Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

En pupp! To pupper! En rumpe! Iiiik en TÅ! I 2016 later vi som om vi tåler vi relativt lite før vi forskrekket plopper ut med et søtt lite iik og et uskyldig “hærreguuud!”. Nei vi kan knapt titte i speilet etter dusjen. Langt mindre bade på et badeland og dusje sosialt.

Det florerer porno på nettet. Vi objektiviseres. Bladene i hyllene er nakne som bare fy. Dette finner vi oss i, går forbi; legger varene på båndet, betaler i kassa og rusler videre.

Men nå! Nå altså! Nå har a Anna Rasmussen bak bloggen Mamma til Michelle faktisk posta et innlegg på denne bloggen, der du forøvrig ikke blir pepra med det, som i butikken, men må klikke deg inn for å lese og se: Et bilde med to sensurerte gravidpupper! Sammen med typen!!! 

Makan!

Tenk å gjøre det, tisker det norske folk hviskenede til naboen! TENKE seg til makan til frekkhet! 

Anna får reaksjoner. Stygge mail og meldinger.

Jeg skulle nesten bare såvidt respektert disse reaksjonene dersom den samme ligaen hurpetupper og fjasetasser hadde reagert likens hver gang de går forbi pornoen i dagligvarebutikken. Dersom de OGSÅ DA sende inn de samme stygge mailene og kommentarene til redaktørene bak ethvert pornoblad. Forutsatt at disse mailene var ENDA strengere, siden disse bladene er både frekkere enn Anna Rasmussen, usensurerte og vises uten at man må velge selv å se det.

Noen har bestemt seg for hva som er sexy. Hvilke sprekker her og der på kroppen som skal ha med den intime sammenhenhen mellom menneskene å gjøre. 

Opprinnelig skal en rumpe bæsje. Sørge for at kroppen kvitter seg med avføring. Men noen har bestemt at ei rumpe skal ha med sex å gjøre. Personlig mener jeg at armen min, som dere ser på bildene her, rent visuelt er like vakker som ræva mi. 

Opprinnelig skal pupper være matfat. De skal gi liv. Surnet melk har i utgangspunktet lite med sex å gjøre. Men så har menn altså bestemt at puppene er deres greie. Foran babyene. Foran kvinners rett til å la pupper være matfat, for så å la dem henge fritt for skue. Pupper er mannens greie. I mannens hode. Paranoide vrangforestilninger, detimot, er visst noe annet.

Anna Rasmussen har skjønt det. Puppene er barna hennes, og hennes greie. Dersom samboer Jan, hadde vist sine reservematfat i form av noen uidentifiserbare mannebrystvorter, hadde han nok ikke fått en eneste kritisk kommentar.

Men ingen. Ingen kan kritisere meg for å vise den fine arma mi. 

Og når det er sagt: skjerpings! La Sophie Elise få blotte puppen i fred, og la Anna få poste et høyst uskyldig og morsomt bilde inne på sin egen blogg, in peace. Begynn først og fremst å gjøre noe med all pornoen du utsettes for daglig, uten særlig valg. Hvis det plager deg. Og du har tid til det. Og du mener det er viktig nok til å sette av tid til og prioritere. 

Feminismen lenge leve.

Dobbeltmoralen gå og ta en bolle!

Hilsen hu derre  #forbipolene

Det klinger som lyden av iskaldt bekkevann som sildrer tørsteslukkende på toppen av fjellet du har besteget med pust, pes, brask og bram. Jeg vet ikke hva brask betyr. Ikke bram heller. Vet ikke engang om det finnes et uttrykk som heter “med brask og bram”, men jeg vet godt hva det betyr å bestige et fjell, for så å finne deilig drikkevann..  Vel, i sekken stort sett. I ei flaske. Kremt. Men la oss heller se for oss en deilig, sildrende bekk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Først og fremst for lille Even, som har besteget det toppfjellet det er å være sammen med den crazy maman sin twentyfour minus noen timer i uka sammen med pappan sin, i snart TO ÅR! Han har rullet, krøpet, stablet seg, gått og løpt (omkring den disserumpemamman her) seg bit for bit opp dette fjellet med bare minus TO overnattinger hos mormora si. Og en av de to overnattingene var det jaggu den mamman her som la han ned for kvelden, da også.

Han er så KLAR for action, den gutten. Er så dønn lei av den muttra si, at han kunne snublet kråkfot på henne så hun trillet nedi kjelleren slik at han fikk en stund uten den derre gamla gaulende på I will allways love you og Think twice, mellom husarbeid og matlaging. 

