Kongeriket Norge gråter.

Sjokket synker sakte inn, og han har åpnet en stor dør. Kvittet seg med en altfor tung bør.

Vi spør oss selv. Hvordan kunne vi overse det igjen? Nok en gang har vi mistet et hjerte i vårt land, og denne gangen er det kongefamilien som trenger at vi stiller opp i en dyp og sort sorg uten flere ord. Tomt.

En vakkerskatt vi kjenner i himmelen som reiste sin vei for et år siden, valgte samme vei. Hvis du trykker på play over her, kan du høre “Fly away”, en av låtene hun hadde på en spotifyliste som hun kalte “Takk for alt”. Jeg så ikke listen før det var for sent og hun hadde takket for seg.

Og nå har hun og de andre der oppe tatt imot en ny skatt.

Selv om man ikke kjente Ari Behn, så visste de aller fleste hvem han var. Mange av oss outsidere kjente oss igjen i originaliteten og kunsten. Er det virkelig sånn at det er for sent nå? Har han virkelig reist, han også?

Hva kan vi nå gjøre for hverandre?

Jeg tar en viktig telefon. Ringer pappan til barna mine og lover at jeg som mamma er i forkant og at jeg ser på ham som viktig for ungene, og viktig for meg. Han kan snakke med meg hvis det skulle dukke opp mørke tider og tunge tanker. For alene er det ikke stort vi kan bære. Sammen kan vi derimot frakte så mye mer, på så mange måter.

Jeg vil være her for alle jeg kjenner. Vil ikke du? Er det ikke nok kulde og mørke i dette landet nå? Var det ikke stille nok fram til nå? Vi skulle lide i stillhet og ikke bry hverandre, triste som faen. Aldri snakke tabu og død, bare takke for vårt daglige brød. Holde munn i enhver samværstund, ja nei det er klart det er tøft men det går jo bra. Det var det de alle sa.

Være her for hverandre, ja det er klart vi revnende gjerne vil.

Noen ganger holder ikke det engang. Iblant kan du se at sorgtunge øyne nesten ikke makter å gråte, og at ordet “diagnose” ikke må snakkes om. For da brister det. Når det blir umulig å leve med et hode uten grenser, er det få som kan sette seg inn i hverdagen. Det starter de første 20 sekundene av dagen. 30 tanker på 20 sekunder, da er det allerede overfylt. Resten av dagen er for mye å takle.

Bokstaver på det, ja vi har mange bokstaver på det.

Og så sitter vi der alene og lytter til tankene. Hjernen er alene, javisst er den det. Alle er vi ensomme, i dét vi har 20 sekunder alene med hue.

Så før vi dømmer selvmord som egoistisk, må vi starte med å ikke forlange at andre skal leve for vår skyld. Hvis vi ønsker å ha dem her blant oss, må vi tine isen og varme hverandre i kulda. Vi må gjøre det vanlig å spørre hverandre flere ganger enn en; Hvordan går det? Er du sikker? Skal vi ikke snakke litt? Kan jeg ikke få bry meg litt om deg? For du betyr så mye for meg at det er viktig for meg at du har det allright. La meg høre. Vær så snill, la meg få høre om alle de 30 tankene som dundret deg rett ned i avgrunnen tidlig morgenstund da du skulle hatt gull i munn.

Kan vi ikke snakke litt sammen?

Jeg forstår mørket og jeg kjenner dets dype daler, siden jeg i i mine snart 40 år har levd 23 av de med bipolar 1. Hjernen kan være ekstrem, og jeg har respekt for diagnosen min. Den er ikke til å kødde med. Men jeg har valgt livet, samtidig som jeg har forståelse for at ikke alle makter det. Jeg kan gå i 2 år og være deprimert uten at jeg skjønner det. Sakte gir man opp, og slutter å gjøre det man likte så godt å gjøre. Bøkene støver ned for man gidder ikke å lese, maleriet du skulle male til venninna di står der uferdig og skammer seg. Skrivinga forsvant.

Men du sitter ikke og griner før psykiateren ber deg krysse av spørsmål. Depresjonstest. Lyset har brent ut, og til og med psykiateren kunne ikke se det. Man har vikar-lys til sånne tider. Liksomglimt i øynene. Livsglød som trollgull.

Vanesak.

For det kan være flaut å vise fram såre sider. Man vil værra en tøffing bad ass, ikke et offer.

Så man bærer og bærer, til det brister.

Kan vi ikke snakke om det?

La oss være åpne, vær så snill, for jeg føler ikke at det er noe tabu at jeg dealer med et kaoshode av en diagnotisert hjerne.

Jeg har flere ganger opplevd å bli møtt med brydd taushet i dét jeg har snakket åpent om bipolar. Men hos de fleste kan jeg både le og gråte av erfaringer med diagnosen.

Vi er så mange som daglig velger 30 nye valg for å holde ut. Håpet om bedre tider. Vikar-lys i øyene mens vi febrilsk prøver å støpe 100 nye lys. For vi vil ikke brenne ut sånn skikkelig. Vi jobber hardt for å se dere inn i øynene uten å skamme oss over en tilværelse som ikke helt passer inn i malen.

 

 

Se meg inn i øynene og fortell meg hvordan du egentlig har det om natten, skatten.

La meg ta del i livet ditt, og jeg skal gi deg en bit av hjertet mitt.

Finn fram ordene du leter etter nå, så skal jeg prøve å forstå.

Jeg vil ikke holde ut sorgen, hvis du velger å reise i morgen

så la meg være her for deg i dag, gå oss en tur; du og jeg i lag.

Snakke sammen, glemme skammen

Tråkke spor i nye stier, ikke være sånn at vi tier.

Det er hvem du er inni deg som betyr noe vennen min, jeg bryr meg ikke om utdannelsen din.

Kanskje du, som meg, er lei av fasader? Sånnt ytre skryt som bare skader.

Fortell meg det og la meg lære, hvordan jeg kan hjelpe deg å bære.

 

Jeg ser deg, så ikke gå fra meg.

 

Hvil i fred Ari Behn, jeg håper det er godt og varmt der du er nå. Jeg lover å gjøre mitt for å fyre opp i peisen i kulda her nede.