Jeg har noen nydelige venninner som har mistet sine mødre. Denne teksten er til dem, og kom stablende ned i hodet mitt da jeg satt i kirken i dag, da vi tok et siste farvel med nok en snill mamma, altfor tidlig. Med tårer i øynene i sympati med den godeste og vakreste familie du kan tenke deg. Englefamilie, vel oppdratt av sin mor og sin far.
Nærvær. Farvel. Nærvær og farvel. En nådeløs endestasjon, og vi mennesker må bare godta det. Gråte oss fortvilet, og finne oss i det. Det er både grusomt vondt og et vakkert nærvær. Jeg kjenner det alltid der sittende på kirkebenken. At himmelen er her blant oss, og at tiden langtfra er lineær. Et helt rått og ærlig nærvær.
Kjære foreldre i himmelen. Leser dere dette? Ser dere oss i hverdagen? Eller venter dere ved perleporten? Sender dere oss tanker, eller snakker dere med oss i drømmeland?
Vi savner dere. Savner dere mødre, og savner dere fedre. Savner dere, savner dere.
Kjære venn i sorg. Legg merke til drømmene om natta. Men råd kan jeg ikke gi. Jeg har for stor respekt for din egen måte å klatre dine motbakker på, til å innbille meg at jeg kan gi deg råd. Jeg kan bare være her. Vi kan gå turer som før. Jeg vil så gjerne lytte, men jeg vil ikke trenge meg på midt oppi denne sårbare sorgen.
Heaven mama er av kjærlighet. Hun elsker sine barn, ikke bare til døden skiller, men til evig, evig tid.
Og hun er så stolt av dem. Det vet jeg. For det sa hun.