsterkes nok av media, og det eneste du kan gjøre med dette er begrensing, åpenhet og tiltak.

Hva er grunnen til at tenåringen din i det hele tatt er oppdratt til å bidra til at Isabell tjener penger, ved å sjekke ut bloggen hennes for å legge igjen dirt i kommentarfeltet, dersom du mener disse bloggene ikke påvirker ungen din i riktig retning? Du kan bestemme til denne ungdommen din er 18 år, det vet du jo. 

Hva er grunnen til at barna dine ikke har roser i kinnene av all frisklufta, men sitter med bleke ansikt foran en skjerm og surfer? 

En ting er sikkert. Det er ikke hu derre Isabell sin skyld. Det er ikke hun som fikserer. Hun blogger om veldig mye annet. Skriver sabla bra gjør hun også. Allright grammatikk. Det samme gjelder Sophie Elise. Det er de som kommenterer som fikserer.

Dersom gutta mine ønsket å bli modeller med trente kropper, og det var “feil”, var det min “feil” som forelder, at jeg ikke heller eksponerte dem for trærne i skogen, fuglene som kvitret og sandkorn mellom tærne, slik at de ikke heller fikk lyst til å bli metereologer, snekkere eller fugleeksperter.

Vi kan ikke sitte her og skylde på, og pælme sandkorn i øynene på et par unge bloggere av noe  velformulerende jenter som i 25 % av bloggen sin står for noe helt annet enn det vi ønsker å lære barna våre, når de samme barna sitter og observerer hvordan vi behandler henne, og i samme slengen lærer seg at mobbing er helt greit.

La oss face the fact. Vi skylder på husnisser, påskeharer og nissefar. Hva med å begynne å ta ansvaret selv for en gangs skyld. Vi voksne vettu…

Hvis datteren din på 17 år vil operere boobsen, fordi hun er inspirert av Sophie Elise, ja da har du som forelder feilet big time ved å la henne følge denne bloggen dag ut og dag inn.

Ja så burde du lært henne å klatre, tatt henne med på Tae Kwon Do, vist henne det lokale koret ellet kjøpt en fotball til henne da vel. Ledet henne “bort fra fristelse”  eller kall det hva du vil. 

Bare ikke kom her og påstå at det var de opererte bloggerne sin feil. 

Skru på kirurgiske katastrofer og vis kidsa andre vinkler av denne skinnende, bugnende medaljen, og start med å påvirke. 

For vet du hva? Da jeg var 15 år, stod ikke mamma og pappa og pekte på Metallica da jeg var deppa og lyttet til triste låter, Brenda og Kelly i Beverly Hills da jeg lengter etter å operere halve trynet så jeg ble pen, eller Spice girls da jeg syntes livet var kjipt fordi jeg hverken kunne danse eller synge. 

De tok ansvar, og oppdro meg.

De lærte meg om ekte verdier. Tok meg med uti potetåkern på øya for å jobbe inn ekstra penger, lot meg bli med mormor i fjøsstellet så jeg lærte meg hvor melka kom fra, tok meg med på pilkefiske i Vesterålen og lot meg smake farfars tørrfisk…

…og sist men definitivt ikke minst: lot meg skrive.. og skrive.. og skrive..

  … og viste meg at jeg var verdifull akkurat som jeg er. 

Denne nesa mi er av det spisse slaget. Synes jeg selv. Men nå er jeg 36 år og har forlengst blitt glad i den. Den er da helt ok. God luktesans.

Ryggsekken min er nå stappfull av gode og verdifulle minner som min familie ga meg. De tok ansvar for å lære meg om hvem jeg egentlig er. De slo av TV’n og sendte meg ut for å leke med vennene mine.

Alt dette fikk utseendet til å minke i betydning.

Fordi de voksne omkring meg gjorde jobben sin og tok ansvar for både indre og ytre trygghet. 

Ikke Metallica, Nirvana, Offspring, Brenda, Kelly Casino, Spice Girls eller Cindy Crawford. Cindy fikk ikke engang skylda for trafikkulykker. De som valgte å HENGE OPP PLAKATENE fikk skylda.

Og nå 

nå har den skylda

den har havna

på den gale hylla.

Ikke den hylla som er

gal og sinnsyk

men feil hylle.

God kveld i stuggu fra forbipolene.blogg.no

 

#plastiskkirurgi   #operasjoner  #bloggere

 

 

Mitt dukkehus og Even’s lekedyr

 

Home made lasagné står og freser i ovnen. Minsten sover, og jeg har trykt på pauseknappen.

Vi var ute og lekte i sola i dag, og Even var overlykkelig over at jeg bar ut bordet hans, stolene, og mitt (!) (😶) dukkehus. Kremt.

