Ferja tar tiden med seg og kaster den over bord. Gir den til bølgene, og reiser fra den. Klokker og ur er av mindre verdi der ute dit vi skal, og det er bare å senke skulderbladene på nivå med hjerterota.
For hva skal du gjøre når natta senker seg og ferja har byssa lalla? Det er en øy; Svømme tilbake til hastverkets fastland?
Bli med oss på en reise til et samfunn uten fastlandsforbindelse. Et samfunn med bølgende jordnær bakkekontakt. På den lille fliken av bakke som de har under sine føtter.
Ytterøy, Trondheimsfjorden’s glitrende PERLE
Jeg har tråkket mine barneben i disse fjærene, på jakt etter små måsunger å leke med, etter endt fjøsstell og frokost. Spikket et par trefigurer og tent noen titalls bål. Nå er jeg, i følge min eldste sønn, “gamla”, og kan bare mimre tilbake til en tid da jeg skyndet meg til gården fra potetåkrene med en pekefinger i været.
Fordi måsene skulle holde seg unna da. Jeg ante ikke hvorfor? Var det fordi pekefingeren liknet på en pistol? Og hvordan skulle en måse kunne vite hva en pistol overhodet var?
Men fingeren, den pekte i sky, og jeg løp i raskt tempo langs åker og eng. For måseskit, det ville jeg ikke bli bombarert med nei..
Lørdag til mandag på hytta til a mor. Det er ikke ofte jeg hiver meg med dit. Min mor og jeg, vi er veldig like. Altfor like. To bestemte og ivrige ildsjeler som begge knapt får puste når stress forgifter lufta. Jeg kunne skrevet hundre blogginnlegg om den dama, for hun er helt rå. Hun har opplevd så mye, og oppnådd så mange mål, at alle feminister ville hyllet henne med en statue. Jeg også hyller denne dama.
Med årene har hun lært seg om fyrverkeriet jeg. Hennes datter er jo proppfull av bipolare krefter, og en kreativitet som ikke tåler særlig stress. Hun ordlegger seg annerledes enn før, og balanserer og puster seg tydeligvis gjennom det når datteren begynner å trippe og fyke hit og dit med sinnafjes og hyperventil. Hun vet nok godt at jeg faller sammen i selvironisk latterkrampe når jeg er ferdig hønsekaklefjetret.
Så vi dro på hytta sammen. Og det gikk fint. Vi skulle jo også i konfirmasjonen til mitt søskenbarn Marianne, så både hytter og hus på onkel’s gård var stappfulle.
Tuva og Mathias var overlykkelige over denne deilige hyttestunden sammen. De er bestiser, og lekte hele tiden. Mathias fikk sove inne hos Tuva og mormora/farmora/min mor, og da måtte det jo leses Donald på senga.
Å legge seg å sove på ei øy.. har du prøvd det? En perle i Trondheimsfjorden glitrer hver kveld om kapp med saltvannet i måneskinn, og der er man tvunget til å roe ned. Helt, helt ned.
En konfirmasjon i nostalgoske undertoner. Norsk flora og bunadsblomster. Marianne ga oss en opplevelse vi sent vil glemme. En slik urnorsk dag man bare kan drømme om.
Gratulerer fine snille gode Marianna våres.
Johannes og Even i skjønn forening. Disse er gøyale små krutt, og vi fikk oss mang en god latter på hytta av dem.
Barndomsminner i perlemor, havsalt i solens gull. Trygt bevart blant H-fugler i lufta, NordEuropa’s største rådyrstamme løpende over jordene og Nisefamilier lekende utpå sjøens blå brisbølget…
….har tiden stanset, dyrene funnet fred og menneskene roet ned.
