Når du er en empat, elsker du høyt. Elsker du høyt, gir du alt du har av kjærlighet og omsorg. Gir du fra deg alt, faller du hardere. Faller du hardere, trenger du lengre helbredelsestid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så.

Etter en stund.

Skjønner du at du ikke var den som traff bakken med høyest hastighet.

For.

Når en narsissist koser seg i et hav av kjærlighet, oppmerksomhet og tilstedeværelse fra et empatisk menneske med alt for mye medfølelse, er det nøyaktig hva det kalde mennesket ønsker seg. Suge alt ut av sitt offer, og leve på det. Fóre sitt ego med kynisk pågangsmot.

Og da kan det i narsissisten sine øyne for all del ikke være noe galt med ham, i dét empaten visner hen fordi det ikke er plass til henne. Ikke så mye som en kvart millimeter.

Det er tomt.

På tide med påfyll, både for den ene og den andre.

Empaten løper for harde livet for å redde stumpene av seg selv, og avstand fra psykopater er hva livet begynner å ha lært den altfor medfølende sprinteren.

Da er det praktisk for narsissisten å tilkalle alle flyvende aper, fortelle dem “sannheten om empaten”, og sende dem ut i verden med nyheten om at empaten er en psykopat. Diagnostisert av en lassaron uten hverken utdanning eller peiling på annet enn sitt eget ego.

Morsomt. Ja det er rett og slett komisk, hvordan en fjott med møkk på stien sin forsøker å gi verden et bilde av en plettfri sti, og at en slik sti samsvarer med en psykiater’s utdanning.

Når det gjelder deg, så er jeg is.

Kald, hard is.

Flammer eksisterer ikke her, jeg kan aldri smeltes.

Get used to it. Jeg er før deg, og jeg er etter deg.

Det var en tid da jeg trodde sånne som du hadde rett. Men samme hvor mye månelys ulvePMS, hangry version of me; ekspertene har talt: Det er for sent for meg å bli psykopat.

Det glapp ut av meg under en time på dps: “Tænk dæ kor lett det hadd vært å vær psykopat. Ingen følelse. Ingen empati.”

Jeg fikk til svar at det er for sent for meg å bli psykopat. At det dessuten nok er ensomt å være en sånn typ tassibassi-pat som støter alle fra seg.

En psykolog tegnet et punkt i lufta. Derfra tegnet hun en strek med fingeren sin, mens hun sa: “Der er en psykopat. Der, på den andre siden, er du. Du burde komme deg mer mot midten”

Vi er ikke her for å leke, du og jeg. Vi er ikke det.

Jeg er glad for at du gjør dette. Framstiller meg som om jeg er ondskapsfull.

Hvorfor?

Fordi du hjelper meg på mange måter.

Tror du virkelig jeg ønsker å kjenne dem? Ha dem i livet mitt? Alle de flyvende apene som tror på deg, uten så mye som å ha sjekket en brøkdel av sannheten?

Du gjør meg en tjeneste ved å innbille dem masse rart om meg slik at de med sine overfladiske hjerner holder seg unna en “psycho” som meg.

Det er deilig å slippe dem.

Så jeg takker deg.

Jeg slipper å ha noe med dem å gjøre. Du overbeviste saueflokken din om at jeg var en ulv; gjett om det var praktisk for meg.

Begrensede premature som de er, lytter de altoppslukende til din framstilling av meg, mens jeg ikke behøver å forholde meg til dem.

Alle de som tenkte sjæl, som Torgersen lærte oss på 80tallet, dem er mine venner.

Now, how about that?

Det er luksus. Alle dine disipler, alle dem som tror på deg, som gjør alt du sier og som mener at ethvert pip fra deg er sant. Alle dem slipper jeg å deale med i mitt liv.

Du er død for meg for evig og alltid, og det samme gjelder alle dine blinde, bråkete disippel-aper.

Jeg lar det være opp til Gud å tilgi deg, det er ikke min oppgave. Hva du har tatt fra meg, skal karma ta fra deg gange 3, og imens sitter vi og spiser popcorn.

Tro ikke at fordi du er en mann, er du mer mektig enn kvinner. Eller tro det, og få deg en overraskelse. Uansett; løp til mamman din som du pleier.

Popcorn, ditt lille popcorn.