Superdame, hør her.

Ingen ser deg sånn ordentlig. Alt du bærer på løfter du hver morgen alene. Når kvelden kommer er bagasjen pent plassert ved siden av senga, men den joiner deg inn i drømmeland, der du fighter videre.

De ser deg ikke.

Men jeg ser det unnskyldende smilet ditt når vi jogger forbi hverandre i skogen nede i sentrum. Som om du har noe å skamme deg over. Men alt jeg ser er ei knalltøff dame med former, du er ikke så stor som du innbiller deg. Eller som samfunnet har innbilt deg at du er. Du er en Marilyn med former som du ikke skal skjemmes over.

Når du kommer hjem er du ensom. Eller ikke ensom. Du er trist. Eller ikke trist. Du er Lykkelig. Eller ikke lykkelig.

Jeg vil uansett ikke svikte deg. Jeg skal ingen steder, nei jeg blir her og skriver for deg og for meg.

Selv kjører jeg på gjennom en intens traumebehandling for tiden, og det er EMDR som jeg er så heldig å ha fått. Hver eneste uke fødes hue mitt på nytt, virkelig. Jeg lover, det er like konstant som at du ikke kan være like kort av vekst igjen som da du var 6 år, ikke sant. Jeg kan heller ikke bli som jeg var for 6 mnd siden.

Og jada.

Det er aua

når hodet presses ut

på nytt hver eneste uke, og jeg griner som en nyfødt hver gang. Men jeg vil heller om og om igjen oppgradere livet mitt, enn å stå fast som en stabukk med hornene festet i en stubbe inni et slags virkelighetsfjernt eventyr. Oh lord, paranoia kan lime seg fast i kjeften på en slik fastlåst, stinkende, grinete, bitter stabukk.

Og jeg har plass til deg nå. Jeg har forstått at forbipolene har vært til hjelp for flere enn meg selv, blant annet gjennom å få bli kjent med Tore fra den åpne kista, Lille Johnnis, Eivind, Ankie, Christina og alle de andre vi fikk møte. Det at vi delte vår bagasje med hverandre var mer viktig enn jeg greide å se selv. For mitt selvbilde var ikke tilstede. Jeg var traumatisert og ute av stand til å binde denne bloggen sammen med noe av betydning.

Men jeg ser deg like klart som du ser meg.

Du er misforstått, og jeg ser deg over alt. Når du snakker, tror andre du mener noe totalt annerledes enn hva du ønsker å formidle. For tonen er tøff og selvfølgelig. Den kan tolkes totalt feil, siden du er vant til å kjempe, vant til å søke forsvaret om ikke det trengs en soldat som deg i ditt eget liv. Vant til å få avslag. Av deg selv.

Men det finnes kjærlighet og medsøstre for deg.

Det finnes en tropp, der du hører til.

Vi er alt. Vi er snille, rare, bitcher når vi har pms, fulle av horete hemmeligheter fra en svunnen tid, stolte over hvordan vi hver morgen

løfter

opp

våre

tunge

sekker

og overbærer.

Vi er der. Vi er skribenter. Dansere. Klatrere. Glade. Forbanna. Redde. Fargerike. Troende. Oppgitte.

På

alle

stadium

og på samme sted som du.

Vi er deg.

Du. Du er oss. Vi er hormonelle. Ikke hormonelle. Glade. Sure. Skamfulle. Irriterte.

Men samtidig

proppfulle av tro.

Eller uten tro.

Oppgitte.

Klare for å møte deg og dele vår sisterhood med deg.

Og vi har kompiser. Brødre. Som er i stand til å respektere deg.

Så kjære søster fra andre garnøster. Ikke gi opp. Trenger du hjelp nå? Reis deg og se hva du kan finne av glødende øyne i vårt helsevesen. Når studenten er klar kommer læreren. Altså, først når du er rede til å ville motta hjelp, begynner de rette øynene å gløde så du kan se dem.

Jeg ser deg i butikken, jeg ser deg i naturen. Jeg ser deg i kirka, jeg ser deg på toget. Jeg ser deg i bassenget, jeg ser deg på flyet. Jeg ser deg i Norge, jeg sed deg i utlandet. Jeg ser deg i vinden.

jeg

ser

deg

i

speilet.

 

Jeg er mer enn bra nok akkurat som jeg er. Og det er du også.

Opp med hue. Opp med hendene. Opp med stopp-skiltet. Opp med grensene!

Du er bad ass, jeg er bad ass, og vi asses gone bad is like “shit. They better run! For nå kommer vi og tar deg, stabukk i eventyret om stubben fra fortida, better run, better run! But you can’t, nei du kan ikke. Så nå kommer vi og tar deg!”