 

..ja og så Even sine lekedyr. For all del. De er Even sine. Og han TROR at huset også er hans.

 

Og NÅ våkna sjefen igjen. C ya 🙂
 

…nei, for svarte 😦😯😣

 

Når en misforstått verden får malt et bilde av sannheten, begynner det å demre for den omverden. Aaaha!? Slik å forstå altså. Var det det du mente..

Jeg har så lyst til å skrive om nettopp dette.

Og hva gjør jeg da? Jo, forbipolene skriver. Og hva gjorde jeg før jeg begynte å blogge juni 2015? Jo, jeg skrev. Med penn. Med tusj. Med telefon. Blyant. Det jeg hadde for hånden. 

Og hva gjorde jeg før jeg ble voksen? Da jeg var barn? Jo. Jeg skrev. I dagboka (Kindly Kitty Christell, eller noe sånn, het dagboka med det lange navnet), på brevpapir eller i skolebøkene.

Det bare er sånn. Jeg ble født for å skrive. I mine øyne har jeg ikke akkurat vært noe slags skrivemester, men jeg har alltid elsket å føre penna. Lage setninger på min egen måte av ord. Finne opp måter å fortelle hva hue mitt tenker på. Hva jeg forestiller meg. Videreformidle. 

Jeg tenkte at kanskje 10-30 stykk ville lese inne på bloggen da jeg startet. Det var ikke så farlig. Bare jeg fikk skive. Jeg mener; bare jeg fikk skRive. Og skrivefeil er noe av det klikkeste jeg vet. Som om det var “ei skive” jeg var fornøyd med… Anyway, jeg tenkte at mange ville håne meg for at jeg blogget. Men det fikk bare være, så lenge jeg fikk et sted å samle mine verk. Dessuten gjør det jo ingenting hva andre synser og mener, så lenge man har det bra selv. Jeg så for meg en bortgjemt blogg der jeg kunne gjemme mine skriblerier og bilder.

Jeg klør meg fortsatt litt i hue når folk gir meg vakre komplimenter for måten jeg skriver og blogger på. Som jeg skrev over her; det er kjærligheten for skrivingen som alltid har drevet meg. Jeg har aldri sett på meg selv som noe talent utenom det vanlige. Jeg bare simpelthen elsker å skrive, og har aldri selv helt forstått hvorfor.

Men det demrer..

Ok. Så er jeg flink til å ordlegge meg skriftlig. Derfor ville mine lesere nok fått latterkrampe og bakoversveis hvis de hadde fulgt meg en hel dag og hørt meg muntlig. For jeg kjenner absolutt ingen som et så helt på jordet til å ordlegge seg MUNTLIG, og som deretter også blir misforstått så mye, som jeg. 

Sammenlagt må jeg vel bruke ca en halvtime time av dagen min på å forklare folk at jeg definitivt IKKE mente DET, men DET! 

Det kan være bagateller. Som at jeg står ved disken i en restaurant, ferdig spist og ferdig betalt, og klar til å spørre om kaffe. Jeg er treg i talen i blant, så jeg sier: :…øøh.. øh.. e det.. kaffe..?” 

Uheldigvis har en kunde før meg satt en brukt kaffekopp samt et brusglass på disken. 

Servitøren bak disken sier: “Ååå beklager! Jeg skulle ta den kaffekoppen. Ja. Det ER kaffe. En kaffekopp er hva det er. Var det noe mer…?” 

Og så må jeg bruke noen minutter på å forklare at jeg absolutt ikke mente å klage på kaffekoppen der, men at jeg lurte på om de hadde kaffe.

Det er som et barn som lærer seg å snakke, for svarte… Du vet, den lille pia på tre som til stadighet må forklare at “Neiiiiii! Jeg mente ikke det! Men DEEEET!!”

Hver gang jeg oppdager at folk har misforstått meg, peser jeg, så puster jeg, og så puster og peser jeg meg gjennom det. Og håper på det beste. At de skal forstå.

Men tenk på alle de gangene jeg IKKE oppdager misforståelsen?? 

Tenk hvor mange som går rundt der ute og rister på hodene sine etter en 5 minutters prat med hu derre forbipolene i gågata, som f eks sa at hun var på vei til en kafé fordi hu ikke gadd å drekke dassvann? Oh lord, hadde de bare visst at i Helene’s verden betyr dassvann det vannet som renner i springen på dass. Ikke selve vannet i dass. Så hun ville ha vann fra kjøkkenspringen i en kafé… ahaaa ja..

