Det er sommer, og vi koser oss mer enn vi gidder å skryte av på sosiale medier.
Gutta boys digger sommeren, og jeg ser de har evnen til å nyte livet.
Vi har hatt trivelige sammenkomster, spist mye god mat og nytet sola. Selv om sant skal sies: dette solværet er over en måned gammelt.
Vi har vært på Ytterøya og drevet med ziplining.
…. og plukket skjell i fjæra.
Stortåa har fått seg en dukkert, men jeg har enda ikke bada.
Jeg har jogga hypervettet av meg 2 ganger i uka, og da jeg løp ute på øya møtte jeg Bambi:
Jeg ser alt det vakre…
…og nyter det.
Livet er for kort til annet enn å nyte det…
Gutta og jeg er stort sett på farten
Og når de sover over hos pappan sin begge to, jogger jeg enda mer…
…og så har jeg skikkelig barnefri med de andre voksne barna i byen her.
Siden minsten min venner seg på overnattinger hos pappan sin i disse dager, kan jeg også nyte litt alkohol.
Stjørdal by midnight kan være koselig. Jeg bare savner litt flere utesteder… Og at folk senker terskelen for å dra ut og være sosiale til å bare drikke alkoholfritt. kaffekveld er gøy som fy. Jeg kan fortsatt dra ut på fest og drikke bare kaffe og brus, dersom jeg har barn med barnevakt å vende hjem til. Det er absolutt enda mer gøy enn å drikke alkohol.
Men dette var jo også digg.
Mer sommer i vente, og det er bare å boltre seg i flora og deilige blomsterdufter. Trene masse og spise god mat.
En nyfødt liten gutt likner på en engel. Og vi må ta vare på sånne små engler. Noen ganger er ikke foreldre i stand til annet enn å elske dem, i en situasjon som krever så mye mer enn kjærlighet. Da må andre armer holde rundt de søte små. Og man kan bare be og håpe på forandring. Der og da. Senere kan man ta tak i roret sitt og styre skuta dit man vil.
Åpenhet, min venn. Åpenhet er svaret. For i lyset sprekker trollet.
Jeg skjønte det ikke før noen minutter før. Måtte være sterk nå. For babyen min. Lille, nydelige barnet mitt. Guttebabyen over alle stjerner i hele universet, så vakker og fin. Måtte være sterk nå.
Jeg skriver dette av flere grunner. Først og fremst fordi jeg har lært meg å tenke barna først. Lært meg å forstå at dette aldri handlet først og fremst om meg som mor. For ja såvisst var det knalltøft. Men aller først og fremst ble babyen min ivaretatt mens jeg var syk og på en annen måte ivaretatt. Den bløte huden til den lille babyen min, ble strøket på av friske og ansvarsfulle mennesker.
Da de tok fra meg babyen min, var jeg på et stadie i livet der jeg ikke hadde lært halvparten av hva jeg kan den dag i dag. I tillegg hadde jeg reist langt forbi de bipolare polene, og vært psykotisk i noen uker. Veldig syk. Tvangsinnlagt ved Østmarka psykiatrisk, og med god grunn. Disse grunnene så jeg ikke da.
De hadde tvangsmedisinert meg med antipsykotika, og derfor hadde jeg et glimt av frisk virkelighet på sykehuset, der mitt lille babyhjerte kom til verden 15.juli 2009. Han var så uendelig vakker, og jeg ble så veldig veldig glad i ham. Men jeg fikk ikke beholde ham. Bare holde ham i armene mine et par ganger før han ble sendt i beredskapshjem, og jeg tilbake til Østmarka. Våre veier skildtes, og jeg var livredd. Var det for alltid? Hvor skulle han bo, gutten min? Hvem ga ham kjærlighet nå? Hele historien er skildret inne på denne linken, i reisen forbi polene – historiene, del 1, 2 og 3 : http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html
Av en eller annen grunn holdt jeg meg rolig og stabil da de kom inn på sykehusrommet for å forklare oss at gutten vår ble fratatt oss. Helt rolig. Jeg følte meg intellegent og sylskarp som en løvemamma. De skulle ikke få se meg ustabil. Jeg visste utmerket godt hva som skjedde nå. Og jeg elsket den guttebabyen så enormt høyt, at jeg var villig til å gjøre ALT for ham. Om jeg så måtte skjule mine følelser, slik at jeg senere skulle kunne få muligheten til å gi ham alle de mammaklemmene jeg lengtet etter å gi ham, så gjorde jeg det. Om jeg så måtte stille meg midt inne i den uutholdelig vonde tornadoen og finne en slags ro, så gjorde jeg det. Babyen min. Gutten min. Dette var et nederlag som kjørte meg rett ned i kjelleren. For flere år.
Det aller viktigste var lille gutten min. Det at han ble ivaretatt. At noen ga ham rene tørre bleier, tåteflasker med næringen han behøvde. Trøst. Kos. Bad. All den omsorgen jeg var for syk til å gi ham. Ja, heldigvis bor vi i Norge. Heldigvis fikk han være hos mennesker som tok vare på han. Hovedpersonen i denne fortellingen er en liten guttebaby som fikk en start på livet uten mamman sin. Jeg ble friskere etter et par måneder, og landet fra mani og psykose, rett nedi en mild depresjon som skulle bli verre med ukene inn i den vinteren.
Å skrive under på at barnet ditt bør bo hos pappan sin, er noe som ikke er enkelt. Men som samtidig er ganske lett, når det dreier seg om en far som er så glad i barna sine, som pappan til mine barn. Vi har to fantastiske gutter den dag i dag, men den gang hadde vi denne ubeskrivelig søte lille guttebabyen. Jeg skrev aldri fra meg barnet mitt. Beholdt foreldreansvaret og krevde mye samvær. Men jeg så det hele fra barnet mitt sin vinkel. Pappaen hadde så mye mer å tilby ham den gang da, enn jeg. Jeg måtte bli frisk. Bygge meg opp fra bunn. Det var et fortvilt, men nødvendig valg. Og tiden har vist at det var riktig. Gutten min har det veldig godt hos pappan sin han.
Å elske et barn, betyr å sette det barnet foran alt. Å være glad i ungen sin, vil si å ta alle valg basert på hva som er til det beste for den lille. Jeg var den voksne, den store. Han var babyen. Den uskyldige, lille. Det var min plikt å velge å la ham være innom trygge rammer. Jeg hadde ikke engang plass å bo på den tiden. Flyttet ut fra leiligheten slik at barnet mitt kunne flytte inn hos barnefar. Jeg var på ingen måte godkjent som omsorgsperson på dette stadiet, syk som jeg hadde vært nylig.
Så barnet mitt ble ivaretatt. Og som det viktigste av alt, endte det altså helt supert for han. Da er hovedfokuset i boks.
