Jeg kunne løpe i ekstase, med tårene flagrende til sidene, mens jeg tenkte på deg.
Jeg løp i regn og vind, mens jeg tenkte på at DU, du ble min store og endelige helbredelse. At DU, du er superdyktig og i en klasse for deg selv.
Jeg skulle skrive det. Skulle hedre deg. Løfte deg opp så alle fikk se.
At DU, du er helt helt rå!
Men tankene raste avgårde, og det var såvidt jeg landet på flystripa oppi topplokket mitt, hver uke. Bare såvidt.
Jeg var midt mellom 25 timer med EMDR fordelt på 8 måneder med intens hardjobbing. Det var en eksentrisk opplevelse, og det var lyn i hodet mitt. Å lande på et blogginnlegg var iblant ikke mulig.
Men jeg var i trygge hender.
Du så meg.
Du så meg grine noe så helt vanvittig ukontrollert. Du satt der da jeg ikke kunne kontrollere kroppen min, da rykningene var utenfor min egen makt.
Du så meg da jeg ikke greide å holde latteren tilbake, og du hørte på de latterlige hendelsene som innimellom slagene fikk meg til å le.
Så.
Så ga du meg en klem denne uken, og behandlingen var over.
Jeg håper du vet.
Håper du vet hva du har gjort for en bragd.
For en forandring i vår hverdag du har bidratt til.
Jeg var proppet med traumer. Stressa, gråtende, irriterende irritert. Det var ikke hyggelig, tro meg, det var ganske kjipt.
Nå er det borte, og det kan aldri mer komme tilbake. Jeg er ikke redd lenger. Jeg er ikke sint mer. Nei, jeg er ikke lenger den jeg var, og livet er fantastisk å våkne til, hver soloppgang livet gir meg.
Før jeg møtte deg, våknet jeg med et sjokk hver morgen. Livredd.
Det var så vondt, og jeg forstod ikke hvorfor jeg skulle ha det sånn, eller hva som i det hele tatt hadde bragt meg dit.
Men du kan jobben din. Du er en modig dame som jobber på DPS Stjørdal, og jeg ble henvist til deg av en like modig mann som også jobber der. Før det var det en klok lege som henviste meg til ham.
Og her sitter jeg med et nytt liv.
Det tok ikke en time.
Ikke ei uke.
Ikke et halvår.
Nei det tok et par år.
Og nå.
Nå gleder jeg meg til morgendagen. Jeg gruer meg ikke, slik som før. Jeg virkelig gleder meg.
Og når jeg snakker med andre, greier jeg å lytte. Greier jeg å vente, og sortere bort det som kanskje ikke var så lurt å si likevel. Greier jeg å være oppegående, og bruke hue.
I nuet.
Nuet er ikke farlig mer.
Det står ikke om liv lenger. Det er ikke travelt. Jeg kan puste, ja jeg virkelig kan puste.
Så jeg tenkte bare.
Å si takk.
Tenkte å sende ut en takk til to ansatte ved DPS Stjørdal, og til fastlegen min.
En takk av hjertens gull til dere, dere som har gitt ungen min og meg en glad og lykkelig hverdag. Dere som drysset magisk støv over oss, og fikk tannhjulene i våre liv til å funke for fulle mugger.
Det er ingen lønn i hele universet som kan gi dere betaling for hva dere har gjort. For mitt nye liv. Vi som får oppleve EMDR behandling, vi vet det hver eneste dag, resten av livet, at ingen penger i lønn kan måle seg med hva dere har gjort for oss
Nå er det over, og livet starter for første gang. Ikke da jeg var lita jente. Ikke da jeg var ungdom. Ikke da jeg ble voksen.
Men nå.
Nå starter livet som jeg har fått av dere.
Pingle er hva jeg var. Hverken mer eller mindre. Og det er ok å skrive det, for det har jeg bestemt. Nå er jeg den tøffingen jeg aldri trodde jeg kunne bli.
Takk er et ord.
Og i det ordet legger jeg all verdens lønn, all gode karma, all godhet og gyldne tanker.
Aldri glem hva dere har gjort for underverker, dere 3 ansatte i helsevesenet som gjør mer enn jobben innebærer. Jeg skal huske dere hver eneste time min bioklokke tikker avgårde;
Sommer, med all sin skjønnhet, banker på de usynlige byporten våre.