Han enser meg nesten ikke når jeg henter han hos mormoren sin etter en overnatting, og kunne godt vært lenger. Mormoren kan dessuten fortelle at gutten min har sagt “mamma” en eneste gang under oppholdet. 
 

Jepp. Så sant så visst, den deilige, iskalde bekken som sildrer så vakkert der oppe på det bestegne fjellet, heter “Barnehage”. 

Den dagen gutten min begynner i barnehage til høsten, kan han endelig begynne å slukke tørsten. Tørsten etter å leke med modelleire med andre barn, synge klappesanger og alle barna hopper, mens han fryder seg over et fysisk miljø som stimulerer sansene hans.

Så i går ruslet vi en tur og besøkte barnehagen han skal begynne i, for andre gang. Jeg har inntrykk av en profesjonell barnehage, og ser at Evengutten min trives på avdelingen han skal begynne i. 

Selv har jeg også en bekk som venter sildrende på meg til høsten. Nemlig all denne tiden hvor jeg kan senke skuldrene og med god samvittighet fylle dagene mine med akkurat det jeg ønsker selv. Jeg kan skrive mer, intervjue og jobbe. Tiden kommer til å være bare min fra mandag til fredag, noe jeg ikke husker hvordan var. Min bekk heter “utvidede horisonter”, og er for meg veldig spennende å se frem til personal business-days. 

Sildrende bekker på fjelltopper, har sin egen sang. Bare du hører lyden av gevinsten som venter der. Ingen andre hverken ser eller hører bekken der nede fra. Du som har tråkket, pustet,  pest og presset deg opp mot din egen topp, kjenner smaken av premie og hører lyden av tørsteslukk. 

Min lille venn, vi er snart fremme ved en ny milepæl. Minsten min, du vokser deg fra det lille babyansiktet ditt og inn i et nydelig guttefjes. Fremtiden vil vise deg veien videre, og disse tidene vil snart være nådeløst ugjenkallelige. Vi skal nyte det. Vi skal kose oss der oppe på toppen, mens vi drikker av fjellvann og soler oss i glansen av nye tider. Det er på en måte litt trist at dagene der du og jeg har masse tid sammen, snart er over. 

Men vi trenger dette drikkevannet, både du og jeg. Fersk næring. Fresh temperatur. It’s cool, baby. It’s cool, boy. Så kom la oss stupe uti det, vennen. Det er snart tid for to sildrende bekker og nye landskap.

Jeg kan ikke føkke lykke, som Marte bak Casa kaos. Vi bor tross alt på lykketoppen, og jeg er bipolar med hell mot happyside.  Jeg har mange ganger i livet vært ukritisk glad, og jobben er å ikke være så sabla lykkelig. Men jeg kan føkke fisefin så mye jeg bare vil. Snart er jeg ferdig med å lese Marte Frimand-Anda’s bok “Føkk lykke”, og den er så bra at jeg gruer meg til jeg har lest den ferdig. Tror jeg må begynne å lese bloggen hennes, Casa Kaos, for hun skriver så bra.  Jeg har lovt henne oppdateringer omkring den herlige boka hennes, underveis mens jeg leser. Dette er en av dem, så denne er til deg, Marte: Inspirert av deg har jeg føkket fisefin i dag, so wath us do that:

Nå føkker jeg fisefin. Sofaen er inntatt og vi promper om kapp. Even ler så han rister hver gang det durer i baken, og det ser ikke ut til at noen av oss helt tåler alt glutenet vi har stappa i oss i dag. Boller, polarbrød og hjemmelaget hvitsaus til fiskebollene, med maaasse mel oppi. Vel. Overdrevet, sånn sett. Det var 2 spiseskjeer. Men magene våre synes “masse”. Jeg tror til og med naboene hører det. Men hey, Divanelys nabo, det var deg vi fikk boller av. Kremt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Joggebuksemamma har jaget bort pyntamamma, og jeg brer meg utover min sofaplass. Tenk om noen så og hørte oss nå? En ting er å skrive det her. Noe helt annet er us live. Vi sang og danset til Celine Dion med …vel.. husker ikke …en eller annen ballade, og etter det, den der “oooh baby baby it’s a wild world, I’ll allways remember you like a child, girl” . Vi sang høyt. Eller, jeg sang høyt. Even skvetter ikke lenger, han er vant til at mamma forvandles til et høyt og skjærende slags skremmende instrument når hun skal synge en trall. Det er altså verre med naboene.