Jeg ser meg tilbake og tenker over hvor forferdelig vanskelig dette var for meg som mor. Alle tårene og psykosen. Det faktum at jeg var så syk at jeg ikke turde snakke om det til noen. Psykiatrien lot meg bare være der. Vandre rundt i gangene, livredd og engstelig. Ikke et ord. Innimellom maniske dansefauker og rare ideer om paparazzi i buskene og gift i maten. Hverdagen min var uutholdelig. Hvis det ikke hadde vært for en liten gutt som fortjente en mamma i live, samt at at jeg lengtet etter å få møte barnet mitt igjen, hadde jeg drept meg selv der og da. For det var et helvete.
Jeg tenker på dem som er der nå, der jeg var for 7 år siden.
Det finnes intet ettervern essensielt fokusert på å behandle, støtte og bygge opp foreldre som opplever traumen det er å bli fratatt babyen sin på sykehuset rett etter fødsel. I det hele tatt fratatt barnet sitt. For ja, det handler om barnet, og er ikke det beste for disse barna at vi redder foreldrene deres også? Vi kan ikke hjelpe de mammaene og pappaene som ikke vil endre seg til barna’s beste. Men det finnes mange motiverte foreldre der ute som er villig til å gjøre alt for å bli de foreldrene barna deres trenger. De bare savner veiledning. Guiding. Lys i mørket.
Det beste for et barn som blir flyttet unna foreldrene sine, må være at de av foreldrene som ønsker det og er motiverte for det, bygges opp raskest mulig, slik at de kan bli i stand til å lære alt de ikke kunne. Hvordan sette barnet først. Hvordan forstå hvorfor barnet trenger å vokse opp omkring annerledes tankegang hos den voksne enn det som hittil har vist seg å være feil tankegang.
Ettervern. For barnets skyld. Det å bygge opp mor og far. Lære dem hvordan de som foreldre må tenke.
Så hva gjorde JEG for å bygge meg opp i stedet for å gi opp alt?
Først og fremst vil jeg beskrive hverdagen min i dag. For det er jo ikke sikkert at du som leser dette er fast leser av denne bloggen min. Nå har babyen min blitt en herlig guttunge på 7 år. Han har mange venner der han bor 20 minutters kjøretur unna meg, hos pappan sin. Han har det veldig bra, og er hos meg annenhver helg og ferier. Jeg kunne kjørt på for å få ham flyttet hit til meg. Men hvorfor skulle jeg det? For min egen ære? For gutten min, han har det jo godt der han er, han. Og dette handler jo om han. Ikke meg.
Jeg bor nå i et rekkehus med 3 etg. For snart to år siden fikk jeg enda en guttebaby. Denne gangen gjorde jeg alt annerledes, og holdt meg frisk. Jeg fikk ha med meg babyen min hjem på en lyseblå lykkesky, og har hoppet rundt på den lykkeskyen ever since. Jeg er frisk nå. Og jeg takler det å være mamma veldig bra.
Det første året alene med barnet mitt hjemme var jeg tilogmed klin edru. Etter det peilet jeg meg inn på en mer normal tilværelse der jeg som andre kan ta meg et glass hvitvin når barna har sovna, eller en fest og noen pils når begge barna sover hos pappan sin. Men hvis jeg har barnevakt, kommer jeg alltid klin edru hjem. I begynnelsen var jeg hysterisk på rydding og vasking. Nå har jeg lært meg å roe ned. Det er ingen krise om oppvasken står til i morgen. Eller om det er litt støvete her og der innimellom.
Det jeg gjorde for å bygge meg opp, var først og fremst å innse at jeg har diagnose bipolar 1. Innse at jeg måtte ta medisin. Forstå at de ikke ga meg medisin for å “deale statsdop”, og jeg gikk kurs for å lære mest mulig om diagnosen sammen med andre med bipolar.
Jeg må presisere at jeg oppsøkte alt dette selv. Ingen stod der og tok imot meg. Jeg kravlet meg opp rimelig alene i min egen boble. Fra å sitte og gråte på gulvet med foldede hender i bønn om et bedre liv, til å jobbe gratis i barnehage for å lære meg mest mulig knep som mor. Etter det jobbet jeg som lønnet vikar i en annen barnehage. En periode var det vanskelig å samarbeide med pappan til gutten min. Det var nok uvant for ham å skulle takle all plutselig anerkjennelse. Men etter hvert ble det bedre, og han begynte å respektere meg, og forstod at nå var jeg frisk.
En drøm jeg har er å hjelpe foreldre i samme situasjon som jeg var i. Fordi jeg vet at alt er mulig. Man kan endre tankegang og utvikle seg.
En dag jeg møtte dama som var saksbehandleren fra barnevernet som tok fra oss babyen vår, sa hun: “Huff Helene. Hver gang jeg ser deg tenker jeg på at det må rippe opp i en del traumer å se meg..” Jeg svarte henne at hun jo bare gjorde jobben sin, og at hun gjorde den jobben veldig bra. Jeg blir glad hver gang jeg ser henne.
Jeg er så takknemlig for at noen tok vare på gogutten min da mamman hans var syk. Det føles så godt at alt gikk så bra. For jeg elsker barna mine, og gjør alt for dem.
Men jeg vet om en undergrunn der alt har rast. Der mørket skygger for alt sollys, og sorgen skyller som sorte, pulserende bølger. Der sitter mødre og fedre i skam, og gjemmer seg så du aldri får se. Det de bærer på er for flaut å vise frem. Sannheten om tidenes nederlag. Sannheten om at det kan se ut til at de ikke greide den eneste oppgaven i livet som er verdt å mestre. Og savnet er enda mer heavy enn de sorte bøgene. Dette savnet kan ødelegge et menneske og knuse det.
Reis deg mor. Reis deg far. Husk at hvor enn du drar, er det for barnet ditt, du har slitt.
Løft hodet, og se andre sider enn deg selv ved denne klode. Du skal være et forbilde nå, det må du forstå.
Et lite barn som trenger deg… og senere kan du vise det vei. Men først skal du opp og stå, for du skal i motbakke gå.
Nok selvmedlidenhet. Ja, for du vet, nå er det tiden som gjelder, og barnet som teller.
Lær deg alt om hva barnet ditt trenger. Fra omsorg og kjærlighet, til ull, fleace og rene senger. Se alt fra barnet’s ståsted, så kan du kanskje få være med…
…på den vakreste reisen i livet, lytte til barnelatter nede ved sivet, se den lille vokse seg stor. Høre det første ord. Holde ei redd lita hand, vise vei der det går an. Være en moden voksen og tre utav a4boksen. Titte på Bambi og høre den lille si: “Babbi, hihi”.
Jeg våkner opp til eventyrland, klemmer og kos, latter og barnegleder, hver dag. Jeg har klart det. Jeg forandret hele helvete til himmel og paradis på en gang. Fordi jeg innså at jeg måtte starte med meg selv for å kunne bli den modne mamman barn trenger. Jeg var nødt til å bli frisk mentalt, tilgi meg selv og bli glad i meg selv. Det var nervepirrende, men så mye mer enn verdt det.
