Jeg vil ut med sannheten. Fortelle folket realiteten. Tidligere har jeg skrevet om hvordan jeg som den eneste hvithudede i ei rekke med 7 rekkehus, blir ekskludert og dårlig behandlet. Kall det gjerne rasisme, men alt er visst galt med meg. Klærne mine. At jeg er alenemor og singel. Alt. Jeg vil først berømme kommunen, som i disse dager tar tak i problemet. Det som kommer nå, mener nemlig heller ikke de er greit.
I fjor sommer sovnet endelig sønnen min klokka syv etter en slitsom periode med sene kvelder. Jeg vet jeg har skrevet om det før. Men jeg vil oppdatere. Hatet jeg fikk kjenne den kvelden brakk meg ned i fillebiter, og jeg satt på trappen min og gråt mens den ene muslimske kvinnen ropte og kjeftet meg huden full.
Hvorfor?
Fordi jeg ydmykt og vennlig hadde bedt de skrikeropende barna hennes være så snille å dempe seg litt, så 3åringen min ikke våknet. Ropene og de hatefulle blikkene. Alle naboene som kom ut. Alle i de “rette hudfargene”. Borsett fra bleke meg.
Aldri aldri skal jeg glemme det fortvilte uttrykket til gutten min da han rolig kom gående ned trappen fra loftet. Selvfølgelig hadde ropingen hennes vekket ham. Stakkar liten stille vennen.
Og jeg kunne se langt etter et etterlengtet bad den kvelden.
Poenget er. Hva er løsningen nå i år? For dette var som sagt i fjord. Jo, skjønner du, at jeg får like mye kjeft av denne illsinte damen dersom jeg våger meg å be barna her ute være litt stillere, i år som i fjord. En fang har jeg prøvd, men til slutt trillet tårene, så jeg turde ikke annet enn å kontalte kommunen. Jeg kjenner nemlig flere som bor i distriktet, som er sjokkert over bråket. De sier de tenker over hvordan boligprisene synker med ryktene om alt dette styret, ropingen, skrikingen og forsøplingen.
Så hva er løsningen på mitt problem? Løsningen er foreløpig at en av de mørkhudede som bor vegg i vegg her, som jeg går godt overens med, må ta seg av dette med å si fra om at barna må dempe seg. I ren praksis vil dette si at hvis jeg mener det er for bråkete, må jeg gå over til min mørkhudede venn og be om hjelp til å si fra.
Det er altså greit at HUN sier fra. Men ikke jeg. Og hva er forskjellen på henne og meg? Ingen av oss er muslimer. Men hun er mørk. Jeg er lys.
Hun har nemlig den rette hudfargen, og blir pent behandlet dersom hun sier fra!
Takk og pris for en flyktningetjeneste i en fantastisk kommune som tar tak i dette, og som mener jeg må ha samme rett som mine naboer, uansett. Måten jeg blir møtt på er til å skryte av, og jeg får merke at denne forskjellsbehandlingen/rasismen, ikke er greit for byen jeg har vokst opp i.
Ta dine hatefulle øyne og dra dem til pokker! I don’t care: jeg bor her jeg også, og kommer aldri til å ta dine sinte bitre ordre til etterretning bare fordi jeg kler meg og ter annerledes. Rasisme betyr ekskludering avven minoritet. Så se en annen vei, for her er jeg!