Mens vi danset og jeg gaulet, kom jeg til å tenke på en viss konfirmasjon om 11 år. Tenk om jeg kunne synge vakkert: “I’ll allways remember you like a child, girl” til mitt kjære fadderbarn Tuva akkurat den dagen.

Noe så latterlig. For jeg tåler ikke sånnt. Det ville blitt en blanding mellom gråt, latter og falske toner. Stakkars Tuva ville aaaaldri never ever tilgitt meg. Ever.

Siden balladedansesang og fiskeboller, har vi altså landet putrende i sofaen, både Even og jeg. 

Even sjekker tåfisene sine, og det er ok. De er på plass. Ingen tær ramla av i dag heller.  Og den prompen. Det var ingen fjert det, gitt. Tid for bleieskift igjen. Vent litt der mamma, bare prøv å ta meg, jeg skal bare rockedanse fiskeboll; ned på den bleierompa to tre ganger først, @@@hhh!

Jeg må stoppe den bleierompa i å danse mens jeg skifter bleien. Det er forøvrig stappfull bleie nr to i dag. Minsten er glad i mat for tiden. Og det selv om Toro og jeg er skikkelig gode venner!

Jeg prøvde å føkke lykke i dag, Marte, men jeg greide det ikke. Klarte ikke å dy meg. Mååååtte liksom være flinkismamma og ta med Even en tur i barnehagen han skal begynne i til høsten. Og jeg skal tilogmed skryte av det etterpå her på bloggen. Fysjom da. 

Men når jeg titter litt nærmere på det… … sånn helt ærlig: barnehagen er rett borti høgget her, og det var lettere å bli med han en tur dit så han fikk hilse på barna der, enn å sette meg i en eller annen sandkasse og se fornøyd ut. Eller leke dissemamma på en sånn sofadag som dette. Ja SÅNN var det ja..

Så da greide jeg å senke skuldrene og dumpe lekeplassmamma til fordel for en kaffe med de hyggelige ansatte i barnehagen-mamma, mens Even lekte med store flotte barnehageleker.  Flinkis mot seg selfies, Helene! Klapp klapp, heia sheriffmamma, og screw mammapolitiet bigtime.

Nå kan du vippse deg over til Casa Kaos sin wonderblogg, right here:

http://casakaos.blogg.no/

En helt ny dag med selveste deg

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sånn en liten gutt

En bitte liten kropp

I fjor var du en baby

De dagene er forbi

Nå vokser du raskere enn blomstene i veikanten

Ord skal smakes, og livet tygges forsiktig

Farger og lyder svelges

Klemmer fordøyes

Så veldig veldig liten

Og så bestemt et lynne

Du er større i mine øyne, enn liten kropp du er

Jeg kan ikke forstå at disse dager skal fosvinne

Forsvinne ut som minner, og bli til historikk

Lille gutten til mamman sin, så veldig go og snill

Jeg har vunnet enda en dag med deg

I livets lotteri. Den største gevinst en kan vinne

En helt ny dag, med selveste deg 💙

Klokken 21.45 i kveld, får du 60 minutter Stjørdal på TV2. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Greier de to kjekkasene Morten og Einar å redde Tørnquist? Nei Ramm. Nei. Greier Ramm og Tørnquist å redde Stjørdal? Greide Stjørdal å redde dem dagen derpå? 

Jeg hørte det ble Senkveld, nemlig, der Thomas og Harald ble byttet ut med herligste Cornelia T. og Stig Ole T., og kulissene het Bamse’s pub.

Ramm, Tørnquist and the TT’s, hvordan gikk det egentlig? Akkurat det får vi ikke se, for da var kameraene skrudd av. Men dagen derpå, den får vi nok se.

Vi gleder oss til å sjekke ut den derre bussen. Ser frem til å se MCfolket ruse foran puben. Ja, i kveld får vi se god gammel stemning på puben vår. 

Hva mer er det vi får se i kveld, tro? Vi har hørt at publokalene skal rives. Og vi river oss i håret av det..

…men kan det hende at dem pønsket ut en aldri så liten lur plan der inne i nattemørket, Cornelia (bildet over), Stig, Morten og Einar? 
 

Vi får se vi får se..

Jeg sitter benket foran TV’n klokka 21.45 i kveld. Gjør det du også, og se den trivelige byen vår bli reddet mot sniksossifisering av to snille komikere på redningsferd gjennom vårt langstrakte land.

