HelseNorge kan være vel og bra. Mye går på skinner, ja veldig masse av dette landets støtteapparater funker vel og bra.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så hva gjør du når du begynner å føle at noe skurrer? Hva gjør du når tonen du blir snakket til med, sørger for å tråkke deg med hver eneste uke, når du har et utgangspunkt der du en gang i tiden ble styrt nedenom og ned av diagnoser, lav selvtillt, ikkeeksisterende selvbilde og smertefulle erfaringer?

Jeg er avhengig av to typer medisiner for å holde meg helt frisk fra min diagnose. Jeg var så syk for 7 år siden, at det skremte vettet av meg da jeg våknet opp til tidenes mest druknede depresjon, etter en dyp titt nedi kaninhullet. Null selvtillit og en trang til å hoppe fra noe dødelig stort, styrte hverdagen min, og jeg satt krøket på stuegulvet mitt mens jeg skalv, gråt og ba.

Så jeg klamret meg fast til dette stedet’s oppfølgingstjeneste. Det syntes både tryggest og mest riktig at dem styrte dette med å legge opp riktige doser og leverte meg medisinen. Hun som fulgte meg opp var enormt viktig for meg under det siste svangerskapet. Hun hjalp meg gjennom tøffe tider.

Heldigvis ble hun etterhvert gravid selv. For et så snilt menneske som henne, bør ha barn. Såkalt heldig barn, sådan. Med en god mamma som har alt å tilby. 

Magen vokste og permisjonen banket på døren. Det var på tide med en ny dame til oppfølging. 

Hyn hadde en helt annen type tilnærming, og det hun hadde å snakke om var meningsløse greier som sine rike venner og hvordan hun stusset på at disse ikke bestilte det dyreste. Hun snakket om min forrige kontaktperson, og fortalte om hvordan det stod til midt oppi hennes permisjon der hjemme. At det var vanskelig for min tidligere kontaktperson, fordi mannen hennes var mye ute på sjøen og jobbet. At den type hverdag liknet på en alenemortilværelse, og at mannen forstyrret hennes rutiner. 

Det sier selv; jeg behøvde ikke å vite alt dette. Mulig ville hun ta eksempel ut fra sin omkrets for å få ha noe å snakke om. Mulig trodde hun jeg trengte dette. Men baksnakking er drittslenging, og hvem var hun til å bestemme seg for at jeg behøvde all denne informasjonen. Hva med å bli kjent med meg først?  Fra før er jeg ømfintlig på tillit, og all denne uprofesjonelle praten om andre var mer urovekkende enn tillitsvekkende. Jeg begynte å være mer opptatt enn jeg kanskje var de dagene hun ringte. Andre i teamet leverte medisindosett til meg på kveldene.

Så begynte de å glemme meg. En kveld måtte jeg ringe dem etter kl 23.00 for å minne dem på at jeg måtte ha medisinen min. Da kom det en mann, og han takket nei til å ta med medisinen jeg hadde hentet ut som avtalt på apoteket. Dette fikk jeg kritikk for senere den uka, at jeg ikke hadde levert medisinen. 

En annen bruker av tilbudet som jeg kjenner, opplevde konflikt med den nye oppfølgingsdamen. Vi skulle egentlig ha et møte med sjefen for oppfølgingstjenesten om dette. Men så skværet kontaktdamen opp med hun andre. Meg ordnet hun aldri opp med. 

Nye situasjoner oppstod. De snakket til meg i en kvass tone, og jeg gråt og fikk vondt i magen av hele opplegget.

Nå ble tonen enda verre fra de andre ansatte i oppfølgingstjenesten. Mandag denne uken tenkte jeg å sjekke hvor mye oppfølging en upopulær bruker får dersom man ikke lot høre fra seg. Jeg hadde hentet ut medisiner. Ingen ringte. Helt stilt. Tirsdag, altså i går, ringte en for meg ukjent mann fra oppfølgingstjenesten, og sa jeg kunne legge opp medisiner selv dersom jeg ville. Jeg vet ikke om det er lov i det hele tatt, men jeg gjorde nå det da. 

I dag ringte den ene sjefen for oppfølgingstjenesten. Han lurte på når jeg kom med medisinen så de kunne legge opp den til meg. Jeg fortalte som sant var, at jeg hadde en avtale med en annen som ringte derfra i går, om å legge opp medisinen selv.

Da sa han i en lite vennlig, heller hånlig tone: “Ja ska du fortsett med det da eller Helene? Eller ka tenke du??” 

Jeg sa han måtte ta opp dette med min kontaktperson. At det er opp til dem å bestemme dette. Ikke mitt felt, dette her..

Da fortalte han at hun, min oppfølger i tjenesten, satt på rommet ved siden av, at jeg kunne snakke med henne. 

Jeg forklarte henne at det var forvirrende å forholde seg til 3 ansatte i oppfølgingstjeneste  med 3 forskjellige beskjeder og null kommunikasjon seg imellom, på under et døgn. 

Etterpå fikk jeg på ny denne smerten i mellomgulvet. Tårene presset på igjen. Som når en flokk står omkring deg og tydelig viser deg over tid, at de forakter deg. Så går de unna innimellom, for å ha sine møter uten deg til stede, for så å komme tilbake og bruke skarpere stemmer og mer hånete setninger.

Jeg ringte og fikk snakke med en fjerde mann. Tårene trillet og stemmen brast, mens jeg fortvilt prøvde å forklare hva alt dette gjør med meg. 

Han sa: “Du står fritt te å takk nei te tilbudet, Helene.” Han gikk i forsvar og kunne ikke brydd seg mindre om hvordan dette påvirket en bruker med bipolar.

Jeg føler meg hånet. Kjenner meg nedpsyket og trist hver gang dem snakker til meg i den kvasse, nedlatende tonen. 

Jeg er alene i huset med en liten ettåring. Noen ganger med både en ettåring og en seksåring. Satt på spissen:  ikke en gang oppfølgingstjenesten ville stilt opp, gjort jobben sin og reddet mandagskvelden for ettåringen min denne uken dersom mamman hans fikk et illebefinnende eller skadet seg alvorlig. Hvilke  oppfølging er det? Er det mitt ansvar å ta kontakt, jeg som er bruker? Er det en ansatt til ansatt-relasjon vi har her?

Ingen vits i å klage direkte. Ingen vits i å si fra til den derre sjefen. Heller ikke hun kontaktdamen som helst snakker om sine kollegaers privatliv heller enn å spørre meg hjordan det går. Beklager fra henne kan man se langt etter. Man må skjerme seg heller, og la dem være. 

So what om et par oppfølgingsberter og noen oppfølgingsdudes ikke liker meg. De fulgte ikke opp, men tråkka meg ned. Så da er det vel bedre å levere denne klagen til kommunen der jeg bor, slik at man iallefall har sagt fra før man rusler videre. Kanskje man kan bidra til at andre brukere blir fulgt opp oppover motbakkene sine, i motsetning til å bli sparket mens de ligger nede for telling mens de prøver å kravle seg oppover.

Jeg, for min del, finner meg hverken i mer bull eller shit fra slike som forsøker å hindre meg “i å tro at jeg er noe”, så nå banker jeg gjerne i bordet så det rister fremover. Ingen fare for å bli mer upopulær, og kanskje klarer man seg aller best uten falsk “oppfølging”.

For når blir helsevesenet kaldt der det bør være varmt? Kan det blir for profesjonellt? Og skal brukere tas på alvor dersom de føler seg tråkka på? Eller skal man stue alle slike klager sammen i kategori vrangforestilninger, bare fordi man kan?