Tør du lese dette?

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Kanskje har du spekulert på om du er allergisk mot alkohol. Noen breiflabber liker å påstå at ingen egentlig tåler alkohol, men faktisk så finnes det noen som behaves on party med partydråper innabords, and some who does’nt. Politikken i Norge er som en ballong overfylt med sprelske kropper inni, som ikke evner å respektere andre kropper i ballongfylla si. 

Slike ballonger har det med å sprekke til slutt, med tunga nedi halsen, uanstendige meldinger fra fortiden, og et …rop om hjelp? Nei, et rop om at “hu vil ha kar!”

Hva med DEG? Tåler du å drekka, riktig så fin på vin, eller skifter du ham i dram, og lager krøll på øl? 

Versegod, her har du dine 10 sikre tegn, servert på et ironisk godterifat:

1. Du våkner i gågata i byen der du bor, en grytidlig mai morgen 

(..ikke by? I den sentrale åkeren? Ok)

…nude as an animal, med sviende godteri i baken.

(åjoda, det finnes crime heads med dårlig humor som gjør sånne godis party triks the bigbrother kind of attention way. Disse wannabe partytrikserne er dine likesinnede som heller ikke tåler alkohol.)

Anyway; der våkner du, med null peiling på why ….WHY, og masse nerver dirrende langt utenfor din komfortsone. Hvis du i tillegg sutrer: “Jeg skal aldri mer drikke!” så er det sikkert: du tåler bare kaffe. Ikke det heller? Saft. Sukkerfri sådan. Kle på deg et par blader og kom deg hjem. Tenk positivt: snuten rakk ikke å se deg. Eller; det ville kanskje vært det beste. Sorry.

2. Du angrer dagen derpå, fordi du ble forvandlet til en glefsende, strippende, klovnete krokodille. Hverken en klovn eller en stripper står i stil med en en glefseropende krokodille, så det sier seg selv at det bare er å dukke under dyna og lukke kjeften. Åpne den kun for å beklage, eller ta fram gaffateipen og håp at de andre ikke husker, eller ivaretar sin Vegas-taushetsplikt. “WHAT? Happened?”

3. Tårer. Du skal ha det gøy når du drikker hvis du tåler alkohyler. Et illevarslende tegn er hvis du gråter på festen /griner deg i søvn vel hjemme. Har du vurdert å vente med å drikke alkohol til du er i stand til å elske deg selv 100 %? Drikk opp alt du har av tårer, tøm ut alle øøøøh spritflasker, og ta en laaang tørrlagt og glad pause. 

4. Ensomhetsfølelse og tomhet. Hvis du ikke er av typen som tåler alkohol, har du mest sannsynlig opplevd heftige greier i din fortid, som har blitt i overkant for mye for din hjerne å takle. Som traumer, psykoser og rusutløste triper, der overbelastning av hjernen har ført til at kanaler er åpnet som mangler grenser. Begi deg ikke ut på nye rusutløste veier der oppe i stjernen hjernen eller nede i den ellers så sjarmerende tarmen; for selv om alkohol er legalt innen visse grenser her på denne steinkula (jorden) er det fortsatt en sterk rus vi snakker om.

5. Vold kommer inn i bildet iblant. Enten mot deg, eller du utøver det mot andre. Begge deler tyder på at du og de rundt deg har det best om du holder deg edru. Hvis du blir voldelig sier det seg selv. Men også dersom andre blir så provosert av deg i lystig lag at de flyr på deg. Jeg snakker ikke om blind vold, men framprovosert vold. Jeg sier heller ikke at andres vold mot deg er greit, men husk at hvis du forvandles til en strippende, glefsende klovn av en krokodille med ræva full av godterier: you aint safe nowhere, bitch. And if your name becomes Forrest i fylla; run, dude, RUN!

6. Der andre ler og koser seg, ser du ut som om du har satt deg et skudd med noe muffins. (Please don’t try that at home rent bokstavelig talt. Just don’t. Muffins betyr ikke bakst i denne sammenheng!)

Omformulert: Hvis du ser ut som om du kommer rett fra plata etter 2 øl, er det desverre et klart tegn på at du er av typen som kvitter deg med all positiv energi hvis du drammer og shotter bare littegrann. Shut up, shot down og shit sann; dette tåler du inte.

Jeg hadde med meg en kis på fest en gang hos happy friends of mine. Etter hans 2 små pils lurte de andre på om han gikk på heroin. Oh lord. Pinlig? Hell yeah, for det var faktisk bare litt promille alkohol.

