Jeg sitter i ei hytte på en øy, og prøver å ikke skamme meg. For jeg lærte nylig av en klok dame at vi foreldre gjør så mye rart hvis vi har dårlig samvittighet ovenfor barna våre. At vi derfor bør prøve å ikke ha så mye dårlig samvittighet.
Men hva om du gjør mye rart likevel?
Sommeren 2016. Min eldste sønn Mathias fyller snart 7 år, og opplever et stort feirieminne han aldri vil glemme. Han får en gave av sin mormor inne i ferja på vei til hyttetur på idylliske Ytterøy. En herlig koffertboks med dinosaurusblader, spill og dinoklistremerker. Ellevill forteller han navnene. Triceratops eller noe. Jøss.
Vel framme på mormor’s hytte på Ytterøya skal han sent på kvelden leke med sin trøtte og surrete mor. Dere vet, hun derre forbipolene. Hun med alle gode grunner til å være nettopp surrete. Hun har lovet å sysle med Tricerasaurus og gjengen etter lillebror har sovna, selv om hun ikke akkurat virker dinogira. Og hva gjør hun?
Jo, hun sminker den ene dinosaurusen med en penn, mens sønnen fullfører en labyrint. “Lager en ‘damosaurus'”, og tror hun er morsom. “Se her a Mathias hahaaa wræl!”
Det er ikke bare krise. Det er rett og slett grunn til å bli skikkelig streng på mamma for å ha kludra til hele Dinominnet fra sommeren 2016!
Utpå her er vi. Trondheimsfjorden’s perle.
….Ja så er jeg rammet av sjølufta, og det er ikke tull en gang. Det er som om tyngdekraften salter meg ned i øs og døs. Sus og dus.
Hvite stener og hvite skjell er plukket nede i fjæra, og jeg gleder meg til å sortere og dekorere hjemme med skattene mine. Sortere? Ja jeg kunne ikke helt nekte min lille ettåring å helle sine sorte stener og skjell oppi min bøtte med nøye utplukkede hvite.
Hvilken mamma nekter sønnen sin å hjelpe til med skjell og stenplukk?
Nei da hadde jeg fått en forstenet samvittighet, og et skjellete lag med skam.
Men å sminke en saurus?
Vel, det er jo lov å si unnskyld. Og så skal Mathias få “sminke” alle mine blader med tusjer når vi kommer hjem. Promise.
😶😳😖
