Â
Â
Wow! Er det ikke snedig hvordan folk som kjeder hjernen av seg gjĂžr tanker og idĂ©er til âfaktaâ?
La meg humpe 9 Är tilbake. Det er nemlig noe jeg mÄ gjenta. I repeat: 10.juni 2015 sitter jeg og har gruble meg gjennom et helt Är. Hvordan skal jeg gjÞre det? Dette med Ä sÞrge for at mine to sÞnner fÄr vite SANNHETEN om meg, dersom jeg dÞr tidlig, og ikke RYKTENE?
Me. The underdog pÄ alle plan. Check check. And check!
Paranoid var jeg ikke. Denne lille byen flommet over av rykter om meg som ikke stemte, sÄ til de grader at jeg slet med Ä skaffe med jobb. MÄtte virkelig stÄ opp for meg selv. At jeg ikke var narkoman, blant annet. Hvorfor jeg hadde skiftet navn. Blant veldig mange jantelover florerte disse ryktene.
Denne bloggen er legacy, og mer spennende enn det er det ikke. Arven for mine barn; the truth.
Grublingen jeg la bak meg 10.juni 2015, var 3 alternativer. FÞrst begynte jeg Ä skrive per hÄnd, for Ä til slutt ville legge det en leid bankboks. SÄ var jeg inne pÄ Ä kjÞpe en safe. Men papir kan brenne straks det kommer ut av sin hule. Innimellom tenkte jeg pÄ Ä skrive alt ned pÄ en blogg. Det var da Sophie Elise og Anna Rasmussen var som mest eksponert, sÄ jeg la det skremt fra meg hver gang tanken slo meg.
Jeg var, er, og kommer alltid til Ă„ vĂŠre sjenert. SĂ„ sjenert at jeg mister fĂžlelsen i fĂžttene mine dersom jeg skal snakke foran folk en sjelden gang. Som da jeg skulle lese opp diktet jeg hadde skrevet til min kompisâ begravelse, og jeg ble lam. Det rare var at fĂžttene bar meg fram til alteret likevel. Diktet fikk jeg lest opp med en stemme som ikke var min. Og jeg snublet ikke, utrolig nok.
Jeg er mamman som fÄr like mye panikk pÄ Cirkus med 9Äringen min, som i begravelser eller bryllup der jeg skal snakke, for pÄ sÄnne cirkus skal som regel den forbanna klovnen peke pÄ voksne som han skal ha ned midt i spotlighten sammen med seg. Og vil du ikke joine klovnen, fÄr han alle til Ä klappe og trampe i takt til det ser ut som du har bipolar hvis du nekter. Noe jeg jo har. MÄtte klovnen alltid holde seg langt unna meg.
Well. Hittil har jeg overlevd. Men jeg visste ikke at jeg kom til Ä ha minst 9 Är pÄ meg til Ä skrible ned my truth for my kids.
Det var altsĂ„ 2015, og jeg var lykkelig alenemamma til min lille baby som vi kalte âSmileyâ. AltsĂ„, han heter ikke det, men han var, og er, sĂ„ smilende glad.
SĂ„.
Tenkte jeg.
Noe jeg trodde var lurt.
I mitt hode delte jeg internett opp med de samme grensene vi mennesker har tildelt kloden.
Men de fÞrste astronautene var fascinerte over det faktum at kula de la bak seg pÄ vei til mÄnen, var grenselÞs. Ingen land, ingen fylker, ingen kommuner. Bare ei kule. We are one.
-âJeg. Ei uinteressant alenemor pĂ„ 35 Ă„r fra lille StjĂžrdal. Ingen kommer til Ă„ lese det jeg skriver. Jeg slipper oppmerksomhet. Og det Ă„ skrive er det eneste jeg vil, det har preget en barndom med sĂ„ mange brevvenner at jeg ikke kan telle dem, og det har lyst over ei vanskelig ungdomstid, da jeg fikk jobbe freelance i lokalavisa etter arbeidsuke pĂ„ ungdomsskolen der lĂŠreren mobbet sĂ„nne freaks som meg.