Jeg har noen nydelige venninner som har mistet sine mødre. Denne teksten er til dem, og kom stablende ned i hodet mitt da jeg satt i kirken i dag, da vi tok et siste farvel med nok en snill mamma, altfor tidlig. Med tårer i øynene i sympati med den godeste og vakreste familie du kan tenke deg. Englefamilie, vel oppdratt av sin mor og sin far. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nærvær. Farvel. Nærvær og farvel. En nådeløs endestasjon, og vi mennesker må bare godta det. Gråte oss fortvilet, og finne oss i det. Det er både grusomt vondt og et vakkert nærvær. Jeg kjenner det alltid der sittende på kirkebenken. At himmelen er her blant oss, og at tiden langtfra er lineær. Et helt rått og ærlig nærvær.

Kjære foreldre i himmelen. Leser dere dette? Ser dere oss i hverdagen? Eller venter dere ved perleporten? Sender dere oss tanker, eller snakker dere med oss i drømmeland? 

Vi savner dere. Savner dere mødre, og savner dere fedre. Savner dere, savner dere.

Kjære venn i sorg. Legg merke til drømmene om natta. Men råd kan jeg ikke gi. Jeg har for stor respekt for din egen måte å klatre dine motbakker på, til å innbille meg at jeg kan gi deg råd. Jeg kan bare være her. Vi kan gå turer som før. Jeg vil så gjerne lytte, men jeg vil ikke trenge meg på midt oppi denne sårbare sorgen. 

Heaven mama er av kjærlighet. Hun elsker sine barn, ikke bare til døden skiller, men til evig, evig tid.

Og hun er så stolt av dem. Det vet jeg. For det sa hun.

Jeg kjenner så mange som hadde ledd så de ikke bare hadde ristet, men shaked it all the way fra sofaen og ned på gulvet, der de hadde latterkrampet seg mot gangen og på trynet ned kjellertrappa, hvis jeg hadde sagt “jeg er en rosablogger!”

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For Madonna kan ikke bli Dronning Sonja. Dronning sonja kan ikke bli Tutta. Tutta kan ikke bli Linni Meister. Og Linni Meister kan ikke bli Nils Gunnar Lie.

Du kan godt prøve. Prøve å bli noen andre enn den du er. Men før eller siden kommer alle til å gjennomskue deg som om du levde i en gjennomsiktig boble. Hvis du vil drite deg ut i den, kan du gjøre som Thomas Gjertsen gjorde i serien “Helt perfekt”. Drite i bobla. Avsløre for hele verden at du er en fake it fake it. Men det anbefales ikke å gjøre det på den måten.

Jeg visste dette med den manglende relasjonen mellom meg og rosafargen da jeg startet å blogge. Hadde visst det lenge. Jeg er en forfatter, en poet, en freak of nature, og en langtfra pen nok/deilig nok, aldrende dame, som heller ikke har lyst til å kalle seg rosablogger.

Hvem fant opp dette ordet? “Rosablogger”… Hvilken misfornøyd journalist laget en bås som alle bloggerne i fordomsøyne skulle presses nedi? Hva med oss skrivekuene? Oss hverdags-svinene? Kaklehønsene? Forfatteroksene?

Jeg er ei slags ku med jur for hengende. Ingen rosa bimbo med sprettvorter og feilfritt ansikt. Noen ganger ser det ut som en svinesti her. Ikke plettfritt med nøye dekorerte muffins og vakre duker med freshe blomster. Aldri dekorerte muffins, in fact. Når jeg skriver, er jeg er hissig okse, og kjører på for å få satt de ord på alt og ingenting. Jeg kan se rødt. Men ikke rosa.

Stemmen min er ikke sensuell, nydelig og litt kledelig rolig hes. Jeg kakler som høns gjør. Snakker med iver, og konstanterer innimellom at stemmen min må være påvirket av waaay2much testosteron. 

Jeg har hårete legger akkurat når det passer meg. Ingen flat mage her. Jeg spiser altfor fort, som en altfor sulten gammel kaill. Jeg har ingen rosa pc. In fact så har jeg ikke en pc. Jeg blogger alt per mobil. Og da mener jeg også bildene. Fordi det er det jeg vant til. Fordi jeg ER mobil. En mobil kruttelutt av en hyperlevende fjøstøs.