7. Du forvandler deg til en slags drunken Skei Giske Grande long gone, og ingen omkring deg føler at sine edlere deler er trygge i ditt nærvær. Skipp fester i nærheten av en innbydende åker, rop “Æ vil ITJ ha kar!” eller “Not her too!” og drikk 3 kopper kaffe, samt en Solo. Eller noe. Eller vent. Drikk sukkerfritt også du, for tåler du ikke alkohol, blir du mest sannsynlig en sløvis sugar mama på søtt. Ikke søt akkurat, med andre ord. Høyt blosukker brings you down. 

8. Etter ca 4 enheter begynner du å få tanker om konspirasjon. Du går automatisk ut fra at de du henger med misliker deg. Siden du i din skulende, apekattende alkoparanoia tror de gjør narr av deg bare de slår an en spøk, går du i sinnataggende forsvar og blir oppfattet som frekk. Folk som er allergisk mot alkohol takler ikke den vanlige humoristiske sjargongen sosialt, som jo alltid er preget av en viss dose hiearki, en dært manipulasjon, litt hersketeknikk og maktfordeling i gruppen. Der man normalt ville tøyset det bort og spilt med, begynner man i alkorus å gå til angrep i alle retninger. Glefse, jafse, tafse. Yeah, you go rockin, unstable table!

9. Du gjemmer ikke bare dine egne flasker, men naboens også. Oh, behave. 

10. Trenger du er innertier? Ok: Du er ei lykkelig åkersprudle som edru, og en ulykkelig tosk som drita full drøbaksundefant. Da sier det seg sjøl ikke sant? Åker eller gågate, choose 2 be happy!

NB: Drinken på bildet er alkoholfri strawberry dackery med minimum sugar. Nice as candy, and makes your none brandy ass safe 😉

Skrevet av hu forbìpolene herself. Ikke for det. Alt i denne bloggen er skrevet av gone polar, needs no drink solar.

Den syriske mannen ville ha henne med i bil alene med ham, den første gangen han møtte henne…

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Hva skjer med landet vårt i Norges små gater, kriker og kroker akkurat nå? La meg fortelle fra et slikt nabolag i rødt, hvitt og blått. Opplyse deg litt fra reality. Her om dagen sa en venn av meg til en annen: “Hun er den eneste hvite i rekka.” 

Hun. Det er meg det.

La meg fortelle deg hvordan det er å være en minoritet i sitt eget land. Det er ikke synd på meg, og det heter heller ikke “rasisme” at jeg forteller om hvordan realitetene er. Er der noen som har blitt utsatt for rasisme i dette tilfellet, så er det nok meg.

Syria har også ankommet strøket, og en velkomstgave ble levert. Et maleri, en duk og et fruktfat. Jeg gledet meg til å endelig få stille opp for en av de syriske familiene fra båtene på havet. Jeg gråt hver gang jeg så de båtene på nyhetene, og ønsker å gjøre min plikt som samfunnsborger. Bidra innen integrering. Så jeg prøvde. 

Da den Syriske familien klaget over å ha blitt plassert 2 km unna byens sentrum i et 3 etages rekkehus med panoramautsikt over byen, 3 soverom og plen utenfor, spurte jeg: “Men er det ikke godt at det er fred her da? Nei, jeg kan ikke hjelpe dere med å finne et stort hus i sentrum der dere kan bo.”

Jeg kjenner mange av de som jobber i denne kommunen. De gjør så godt de kan. Kanskje har de tenkt at en familie som har opplevd krig bør skånes fra lydene nede i sentrum. Kanskje ville de gi dem fred og ro, her, litt utenfor.

Mor, far og ungdomsskolebarn. Den eldste sønnen bor med sin gravide kone og datter i en annen by. Klager over sine stakkars søsken og foreldre som må bo her. Klager på nav. Klager på kulda om vinteren. Klager på hvordan de blir behandlet av systemet i det hele tatt.

Så begynte han å foreslå uanstendige ting; som at han og jeg skulle kjørt oss en tur alene til Sveringe. Jeg sa at jeg ble med hvis hans kone blir med. Men det måtte jeg da skjønne, at hans kone er gravid. Det måtte bli han og meg i den bilen.

Eh. Nope! Nei! No!

Jeg forklarte ham at han da måtte skjønne at jeg selvfølgelig ikke ble med en fremmed mann alene i bil på den måten. Dette var første gangen jeg møtte den muslimske mannen.