Jeg kom aldri helt tilbake, da jeg mistet ytterligere mer selvtillit etter Ă„ ha blitt innlagt pĂ„ psykiatrisk dypt deprimert som 17Ă„ring.â
Dette var mine tanker, og plutselig var det det jeg skulle: det sikreste var Ä skrive mitt ettermÊle i luft! Internett. Blogg i det skjulte, ja for det mÄtte vel gÄ an.
FÞlgere var er nytt ord for meg, og sÄvidt jeg vet har jeg aldri hatt faste fÞlgere. Hvor skulle jeg kunne se det tallet? Jeg husker vi kunne se antall lesere vi hadde i lÞpet av et dÞgn, og da jeg lÊrte det ble jeg vettskremt.
For der var plutselig beviset pÄ nettopp det som ikke skulle skje, folk leste mitt lille bortgjemte hjÞrne pÄ Internett. Alt var visst grenselÞst. Det var intet hemmelig hjÞrne. Ikke engang en klode, men et univers uten streker.
Da sa jeg til meg selv: Hva hadde pappa sagt? âVĂŠr Ă„penâ hadde han sagt. Jeg vet det, fordi han sa det i 1997, etter sykepleiere bar meg over terskelen til psykiatrisk.
To dÞgn lÄ jeg pÄ 1.plass pÄ blogglisten. Men jeg var lur. Jeg visste at siden jeg definitivt ikke kom til Ä vise sexy rumpepuppebilder, kom jeg til Ä rase ned pÄ lista raskt, og gjemme meg i det imaginÊre hjÞrnet mitt igjen. Aviser ringte. Tv2 tok kontakt. Jeg sa nei. SÄ husket jeg pappas ord, og gjorde det likevel. Sa ja til intervju og ja til direktesendt TV. Da dÞde jeg litt.
Virkelig, da hoppet jeg av denne verden, sÄ livredd var jeg.
Slike forespÞrsler kunne overraske vettet av meg. For det handlet som regel om innlegg jeg skrev som jeg selv ikke kunne se allmenn interesse i. De innleggene var pÄ en mÄte bare for Ä fÄ skrive. Skrive, skrive og atter skrive. Jeg kunne fÄ noe slags abstinenser av Ä ikke skrive, og alt skrev jeg pÄ telefonene jeg hadde de 9 Ärene. For hva vet vel jeg om data? Vet bare at den ligger rett borti her, pÄ skrivebordet.
Jeg vokste med forbipolene pÄ skuldra mi i mange Är, fÞr jeg puttet henne i lommen og tok henne opp da det passet meg.
Akkurat i dag passet det meg, yo. For det er et tema jeg er sÄ lei av at folk maser om. FÞlgere. Det er visst viktigere enn Ä ha dopapir i hus. Viktigere enn politikk. Viktigere enn kloden, universitet, nei; skrivefeil, det er katastrofe: universet, og hele sulamitten. Ikke for det, fÞlgere er visst viktigere enn studier pÄ universitet ogsÄ nÄ til dags.
âHvor mange liker og fĂžlger deg?â spurte vi hver dag pĂ„ barneskolen 80âs. Neida, kĂždda. I mitt tilfelle ville svaret blitt et par av kalvene og kuene i fjĂžset til onkel og mormor utpĂ„ Ăžya. Men ikke oksen. Vi likte ikke hverandre, og heldigvis var den ikke en fĂžlger av meg!
Hvor mange fĂžlgere jeg har nĂ„? SĂ„ fĂ„ som mulig hĂ„per jeg. Ingen, tror jeg faktisk. Flirefjes, hĂ„nda i panna â fjes. Hva skal jeg med fĂžlgere? Make money, honey? Vel, jeg er ufĂžretrygdet pgr av kronisk sykdom, og kan ikke drive og tjene penger pĂ„ blogging. Byttehandel i form av reklame mot Tusenfryd for Ă„ ta et eksempel, gĂ„r under hobby.
Jeg mÄtte i sÄfall ha gitt dem bort, them money.
MĂ„ man ikke ha et domene, Instagram eller en facebookside for Ă„ ha faste fĂžlgere? Tik tok, se der. Der har de âfĂžlgereâ.
