DU ER VIKTIG ♡
Ta vare på hvert sekund, hvert minutt og hver time, for plutselig er dagene som gikk, minner. Og mens dine kjære fortsatt er her; kjenn på varmen, se gløden i øynene på dem, og nyt det. Nyt det så lenge du kan, vær til stede i nuet sammen. For det er sant; dette øyeblikket er alt vi har, og alle de nuene var noensinne alt vi hadde.
Så går tiden, og skaper faser. Du får avstand i gave for å reise deg opp, tørke av deg støvet og komme deg til helsike videre. Stjernestøvet.
-“Helene? Helene? Du, hallo, det årna sæ. Det går fint.”
Jeg lukker øynene og hører nesten at du hvisker. Er så glad i stemmen din. Du hviskesynger. Øynene dine borer seg fast helt til jeg ser deg inn i dem.
Min venninnes vakkerskatt, diamanten som forsvant.
Det eneste jeg ville gitt mamman din i julegave i år, var deg. Trygg og glad hos henne. Nå er det du som passer på. Ja nå må du passe på oss alle her nede, mens vi roter rundt her på kula og søker svar her og der.
Det var julaften i går, hva er det der du er nå? Har dere dager? Timer? Minutter? Navn på hverandre? Og hvor er du? Er det sant som de sier; finnes det farger over there som vi mennesker aldri har sett?
“Helene. Det går bra. Det årna sæ. Pust.”
sa du.
Så grein jeg på den eldre nesa mi.
Jeg tenkte; hvem pokker er vel du til gå råd til ei som er gamlere enn deg? Jo visst pokker kunne du det. Først nå forstår jeg hvor mange liv klokere enn meg du var. Herregud så ung jeg var i forhold til alle livene du måtte ha levd.
Life took a turnaround, and then it shut down.
Plutselig var ingenting som det skulle bli. Du skulle sitte der og ligne på mamman din som vanlig, hver gang vi satt i stua hennes. Du skulle løpe rundt her i der nye hjemmet mitt og prøve kjolene mine. Sminke deg til du hadde dyprøde lepper og insistert på å bruke lilla strømpebukse til grå kjole. Synge. Danse. La pia di sovne sammen med gogutten min. Huff at det ikke ble sånn altså, det er så uendelig leit at jeg har ikke ord. Det er mørkt når sola mangler, og stille når fuglen med den vakreste tonen ikke synger mer.
Men jeg har reist meg, og gjør som du hadde villet; børstet av meg støvet og begynt å få lyst til å delta i det pumpende livet her nede igjen.
Her ligger jeg i badekaret og har ikke noen makt i det hele tatt. Kan ikke bringe deg tilbake in the gold november rain, for november er over og det er alle de andre månedene også.
“Helene. Hallo. Alt går fint te slutt. Æ lova dæ.”
Ok. Jeg stoler på deg. Nå vet du sikkert alt i hele universet, og jeg respekterer at hva angår deg, så var det hele tiden du som var sjefen. Alle er boss i sitt eget liv, og sånn er det bare.
Jeg ser en filmsnutt fra et år tilbake. Det er min sønn da han var 4 år og hadde pynta seg for lillepia di. I batmandrakt, nye sokker og ny hårsveis. “Hvem er kjæresten din da?” Spør jeg. Han svarer navnet på jentungen din. Noen timer senere hadde dere kommet på besøk igjen, og så sovnet småttisene i senga mi. Jeg tok bilder av dem fordi de så ut som to engler.
Skulle ønske jeg hadde tatt flere bilder av deg også, enn de få jeg har. Men sånn er det å børste av seg støvet; det er en del man må akseptere at man burde men ikke fikk gjort.
Sorte hull skapes av at hjerter som du dør. Men du bestemmer, jeg må respektere.
Hva om?
Hvis?
Jeg hadde pakket deg inn på julaften i fjor, og tatt vare på deg?
Gitt deg all trøst du behøvde og tørket alle de tunge tårene?
Hva om jeg hadde sett deg? Jeg så jo deg på julaften, hvorfor skjønte jeg det ikke? Det er så vanskelig å tilgi seg selv, fordi jeg så jo den bleke huden og det tomme blikket ditt. Hvorfor kunne jeg ikke brydd meg enda mer, i stedet for å ta som en selvfølge at du maktet å bære på alt du bar på?
Pakket deg inn i ullpledd og strøket deg over kinnene dine skulle jeg, og gitt deg i gave til mamman din.
Men jeg ser deg ikke lenger, så jeg hvisker stille en inderlig bønn til alle mine kjære om å holde ut tøffe tider. Om å ikke reise enda, for vi har så mye vi skal gjøre sammen, ikke sant. DU er så viktig for noen, sant. Akkurat DU er så innmari viktig for noen.
Noe av det mest fortvilende, vanskeligste i livet må være å akseptere det når andre drar sin vei.
Året etter du dro din vei har vært merkelig. Jeg sluttet å lese, sluttet å skrive, sluttet å ta sangtimer i hos sangpedagog, sluttet å male. Men nå har jeg bestemt meg for å slutte med det tullet det er å slutte med ting på den måten. I hear ya, dear.
Don’t you think that you need somebody?
Everybody needs somebody.
You’re not the only one.
Stardust.
Ave Maria, måtte du vokte over henne. Måtte hun få alt hun ønsket seg, hvor enn hun er nå. Gi henne all kjærlighet og hvile en sjel kan få. Amen.
