Vi bader i sol før vi bader i regn. Sommeren er her, men mange av de jeg vil dele de lyse dagene med, er som vinden. Kanskje puster de meg i nakken mens jeg sykler fortere enn før fordi jeg endelig fikk ut fingeren og kjøpte meg hjelm. Kanskje ikke.

Når jeg snakker med meg selv kan det hende de hører. Kan det hende de ler. Kan det hende de ser?

Ofte tenker jeg på alt det de lærte meg bare ved å forsvinne. Akkurat da de døde stanset hele hjulet mitt før det snudde mot en ny retning. Det tok uker før tannhjulet sakte begynte å rulle videre. Nei nei neiii, ikke enda en. Ikke nå igjen. Men jo. Bare å innse det: sannheten braket nok en gang løs som torden. Lynet kom et kvart sekund etterpå.

Mange er så opptatte av å trøste seg selv, deg, meg og resten av verden med at “det var ikke din skyld. Det var et selvmord, men dette var heller ikke din skyld.”

Etter selvmord nr 10 begynner du å se gjennom innholdet i ryggsekken din. Kan det hende at påvirkningskraften din teller? Alle ordene du sa, og måten du sa dem på?

Jeg sier ikke at det var min skyld. Jeg sier bare at jeg tror jeg kunne påvirket annerledes. Alle er ansvarlige for egne valg, men så henger vi også sammen, vi mennesker. Alt er i kontakt med noe. Kan jeg ikke bare få lov å begynne å tro på noe annet enn “ikke min skyld”? Kan jeg ikke smile litt mer, snakke litt mer vennlig og generelt være et bedre medmenneske? Eller “teller det ikke”?

Jo det teller, og jeg skal gjøre mitt beste. For denne sommeren svir mer i øynene enn ord kan beskrive. De virkelige solene er forsvunnet, og jeg kan ikke finne dem samme hvor mye jeg forsøker å skjule sannheten for meg selv. Uansett hvor god jeg er til å fortrenge, så må jeg gang på gang sjokkere meg selv med virkeligheten. De er borte for mine øyne. Ute av tiden og inne på noe annet som jeg ikke forstår.

Og jeg var en del av det som førte dem dit.

Så jeg ser opp mot himmelen mens det renner salt, og så hvisker jeg “unnskyld for at jeg ikke gjorde mitt aller beste.”

I dusjen roper jeg “unnskyld”, mens jeg ramser opp alt jeg kunne sagt på en annen måte.

Om morgenen våkner jeg gråtende mens jeg trygler og ber om unnskyldning.

Og jeg mener det. Unnskyld, jeg tilgir meg selv for at jeg ikke visste bedre. Men nå vet jeg bedre. Nå er jeg klar til å være en bedre utgave av meg selv. Ei som prøver å forstå baksiden av alle medaljene, og som ikke dømmer så lett som før. Ei med vennlig tilbakemelding når jeg mest har lyst til å frese ut eder og galle. Ei som kommuniserer.

Jeg kan ikke venne meg til krateret av savn. Der det en gang stod solstråler med åpne armer og glødende øyne, er det store mørke hull i bakken.

Kjære pustende levende. Når jeg ikke har vannet planten, og fargene dine er borte. Når jorda du står i er tørr, og du holde på å visne. Da skal jeg hente vann til deg, og gjøre det godt igjen. Da skal du få kjenne at jeg beklager at jeg glemte deg, og at det finnes noen her som ønsker at du skal vokse i frodige omgivelser.

For det betyr noe. Jeg kan vanne planter. Og hvis jeg ikke gjør det, betyr det også noe. Det vi gjør mot hverandre teller, selv om det aldri kan bety at vi er skyldige. Siste ord kan du aldri si for noen. Snu det, og du betyr noe for dine medmennesker. Vann jorda de står i, og gi dem fargene tilbake. Gi dem et smil og svar dem utfra empati, for det er mange nok som i løpet av dagen svarer dem utfra fordommer. Forakt og uvitenhet ligner på hverandre, så velg noe som ikke ligner. Velg å vanne planter; velg å la det gro omkrind deg.

Jeg ser de forsvinne i fortiden, mens Madonna synger “learn to say goodbye”. I learn to beg them to stay. Vær her med oss i parken under all slags vær. Fortell meg om den ensomme natta når dagen er her, og jeg lover at jeg har lært å møte deg annerledes. Unnskyld, kjære himmelen, jeg lover å vanne planter.

Vi savner dere, savner dere, savner dere.