Og hvorfor skulle noen fÞlge etter meg by the way, jeg mÄ le, for det skulle tatt seg ut. Neida, that was a joke, men why noen skulle fÞlge ei bipolar mamma pÄ 44 Är, er meg et mysterium.
Listen up, chicken bitchy little wannabe asleep in the middle of the night klokka 00.01, but instead sending me a fucked up sms: Jeg skriver AKKURAT Nà R JEG VIL her inne pÄ forbipolene. Og det er mulig jeg tar feil, men jeg tror altsÄ ikke det er mulig Ä ha faste fÞlgere her inne pÄ blogg.no. Kun dÞgnbaserte lesertall, hvlket er meg revnende likegyldig, jeg fÄr det ikke med meg.
Sis.
Bro.
FĂžlgere er jo nettopp hva jeg definitivt ikke vil ha. Akkurat nĂžyaktig det jeg hele livet har rĂžmt fra; oppmerksomhet.
For du tror det medfĂžlger hĂžy selvtillit av riktig medisinert bipolar type 1?
Sannhetene som jeg ville servere mine barn, handlet om innleggelser pÄ psykiatriske avdelinger, elektrosjokk, meg pÄ rÞmmen som 18Äring, hvorfor, og nÄ de siste to Ärene en finalebehandling i form av et Är hos psykolog, og 26 timer intensiv traumebehandling type EMDR, som fungerte fett.
Jeg trodde EMDR ville gjÞre at jeg ikke lenger mÄtte slite med sjenanse. Men selv om det ga enormt positiv virkning, tok det ikke fra meg personligheten min.
jeg er like introvert som da jeg som 6Ă„ring angret hver gang jeg sa ja til mer solo brus pĂ„ kaffebesĂžk hos gammeltante Olaug, for da ble det stille og alle sĂ„ pĂ„ meg i flere tause sekunder, med voksne rare smil. Give me a hole in my great auntieâs sofa, down to Chinaaaa!
Og jeg er like sjenert som da jeg trodde at da pappa sa jeg skulle âgĂ„ pĂ„ skoleâ med et tvillingpar, betydde det at jeg skulle gĂ„ mange tusen skritt sammen med de to ukjente barna, ofte.
Hva skulle jeg snakke om da? Det kom til Ä bli grusomt flaut. Jeg kjenner forresten hun ene i dag. Og vi skulle bare sitte i samme klasserom. Ikke gÄ i pinlig taushet i hundre mil.
Ja. Jeg er like innadvendt og weird nerd som da jeg gjennom 80tallet og 90tallet alltid forberedte telefonsamtaler med krisesetninger som jeg kunne si hvis det ble pinlig stillhet. Beklager mamma and dad in heaven, for lange telefonregningen fra VesterÄlen og YtterÞy. Sosialt var det nok verdt Þvingen.
SĂ„.
Jeg
ser det jaggu for meg:
Jeg med en flokk fĂžlgere etter meg?
Bitch, please.
Gi meg heller oksa til mormor en runde rundt pÄ Þya. Ekstra skremmende, siden den er et spÞkelse nÄ, og du sikkert spiste den en gang pÄ 90tallet. Beefbitch.
Howdy doo, see you never, and one more thing: hue mitt har du ingen innsikt i, for det er det jeg som eier.
Â
Vi fĂžlger deg ikke, vi fĂžlger med deg đ°
Takk i like mÄte you lovely bunny broder. VÊrt medbloggere i mange Är vi nÄ, og da mÄ vi jo fÞlge med hverandre. Kanskje du og jeg skal tiktokke sammen, sÄ kan du ta deg av sÄnne fÞlgere?
Da e nÄke Är sio me Äg fleire hadde kontakt me deg. Takka fÄr da! Du e lik deg sjÞl. Du elska Ärdna drama! Du elska oppmerksomhet! Da e meir ein bipolar so feila deg. Da se me Äg pÄ kommentaren din te Bunny. Du lyge om deg sjÞl sÄ da renne pÄ blÄggen.