Så jeg lever selve drømmen. Dette var hva ei ung mamma ønsket seg mer enn alt da hun lå gråtkvalt i institusjonsseng etter institusjonsseng på Østmarka, DPS Stjørdal og Levanger psykiatrisk sommeren 2009. Som en flatpakke i evig sending mellom institusjonene. Hun drømte ikke om å reise til Spania. Ei heller å bo på hotell i New York.
Men å få holde omkring en bitte liten guttekropp.
Det holder ikke med kjærlighet.
Man må kunne sette seg selv helt til side.
Man må kunne tenke logisk og modent.
Man må være frisk mentalt.
Man må kunne evne å stille døgnrytme og måltider inn på en liten kropp.
Man må kunne være utholden og tålmodig på samme tid.
Man må kunne tillate seg selv å gjøre små feil uten å bli rar av dårlig samvittighet.
Man må kunne ha styring på økonomi og ha balanse i livet ellers.
All denne mammakjærligheten holdt ikke, der jeg lå krøket nede for telling.
Men. Nå i 2016, der jeg tar meg av barna mine og gir dem alt i en vidunderlig spennende hverdag med små første ord, lek og dans, ville ikke all denne logikken, balansen, økonomien, tilsidesettingen av seg selv og modne tankegangen,
vært verdt en tøddel uten ekte kjærlighet.
Vær varsom med en del av dette landet som lider under null etterhvern. Zero oppfølging. Og den “oppfølging” som er, har for lite kunnskaper til å stå oppreist i en slik knust situasjon.
Varsom, fordi små barn fortjener sterke, trygge, friske foreldre.
Dette er Mathias 7 år, som akkurat har blitt overrasket av pappa. To foreldre som bor fra hverandre, betyr ikke nødvendigvis fraværende foreldresamarbeid. Mathias og pappa har inntatt kjelleren til mamma, mens lillebror Even sover upstairs.
Men det Mathias ikke vet, er at pappa har laget to pizzaer hjemme hos seg, før han kom hit. Disse har mamma og pappa båret inn i mamma’s kjøkken i all hemmelighet .. …why? WHY???
Nede i kjelleren, inne på Mathias sitt soverom, sitter en glad og overrasket 7åring og snakker med pappa.
Mamma sier: “Okey, konkurranse: Mathias og fattern til Mathias, dem som greier å være i kjelleren til jeg sier at middagen til Mathias, lillebror, pappa, mamma og alle bamsene (…siden “alle vennene er bortreiste, da det er sommerferie”..!) …er ferdig, vinner en gave!!
…så forvandler hun stua oppe til bursdagslokale, mens pappa oppholder bursdagsbarnet.
Så setter mamma og pappa på full guffe musikk i kjelleren, mens stua oppe fylles med barn fra skolen, barn fra mammas venninner og søskenbarn. Onkler, tanter og barn’s foreldre er med, de også..
Mathias blir ført opp trappa og inn på stua. Han får seg en real: OVERRASKELSE, og skjønner plutselig alt…
Etter pappa’s pizza, er det tid for legokaka mamma og han laget i går. Serr, mamma og pappa, nå skjønner jeg…
Alle barna koser seg. Men; mamman jeg, har tatt feil. Jeg trodde jeg var kjempesnill som inviterte til hele 4 timer childparty. Men assa, ungene stakkar, ble slitne etter 3 slike timer de (..advice, advice…😉)
Så dette skjedde altså da vi overrasket vår 7årige bursdagsgutt med surpriseparty, midt på sommeren da “alle” skulle være bortreist på feire; han ble veldig veldig glad. På forhånd var han også fornøyd, i og med at vi hadde formildende årsaker til å utsette bursdagsfeiring, som at barna var bortreiste, og at vi skal feire ham senere i sommer.
Jeg er stolt av foreldresamarbeidet det er mulig å ha med pappan til barna mine. Hva han er i stand til av kjærlighet for guttene sine, ser dere jo her.
Her rocker barna vettet av kjelleren. Er det ikke herlig?
At en av storebrors kompiser lar lillebror sitte på fanget, er større enn både stjernene og sola til sammen..
Piratbordet i stua er forlatt, og barna har party i en happy sommerkjeller.
Og dette gikk jo fint, hva?
GRATULERER MED DAGEN, MATHIAS. MAMMA, PAPPA OG LILLEBROR KUNNE GJORT ALT FOR DEG. DU ER SOLA VÅRES. DU ER EN SOM VI IKKE KUNNE VÆRT FORUTEN. VI DIGGER, LIKER, ELSKER DEG. ALT VED DEG. DU ER BARE SÅ RÅ… …at du..
…fortjente et…
…SURPRISEPARTY!
Hilsen maaange som er innmari glad i deg akkurat som du er.
Jeg ser på deg og vet du er skuffet. Du tåler det, ser jeg, men du er veldig veldig skuffet.
Mamma løper hit og dit i alle 3 etagene våre her på lykketoppen. Vasker, rydder og ordner. Prøver å forvandle et kråkeslott til en magisk borg. Uten at du helt fatter hvorfor. For i overimorgen har du bursdag, og vi venter ingen gjester. Bursdagen skal feires senere i sommer. Ikke engang pappa kommer i bursdagen. Så hvorfor er det så viktig da, mamma, at kjelleren ser ut som et lekeland, at midten er shina og at loftet er ryddet og fikset?
Beklager på på det dypeste, vennen min. At jeg lar deg gå rundt og tro dette kjedelige, i snart et døgn til. Grunnen til at jeg tør, er fordi det finnes formildende og forklarende omstendigheter. Nr 1: “Alle” er bortreiste på feire. Nr 2: Du får jo en real feiring hos pappa senere i sommer. Hvis ikke det var for det, hadde jeg ikke ville dratt det så langt.
For du ser ikke at mamma har gjemt unna kakepynt, bursdagseffekter, brus, godis, kakeingredienser, gaver, hatter, plastikkrus, og pappfat i skapene. Du ser ikke hvordan pappa driver og forbereder gaver og tidenes hjemmelaga pizza der han er, og at han kommer på formiddagen, ikke kvelden. Du vet ikke om de barna på trinnet ditt på skolen du går på som er hjemme fra ferietur akkurat nå. Ikke aner du noe om de to barna her på Stjørdal heller, eller søskenbarnet ditt, onkelen og tanta di, som gleder seg til å overraske deg når klokka slår 13.00 fredag 15.juli.
Jeg tror du kommer til å bli veldig glad. Skikkelig, skikkelig megaglad.
Og jeg forstår at jeg ikke akkurat er så populær i din verden akkurat nå. Jeg er nok verdens sløveste mamma i dine øyne nå. En mamma som “ikke gidder å lage bursdagsselskap engang”, whatkindof mama is THAT?
