Malt av Andrea 8 år.
SÅ ENKELT det skulle vært med en fargerik og glad verden omgitt av hjerter. Men sånn har der mest sannsynlig aldri vært, og mennesker blir mer og mer ensomme.
Et glippe er når man overser, hersker og får andre til å føle seg usynlige.
Det er som om du tenkte det og aldri sa det høyt. For du fikk ikke svar. Alle var stille og så bort. Det er ungdomsskolevarianten.
Der er som om du aldri skrev den meldingen. At dine ord aldri var verdt å besvares. Det er slektsvarianten.
Som om du er usynlig. Kjærestevarianten.
Når du endelig finner en kjærest du kan kommunisere med, er det som å gå fra å krype på piggtråd til å slappe av på tusen lag med fløyel og silke.
Nesten bedre er det når du får deg venner med årene. Venner som ser deg og svarer deg.
Og det er alltids ei kusine i slekta som virkelig ønsker kontakt med deg, selv om mange i resten av flokken helst ser i en annen retning og later som om det sorte fåret ikke eksisterer. You, thay is. Den kusina er som gull som aldri slutter å skinne, selv om du visstnok er like lite verdt som kull forlengst ble til i heksebålet ditt.
Til alle tider har silent treatment ligget i lufta, som en stille fjert; alle kan lukte den, ingen slapp den og ingen kan se den. Det stinker verre enn en proteinfis, og det sier ganske mye om den skyldige.
Den skyldige asshole som overbeviste alle om at du fortjener det. At det er din egen feil at du skal overses som om du har dødd kanskje førti år før det er din tur å vandre ut av tiden.
Det er den mest geniale typ mobbing noensinne. Og den mest effektive. Hva gjør et menneske når det over år har blitt behandlet som luft?
Mange blir til luft. De begynner å tro på stillheten. At det er luft han eller henne skal være. Ingen. Død. Uverdig livet.
Hvorfor er vi mennesker sånn? Har noen så innmari stort behov for å føle seg bedre enn andre, at de inviterer noen, og utelukker en? Herskebehov er en skummel ting, men ingen, nei; ingen, er bedre enn noen. Her på forbipolene har jeg skrevet historier for mennesker som har blitt mobbet, men også engler som ble mobbet. De som ga opp og forvandlet seg til den lufta de andre ønsket at de skulle være.
Mission completed? Fornøyd? Hvis du er en silent treater; føles det oppbyggende å stenge andre ute med den stille tarmen din og den usynlige jerndøra di?
De ser ikke opp til deg, de frykter deg. De frykter at de skal bli behandlet likens som som du behandler meg.
For ja, jeg skal innrømme at dette har jeg opplevd flere ganger. Det er mange måter å presse et menneske ned, og i alle tilfeller har jeg gått til veiledning og behandling for å sette grenser, og forvandle traumer til styrke. Grenser kan noen ganger være å trekke seg unna, og forbli stille selv. Men det er i tilfeller hvor man opplever psykisk terror. Da er det ikke silent treatment å gå i dekning.
Jeg er sterk, men jeg som mange andre kan også gråte i dusjen i fortvilelse og spørsmålstegn over å bli behandlet som om jeg ikke finnes. Så blir jeg kvalm etterpå. Kvalm av tanken på behovene slike mennesker har for å heve seg over meg. Er jeg virkelig så mye mindre verdt enn dem, at jeg ikke fortjener å bli behandlet som at jeg finnes?
Det fine er at vi finner hverandre, vi outsiders. At vi med årene bygger ekte vennskap med selfølgelig respekt, og naturlig kommunikasjon. Ingen av oss er bedre enn andre. Hverken titler eller personlighetstrekk lurer oss.
Vi vet vår verdi her nede på grasrota. Vi vet vår identitet skapt ut fra våre egne tanker.
Ikke stille, straffene tanker som ligger der i lufta usagt. Kun for å psyke ut, bare for å skape vonde følelser.
Vi skaper heller inkluderende miljø. Er du med? Du vet hvor ensomme de kommer til å bli, de med behov for å heve seg som en deig? Et brød er alt de noensinne kommer til å bli, svidd som pokker. Husk at du blir som du omgås.
Aldri
joine
silent
treathment.
Skap trygghet.
Svar, se, inkluder og vær tilstede.
Aldri hold én utenfor når alle andre er invitert.
