En flamme som brenner et barn, får barnet til å gråte. Etterhvert som årene går stilner gråten.

En flamme som brenner en voksen person, får først og fremst denne voksne fly forbanna.

Som en av mine nærmeste nylig sa: “Det e lov å bli forbanna!”

Ja. Så lenge barna mine er skjermet for det, kan jeg godt bli forbanna. Nå på kvelden, kan jeg kjenne på det. Minsten sover, og jeg kan kjenne på hvor sint jeg er, i det jeg pælmer koppene inn i oppvaskmaskina og tørker kjøkkenbenkene fri for dirt.

Jeg tørker samtidig livet mitt fri for dirt. Befrier meg fra tullete løgner, trusler om suicide tanker, manipulasjon, brutte avtaler og barnslige utbrudd.

Noen mennesker spiller på offerrollen. Lyver og utnytter deg, og faker smil opp i trynet ditt. Til slutt begynner du å spekulere. Hva er det som lukter falskt? Hvorfor sier vedkommende ja takk, og når du entrer stua og serverer, får du kritikk og hånete latter. H*n kan nemlig ikke spise det der. Må da skjønne det.

Den ene dagen gjør h*n avtale med deg. Skal komme til det tidspunktet. Du avlyser ei greie samtidig som du takker nei til kaffe med ei venninne du ikke har sett på lenge.

For du vil stille opp. Vil bidra. Hjelpe et menneske med en brukken fortid.

Du har ikke sett bevisene. Men du kjøper den uskyldige fremtoningen. Det meste av det som sies er sant, vel?

Vedkommende beskylder dine venner for væremåter som hører hjemme i et grisehus. Du kjøper det ikke helt.. Begynner å tenke..

Du rer opp senga på gjesterommet. Over and over again. Du rydder. Du vasker. Du gjør alt. Du bryr deg, og setter av tid til å prate. Gir råd. Prøver å få personen til å le.

Ja det er ingen tvil om av du bryr deg langt der inne fra hjerterota.

Men det er heller ingen tvil om at det hele har vært et så stort spill, at det aldri i utgangspunktet, og i sannhetens navn, var ekte. Og hvem kan bry seg om noe som ikke eksisterer? Noe som aldri hadde et eneste snev av sannhet i seg.

Var det løgn? Var DET også løgn?

Et barn blir brent, gråter, og skyr ilden.

Jeg er voksen. Jeg brenner meg, og freser tilbake mot den frøsende flammen. 

Du skremmer ikke meg til tårer, med et brennende ønske om å såre det du er misunnelig på.

Vårt hjem er samhold og glede, og vi velkommen alle inn i det. Vårt hjem er trygt og godt, og vi deler det gjerne. 

Du greier ikke å såre meg med dine egne brannsår. Er de ekte, de sårene? Er det sant? Uansette var jeg her for å lindre dem. Var jeg her og redde opp din seng. Uansett var jeg her og brukte av min tid på deg. 

Og alt jeg fikk tilbake var et falskt brannsår. 

Altså. Et ikke-eksisterende brannsår.

Nå har minuttene blitt til timer, og timene til joggetur, dusj og lullaby på senga til minsten. Han har sovnet. Han er trygg. Eldstemann sover godt hos pappan sin. Barna mine er glade og fornøyde i drømmeland. Ingen truer deres tilværelse, og de skal spise frokost i morgen med smil om munn. 

Jeg håper du også er trygg på hvem du er. Inni deg. Håper du er trygg, i det jeg sier adjø.