Sist jeg sjekket var det nok en gang kun menn som spradet rundt i byen med nakne overkropper.
Men denne sommeren inntas sentrum av nakne kvinnekropper, i en nice style.
Du vet, mer nice og i en annen klasse enn hårete, svette brystvorter i køa foran deg på dagligvaren.
Gjør deg klar for
POP UP GALLERI midt i SENTRUM!
Forbipolene elsker kunst, og stakk selvfølgelig innom en kunstutstilling jeg gjerne kaller Ritaiér
(Rita Lier. Pop up galleri, rett fra ateliér og utstilling i Pottemakergata 3.)
Rita skaper aktmalerier, og da jeg spurte hva de fascinerende verkene av kvinnekroppen het, fikk jeg klart svar:
“…jeg vet ikke. Det er jo bare ei naken dame.”
Rita er en hyggelig og utadvendt kunstner, derfor er det få som vet at hun også er introvert.
I balanse, med andre ord.
Hva angår kunsten sin, er hun fylt med energi i møte med publikum. Kanskje kan det være ok å balansere slike talenter med å være både en nova og ei perle.
Jeg anbefaler DEG å stikke innom for å sjekke ut verk av en annen verden, som maleriet “Nova” på bildet under.
Eller “Skogsalven” med symbolikk Rita bærer i sitt hjerte når det kommer til sommerfugler.
Hvordan vil du tolke
“The pearl”?
Vi har skatter her i byen. Begavede talenter med pakker vi får lov til å pakke ut, om vi vil. En av disse gavene er Rita Lier, og nå blir det enkelt for deg å bli kjent med hennes gaver:
La meg ta deg med tilbake til dama som løp for livet. Du vet, den tøffe, sterke kvinnen som midt i stormen greide å tenke seg fram til en vei ut, og inn i stillevann. Over på land og inn i trygg skog, der hun kunne puste igjen.
Hun løp fra et korsett av iskaldt stål som hver dag ble knyttet rundt livet hennes, alltid litt strammere enn dagen før.
Stålkontroll.
Bort fra der. Langt vekk unna det.
Inn i skogen, der hun kunne løpe videre.
Være fri.
Puste.
Hvile.
Der møtte jeg henne. For der stod vi begge fortsatt andpustne, men takknemlige, for freden i den grønne, lune, trygge skogen.
Hun lot meg skrive for henne. Så vi gråt. Og vi lo. Mens jeg noterte. Det er noe med det å skrive med hjertet også, ikke bare hjernen. Føle ordene danse av glede og smelte sammen av sorg, i ord og setninger.
Vi hadde bestemt oss for å bane vei for andre mennesker sittende fast stålkorsetter, på vei til å miste pusten sin.
Rettspapirene lå klare for bruk. Hun hadde vunnet 2 ganger i retten, så rent legalt kunne vi like gjerne skrevet bok om hennes opplevelser, hva angår det å være varsom på plakaten.
Vi hadde en plakat å holde opp, så vi gjorde det. For det er ofrene man må være varsom med.
Gjerningspersonene får som regel både beskyttelse, sympati og god behandling av samfunnet. Både for løgnhistorier og annen falsk atferd. De klarer seg alltids.
Så vi grep plakaten med Ankies metoder, og holdt den opp. Der stod skrevet nøyaktig hvordan hun kom seg ut av et ekstremt voldelig forhold, innen psykisk og fysisk terror.
Vinneren Ankie var klar for å prøve å hjelpe andre underkuede, desperate sjeler. Og det viser seg i ettertid at det har hun gjort. Tilbakemeldingene hun har fått har vist henne at hun fikk til å hjelpe.
I ettertid skal det vise seg at Ankie var midt i sorgprosessen da vi publiserte innlegget om hennes historie “Ankie vant over psykopaten i retten”
-“Jeg var sint i et helt år. så var jeg dypt nede i mørke daler en stund. Jeg satt i skogen og ula. På badet og hulka. Jeg visste ikke hvordan jeg ville være, men da jeg fant ut det, kom roen. Jeg kom fram til at jeg er verdifull. Ikke for det jeg gjorde for andre, men fordi jeg er den jeg er.”
Ankie forteller åpent videre: “En underkuet person som er utsatt for vold, det være seg psykisk eller fysisk -eller begge deler; har ikke mulighet til å vente på at helsevesenet skal fikse det der og da. Den hjelpen kan komme mange år senere. Men man klarer ikke å være uten oksygen så lenge, så en må finne stien ut av det og løpe for harde livet.”