Mens jeg nå er inne på temaet, undrer jeg… tenker jeg…  at det er jo absolutt ingenting galt i dette med å være en glamorøs rosablogger. Altså. Jeg tror ingen uten 10 nannyer greier å opprettholde sin lyserosa tilværelse utover sin alker første barseltid. Men uansett, all ære til alle som klarer å holde seg fresh, sexy og groserosa på den bloggete måten.Toppers det, så alle  i andre har noe å beundre og titte undrende på.

Selv har jeg helt siden ungdomsalderen hatt helt andre interesser. Enn hva? Ja, enn hva? Hva er egentlig interessen til en såkalt rosablogger? Kan en rosa blogger høre svart musikk? Som Metallica i gråsonen, og black heavy metal? Kan en rosablogger kjøpe klær inspirert fra grungeperioden i tidlig 90tall? Kan en rosablogger tulle og fjase selvironisk? I det hele tatt dumme seg bittelitt ut? Kan en råsa blågger jogge kun for å reparere sitt ukonsentrerte hue, uten å telle kalorier, men for å produsere endorfiner? Kan en rosablogger ha cellulitter på lårene? Uten å skjule det/gjøre noe med det?

Hva er det de rosa reglene går ut på?

Jeg skjønner at jeg har det lett når jeg slipper alt dette. Jeg kan vise fram lårene mine og gjespe: “Jamen så haaar jeg da aldri påstått at jeg er råsa!” Samtidig som jeg søler kaffekoppen min ut over halve kaféen på vei mot bordet. Der jeg skal sitte ALENE. Med vilje. Uten rosa skam.

Jeg slipper å tenke på siste mote hver gang jeg rocker meg gjennom mitt, for tiden herjede, klesrom. Slipper å prøve å være utseendemessig goddamnedperfect, og det er bra, sånn som jeg seeeer ut uten make up. Shit, det hadde vært tussi. Tussi å være rosa tassi.

I skrivende stund er jeg usikker på om noen av dagens bloggere egentlig er completely rosa. Jeg gjetter mer generell regnbue jeg, altså. Leser lite blogger, men når jeg først gjør det er det pretty damned nonstop-pose. Ganske variert, med andre ord. Og hvis du har sett regnbuen (dethardusikkert) er det ytterst lite av dem som faktisk er rent rosa.

Jeg innrømmer at jeg endret hele livet mitt ved å begynne å skrive denne bloggen min. Ganske så mye også. Dette har nok med min store skriveinteresse å gjøre, og det overraskende faktum at folk faktisk ville lese det jeg skriver. Jeg er nærmere forfatterdrømmen enn noensinne.

I den lille byen der jeg bor, florerte så mange rykter om meg, at det begynte å bli en usynlig plage. Derfor var det enda en bloggvirkning av folk faktisk leste mine sanne historier. Jeg slapp å forholde meg til gossip lenger. 

Rosa kommer denne bloggen aldri til å bli. Personlig synes jeg selve rosafargen en vakker som fy. Men for alt det begynte å innebære i bloggverden, kan jeg nok aldri sette meg i ei gjennomsiktig boble, drite i den, og kalle fargen rosa. Brunt er brunt, den er grey.

Nå har jeg landa i den kull sorte sofaen min etter en sabla dag. I mårest skjønte lille Even absolutt intet da han så sin mor henge over dassen i full spymodus. Han har aldri sett mamman sin kasta opp før, stakkar liten. Så ble han hentet av pappan sin, mens jeg sov til langt på dag. Da jeg våknet, kavet jeg meg ned til sentrum for å handle. Der møtte jeg min søster Silje, som kjørte meg hjem igjen.

Så “rosa glam” var dagen min. 

Pretty damned fantastic, mr Grey.

Jeg er ingen bølge, så jeg kaller det ikke en nedtur. Men noen ganger blir jeg også normal.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kjenner for å trekke meg tilbake. Gå i hi selv om det er sommer. Gjemme meg og gå og legge meg tidlig. 

Det er ingen krise. Alle er vant til at mitt humør og min energi krysser grensen for hva som er naturlig. For selv om jeg er 100 % frisk og symptomfri fra bipolar 1, og lever i remisjon, bruker jeg å ha et enormt energinivå, og masse smil og latter på lur.

Og så hender det seg altså at jeg også blir normal. 

Noen mener kanskje at jeg er av åpen type her inne. Disse har ikke peiling på hva jeg skjuler, og skulle virkelig bare visst om alt jeg aldri forteller. Alt jeg går gjennom med stødig rygg og hevet hode. Det som jeg vurderer dit hen at jeg bør tie om til det beste for mine barn og mine nærmeste.

