En lege kan løfte deg opp, eller dytte deg ned. Ta deg på alvor eller gjøre deg til en bagatell. Se deg i øynene eller hypnotiseres av dataskjermen. Det finnes så mange forskjellige leger, og når dagen kommer at du virkelig trenger både et løft,  respekt og blikkontakt, da er det et ekte råskinn av en rå lege du behøver.

 

I det du reiser deg sakte, sikkert og rolig opp fra gjørmepytten på bakken, er det mye som skjer. Fra å være vant til å sette deg selv langt under alle og enhver, står du nå oppreist og likeverdig, mens du kniper med øynene for å se dem inn i både pupille og iris på en gang. Lyset er skarpt når man er vant til mørket.

Var det virkelig faktisk ikke sånn likevel, at de så ned på deg?

Tok du virkelig så feil omkring ditt eget bilde av selvet?

Å være sin egen verste fiende handler om veldig mye bortkastet tid. Og det er enormt slitsomt å alltid gå ut fra et selvskadende senter der det meste dreier seg om at folk umulig kan ha noe til overs for deg.

Nei, jeg er ikke den som sutrer og klager, og jeg går heller gjennom storm og uvær framfor å være til bry. Men denne gangen skjønte jeg ikke selv at jeg lå nede for telling. Moderat må det ha vært, for jeg greide å le og å reise, men alt var et sabla ork.

Så gikk det opp et lys for meg; jeg har jo bipolar. Kunne det være? Aha ja. Jeg måtte ha hjelp til å kave meg ut av denne gjørma. Så jeg bestilte time hos lege. Og gruet meg. For jeg liker ikke å vise svake sider, samme hvor sterkt det er å vise dem. Jeg forventet nærmest litt kjeft av legen min, og samme hvor urealistisk det er; siden legen min er verdens hyggeligste, ja så tenkte jeg sånn. Affirmasjoner foran speilet om å være glad i seg selv akkurat som man er, bare virket ikke lenger.

Det var bare det at jeg ikke manglet en eneste vitamin. Ikke feilte det meg noe annet heller, burde være frisk som en fisk. Og så hadde legen min aldri sett meg slik før, samt at jeg ikke orket å ikke gidde noe som helst lenger. Blodprøvene var altså ok, så det var ingen fysisk årsak til at jeg tråkket rundt i noe som minnet om sement som holdt på å størkne.

Rock bottom means only one way, you know. Get the hell up!

Men jeg kom meg ikke opp. Jeg satt fast i pust og pes i mange måneder.

Then fake it until ya make it, yolo, you know!

Men det funket ikke, det heller. Tvert imot. Det eneste som ga meg litt var joggeturene og det å kvitte seg med negative relasjoner som såret og irriterte mer enn jeg gadd å forholde meg til. Men til slutt tok en joggetur alle kreftene jeg hadde.

Jeg gjorde alt for å finne tilbake til energien, samtidig som jeg bare ville være usynlig, og gjemme meg.

Energi ble et fremmedord, og jeg hadde reist langt inn i kalde Narnia, forlengs bortgjemt i ei aller anna hule. Ikke ville jeg godta det heller, så jeg overså tegnene og prøvde å leve som vanlig. Bare enda mer krevende, med boligkjøp, flytting og to hardtreningsuker med sydenturer alene med barna.

Irritabel, treg, anpusten og med trang til å bare ligge horisontalt; jeg var så innmari lei av å ha det sånn der jeg satt hos legen min og ikke greide å holde igjen tårene mere.

Bæm, bæm, bæm, check, check, check; blodprøver her, ny medisin der og oppfølging hit og dit.

Nå sitter jeg her stolt og modig, mens jeg ser forskjellen på meg for en måned siden, og meg nå. Jeg mottar riktig behandling, og kjenner at det var det eneste rette for meg med en splitter ny vri. For legen tok grep og holdt fast på geniale tiltak.

Livet er allerede annerledes, og angst, bekymringer og lave tanker om meg selv har ristet av seg søla og vaier i vinden. Visst pokker er jeg verdt nok til å stoppe og hilse på folk, der jeg tidligere har skammet meg så mye at jeg har gjemt meg. Nei takk, jeg ønsket meg aldri noen sosial noia, det er bedre sånn som det er nå, hvilket kalles å gi litt mer eff.

Farger og lyder er tilbake. Jeg har begynt på sangøvelsene igjen, og endelig orker jeg å skrive oftere enn en gang i måneden. Jeg er mer tålmodig som mamma, og konsentrasjonen er i gang.

Det skulle bare en ting til, og det var å be legen om hjelp. Som du sikkert forstår har jeg en fantastisk lege, som ga meg både løft, respekt og blikkontakt. For ikke å snakke om ros for at jeg turde, og selv om det krevde alt jeg hadde av mot og krefter, så var det verdt det. Hun så meg, tok meg på alvor, og ga meg riktig behandling.

Flere har spurt etter bloggen dette året, blant annet om det går bra med den. Joda, bloggen har det helt sikkert fint. Mye bedre vil jeg tro, nå som den har fått lange pauser fra meg. Forbipolene er jo bare et sted der en bipper av en skrivenerd får skrevet når hun vil, gidder og føler for det.

Bloggen forbipolene er ord, og den har det fint. Men det anes som vanlig lite om bloggen’s framtid, og det som skjer det skjer. Jeg har fortsatt mye å fortelle dere, og så har jeg som vanlig ingen plan når det kommer til bloggingen framover. Men det meste av meg er tilbake, og da vet dere jo at det kan skje mye rart som ikke engang jeg vet på forhånd.

Akkurat nå må jeg bare prøve å venne meg til en helt ny verden, der jeg for aller første gang er åpen for at det kan hende folk faktisk liker meg. For det ble en automatisert vane å gå ut ifra at alle jeg møtte hadde et eller annet imot meg. Jeg er om mulig enda riktigere medisinert, og jeg kan ikke beskrive lettelsen, konsentrasjonen og energien. Joggeturene er lengre og smilene er ekte.

Forvrengte selvbilder er det bare å pælme i søpla. De er ikke engang verdt å selge på brukten, ikke sant. Hva skal vi med slikt? Jeg vet at det finnes mange der ute som har et like kraftig forvrengt selvbilde som jeg lenge har levd med. Alltid, by the way. Og da hjelper det ikke samme hvor mye man fortvilet jobber for å psyke opp seg selv; et forvrengt selvbilde har for mange muskler til å fighte mot, og er et stabeist når det kommer til overtaling og forhandling.

Kanskje har du en lege som meg. Å prioritere en time hos en god lege kan endre livet ditt drastisk, for noen leger har mange geniale bæm bæm bæm’s å komme med i form av tiltak.

Sola gliser over åsen. Inni hjertet mitt. Det er til å grine av glede over, og jeg føler meg som verdens heldigste mamma. En mamma som mest sannsynlig ikke kommer til å gå rundt og huffe og irritere seg femti ganger i dag. Det er stille i hue. Jeg har fått fred, og min lille familie har fått et nytt liv. 10åringen er ute og jakter pokemons med en kompis som skal ligge over her i natt, mens 5åringen pusler på hybeldelen av kåken. Han skal også ha overnatting av en kompis. Det betyr ekstra matlaging, rydding og vasking på meg, og det gidder jeg. For oppe i topplokket mitt er det ikke lenger kaos med alt på en gang. Jeg er i stand til å gjøre og tenke på en ting om gangen.

Det er ok, alt er greit.

For jeg har en fastlege som gjør jobben sin.

Og har du ikke det, så er det bare å bytte 😉