Hun snakker om at man desverre må akseptere at det er en lang prosess med både frustrasjon, sorg og sinne.
-“Ja, det føles rett og slett ut som at jeg ble tygd på og spytta ut, gjennom hele prossessen!”
-“But look at me, I made it!” Ler Ankie, mens hun danser et par lette steg med en hardt prøvet kropp.
“Det er nesten så jeg bollywooddanser meg opp gågata. Nå har jeg blitt meg selv igjen, men på highest level ever!”
Tårene i øynene mine er ikke bare triste lenger, når vi snakker om alt hun måtte oppleve før hun fikk uante krefter og løp sin vei. Det er tårer av takknemlighet. Takknemlighet for at min søster sier hun er på highest level. For at jeg hører og ser det, hvor innmari sterk hun er.
Historien om Ankie førte oss begge inn i et dypt og ærlig vennskap. Søstra mi, det er søstra mi som tråkker sammen med meg gjennom skoger og opp på livets høye fjell.
Sammen er vi sterke. Er du med oss? Vil du vite hvordan hun kom seg unna han som nesten ødela hele henne? Da kan du trøkke på linken under her, og husk at han ikke klarte det. Han tapte.
Når du er en empat, elsker du høyt. Elsker du høyt, gir du alt du har av kjærlighet og omsorg. Gir du fra deg alt, faller du hardere. Faller du hardere, trenger du lengre helbredelsestid.
Skjønner du at du ikke var den som traff bakken med høyest hastighet.
For.
Når en narsissist koser seg i et hav av kjærlighet, oppmerksomhet og tilstedeværelse fra et empatisk menneske med alt for mye medfølelse, er det nøyaktig hva det kalde mennesket ønsker seg. Suge alt ut av sitt offer, og leve på det. Fóre sitt ego med kynisk pågangsmot.
Og da kan det i narsissisten sine øyne for all del ikke være noe galt med ham, i dét empaten visner hen fordi det ikke er plass til henne. Ikke så mye som en kvart millimeter.
Det er tomt.
På tide med påfyll, både for den ene og den andre.
Empaten løper for harde livet for å redde stumpene av seg selv, og avstand fra psykopater er hva livet begynner å ha lært den altfor medfølende sprinteren.
Da er det praktisk for narsissisten å tilkalle alle flyvende aper, fortelle dem “sannheten om empaten”, og sende dem ut i verden med nyheten om at empaten er en psykopat. Diagnostisert av en lassaron uten hverken utdanning eller peiling på annet enn sitt eget ego.
Morsomt. Ja det er rett og slett komisk, hvordan en fjott med møkk på stien sin forsøker å gi verden et bilde av en plettfri sti, og at en slik sti samsvarer med en psykiater’s utdanning.
Når det gjelder deg, så er jeg is.
Kald, hard is.
Flammer eksisterer ikke her, jeg kan aldri smeltes.
Get used to it. Jeg er før deg, og jeg er etter deg.
Det var en tid da jeg trodde sånne som du hadde rett. Men samme hvor mye månelys ulvePMS, hangry version of me; ekspertene har talt: Det er for sent for meg å bli psykopat.
Det glapp ut av meg under en time på dps: “Tænk dæ kor lett det hadd vært å vær psykopat. Ingen følelse. Ingen empati.”
Jeg fikk til svar at det er for sent for meg å bli psykopat. At det dessuten nok er ensomt å være en sånn typ tassibassi-pat som støter alle fra seg.
En psykolog tegnet et punkt i lufta. Derfra tegnet hun en strek med fingeren sin, mens hun sa: “Der er en psykopat. Der, på den andre siden, er du. Du burde komme deg mer mot midten”
Vi er ikke her for å leke, du og jeg. Vi er ikke det.
Jeg er glad for at du gjør dette. Framstiller meg som om jeg er ondskapsfull.
Hvorfor?
Fordi du hjelper meg på mange måter.
Tror du virkelig jeg ønsker å kjenne dem? Ha dem i livet mitt? Alle de flyvende apene som tror på deg, uten så mye som å ha sjekket en brøkdel av sannheten?
Du gjør meg en tjeneste ved å innbille dem masse rart om meg slik at de med sine overfladiske hjerner holder seg unna en “psycho” som meg.