Og hva med alle de gangene jeg virker treeeg fordi jeg misforstår selv? Altså det er storforbruk av qtips her i huset, og vi renser de øra altså. Men det KAN muligens hende jeg tror du står der og sier at det nettopp ble “time-out” på ungen din inne på kjøpesenteret, mens du ser skremt ut når du ser på meg i det jeg babler videre om time-outer og barn. For du mente “thai-mat”. For svarte..

Og det fæleste er kanskje at jeg høres ut som jeg gråter når jeg får latterkrampe. Og ingen er sånn til å le av som meg selv, så det er stor fare for at du får oppleve meg krampe meg gjennom en slik pipete tårevåt latterseanse.

Sorry. 

Men sånn er det bare.

Jeg har vurdert å ta et kurs i å gjøre seg mer tydelig forstått. Jeg har prøvd å snakke tydeligere. Men falt tilbake i gamle vaner. 

Min egen mor har vent seg til å si: “Ehemm…  …vvvaaar det dét jeg hørte du sa, du mente nå, Helene, eller?”

Og da var det som regel ikke det.

Ha en tydelig tale dag, og kos deg du som gjør deg forstått. Mens jeg som vanlig skal forklare meg gjennom dagen. Yeah.:)

 

The picture-way-day 30 sec 🌳👢🌺👶🌻👱👟🌼🌲


 

Dette innlegget skal ta i ca 30 sek å sjekke ut. Jeg lover å holde kjeft, og la bildene tale for seg. Mellom bildene skal jeg ikke skrive så mye som en hei hå en gang. Ha en fin kveld, hilsen Lykketoppen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Verdien av vennskap: Moos og Bippeline

 

Det var en litt…
 

 

…vel, litt sånn kjip dag. Selv om sola skinte ute, skinte den liksom ikke over mitt hue tidligere i dag. Kanskje var det fordi jeg gjemte meg på soverommet oppå loftet i noen timer fordi jeg ikke ville støte på sinnasnekkern som skulle montere ei hylle på kjøkkene mitt. Det siste han sa sist gang jeg så han, fredag, og jeg hadde renset hele det hylleløse skapet for all verdens rot og kjøkkenutstyr kvelden før, var: “Da bli det itj nå hyllj!” Og det bare fordi jeg mumlet at han kunne nå ringt og laget avtale. 

Etter “hyllja” var montert, og jippi for det (jeg mener det. Takk sinnamann, bra snekra. Og bra rydda etter seg. Klapp klapp.) , landet jeg på sofaen min. Litt sånn deppa. For jeg hadde flere timer foran meg før lille Even kom hjem fra pappan sin, so WHAT TO DO? Jeg er en naturlig work girl in heart, og liker at ting skjer…

Christina, kaffe? Kanskje. Lotte, Stjørdal calling. Maybe. 

Så ringte jeg verdens beste kompis i finvær og uvær: Morten / minstemann / Moos. Det tok ikke mange sekundene før han sa: “Ja men da går vi oss en tur i finværet da, ikke sant? Besøke morsjan i sentrum. E du me?” Jeg dønn:”Gi mæ en halvtime, så e æ der!”

 

 

Bla bla bla

 

 

Skravle flire skravle
 

 

 

Dette er faktisk verdens beste Bjørg. Jeg er så glad i en herlig kaffeprat med denne dama, you have no idea. Da jeg gikk gravid og bar på lille Even, trodde naboene til Mortens mamma at han var pappan hehe. For vi var innom ganske mye. Morten var en av de som virkelig stilte opp den tøffe tida. 
 

 

I morgen skal vi mest sannsynlig trille innom Bjørg med Even også. Stolte mamman jeg gleder meg, det skal bli gøy.

 

 

Nå har jeg landa i sofaen igjen, atskillig mye bedre humør. Even kom hjem blid og glad, og lurte den snille pappan sin med å gråte høyt da han skulle dra, men straks døra var lukket satte han på seg et skinnende smil, og lo som den luringen han er. Litt av noen skuespillere disse barna. Men en ting er sikkert, ingen tvil om at han er glad i pappan sin, gutten.

Det er fjernkontrollen, fruktfatet og meg. And I love it. Livet ruler igjen. Jeg tåler noen dårlige dager. Det er bare å vri dem om til solskinnsdager. Og går ikke det, kan man legge seg om kvelden, vel vitende om at man skal få en ny slik en i mårå, med fargede ark og tusjer til. Tegneark og blyanter til. Maleskrin. Eller noe i den duren.

Jeg har noen morsomme hemmeligheter. 

Gleder meg til å dele dem med dere snart.

Nei jeg er ikke gravid. Og nei, jeg har ikke fått meg darling.  

Good evening, over og ut fra lykketoppen.

Dagens glimt

 

Ferske glimt fra dagen i dag. Det er så knallvær over Trøndelag, og jeg digger digger digger det!