Kanskje han tror jeg ikke vet noe om sharialover. Kanskje han tenker at jeg ikke vet om hva han er opplært til at “tøsete, lettkledde, ureligiøse kvinner som meg fortjener.” Men jeg vet. Jeg måtte sette meg mye inn i muhammedanisme da jeg skrev sannheten om Merete Hodne her på bloggen.

Les det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1491135863_sannheten_om_merete_hodne.html 

For da jeg satt inne i stua deres den ene gangen, ble jeg lagt for hat, forakt, synd og skam. I det de spurte etter mannen min, fantes ingen mann å fortelle om. Og alenemor er ikke et ord der de kommer fra. Jeg fikk klar beskjed om at dette ikke var akseptabelt. At det ikke er lov i Syria å flytte fra mannen sin og bo alene. Og temaet homofile? Nei det er ikke lov. Nei fy.

MEN NÅ ER VI I NORGE! 

Her om dagen skulle jeg rekke bussen. En taxi stod utenfor, som vanlig. Det er den syriske familien som fraktes med den slags luksus hver dag. Flere ganger om dagen. Kunne jeg sitte på? Sjåføren sa ja, men at jeg måtte spørre syrerne. 

And so I did. “Nei!” sa sønnen, som tydeligvis var på besøk. Jeg spurte hvor mange de var som skulle sitte i taxien. De var tre, fikk jeg beskjed om. 

-“Men da er det plass til meg!” Sa jeg, og joinet taxien likevel. Sjåføren var enig, det var jo plass. En nådeløs stemning hersket i bilen, med stygge blikk og stillhet hva angår norsk tale. Harde sinte ord hva angår et språk jeg ikke forstår.

For der satt den blonde, lettkledde alenemammaen meg, og snakket om løst og fast med en MANNLIG sjåfør! Jeg prøvde å snakke med mine naboer, som nå satt der med meg i en lokal taxibil, langt unna båter på hav i nyhetssendingene jeg en gang så på skjermen. Men de svarte meg ikke. Hånet meg. Sa at de snakket på sitt språk, og sånn var det! De var ikke interessert i å bli kjent med “en raring som meg”. I følge dem har jeg enormt mye å lære før jeg blir bra nok for dem og deres Muhammed’s lære. Først kan jeg visst begynne med å kle på meg minst 20 plagg til både her og der! 

Men jeg er ferdig laga norsk kvinne. Jeg trenger ikke å lappes sammen til noe annet for å bli godtatt av naboene mine, selv om jeg er den eneste white trash i ei rekke på 7 hus. Midt i. Mine besøk bemerker hvordan jeg usynliggjøres. Naboene går forbi. Hilser knapt. Ser rart på meg. Kjefter. Kaster snusposene sine ved trappa mi. Kaster gjørme-kuler på veggen min når det regner. Barna deres får helst ikke gå inn i dette “grisehuset”. Altså her er det rent, men vi spiser svin her. Ikke for det, de kristne naboene gjør det de også. Men de er jo godkjent, for de har den rette hudfargen.

Tror du de vil lære norsk? Nei. Her snakkes ikke noe norsk må du tro. 

Tror du de ønsker å respektere deg? Ja. De som kommer hit og integrerer seg, som min venninne fra et fjernt land for eksempel. Vi skal ikke generalisere, men vi skal heller ikke tie og godta. Ei heller glemme kong Haakons rungende nei. Det handler om kultur og grenser: hvordan vil vi ha det her i Norge?

Realiteten vet vi om, vi som bor i disse nabolagene. Heldigvis blir jeg tatt seriøst av kommunen her jeg bor. Det er ikke lenge siden jeg snakket med flyktningetjenesten, og tusen kilo murstein falt ned av skuldrene mine. For jeg ble nemlig tatt på alvor. “Dette er jo helt på trynet” sa han faktisk, og kalte meg inn til et møte. “Sånn kan du ikke ha det, det er begått brudd på visse regler av naboene dine!”

Og vil du vite hva mer jeg fortalte flyktningeetaten om som “var på trynet”? 

Gå inn og les: 

Nordmenn blir utsatt for rasisme: http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

Vil ikke integreres: http://m.forbipolene.blogg.no/1482013083_17122016.html

Vi som støtter Hodne og Listhaug, burkaforbud, fred over kvinner og norsksvenske sangtekster, vi er ikke “rasister”. Forstå at vi har opplevd noe mange ikke har; sannheten. Realiteten i det norske nabolaget der du ikke bor. Vi kan garantere deg at det ikke er slik dine besteforeldre hadde villet hatt det her til lands.