Det er deilig å slippe dem.
Så jeg takker deg.
Jeg slipper å ha noe med dem å gjøre. Du overbeviste saueflokken din om at jeg var en ulv; gjett om det var praktisk for meg.
Begrensede premature som de er, lytter de altoppslukende til din framstilling av meg, mens jeg ikke behøver å forholde meg til dem.
Alle de som tenkte sjæl, som Torgersen lærte oss på 80tallet, dem er mine venner.
Now, how about that?
Det er luksus. Alle dine disipler, alle dem som tror på deg, som gjør alt du sier og som mener at ethvert pip fra deg er sant. Alle dem slipper jeg å deale med i mitt liv.
Du er død for meg for evig og alltid, og det samme gjelder alle dine blinde, bråkete disippel-aper.
Jeg lar det være opp til Gud å tilgi deg, det er ikke min oppgave. Hva du har tatt fra meg, skal karma ta fra deg gange 3, og imens sitter vi og spiser popcorn.
Tro ikke at fordi du er en mann, er du mer mektig enn kvinner. Eller tro det, og få deg en overraskelse. Uansett; løp til mamman din som du pleier.
Så du snur deg til en du fortsatt tror er et av de viktigste menneskene i livet ditt. Men hun er borte. Hun var jo her nettopp, med sine egne stormer. Du trøster henne og stilte opp. Hun sa hun var glad i deg. Men nå her hun borte igjen. Det må være all sanden i vinden. Må være mørket som faller over deg etterpå. Hun er der sikkert et sted. Så du snakker med de andre, de som står der sammen med deg hele tiden, og får mer enn nok støtte. De lytter og gir gode råd, som vanlig, ja hva var livet uten dem. Dere har balanse, og stiller opp like mye begge veier. Så merkelig at du kan se dem, men ikke henne.
Stormen legger seg, mørket forsvinner, og sola smiler til deg igjen. Da kommer hun løpende i 70 km/t, bråbremser, og flirer litt.
For nei, strutser gjemmer ikke hodet i sanden, det er en myte. Det bare ser slik ut når de spiser.
Men hun kan finne på å legge seg flat ned på bakken og ligge dørgende stille i håp om ikke å bli oppdaget. Later som om hun er død i et forsøk på å narre deg.
Hvor hun var?
Hun var langt unna. Mange mil. Hadde nok med seg selv vet du.
Som så mange ganger før.
Men da det stormet orkaner omkring henne, fløy ikke du din vei.
Hun er en grådig struts.
Du er en raus Pelikan.
Hun forventer av deg alt du ikke kan forvente av henne. Hun forventer tilogmed at du gjør alt på hennes måte, hva angår alt fra kommunikasjon til hennes egne grenser og fornøyelser. Innse det, det er ikke plass til en pelikan i livet til en egoistisk struts.
Du vil dessuten bli undervurdert, ned til den mindre intelligente latterligjørelsen bak din rygg.
Pass deg for å bli utnyttet av en fulg med to tær, som ikke har tenner, slik at småstein knuser maten for henne i kråsen, og som tar mer plass i livet ditt enn alle andre. Med sine 14 meter med tarm vil hun aldri greie å fordøye dine utfordringer i tillegg til sine egne. Med sin høyde på 2,8 meter er hun den største fuglen som finnes. Hun kommer til å ta plass i livet ditt, men du får ingen plass i hennes liv. Du er hennes søppelbøtte.
Og når du behøver henne, er hun long gone.
Slettestrutsen i farta.
Med sitt vingespenn på 2 meter kan hun likevel ikke fly, for vingene er reduserte. Hun kan bare løpe, spesielt hver eneste gang du behøver en venn.
Hun betyr trøbbel, men hun kan altså bare løpe.
Så du kan fly.
Med din evne til å bruke termikkene, de oppstigende luftstrømmene, vinner du lett høyde. Du seiler i vindene, og du flyr lavt over vannet, der du utnytter bakkeeffekten.
Snill som du er, lagrer du din egen mat i nebbet, og behøver ikke å snylte på andre. Du lever i flokker på hundrevis og tusenvis av individer, og det går helt fint.
I symbolikken hakker du deg selv til blods på brystkassa di for å gi ungene dine mat.
Du er tilogmed en dyktig svømmer.