Håper du tilgir meg klokka 13.05 på fredag. Vi gjør alt for at du skal få oppleve hvordan det føles at de som er glad i deg, overrasker deg, og plutselig har satt av dagen sin bare til DEG.
DU FORTJENER DET, SUPERSTOREBROR; ET SURPRISEPARTY BARE FOR DEG!
Det var ekstraordinært traumatisk. Ikke like muntert som den lyse lyden av “Spaceman” på nittitallet. More like “I’m in love with an alien” som Kelly family. For jeg ble nesten litt forelska i et par av dem. Men heftig fryktfremkallende. På lik linje med å møte en dinosaur sikkert. Men ikke like usannsynlig som å møte en dinosaur. Forresten. Jeg tar det med dinosaurer og sannsynlighet tilbake. Hva vet vel jeg om dna, Jurassic parks og gjenoppstandelse av diverse arter..
Det er 7 år siden nå. Jeg var syk som bare rakkarn. Tvangsinnlagt og tvangsbehandlet. Psykotisk til langt opp over ørene.
Alle de ansatte på institusjonen var i min verden skuespillere. For i virkeligheten var noen av dem aliens og direkte utsendte fra heaven above.
Slik du ser det, er din virkelighet. Så slik sett har jeg faktisk sett romvesen. Britney Spears har samme diagnose som meg, bipolar, og hun synger i sangen “alien” at hun ER som et romvesen. Beat it. Yeah, beat that one… Only Jackson can.
Sånn rent seriøst:
Jeg ser romvesen hver bidige dag. Så fremt jeg ikke har en skikkelig asosial en, hvor barna er hos pappan sin og jeg er all alone. Da ser jeg dem på TV’n og på telefonskjermen. For, er vi ikke romvesen, du og jeg da? Vi bor og lever på ei kule i rommet, vi som alle andre vesen som måtte vise seg å bo her. Et par bakterier eller noen rare kakkerlakker på space planet faraway, eller noe i den duren kanskje, that is..
Så Britney erikke så dum, hun. Vi er nok aliens alle sammen. Romvesen. Vesen fra space.
Rent forbipolent sett, kan jeg ikke noe for at jeg begynner å spinne og tenke på dette, når det regner grått ute, og barna og jeg koser oss med en TVstund i sofaen. Og så må vi bøye oss litt nærmere når det handler om hu Wanda og det derre romvesenet… For hva i alle dager. Wanda joiner spaceman og tar seg en trip uti rommet!
Inspirerende, tegneWanda, inspirerende!
Splitter pine? Jeg? Nei, bare litt preget av barneTV og Gjørkeredet.
Nå har barna lagt seg, og jeg kan sitte ved vinduet og speide etter real aliens. …eller finne på noe annet. Jeg tror jeg finner på noe annet. Over og ut fra Lykketoppen!
Onanerer du, sier du? I alle dager, kvinne. Noe så vulgært. Ja, noe så skammelig, at jeg som skribent faktisk nesten ikke kan SKRIVE det her. At du ..driver og ….tilfredsstiller deg selv… Gå og sett deg på skambenet, nei, i skammekroken og brenn på usynlig bål.
Hva er det du piper om? At du har hørt ofte at menn “tar seg en runk”? At pornoen beregnet på dem står linet opp i dagligvaren foran både deg og barma dine?
..kremt! Jeg mente barna dine.
…kremt, ja men deeet… det er vi vant til, kvinne! Sitt stille og ikke pip sånn!
Du har mange kallenavn, lady. Det være seg “hore” hvis du lar deg friste til å teste ut litt for mange retter på menyen før hovedretten inntas. Hva de kaller en mann i samme situasjon? Aner ikke..
Eller det være seg fisefin grå mus, dersom du ikke er spennende og sexy nok for mannfolka’s skue.
Skam deg i politikken, kvinne! Finn deg i hersketeknikker og inndirekte irettesettelser fra the man. Godta at samme hva du gjør, så er det FEIL, hører du?? Galt! Wrong! På vranga!
For kort skjørt i møtelokalet? Billig horete! Spiller på sex! For langt skjørt i resepsjonen? Kjedelig! Grå mus! Ei mus er ei dame, forstå det da.. en dame har mye ved seg som menn kan relatere til ei forbanna lita mus.
Di lille mus. J**la feminist! Forbanna masetruse!
Piper det i deg igjen? Hva er det nå da?
At du sier? Å, at du ser halvnakne menn i bare shortsen halve sommeren lang? Og hva så? Åja, du mener ingen av dem blir kalt hverken “horete” eller “”billig” der de sprader rundt med svett glinsende perlete hud og viser frem de….
…de?? I beg your pardon, kvinne, hva SA du nå? “De uidentifiserbare to vorteliknende tingene på de hårete brystkassene, vorter som ingen kan forklare deg hva er”??? Mens du må skjule de to matfatene dine…
Vel. Det bare ER sånn skjønner du. Litja. Søta. Hore. Tøs. Burugle. Masekråk. Mus. Tjukka. Bitch. Heks.
Kjært barn mange navn hva?
Åh, hva er det NÅ da? Ikke mas sånn? Penger?? Gjelder det penger? Er “kvinnedominerte yrker underbetalt fortsatt i 2016 i forhold til mannsdominerte yrker”?
Neimen hysj nå da. Er det så viktig dette da? Trenger du så mye penger på alt dette jåleriet? Argumentene dine er både masete og irriterende for alle disse mennene som kaller seg hardtarbeidende okser. Menn. Gentlemen. Sjarmører. You name it. Ikke så mange navn, og kanskje ikke lenger så kjær, påstår du?
Jo, kvinne, jeg kan forstå at du også ønsker å lufte puppene i varmen. Skjønner at du også vil ha likelønn. Og det er definitivt forståelig at du faktisk ønsker respekt og ikke herskende teknikker slengt i trynet for hvert argument du prøver å rope ut i en verden preget av objektivisering av det kjønnet du er født med.
Men trå varsomt, lady. Ti litt og ta det langsomt. For husk, menn er akkurat nå i den fasen at de begynner å oppdage at det jo er kvinner som er det sterke kjønnet. Du må ta hensyn til det sjokket dette er, etter århundre med tåpelige og latterlige vrangforestilninger hva angår dette med reell styrke.
Ja for fakta er at all denne kvinnediskrimineringen brer seg ut til alt fra dyr til farger. Det ekke coolt å værra ei j**la ku. Men en okse? Yeee.. Og du skal være forsiktig med å digge fargen rosa. Blå, derimot: yeee.. Og ikke vær sånn ei høøøne da! Be a proud hane og gal som en mann!
Du vet at du blir gjort narr av daglig. I form av objektiviserende magasiner i butikkene, der kroppen din står på utstilling til evig påminnelse om at det er alt en kvinne duger til. Mens du undrer på hvor de tilsvarende magasinene omhandlende menn, er blitt av…
Du er klar over dette med forskjellsbehandling i politikk og toppledelse. Og du biter det i deg. Hver dag.
