Sanden blåser i sirkler omkring deg. Nok en storm som du selvfølgelig bestemmer deg for å stå stødig i. Men du kan behøver litt støtte.
Så du snur deg til en du fortsatt tror er et av de viktigste menneskene i livet ditt. Men hun er borte. Hun var jo her nettopp, med sine egne stormer. Du trøster henne og stilte opp. Hun sa hun var glad i deg. Men nå her hun borte igjen. Det må være all sanden i vinden. Må være mørket som faller over deg etterpå. Hun er der sikkert et sted. Så du snakker med de andre, de som står der sammen med deg hele tiden, og får mer enn nok støtte. De lytter og gir gode råd, som vanlig, ja hva var livet uten dem. Dere har balanse, og stiller opp like mye begge veier. Så merkelig at du kan se dem, men ikke henne.
Stormen legger seg, mørket forsvinner, og sola smiler til deg igjen. Da kommer hun løpende i 70 km/t, bråbremser, og flirer litt.
For nei, strutser gjemmer ikke hodet i sanden, det er en myte. Det bare ser slik ut når de spiser.
Men hun kan finne på å legge seg flat ned på bakken og ligge dørgende stille i håp om ikke å bli oppdaget. Later som om hun er død i et forsøk på å narre deg.
Hvor hun var?
Hun var langt unna. Mange mil. Hadde nok med seg selv vet du.
Som så mange ganger før.
Men da det stormet orkaner omkring henne, fløy ikke du din vei.
Hun er en grådig struts.
Du er en raus Pelikan.
Hun forventer av deg alt du ikke kan forvente av henne. Hun forventer tilogmed at du gjør alt på hennes måte, hva angår alt fra kommunikasjon til hennes egne grenser og fornøyelser. Innse det, det er ikke plass til en pelikan i livet til en egoistisk struts.
Du vil dessuten bli undervurdert, ned til den mindre intelligente latterligjørelsen bak din rygg.
Pass deg for å bli utnyttet av en fulg med to tær, som ikke har tenner, slik at småstein knuser maten for henne i kråsen, og som tar mer plass i livet ditt enn alle andre. Med sine 14 meter med tarm vil hun aldri greie å fordøye dine utfordringer i tillegg til sine egne. Med sin høyde på 2,8 meter er hun den største fuglen som finnes. Hun kommer til å ta plass i livet ditt, men du får ingen plass i hennes liv. Du er hennes søppelbøtte.
Og når du behøver henne, er hun long gone.
Slettestrutsen i farta.
Med sitt vingespenn på 2 meter kan hun likevel ikke fly, for vingene er reduserte. Hun kan bare løpe, spesielt hver eneste gang du behøver en venn.
Hun betyr trøbbel, men hun kan altså bare løpe.
Så du kan fly.
Med din evne til å bruke termikkene, de oppstigende luftstrømmene, vinner du lett høyde. Du seiler i vindene, og du flyr lavt over vannet, der du utnytter bakkeeffekten.
Snill som du er, lagrer du din egen mat i nebbet, og behøver ikke å snylte på andre. Du lever i flokker på hundrevis og tusenvis av individer, og det går helt fint.
I symbolikken hakker du deg selv til blods på brystkassa di for å gi ungene dine mat.
Du er tilogmed en dyktig svømmer.
En struts kommer alltid til å løpe. For så å komme løpende tilbake i enda større fart med sine problemer. Med det er alltid bare hun og deg. Du er ikke invitert til å møte de andre slettestrutsene.
Du hører hjemme sammen med alle de andre Pelikanene, ikke med ei som dytter andre strutsers egg ut av redet når det endelig skal samarbeides om rugingen, og hun er alene i mørke natta.
Årene går. Du prøver om og om igjen. Du elsker å gjøre strutsen glad, og ser ikke sannheten. For hun står misunnelig tilbake mens du flyr og svømmer sammen med alle de gode sjelene du samhandler med, arbeider sammen med og deler med.
For hun elsker ikke å gjøre deg glad. Hun kan breke og kvitre om alt hun hadde tenkt, og tenker å gjøre for å gjøre deg glad, men hun er grådig, innse det. “Bip bip”, og så er hun vekk igjen. Løpende hjem til slettene sine, der hun desperat forsøker å imponere et par strutser hun ser opp til. Side idoler.
“Se her da. Se hvor fort jeg kan løpe. Se hvor rå jeg er da. Men la oss ikke invitere pelikanen. La oss heller ikke gidde å bli kjent med de andre penikanene! La oss være falske, utspekulerte og bedritne; for vi er de største fuglene i verden!”
Ja. Størst i fysisk omfang, men med steiner i magen og store ord i kjeften der tennene skulle vært. En så lang tarm at de kan fise i vei hit og dit, med kappa etter vinden.
Lite imponerende.
Men alltid så deilig å la dem bare være igjen på slettene sine, springende hit og dit, fra individ til individ, uten en så stor flokk som den du nå flyr ut i verden sammen med.
Gråt ikke, min kjære pelikan. De løp for harde livet for å komme tilbake til deg da de angret den siste gangen. Men det var for sent, og de kan aldri fly etter deg.
Innse det. Strutser bryr seg ikke om pelikaner som deg.
Jeg er takknemlig for alle mine pelikanvenner. Blant annet deg, Ankie, på bildet over her, med hodet i en strutsemyteposisjon. Du er en pelikan, en klok sjel med masse vakkert innhold i ryggsekken din, som har gjort deg til et geni. På bildet er du på Ikea. På slike turer går skravla i ett, og det er jevnt. Vi kan snakke om alt, og det er jevnt. Pelikan. Jeg vet du også har fløyet over strutser før.
Så.
Kom nå, så suser vi i vei, høyt høyt over dem. Ja, la oss gå på dass her oppe nå. La oss drite i dem!
🤎💩🤎