En struts kommer alltid til å løpe. For så å komme løpende tilbake i enda større fart med sine problemer. Med det er alltid bare hun og deg. Du er ikke invitert til å møte de andre slettestrutsene.
Du hører hjemme sammen med alle de andre Pelikanene, ikke med ei som dytter andre strutsers egg ut av redet når det endelig skal samarbeides om rugingen, og hun er alene i mørke natta.
Årene går. Du prøver om og om igjen. Du elsker å gjøre strutsen glad, og ser ikke sannheten. For hun står misunnelig tilbake mens du flyr og svømmer sammen med alle de gode sjelene du samhandler med, arbeider sammen med og deler med.
For hun elsker ikke å gjøre deg glad. Hun kan breke og kvitre om alt hun hadde tenkt, og tenker å gjøre for å gjøre deg glad, men hun er grådig, innse det. “Bip bip”, og så er hun vekk igjen. Løpende hjem til slettene sine, der hun desperat forsøker å imponere et par strutser hun ser opp til. Side idoler.
“Se her da. Se hvor fort jeg kan løpe. Se hvor rå jeg er da. Men la oss ikke invitere pelikanen. La oss heller ikke gidde å bli kjent med de andre penikanene! La oss være falske, utspekulerte og bedritne; for vi er de største fuglene i verden!”
Ja. Størst i fysisk omfang, men med steiner i magen og store ord i kjeften der tennene skulle vært. En så lang tarm at de kan fise i vei hit og dit, med kappa etter vinden.
Lite imponerende.
Men alltid så deilig å la dem bare være igjen på slettene sine, springende hit og dit, fra individ til individ, uten en så stor flokk som den du nå flyr ut i verden sammen med.
Gråt ikke, min kjære pelikan. De løp for harde livet for å komme tilbake til deg da de angret den siste gangen. Men det var for sent, og de kan aldri fly etter deg.
Innse det. Strutser bryr seg ikke om pelikaner som deg.
Jeg er takknemlig for alle mine pelikanvenner. Blant annet deg, Ankie, på bildet over her, med hodet i en strutsemyteposisjon. Du er en pelikan, en klok sjel med masse vakkert innhold i ryggsekken din, som har gjort deg til et geni. På bildet er du på Ikea. På slike turer går skravla i ett, og det er jevnt. Vi kan snakke om alt, og det er jevnt. Pelikan. Jeg vet du også har fløyet over strutser før.
Så.
Kom nå, så suser vi i vei, høyt høyt over dem. Ja, la oss gå på dass her oppe nå. La oss drite i dem!
Ingen ser deg sånn ordentlig. Alt du bærer på løfter du hver morgen alene. Når kvelden kommer er bagasjen pent plassert ved siden av senga, men den joiner deg inn i drømmeland, der du fighter videre.
De ser deg ikke.
Men jeg ser det unnskyldende smilet ditt når vi jogger forbi hverandre i skogen nede i sentrum. Som om du har noe å skamme deg over. Men alt jeg ser er ei knalltøff dame med former, du er ikke så stor som du innbiller deg. Eller som samfunnet har innbilt deg at du er. Du er en Marilyn med former som du ikke skal skjemmes over.
Når du kommer hjem er du ensom. Eller ikke ensom. Du er trist. Eller ikke trist. Du er Lykkelig. Eller ikke lykkelig.
Jeg vil uansett ikke svikte deg. Jeg skal ingen steder, nei jeg blir her og skriver for deg og for meg.
Selv kjører jeg på gjennom en intens traumebehandling for tiden, og det er EMDR som jeg er så heldig å ha fått. Hver eneste uke fødes hue mitt på nytt, virkelig. Jeg lover, det er like konstant som at du ikke kan være like kort av vekst igjen som da du var 6 år, ikke sant. Jeg kan heller ikke bli som jeg var for 6 mnd siden.
Og jada.
Det er aua
når hodet presses ut
på nytt hver eneste uke, og jeg griner som en nyfødt hver gang. Men jeg vil heller om og om igjen oppgradere livet mitt, enn å stå fast som en stabukk med hornene festet i en stubbe inni et slags virkelighetsfjernt eventyr. Oh lord, paranoia kan lime seg fast i kjeften på en slik fastlåst, stinkende, grinete, bitter stabukk.
