Jeg kjenner så mange som hadde ledd så de ikke bare hadde ristet, men shaked it all the way fra sofaen og ned på gulvet, der de hadde latterkrampet seg mot gangen og på trynet ned kjellertrappa, hvis jeg hadde sagt “jeg er en rosablogger!”

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For Madonna kan ikke bli Dronning Sonja. Dronning sonja kan ikke bli Tutta. Tutta kan ikke bli Linni Meister. Og Linni Meister kan ikke bli Nils Gunnar Lie.

Du kan godt prøve. Prøve å bli noen andre enn den du er. Men før eller siden kommer alle til å gjennomskue deg som om du levde i en gjennomsiktig boble. Hvis du vil drite deg ut i den, kan du gjøre som Thomas Gjertsen gjorde i serien “Helt perfekt”. Drite i bobla. Avsløre for hele verden at du er en fake it fake it. Men det anbefales ikke å gjøre det på den måten.

Jeg visste dette med den manglende relasjonen mellom meg og rosafargen da jeg startet å blogge. Hadde visst det lenge. Jeg er en forfatter, en poet, en freak of nature, og en langtfra pen nok/deilig nok, aldrende dame, som heller ikke har lyst til å kalle seg rosablogger.

Hvem fant opp dette ordet? “Rosablogger”… Hvilken misfornøyd journalist laget en bås som alle bloggerne i fordomsøyne skulle presses nedi? Hva med oss skrivekuene? Oss hverdags-svinene? Kaklehønsene? Forfatteroksene?

Jeg er ei slags ku med jur for hengende. Ingen rosa bimbo med sprettvorter og feilfritt ansikt. Noen ganger ser det ut som en svinesti her. Ikke plettfritt med nøye dekorerte muffins og vakre duker med freshe blomster. Aldri dekorerte muffins, in fact. Når jeg skriver, er jeg er hissig okse, og kjører på for å få satt de ord på alt og ingenting. Jeg kan se rødt. Men ikke rosa.

Stemmen min er ikke sensuell, nydelig og litt kledelig rolig hes. Jeg kakler som høns gjør. Snakker med iver, og konstanterer innimellom at stemmen min må være påvirket av waaay2much testosteron. 

Jeg har hårete legger akkurat når det passer meg. Ingen flat mage her. Jeg spiser altfor fort, som en altfor sulten gammel kaill. Jeg har ingen rosa pc. In fact så har jeg ikke en pc. Jeg blogger alt per mobil. Og da mener jeg også bildene. Fordi det er det jeg vant til. Fordi jeg ER mobil. En mobil kruttelutt av en hyperlevende fjøstøs.

Mens jeg nå er inne på temaet, undrer jeg… tenker jeg…  at det er jo absolutt ingenting galt i dette med å være en glamorøs rosablogger. Altså. Jeg tror ingen uten 10 nannyer greier å opprettholde sin lyserosa tilværelse utover sin alker første barseltid. Men uansett, all ære til alle som klarer å holde seg fresh, sexy og groserosa på den bloggete måten.Toppers det, så alle  i andre har noe å beundre og titte undrende på.

Selv har jeg helt siden ungdomsalderen hatt helt andre interesser. Enn hva? Ja, enn hva? Hva er egentlig interessen til en såkalt rosablogger? Kan en rosa blogger høre svart musikk? Som Metallica i gråsonen, og black heavy metal? Kan en rosablogger kjøpe klær inspirert fra grungeperioden i tidlig 90tall? Kan en rosablogger tulle og fjase selvironisk? I det hele tatt dumme seg bittelitt ut? Kan en råsa blågger jogge kun for å reparere sitt ukonsentrerte hue, uten å telle kalorier, men for å produsere endorfiner? Kan en rosablogger ha cellulitter på lårene? Uten å skjule det/gjøre noe med det?

Hva er det de rosa reglene går ut på?

Jeg skjønner at jeg har det lett når jeg slipper alt dette. Jeg kan vise fram lårene mine og gjespe: “Jamen så haaar jeg da aldri påstått at jeg er råsa!” Samtidig som jeg søler kaffekoppen min ut over halve kaféen på vei mot bordet. Der jeg skal sitte ALENE. Med vilje. Uten rosa skam.

Jeg slipper å tenke på siste mote hver gang jeg rocker meg gjennom mitt, for tiden herjede, klesrom. Slipper å prøve å være utseendemessig goddamnedperfect, og det er bra, sånn som jeg seeeer ut uten make up. Shit, det hadde vært tussi. Tussi å være rosa tassi.

I skrivende stund er jeg usikker på om noen av dagens bloggere egentlig er completely rosa. Jeg gjetter mer generell regnbue jeg, altså. Leser lite blogger, men når jeg først gjør det er det pretty damned nonstop-pose. Ganske variert, med andre ord. Og hvis du har sett regnbuen (dethardusikkert) er det ytterst lite av dem som faktisk er rent rosa.

Jeg innrømmer at jeg endret hele livet mitt ved å begynne å skrive denne bloggen min. Ganske så mye også. Dette har nok med min store skriveinteresse å gjøre, og det overraskende faktum at folk faktisk ville lese det jeg skriver. Jeg er nærmere forfatterdrømmen enn noensinne.

I den lille byen der jeg bor, florerte så mange rykter om meg, at det begynte å bli en usynlig plage. Derfor var det enda en bloggvirkning av folk faktisk leste mine sanne historier. Jeg slapp å forholde meg til gossip lenger. 

Rosa kommer denne bloggen aldri til å bli. Personlig synes jeg selve rosafargen en vakker som fy. Men for alt det begynte å innebære i bloggverden, kan jeg nok aldri sette meg i ei gjennomsiktig boble, drite i den, og kalle fargen rosa. Brunt er brunt, den er grey.

Nå har jeg landa i den kull sorte sofaen min etter en sabla dag. I mårest skjønte lille Even absolutt intet da han så sin mor henge over dassen i full spymodus. Han har aldri sett mamman sin kasta opp før, stakkar liten. Så ble han hentet av pappan sin, mens jeg sov til langt på dag. Da jeg våknet, kavet jeg meg ned til sentrum for å handle. Der møtte jeg min søster Silje, som kjørte meg hjem igjen.

Så “rosa glam” var dagen min. 

Pretty damned fantastic, mr Grey.