Men vær forsiktig med det svakere kjønn. Disse kroppene som så inderlig vel vet at det ikke er DEM som ville kunnet båret fram barn. Som så godt vet at det slettes ikke er DEM som har den verdifulle oppgave å kunne gi liv til et helt samfunn over kun et par generasjoner.
Vær varsom. Det er sjokk nok for dem hver gang de oppdager at en debatterende kvinne har mer vett i hue enn de noensinne kunne forestille seg at disse kroppene i bladene har.
Det er overraskende nok for dem hver gang det går opp for dem hvilke stålkrefter som skal til for å bære frem en baby.
Ikke vær så sinna. Ikke pip sånn. For tenk deg hvordan det er å gå rundt i en selvoppfyllende profeti om å “være en den del av det sterkeste kjønn, det være seg menn”, med en overbevisning om at muskuløs power er den aller viktigst styrken. Og så, plutselig, ut av intet, beviser kvinne etter kvinne innen idretten fitness, at også kvinner kan utvikle lik muskulær masse og power dersom vi VIL.
Jeg kan ikke finne andre årsaker til at vi skal finne oss i alt dette fjaset, kan DU, kvinne?
For skjegget, vet du, skjegget tilhører mannen. Kun en mann kan sitte fast med skjegg i ei postkasse.
En dag, kvinne, slutter bålene å brenne. En nydelig dag, i våre oldebarn’s verden, kan jentene våre endelig slappe av. Inntil da, slå villt omkring deg og finn deg ikke i det. Forsvar deg selv og det stålsterke kjønn du er laget av. Vis hvor smart du er. Utdann deg. Vær leder, og lær deg hvordan du håndterer hersketeknikker på den mest elegante måten. Be a LADY, og vær STOLT av det!
Jeg heier på alt det råe, tøffe, sterke ved deg, kvinne! Du har blitt tiet i hjel så mange ganger, at du ofte har ligget på fastland og snappet etter luft. Men hva gjorde du? Jo, du utviklet deg fra fisk til havfrue, for å kunne puste over vannet også, heller. Du er tilpasningsdyktig. Du er rå. Du er tøff. Du er et så sterkt kjønn, at de kaller hele jordkloden her for “Moder jord. Husk det.
En mann kan så er bittelite frø i deg. Men DU er den ilden, lufta, jorden og vannet som rent elementært må til for å LAGE LIV.
Det er helt ok om du vil dele dette innlegget på internett. Jeg regner med du kjenner deg igjen i teksten dersom du er kvinne. Beklager i såfall den vulgære starten på innlegget. Nei forresten, hvorfor skal vi kvinner beklage alt og ingenting hele tiden? For søren, kjør på viralt som fytti. For om vi ikke kan stå for dette, hvordan kan vi da stå for måten vi fortsatt blir objektivisert og latterliggjort i denne egentlig kvinnedominerte verden? Sh@re, lady, proud from the woman heart.
(Slik jeg skriver i første del her, blir vi kvinner daglig omtalt og snakket til. Dette er hva vi må tåle å takle. Slik sett er hver dag en slags kamp for å bevise at vi er mer enn en “svak kropp”. Mer enn et ubetydelig objekt. Jeg, Helene, skribent av denne forbipolene bloggen, ville aldri snakket slik hverken til meg selv eller mine medsøstre. Denne måten å tale på er herved kun brukt som eksempel på hva vi fortsatt forventes å finne oss i idet vi fekter oss gjennom 2106)
Han klyper meg i nesa og vil vite hvorfor jeg er så lur og hemmelighetsfull. Og han skulle virkelig bare visst hvor mange av oss som går rundt og gliser hemmelighetsfult i disse dager.
For Mathias våres, han fyller 7 år fredag 15.juli. Han tror at det ikke blir noe action denne dagen. Kanskje litt kake sammen med mor og lillebror. En gave eller to. That’s it. Alle er bortreiste visstnok, og han skal feire bursdag på sensommeren. Hos pappa. Pappa kommer heller ikke på fredag…
Men. Det GJØR han skjønner du, lille venn. Mamma og pappa har en plan serru!
…hvorfor er vi mest gira på å lage surprisepartys til de voksne folka vi kjenner og er glad i? Hva med barna? Er det ikke coolt for en liten kid å bli skikkelig overrasket også? Hellyeah!
Kjære bursdagsgutten vår
Lillebror og mamma kommer til å vekke deg med bursdagskake og gaver på dagen din. Og av en eller annen grunn kommer den sjokoladekaka til å være svær..
Så kommer pappa. Med gave og stor hjemmebakt pizza. Dere to og lille Even vil nok leke litt i kjelleren tenker jeg, mens mamma dekker på til bursdagsfest uten at du vet det.
Klokka 13.00 kommer gjestene. For vi har nemlig invitert alle på skoletrinmet ditt som er hjemme akkurat i denne delen av sommerferien, samt de av naboer og slekt som og er hjemme nå.
….og det VET IKKE DU!
Ja detta blir gøy!
Og er det noen som fortjener det, så er det DU. For du er verdens snilleste, mest tålmodige storebror, sønn, slektning og venn. Vi digger deg, og fredag skal vi vise deg det 🙂
Til foreldre som bor fra hverandre; dette er et realt tips til foreldresamarbeid. Å gjøre noe sånnt sammen for barnet sitt, i all vennskapelighet, DET er samarbeid det. Både morsomt og grunnleggende viktig for barnet å se at foreldrene kan gjøre sånnt sammen selv om de bor fra hverandre.
Jeg står fortsatt for innlegget jeg skrev for noen uker siden, som irettesetter ungdommer som mener de er smartere enn oss voksne. Men det gjelder ikke min sønn! Han ER smartere enn meg. Mye smartere..
Altså. Det hele begynte med at verdens cooleste gentleman har bestilt til meg en forsinket bursdagsgave. Den tøffeste og mest fancy lille høytaler en kan tenke seg. I dag kunne barna og jeg hente den på posten, og vi satte oss på en kafé for å beundre den lille dingsen, som både Mathias og jeg ble helt forelska i.
“Næh så kult a mamma, det er sånn for å ha tråd i!”
-“Yah, la meg fikse det vennen! Mamma gjør det der!”
Jeg vred løs den minste runde dingsen og festet den på hullet. Mens jeg slet med å vri på den store kroken igjen ved å lirke den innpå den lille rundingen igjen, prøvde Mathias å tilby seg å gjøre det. Han mente han kunne gjøre det mye lettere. Men nå nei. Trokke det nei… I’m a grown up ya!
Da jeg var ferdig med slitet, sa Mathias: “Se her mamma. Det er bare å åpne den sånn. Jeg har ledd av deg hele tida hahaaa”
Jeg lo meg halvveis ned av caféstolen. Hadde ikke behøvd annet enn å ÅPNE KROKEN jo. Og så hekte den på den runde lille dingsen. Hvor fjern er det mulig å bli?
