Jeg kan ikke føkke lykke, som Marte bak Casa kaos. Vi bor tross alt på lykketoppen, og jeg er bipolar med hell mot happyside.  Jeg har mange ganger i livet vært ukritisk glad, og jobben er å ikke være så sabla lykkelig. Men jeg kan føkke fisefin så mye jeg bare vil. Snart er jeg ferdig med å lese Marte Frimand-Anda’s bok “Føkk lykke”, og den er så bra at jeg gruer meg til jeg har lest den ferdig. Tror jeg må begynne å lese bloggen hennes, Casa Kaos, for hun skriver så bra.  Jeg har lovt henne oppdateringer omkring den herlige boka hennes, underveis mens jeg leser. Dette er en av dem, så denne er til deg, Marte: Inspirert av deg har jeg føkket fisefin i dag, so wath us do that:

Nå føkker jeg fisefin. Sofaen er inntatt og vi promper om kapp. Even ler så han rister hver gang det durer i baken, og det ser ikke ut til at noen av oss helt tåler alt glutenet vi har stappa i oss i dag. Boller, polarbrød og hjemmelaget hvitsaus til fiskebollene, med maaasse mel oppi. Vel. Overdrevet, sånn sett. Det var 2 spiseskjeer. Men magene våre synes “masse”. Jeg tror til og med naboene hører det. Men hey, Divanelys nabo, det var deg vi fikk boller av. Kremt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Joggebuksemamma har jaget bort pyntamamma, og jeg brer meg utover min sofaplass. Tenk om noen så og hørte oss nå? En ting er å skrive det her. Noe helt annet er us live. Vi sang og danset til Celine Dion med …vel.. husker ikke …en eller annen ballade, og etter det, den der “oooh baby baby it’s a wild world, I’ll allways remember you like a child, girl” . Vi sang høyt. Eller, jeg sang høyt. Even skvetter ikke lenger, han er vant til at mamma forvandles til et høyt og skjærende slags skremmende instrument når hun skal synge en trall. Det er altså verre med naboene.

Mens vi danset og jeg gaulet, kom jeg til å tenke på en viss konfirmasjon om 11 år. Tenk om jeg kunne synge vakkert: “I’ll allways remember you like a child, girl” til mitt kjære fadderbarn Tuva akkurat den dagen.

Noe så latterlig. For jeg tåler ikke sånnt. Det ville blitt en blanding mellom gråt, latter og falske toner. Stakkars Tuva ville aaaaldri never ever tilgitt meg. Ever.

Siden balladedansesang og fiskeboller, har vi altså landet putrende i sofaen, både Even og jeg. 

Even sjekker tåfisene sine, og det er ok. De er på plass. Ingen tær ramla av i dag heller.  Og den prompen. Det var ingen fjert det, gitt. Tid for bleieskift igjen. Vent litt der mamma, bare prøv å ta meg, jeg skal bare rockedanse fiskeboll; ned på den bleierompa to tre ganger først, @@@hhh!

Jeg må stoppe den bleierompa i å danse mens jeg skifter bleien. Det er forøvrig stappfull bleie nr to i dag. Minsten er glad i mat for tiden. Og det selv om Toro og jeg er skikkelig gode venner!

Jeg prøvde å føkke lykke i dag, Marte, men jeg greide det ikke. Klarte ikke å dy meg. Mååååtte liksom være flinkismamma og ta med Even en tur i barnehagen han skal begynne i til høsten. Og jeg skal tilogmed skryte av det etterpå her på bloggen. Fysjom da. 

Men når jeg titter litt nærmere på det… … sånn helt ærlig: barnehagen er rett borti høgget her, og det var lettere å bli med han en tur dit så han fikk hilse på barna der, enn å sette meg i en eller annen sandkasse og se fornøyd ut. Eller leke dissemamma på en sånn sofadag som dette. Ja SÅNN var det ja..

Så da greide jeg å senke skuldrene og dumpe lekeplassmamma til fordel for en kaffe med de hyggelige ansatte i barnehagen-mamma, mens Even lekte med store flotte barnehageleker.  Flinkis mot seg selfies, Helene! Klapp klapp, heia sheriffmamma, og screw mammapolitiet bigtime.

Nå kan du vippse deg over til Casa Kaos sin wonderblogg, right here:

http://casakaos.blogg.no/