Det er slettes ikke alltid ting blir som man forestiller seg. Noen ganger tar det litt av for stressa småbarnsforeldre, og da må man bare prøve å henge med i svingene, selv om det går på helsa løs iblant.

Dette bildet over her lyver. Ser du hvordan den bildenesa vokser? Hvordan det ser skikkelig idyllisk ut og hvordan det minner om fred? Tull og tøys! Å ha med seg en ettåring på stranda alene kan være alt annet enn fred, peace, idyll og sånnt. Pøh!

 

 

Her ser dere Even snart to år og meg på tur til stranda i dag. På bildene har han nettopp våknet, og skal akkurat til å sluke i seg masse saft i varmen. Jeg lar han drikke. Plenty. Snart kommer minsten og jeg fram til en av strendene her på Stjørdal. Der kommer Even til å få sprade rundt splitter naken. For det tenkte jeg var lurt, så få folk som det var der.

 

 

Det tisses her og der tisses der. Litt i vannet der, og litt på stranda der. Han tisser så mye, gutten, at jeg begynner å lure på om de andre badegjestene ikke synes det er litt creepy. Vips, der har han tissa på håndkleet sitt også. Jeg lurer på ham en badebleie lell. 

 

 

Vi har vel vært i vannet i 10 minutter før jeg kjenner vanndråpene.. I løpet av kort tid har vi stranda for oss selv. Der vi sitter under det svære pleddet mitt fra Shangri La (butikk i Oslo) mens regnet høljer ned. Jeg ringer pappan til barna mine, som står og fisker et annet sted langs Trondheimsforden. Han skal komme og kjøre oss hjem etter vi har bada oss ferdig, og forteller at han ser det bare er forbigående byge. Så vi venter på sola.

 

 

 

Siden Even har tissa litt over alt, må jeg flytte leiren vår. Når det er i boks, er det tid for foring.Tar fra mat. Noen påsmurte greier, et lass med bringebær og plenty blåbær. Jovisst, alle biene synes jeg er kjempelur som har smurt på søtt syltetøy! Og måsene omringer oss masende. No blir det liv, rai rai!

Even blander mat med sand, sand med mat, og hele seg med halve stranda. Jeg tørker kliss og tørker søl, våtserviett etter våtserviett. 

Så skal vi bade igjen. Men hvorfor går han så rart? Å, han har den lille rumpa si stappfull av sand stakar. Bare å vaske i sjøen da. På med ny badebleie. 

Prøve å spise litt mer kanskje? Even danser til “Ut mot havet”, og kommer mot meg med sandete sandwich og rekker tunge. “Eh eh eh..” Åja, han har sand i munnen. Dette skjer omtrent 7 ganger, og enda har han ikke forstått at hvis han putter sandete fingrer i munnen, får han sandtunge. Jeg skviser en bie med håndduken. Tror jeg. Men den kryper frem under der. Søren. Hva er den lukta?

Han har bæsja.

Jeg tenker litt. Hmm. Pappa Tore kommer straks og henter oss. En løsning på det bedritne problemet er å utbryte i det han dukker opp: “Hei. Æsj hva er den LUKTA? Ååå har han bæsjah?? Det har han jah.. Kanskje du… siden jeg..  ørten skitbleier i uka… kanskje du vil?”

Den lille minidjevelen på min høyre skulder holder på å klikke av begeistring. Men så får jeg en pekefinger i trynet av englebassen fra venstre: “Fyh! Dårlig ass! Dårlig karma! Stakkar gutt! Stakkar pappa! Skift bleie! skift! Skift!” 

Har du skifta bæsjebleie på stranda før? Kremt. Ingen kommentar? Det erikkesågøy nei. Men jeg er altfor ærlig av meg til å gjennomføre den bedritne djevelplanen der. Desverre for høyreskuldra mi. 

Kliss. Sand. Vann. Søl. Stress. Insektkoloni. Masefugler. Knurr. Fres. Tiss. Bæsj. Litt sol. Litt regn. Sandpåtunga. Sandirompasi. Hompeti titten meg tei.

Det var i det mest laget for denne forvirra småbarnsmamman i dag gitt, det positive er at vi overlevde, både minsten og jeg.

Og takk og pris for superpappa Tore, som kom og reddet oss fra galskapen.

Når sant skal sies, hadde vi det litt gøy også i dag. Vi dansa i sand, vi bada og vi lo. Må jo innrømme det da..