For en stund siden fikk jeg høre uttrykket “Bippere”. Det klinger i ørene, og minner mer om Pippi Langstrømpe og røverdøtre, enn troll og bygdedyr iallefall. Og hva er en bipper? Jo det skal jeg fortelle deg. Bippere er slike som meg, som har diagnose bipolar.
Og hva er en bippebedreviter? Jeg skal vedde på at alle med bipolar har måttet forholdt seg til en eller flere som tror de har bedre peiling på bipolar enn oss bippere selv.
Dette innlegget handler først og fremst om de som har bipolar i remisjon sin opplevelse av omgivelsene. Altså de som er friske og symptomfrie.
Verden er veldig uvitende om psykiatriske diagnoser. Det vet du nok, du som selv har bipolar.
Her er 10 tegn på at du har å deale med noen som tror de kan deale bedre med din diagnose enn deg selv:
1. Du har satt grenser og vært litt bestemt. Litt sinna. Så går det noen timer, og nærmest midt på natten får du følgende melding: “Du har en dårlig periode nå. Get some help for søren!” Dette er et sikkert tegn på en slik sutreviter som har irritert seg over din evne til å sette grenser, og tatt seg et par glass vin. Nå tror h*n du er syk som fy.
…og hva vet DU, som vedkommende ikke vet? Jo, at du er frisk som en fisk, og at selv om du har diagnose bipolar, har du selvfølgelig like lov som andre mennesker til å boltre deg fritt i alle delene av følelsesspekteret. Du kan le, gråte og bli sinna, akkurat som alle andre. Jepp. Du har evnen til det du også. Og dessuten; “dårlig periode”? Er du stabil, så er du stabil. Bipolar handler ikke om “perioder” når man er inne i sitt 7. friske år i remisjon. Man kan holde seg frisk resten av livet med riktig livsstil og medisiner. Vi vipper ikke inn og ut av såkalte “perioder”, når vi inntar riktig medisin og ellers lever etter de reglene vi har lært oss å leve etter med en slik diagnose. Ren uvitenhet, og ganske latterlig.
2. Du finner ut at du funker fett selv om du har diagnosen, ved hjelp av …kanskje trening? Riktig kosthold? Rett dose av den perfekte medisinen for deg? Affirmasjoner? Enda bedre; alt dette? Uansett begynner du å blogge/skrive bok eller på annen måte formidle dette til omverden for å vise andre hvilken vei du gikk for å unngå krattet opp hit. En dag skriver en frustrert “leave me alone with my reason to do nothing-bipolar-dame” på din facebookvegg: “Jeg har bipolar. Og jeg er overbevist om at du er hypoman nå.”
Og hva vet DU, som vedkommende ikke vet: Alle eksperter omkring deg har presisert at du er symptomfri i remisjon. Dine handlelister krymper i butikkene. Du har underforbruk av penger, ikke hypomant overforbruk. Du trekker deg tilbake innimellom, heller enn å være oversosial. Du har dine bibbeben pent planta på jorden. Og desverre for alle som ønsker å bruke diagnosen som unnskyldning til å “do nothing and feeling sorry for em selves”, så er du nå et bevis på at man kan gønne på og leve bra med diagnosen uten å være syk.
3. “Nei nå er a manisk igjen, nå har a vært å shoppa, og jaggu lo a høyt også!”
Og hva vet DU, som denne bippebedreviteren burde lært seg? Jo, sist du sjekket, sang du fortsatt i dusjen, and kept it there. Altså du har fortsatt ikke ringt Madonna og Pink for å overbevise dem om at du burde vært kordama deres. Og du er ikke akkurat rimelig overbevist om at det er kamera i insekter og gift i maten, heller. Du liker ikke bugs, men du vet at de ikke filmer deg, og du digger mat. Om natta sover du, du danser ikke til Dina’s eneste nittitallshit, åpner verandaen og synger ut så alle naboene tror Donald Duck har fløtta inn. Kremt. På økonomien har du stålkontroll, og du er ikke på vei til Kina på impulstur. Du vet at du er frisk.
4. Bippebedreviteren kan aldri se deg gråte, for da innbiller h*n seg at du er deprimert. Du kan heller ikke betro deg når livet er tøft, for da tror h*n ikke lenger, da VET h*n at du er dyyypt deprimert.
Hva vet DU om dette, som desverre en uerfaren liten fis ikke aner noe om? Vel. En depresjon er gjerne tåreløs. Ordløs. Maktesløs. Kreftesløs. Vandrende ute på psykotiskt grenseland. Sist gang du var deprimert, gråt du bare alene, når ingen så deg, der du satt krøket på gulvet og ba om at smertene inni deg måtte gå over. Du trakk for alle gardinene, slo av telefonen og låste døra. Du var hudløs og for det meste gadd du ikke å gråte Du ville aldri latt noen vite om hvordan du hadde det, fordi du skjemtes og ikke ville innse selv at du var midt inne i en depresjon. Du fornektet hele depresjonen og klamret deg til dyna. Å gråte foran folk er et FRISKHETSTEGN. Å tørre å være åpen, et også et friskhetstegn.
6. Vedkommende er nærmest paranoid hva angår det gjøkeredete faktum at du “lider” av en diagnose. H*n veier sine ord nøye, og når alle er samla, kan du se vedkommende sitte og glo vurderende, med store, granskende øyne. Du får høre senere hvordan h*n har vurdert din atferd. Har du barn, kan du banne på at du vurderes enda nøyere. Vedkommende nærmest venter på sykdomstegn.
Nåh .. hva er det du kunne lært denne hissigtassen av en bedreviter? Jo, at det er på seg selv man kjenner andre. Så dersom h*n føler slik behov for å vurdere din psykiske tilstand, er det et sikkert tegn på at dette er noe h*n finner i seg selv. Det kan være depresjon, angst, eller generell ustabilitet i livet. Uansett bruker h*n bortkastet energi. For du er klar over det sykelige behovet for å vite best, og kunne ikke brydd deg mindre om hva denne bedreviteren finner i din atferd som er verdt å bruke tid på å kritisere. Hverken utdannelse eller status imponerer deg. Du er fri, og sterkere enn slike bedrevitere tror.
7. Du vet. Disse som påstår at bippere stikker hue frem fordi de vil ha oppmerksomhet…
And ya know? Attention please? Hva er galt med det? Man må banke i bordet og heve stemmen. Kreve attention. For du vet du har noe å komme med. Ikke fordi du på død og liv må ha oppmerksomhet. Nei, under din siste psykose gikk du nærmest i ett med omgivelsene og håper på usynlighet, i frykt for å bli sett, filmet og fotografert. Denne sjenansen vet du er av din natur, og nå er den frisk og i balanse. Men livet har gitt deg bagasje og erfaring. Nå er du kommet til et nivå der gir du blanke i hva andre skulle synse og mene om ditt utsikkende hue. Også bedreviterne som kritiserer alle for å tørre å heve stemmen, fordi de så gjerne skulle tørre selv.