Og jeg har plass til deg nå. Jeg har forstått at forbipolene har vært til hjelp for flere enn meg selv, blant annet gjennom å få bli kjent med Tore fra den åpne kista, Lille Johnnis, Eivind, Ankie, Christina og alle de andre vi fikk møte. Det at vi delte vår bagasje med hverandre var mer viktig enn jeg greide å se selv. For mitt selvbilde var ikke tilstede. Jeg var traumatisert og ute av stand til å binde denne bloggen sammen med noe av betydning.
Men jeg ser deg like klart som du ser meg.
Du er misforstått, og jeg ser deg over alt. Når du snakker, tror andre du mener noe totalt annerledes enn hva du ønsker å formidle. For tonen er tøff og selvfølgelig. Den kan tolkes totalt feil, siden du er vant til å kjempe, vant til å søke forsvaret om ikke det trengs en soldat som deg i ditt eget liv. Vant til å få avslag. Av deg selv.
Men det finnes kjærlighet og medsøstre for deg.
Det finnes en tropp, der du hører til.
Vi er alt. Vi er snille, rare, bitcher når vi har pms, fulle av horete hemmeligheter fra en svunnen tid, stolte over hvordan vi hver morgen
løfter
opp
våre
tunge
sekker
og overbærer.
Vi er der. Vi er skribenter. Dansere. Klatrere. Glade. Forbanna. Redde. Fargerike. Troende. Oppgitte.
På
alle
stadium
og på samme sted som du.
Vi er deg.
Du. Du er oss. Vi er hormonelle. Ikke hormonelle. Glade. Sure. Skamfulle. Irriterte.
Men samtidig
proppfulle av tro.
Eller uten tro.
Oppgitte.
Klare for å møte deg og dele vår sisterhood med deg.
Og vi har kompiser. Brødre. Som er i stand til å respektere deg.
Så kjære søster fra andre garnøster. Ikke gi opp. Trenger du hjelp nå? Reis deg og se hva du kan finne av glødende øyne i vårt helsevesen. Når studenten er klar kommer læreren. Altså, først når du er rede til å ville motta hjelp, begynner de rette øynene å gløde så du kan se dem.
Jeg ser deg i butikken, jeg ser deg i naturen. Jeg ser deg i kirka, jeg ser deg på toget. Jeg ser deg i bassenget, jeg ser deg på flyet. Jeg ser deg i Norge, jeg sed deg i utlandet. Jeg ser deg i vinden.
jeg
ser
deg
i
speilet.
Jeg er mer enn bra nok akkurat som jeg er. Og det er du også.
Opp med hue. Opp med hendene. Opp med stopp-skiltet. Opp med grensene!
Du er bad ass, jeg er bad ass, og vi asses gone bad is like “shit. They better run! For nå kommer vi og tar deg, stabukk i eventyret om stubben fra fortida, better run, better run! But you can’t, nei du kan ikke. Så nå kommer vi og tar deg!”
Jeg suser gjennom byen på en gammel, brukt sykkel, og musikken raller i ørene mine. Harry. Alltid noe harry. Det har aldri vært slik at jeg er flau over min musikksmak, den er som en sailor med et par låter i enhver havn.
i dag er
“Fremmed rase tebake på foill effækt!”
og jeg “….kainn itj sjå ut som en lassaron”, for i dag skal jeg overraske Ankie, som fyller femti i morgen.
Det er sommer rett bak neste hjørne, og stranda er snart ryddet klar for årets strandfester. Vi har lært at vi ikke blir igjen på stranda for å danse med russen når de fleste har forlatt beachpartyet. Vi har gjort det en gang for mye. Nei, russen vil ikke lære seg aerobic av gamle kjerringer klokka to timer over midnatt, og pass deg for en ærlig beskjed som: ” Ka aille dager og netter gjør dåkk her? Dåkker e jo eldgammel!”
Jo, det er noe i det. Vi var nylig 13 glade folk med bad taste som feiret 40årsdagen min, selv om det var 43 jeg fylte. Det var lockdown da jeg ble førti, derfor tok vi den store dagen tilbake med konfetti og dans i stuggu. Bort med 43, inn med 40! Som en nydelig måte å få lyve på alderen sin for en eneste kveld.
Cougar. Milf. Det finnes sikkert 43 nasty navn på oss damer i denne alderen. Vi skal ose av kåt selvtillit, og vi skal jakte på alt som kryper og går i gågata klokka halv tre natt til lørdag. Neste helg skal vi ut på jakt igjen. Ut med kroken, inn med fangsten. Spis, kast, og ut med en ny krok.