Det finnes folk i mitt liv som jeg unngår og prøver å glemme at eksisterer. Mennesker så slemme, misunnelige og egoistiske, at jeg irriterer meg grønn. Enkelte må man forholde seg til likevel, selv om man egentlig ønsker dem dit pepper’n gror. De er av minoritet. Ytterst få. Men stinkende putrende irriterende.

Ja jeg innrømmer det. Jeg gjennomgår daglig det å bli hakket på, forsøkt trampet på, kritisert og det å bli forsøkt svartmalt i form av rykter. Jeg må ofte “ta den praten” med folk som popper opp her og der. Folk jeg ikke kjenner, men som tror de kjenner meg på gangen. Du vet, den praten for å fortelle sannheten.

Dette gjør meg tidvis så fresende forbanna, at jeg presser meg selv til å jogge opp bratte oppoverbakker for å få ut alt sinnet. Etterpå tar jeg så mange situps at jeg brøler, og jeg gråter av alle pushupsene. 

Her om dagen følte jeg for å gå ut på verandaen for å berolige en vettskremt snekker som driver og fikser inne i nabohuset. “Det er ikke drap altså, det er bare jeg som trener”. Vi lo av det hele. 

Her inne gråter jeg av det hele. 

For noen voksne mennesker er rett og slett så onde og egoistoske, at når jeg har kåken for meg selv alene, bygger jeg meg opp som en sabla bølle for å takle kampene. 

Disse forbanna parasittene. Noen kan du fint ignorere. Men noen relasjoner er muret inn selve fundamentet, og du må deale med dem. Om ikke møte dem, deale med all dritten de serverer bygdadyrene til kaffen. Deale med løgnene de spytter fra seg for å fremstille seg selv som glans og pryd.

Jeg er alenemor. Jeg gjør alt for å få hverdagen til å sirkulere på best mulig vis for barna mine og meg. Jeg kan nesten ikke bli sjuk engang. Når feber og farrang herjer, er jeg stålsatt. Mens andre kan tillate seg å bli syke, kan jeg bare kjenne et snev av svimmel kvalme. Og så må jeg lage mat, bytte bleier, bysse, lalle, vaske og rydde. Dagen etter må jeg handle mat. Og jeg har ikke bil, så det må busses eller vandres. Har ikke tid til sykdom.

Dette er sånnt som dem vet om. De falske rotteltottene som ønsker meg både sjuk og sengeliggende. 

Jeg kan grine av forbannelse. Jeg kan rope av situps. Jeg kan presse meg opp bakker og berg, slik jeg vet de aldri hadde klart. Se for meg i visualiserte bilder, at jeg løper fra dem.

Men dem får aldri aldri gleden av å se meg ligge nede. Kort og greit fordi det aldri kommer til å skje.

Når jeg er sliten og lei, kjenner jeg etter. Føler på hvordan det er å faktisk ha et normalt stemningsleie, inntil neste opptur. Opptur er mitt normale. Dette, dette er det som innimellom dukker opp som layedback-faser. Ja, jeg kjenner etter. Føler på negative tanker. Tar litt på smerter i kroppen og sånnt. Sliten heter det visst. Lar tårene presse litt på, og finner senga tidlig. Hvile skal visst være bra når man er sliten.

Men nedturer er det bølger som får. Jeg skal faen ikke ha nedturer, det er ikke det spøtt interessant for meg.

Det som er interessant for meg, er å studere onde parasittansikt i det de skuffet innser at jeg er altfor lykkelig i forhold til hva de bestilte. 

Interessant for meg, er alle de gangene jeg bobler over av glede, og den onde minoriteten irriterer seg grønn over mine glade øyen. 

Så da må jeg sove, u c, og plukke opp fargestiftene og de blanke arkene i morgen. 

God natt fra normaltoppen

En kunstnerst kreative dråper drypper på det meste. Og jeg elsker å være kreativ kunstner. Jeg greier ikke å følge hverken regler eller mote, men må skape mitt eget. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Velkommen til mitt knippe forbìpoléne photo art bipolar kind of mind. Alle bildene er fotografert og redigert av meg. Jeg kan se skjønnhet i en palle, og muligheter i en stabbursdør. Ingenting stopper meg og mine sanser når jeg er i gang.

Men selve det å fotografere, er noe jeg i utgangspunktet ikke kan.. Og ting du ikke kan, er jo i tiden å nettopp gjøre 😉