8. Bedreviteren er nærmest paranoid på dine vegne, og skeptisk til alle dine avgjørelser og uttalelser. “Du har jo tross alt en diagnose altså..” Det kan jo være at det så ustabilt kan hende at du ikke er i stand til å tenke rett med det bippehue, hva?
You know, from the mile you walked… At du er sinnsykt, enormt og genialt SMART. Du er både frisk og stabil, og i besittelse av vanvittig intellegens, etter et liv der du har fått mange innblikk i wonderland nedi kaninhullet. Så det så. Avgjørelsene dine vil vise seg å være bedre enn mange av bedreviterens egne bestemmelser.
9. Du er vant til å bli misforstått. Så den dealer du. Men en bedreviter vil irettesette deg utfra misforstått kommunikasjon.
Du vet, det er gøy å svare slike. For de forventer som regel ikke at du er smart.
10. Til slutt. Pust og pes. Ja du vet, alle de som vil preike for deg om medisiner. For og imot. Uten peiling, og i full fart på en rakett til en ukjent planet med alle sine medisin-meninger, mens du rister på hue trygt planta på jorda.
Og da vet du jo, utfra erfaring hva som er best for deg. Har du bipolar 1 bør du minimum ha stemningsstabiliserende medisin, samt antipsykotikum. Uten dette vil du gli over i psykose, manisk eller depressiv, før eller senere. Forbi polene. Du vet at blant stemningsstabiliserende midler er gullet lithium, sølvet lamictal, og bronsen orfiril. Du vet at av antipsykotikum er det seroquell som er det nyeste og med minst bivirkninger. Du vet at du bør trene, spise sunt og sove om natta for å unngå bivirkninger. Du vet at du ikke kan innta antidepressiva, av faren for å bli manisk. I såfall kontrollert som hjelp ved dyp depresjon. Du vet at hvis du har bipolar 2, med bare rapid cykling og null psykoser, kan du greie deg kun med stemningsstabiliserende medisiner. Og bipperen jeg, jeg vet også at jeg ikke rører beroligende midler som valium og sobril. Fordi jeg ikke tåler det. Og heller ikke trenger det.
En trist side ved bippebedrevitere, er slike mennesker som liker sympati. Disse som gir inntrykk til omgivelsene at “det er forferdelig å leve i en eller annen relasjon med en som har bipolar lidelse”. Dette er gjerne de som i tillegg til å ikke ha peiling på diagnosen, ikke takler at den med diagnosen setter grenser. Heller ikke at den bipolare viser noen form for følelser. Sinne deriblant, som jo er en naturlig del av følelsene. Slike offerrollespillende mennesker kan gjerne true den bipolare med slikt som at de skal gi ut en bok for å vise verden hvor fælt det er å kjenne noen med den diagnosen.
Screw them. Ikke bry deg. Hvem tvang dem til å ha noe å gjøre med deg? Ok, du har en diagnose, men dette gir dem ingen rett til å bruke den som fritt vilt for å søke den sympatien de tror de trenger. Slike bør du nok holde på avstand. Sånne kan være uheldig for forløpet i din diagnose. Som du jo nå er frisk fra nå. Som faktisk er rent fysisk og genetisk betinget, dessuten.
Så hva gjør du? Gi ut ei bok. Lær dem. For det de ikke har peil på, burde de la være å gni nesa si borti, foruten av svært ydmyk interesse for å lære. Hva mer gjør du? Du rister bestvitende på det intellegente hodet ditt av dem og føler litt med deres uvitenhet, i det du husker hvem du er. For det er det jo KUN DU som vet noe om.
Trondheimsfjorden ligger stille. Men inni henne stormer det. Året er 1990, og hun er bare 15 år. Evig stillhet frister, så den unge jenta svelger de tablettene som vil bølge henne sakte inn i fred og ro. Stillhet og fred. Nå vil hun ha fred.
Ut mot havet, skulle hun reise. Dra sin vei for alltid. Til evig tid. Hun la seg til for å dø.
Men det skulle ikke ende slik. Et hjerte som er heavy, det er tungt å bære, det. Men et sykehus kan i all hast pumpe en ung kropp i gang igjen, slik at den iallefall kan stable seg på beina og prøve å rusle videre.
Mine tårer presser på i kveld. Det er en sart historie jeg blir fortalt. Jeg hvisker den for henne. Prøver å finne fine nok ord. Hun sitter inne i en ensom boble og prøver å finne vei ut av den, mens hun roper. Men få hører. Det er nesten så ingen lytter til den lyse, fine, stille tonen i stemmen hennes. Hun hører sin musikk der inne, og deler den med meg. Det er en sang om ei jente som tok livet sitt, der hun selv overlevde den dypeste av alle nedturene den bunnløse dagen i 1990.
Vinden står stille her på toppen i kveld, og Rune Rudberg synger:
“Du sitter nederst ved bordet. Du som ingen kan se. Jeg har og gått i fra deg. Jeg hadde og blitt med. …for du sitter nederst ved bordet, og øverst er det makta som rår. Du prøver å ta dem på ordet, men tida den bare går. Du reiser deg sakte fra krakken, men det er ingen som bryr seg om det. Det er ikke rare takken, men du ville at de skulle se. For du som satt nederst ved bordet, har gitt opp og krakken står tom…”
Gunn Marit Borgen sitter foran meg som et åpent sår. Tårene triller, for hun har fortalt om en barndom som fylte henne med altfor tung bagasje å kunne bære alene. Og en klump i halsen så innmari vond. Så vond. Nå er hun i førtiårene, og sitter fortsatt nederst ved bordet.
I 1983 flytter ei jente til Stjørdal. Hun er 8 år, er tynn, og har langt og tykt hår. Full av livsgnist, og med hodet fullt av minner om ei tid på Lade det hun bodde sine første leveår. Laderampen. Det var henne og gjengen det. De var ikke slemme, men de hadde det gøy. Hun smiler og ser ut i luften. Det var tider det.
Her inne på forbipolene har dere blitt kjent med flere forskjellige mennesker som har blitt utsatt for mobbing. En i himmelen og tre her på moder jord. Dette er også en historie som inkluderer mobbing og utestengning. Denne jenta, hun ble også mobbet og trakassert. Hun hadde en lærerinne som prøvde å hjelpe henne, og en mamma som gjorde alt for at lille Gunne hennes skulle bli godtatt av de andre barna. Det hjalp et par timer. Så var det på’n igjen.
