Det klinger som lyden av iskaldt bekkevann som sildrer tørsteslukkende på toppen av fjellet du har besteget med pust, pes, brask og bram. Jeg vet ikke hva brask betyr. Ikke bram heller. Vet ikke engang om det finnes et uttrykk som heter “med brask og bram”, men jeg vet godt hva det betyr å bestige et fjell, for så å finne deilig drikkevann..  Vel, i sekken stort sett. I ei flaske. Kremt. Men la oss heller se for oss en deilig, sildrende bekk.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Først og fremst for lille Even, som har besteget det toppfjellet det er å være sammen med den crazy maman sin twentyfour minus noen timer i uka sammen med pappan sin, i snart TO ÅR! Han har rullet, krøpet, stablet seg, gått og løpt (omkring den disserumpemamman her) seg bit for bit opp dette fjellet med bare minus TO overnattinger hos mormora si. Og en av de to overnattingene var det jaggu den mamman her som la han ned for kvelden, da også.

Han er så KLAR for action, den gutten. Er så dønn lei av den muttra si, at han kunne snublet kråkfot på henne så hun trillet nedi kjelleren slik at han fikk en stund uten den derre gamla gaulende på I will allways love you og Think twice, mellom husarbeid og matlaging. 

Han enser meg nesten ikke når jeg henter han hos mormoren sin etter en overnatting, og kunne godt vært lenger. Mormoren kan dessuten fortelle at gutten min har sagt “mamma” en eneste gang under oppholdet. 
 

Jepp. Så sant så visst, den deilige, iskalde bekken som sildrer så vakkert der oppe på det bestegne fjellet, heter “Barnehage”. 

Den dagen gutten min begynner i barnehage til høsten, kan han endelig begynne å slukke tørsten. Tørsten etter å leke med modelleire med andre barn, synge klappesanger og alle barna hopper, mens han fryder seg over et fysisk miljø som stimulerer sansene hans.

Så i går ruslet vi en tur og besøkte barnehagen han skal begynne i, for andre gang. Jeg har inntrykk av en profesjonell barnehage, og ser at Evengutten min trives på avdelingen han skal begynne i. 

Selv har jeg også en bekk som venter sildrende på meg til høsten. Nemlig all denne tiden hvor jeg kan senke skuldrene og med god samvittighet fylle dagene mine med akkurat det jeg ønsker selv. Jeg kan skrive mer, intervjue og jobbe. Tiden kommer til å være bare min fra mandag til fredag, noe jeg ikke husker hvordan var. Min bekk heter “utvidede horisonter”, og er for meg veldig spennende å se frem til personal business-days. 

Sildrende bekker på fjelltopper, har sin egen sang. Bare du hører lyden av gevinsten som venter der. Ingen andre hverken ser eller hører bekken der nede fra. Du som har tråkket, pustet,  pest og presset deg opp mot din egen topp, kjenner smaken av premie og hører lyden av tørsteslukk. 

Min lille venn, vi er snart fremme ved en ny milepæl. Minsten min, du vokser deg fra det lille babyansiktet ditt og inn i et nydelig guttefjes. Fremtiden vil vise deg veien videre, og disse tidene vil snart være nådeløst ugjenkallelige. Vi skal nyte det. Vi skal kose oss der oppe på toppen, mens vi drikker av fjellvann og soler oss i glansen av nye tider. Det er på en måte litt trist at dagene der du og jeg har masse tid sammen, snart er over. 

Men vi trenger dette drikkevannet, både du og jeg. Fersk næring. Fresh temperatur. It’s cool, baby. It’s cool, boy. Så kom la oss stupe uti det, vennen. Det er snart tid for to sildrende bekker og nye landskap.