Jeg lover deg at vi bare ønsler å opprettholde fred, orden og harmoni i det fine landet vi bor i. Akkurat som deg. 

Denne er til deg. Og deg, og deg. For ikke å glemme DEG! 

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

For jeg gråt mine kjipe tårer i dag igjen, og du lot dem trille, uten å dømme. Jeg dro hjem og tok ibux mot hodepinen, og så måtte jeg sove bort gamle meg. En halvtimes tid. Opp våkner en tøffing; down goes the weak one. 

Latter og dans er tilbake. Og frihet.

Så kommer jeg på at, hey, DU fortjener et innlegg! For jeg tror ikke du vet hvor mye du gjør for sånne som meg! Og hvem er så DU? Vel, dere er mange. Jeg vet det er litt uproft, men jeg mååå få lov til å være bittelitt glad i dere!

Vinden fra nord, med langt hår og sterke meninger. Barnevernets utsendte Mary Poppins, i team med du som begynner på E. Så sterkt inntrykk gjorde dere, at historien havnet på God morgen Norge. For noen av oss har faktisk gode erfaringer med barnevern. Det heter ikke foreldrevern.

Sterke, stødige, forhatte, elskede dama i stilige klær på et muntert kontor. For lenge siden jobbet du i barnevernet. Blant annet. Nå gir du jernet i en annen instans. Din egen bagasje har du lært deg å deale med, og nå dytter du slike som meg i ræva. Lærer meg å putte meg selv øverst på lista, og gi blaffen i hva andre skulle finne på å synse, mene og tenke om det. I’m a bitch, I’m a nice, kind bitch. Jepp.

Legedamene som tar realistiske beslutninger, og får skammen til å flyte elegant ut av vinduet når den pumper ut av alle porer i en flau kropp med et levd sinn. 

Og så har vi deg da. Smilende, snille tillitsvekkeren, som tålmodig ventet lenge lenge på å bli kjent med meg. I stua mi. På et kontor. Alltid med. Kjent meg så lenge. Ledd med meg og latt meg gråte. “Du e tøff, Helene. Klare herre du!” Du vet nok ikke helt selv hvor stødig du følger opp dine brukere, men vi vet. Vi kjenner stabiliteten din som en grunnmur i denne byen. Du er bedre enn du tror. 

Kloke mannen. Upopulær og altfor dyktig i jobben sin til at noen kan lure deg. Godt likt av oss andre. Relasjonen har vært der siden 1997, og innimellom krysses veiene. Håper du ikke pensjonerer deg for tidlig. Tenk på hva rådhuset ville vært uten deg der til å samle trådene.

Du som pensjonerte deg, men ikke greide å la være. Du kom tilbake med kloke ord fra kyndig kompetanse. Jeg kommer aldri til å glemme alt du lærte meg. Aldri. Jeg skal ta det med meg og lytte etter din bestemte stemme i enhver vind som får bladene i byen til å danse. 

Fancy kvinnene nede på de innerste kontorene, der Gråtta fritidsklubb en gang ga meg min lykkelige ungdomstid. For en karisma dere viser; som uungåelig havner innen kategori forbilde: SÅNN en styrke, det finnes i meg også! SÅNN støvtørking av god gammel tankegang, er nettopp hva jeg behøver. “Helene, du kan ikke endre andre. Du må jobbe med deg selv, husker du? Yeah, come on now young lady!” 

Dere. Denne er til DERE som daglig gjør en innsats for oss i denne byen som ønsker å lære av deres kunnskap og erfaring. Dere kodeknekkere som respekterer at vi må finne løsningene selv. 

Nå er det gledestårer som gjelder. For alltid er dere der lenge før jeg faller. Og ja, jeg vet; for å kunne være mottakelig for deres veiledende innsikt, måtte jeg gjøre forarbeidet selv: bli glad i meg selv, ta ansvar, og godta at jeg kun kan endre meg selv. 

Men dere FINNES. Det ville ikke vært like bra, dette herlige livet, uten alle møtene og samtalene med dere. 

Smashing thank you. Og Levangers vakre du, jeg har ikke glemt deg heller. Du begynner på K, og du skulle bare visst hvor viktig du var i starten av livet for min yngste sønn, meg og dem stolte storebroren