Vi kjenner historien nå. Det er så mange av dem. Det de har å fortelle om landet’s skolegårder, svir for de fleste av oss. Vi skulle så gjerne vært der. Tørket de ensomme tårene. Holdt omkring dem. Reddet de som ga opp. Men alt vi kan gjøre er å lytte til historiene. Og gråte med dem og de etterlatte. For det er ikke til å skjule under teppet at mange av dem reiste ut mot havet en aller siste gang. Da hjelper det lite med en sang. Mang en musikk stilnet for lengst..
Denne historien vinkles herved inn mot tiden etterpå. For, stopper mobbingen i det ungdomsskoleklokka ringer ut for siste gang? Nei. Det er noe vi alle vet. At den fortsetter videregående denne trakasseringen.
Men. Hvorfor har et usynlig vesen fått navnet “Bygdadyret”? Fordi det handler om voksenmobbing. Fordi mobbingen ikke gjerdes inn i en skolegård. Fordi bygdadyrets ryktespredende, baksnakkende forakt, rett og slett er mobbing og utestengning.
Den følger med dem videre, denne mobbingen. En bygd glemmer aldri. Ingen har klisterhjerne som bygdadyret. Og i kombinasjon med en nedpsyket og sliten sjel, kan dette dyret være livsfarlig.
Voksen sitter Gunn Marit Borgen her og har overlevd ferden. Hun ble etter hvert mamma, og fant sitt livs kjærlighet i en mann som aldri ga seg før han fikk være der for henne. Sten Ove står stødig ved hennes side, og de to hører sammen. Gunn Marit har mye på hjertet, men jeg merker at det er lite hun deler. At denne stemmen stilnet i 1990.
Sammen trenger vi oss gjennom lagene, Gunne og jeg. Hun forteller. Ønsker å dele, men det er vanskelig å i det hele tatt tørre å tro man har noe av verdi. Å dele.
“Jeg er en hakkekylling. Blir så lett utnyttet. Og det skal ingenting til før folk dropper meg. Jeg blir så såra. Det gjør så vondt.”
Jeg får innblikk i en verden der voksne mennesker åpenlyst viser akkurat samme forakt, som vi liker å tro at bare små kjipe jenter kan gjøre i 4. Klasse på barneskole. Damer og menn som stimer sammen i klynge, titter, hvisker og rister på hodet. Folk som trenger noen å trampe på. Rykter som spres mye lenger ut på bygda enn frau noensinne kan.
“Jeg er den som setter meg ikke bare nederst ved bordet, men ved det nederste bordet. Jeg har for lengst gitt opp å sette meg ved en munter og sosial gjeng. For jeg blir sittende der og prøve å bryte gjennom. Men ingen hører meg. Og når jeg snakker, blir det bare babbel. Få respekterer meg, for jeg mangler jo selvrespekt. Jeg er så lett å misforstå, og får ikke helt til å forklare hva jeg mener…”
Vi snakker om selvtillit. Jeg får vite at det har hun ikke. Et eller annet sted forsvant den, og den voksne utgaven av Gunne har på mange måter gitt opp.
-“Jeg tør ikke gå bort til folk, og da tror de at jeg er overlegen. Så får jeg kritikk og null forståelse for at jeg mye heller godt kan gjemme meg blant flere tusen folk på en tribune, foran en fotballkamp. De forstår ikke at jeg kan skjule meg der. Der trenger jeg jo ikke å prate. Føre dialog.”
En gang i tiden, i en skolegård i Trøndelag, var hun “for tynn” og “hadde for tykt og altfor langt hår”. Skulle arrene etter mobbingen automatisk viskes ut i 20årsalderen?
Nei. Det er ikke slik det funker. Dette type timeglasset har ingen annen ende enn livet selv, og sporene som er satt, vedvarer. Man kastes ut i livet etter endt skolegang, og det forventes at man “legger det bak seg”. Men hvilke signaler sender en skadeskutt fugl ut i terrenget som voksen?
Det hviskes lavt: tråkk på meg. Det er det jeg er vant til. Jeg vet ikke om noen annen måte å leve på. Det er hva skolen i Norge’s land lærte meg: utnytt meg, mishandle meg, vær slem med meg. Bare ikke lik meg. Aldri bli glad i meg, for jeg er ikke verdt det.
Så bygdadyr, kom og spis meg levende. Det er det eneste jeg vet om…
For jeg vet en utvei ut mot havet. Så tygg i vei og spytt meg ut. Som den klysa du er.
For det var ikke bare på ungdomsskolen Gunn Marit var preget. Det var ikke bare da, at hun var den stille. Hun, som de fleste andre med vonde minner fra skolegården, bærer det med seg enda. Hvilket er friskt blod av god gammel årgang for bygdadyr.
Men nå. Nå er det visst på tide å løfte blikket og smile. Hun forteller, og det jeg hører, varmer meg langt nedi hjerterota. For denne dama, hun har visst tenkt å bygge styrke nå. Endre det urgamle mønsteret. Sette grenser og bli tøff. Hun ønsker å bevare den delen av seg selv som vil ta imot venner som misforstod og sviktet henne. Men fra nå av, skal skolegården fra gamle tider, forbli der. I fortiden.
Blant venner er hun og mannen kjent for å ha det hjerteligste huset. Gunne beskriver det som både uferdig og umoderne. Det er et hus der folk trives. Der finner de tryggheten sin. “De sier de ikke vet om noen som kan bli så glad i er hus som jeg er” sier hun.
Og nå har hun altså tenkt å begynne å bære med seg en ny type trygghet overalt hvor hun ferdes.
Hva sier samfunnet til dette? Når et mobbeoffer fra svunne tider ønsker å reise seg og helbrede gamle sår? Tar man i mot henne og holder henne i hendene, eller oppfører man seg som dyr? Slike bygdadyr er ikke av den aldrende sorten, så de som velger det, varer nok ikke lenge.
Det finnes så mange mange fler av oss som vil ta imot deg med åpne armer, Gunne. Tørke tårene dine og klappe i hendene av glede over din nye livsgnist og styrke.
Er det på tide å utvide skolegårdshorisonten, og ta dem i mot? De som overlevde, mot alle odds? Inkludere dem, og vise frem det herlige mangfoldet til våre såre små barn?
I kveld synger Rune Rudberg videre i den varme trygge stua mi, i det jeg tenker på et varmt og tungt hjerte som kommer til å overleve videre. Som kommer til å blomstre. Som du og jeg skal ta imot. Av respekt for alle hjertene som ikke maktet å ta opp kampen mot bygdadyr og troll.
“Var det lettere å se henne den gang, med træler og sår og svidd hud? Nå har a nålstikk i arma, små arr etter gårdsdagens skudd For da ho gikk ut gjennom døra, då var det for seint då, for ho til å snu. Den blei for tung for ho, denna børa. Vi skulle gjelpa ho, jeg og du…”
En sang som endte trist. Slik skulle det heldigvis ikke gå med Gunn Marit. Hun hverken begynte med rus eller greide å ta livet sitt. Og nå har hun altså tenkt å reise seg. Og jeg og du, vi skal hjelpe henne med å snu.