Og her sitter jeg og peser etter dagens sykkeltur, mens jeg lurer på hvordan det hadde vært å være en sånn der milf av en spennende cougar, pesende av helt andre grunner enn sliten alenemamma – tendenser. Altså, misforstå meg rett; jeg er lykkelig og helt innafor sliten. Langtfra utbrent.
Sølibat.
Det er det det heter, når det er 3 år siden du hadde sex. Sølibat. Når det er 4 år til du har grodd igjen og kan kalles jomfru.
Ja det er faktisk latterlig sant, det er to år siden sist, men siden den gangen var så unevnelig ubetydelig at den ikke teller, er det tre år siden jeg. Nei. Nå lyver jeg. Er det fire? Det går opp for meg at jeg ikke husker, og jeg må smile. Kofferten er pent sortert, undertøyet er kun sexy for min egen del, og ingen kan påstå at denne dama ikke kjenner seg selv godt nå!
I have been busy, jeg er alenemamma på fulltid, og da mener jeg 100% uten barnefri. jeg ble ikke mamma for å ha barnefri. Jeg er heller ikke interessert i å skulle bruke tid og energi på å bli kjent med en mann slik at vi kan bli “kjærester” og alt det dilldallet som følger med. Sure sokker, sjalusi og mansen. No thank you.
Too hot to handle på netflix får meg til å måpe mens jeg spør meg selv: “Tuller dem? Spiller de skuespill? ER dem virkelig så kåte at dem ikke greier et par uker uten sex? Uten en nuss?”
Jeg har en gang i tiden selv hatt et aktivt essliv, men jeg kan ikke huske at jeg gikk rundt med tunga på fortauet, pesende og stønnende fordi jeg ikke hadde fått hoppa i høyet på noen dager.
Jeg har aldri turd å prøve heroin, men jeg har forstått at det er så godt at man blir avhengig med en gang. På realityserier kan det jaggu virke som om de er hekta på sex, alle som en. Tro på det den som vil, men jeg har aldri vært borti en mann som har vært så god at jeg har fått abstinenser uten han.
Men nå er det altså fuktig sølibat.
For hu posthora her. Han ler nå, ikke sant. Han tenker “sende ei i posten, næh så gøyalt, æh så morsomt.” For sånne dømmende bukker som han vet ikke at post er etter, og pre er før. Postraumatisk premanstruell. Det er det han er.
Du kan liksom dra tilbake tilbake til gamle dager i fortiden og hilse til hu hora fra Stjørdal, hvis vi tør å være så freidig kalle henne det. Meg, altså. I følge sure miner er alle damer som er aktiv i høybingen, horer. Ja, det er komplisert å være kvinne. Jeg hadde en esspartner, og da kalles det mye rart når du er født med pupper, hofter og reservetank med hormoner. Kort fortalt: Kvinne.
Det er galt om det er våte tider.
Og det er galt om det er tørke.
For min del trives jeg med kofferten min for tida, og savner ingenting. Men hva bringer framtida? Når de små flyr fra redet, er det da man blir en cougar? En parfymeduftende, sprek middelaldrende menopause av et fyrverkeri i leopardmønster med horny eyes?
Det hadde vært noe det?
Ja det hadde vært en god latter for alle mine venner.
Men jeg er jo ferdig med å produsere, i motsetning til alle de veldig kåte øynene på Netflix. De skal formere seg, det er en del av naturen, og kanskje er den generasjonen mer preget visuelt med pornooverdose og reality uten sjekk, too hot in paradise for åpen luke. Gratis bordell for åpen scene, med skjulte priser som mat for alle pornogriser.
Glem den. Det bare rimet. Men gratis er det ikke. The price to pay
when you choose to lay
your youth in paradise
is ice ice
maybe
baby.
Uansett. De er kanskje mer pesende enn vi var fordi de nesten hele livet har hatt et åpent øye ut i nakne internett i form av visuell stimuli. Jeg bare gjetter.
De ble jo presset ut i denne verden samtidig som foreldrene multitasket og kombinerte fødsel og koding på nett. “Hurra, look what we did, en kid! Uff, den griner, så utakknemlig. Now back to internet!”
Kanskje de små grinete kodetassene 18 år senere virkelig ER så pesende trengende, at de ikke greier å holde seg på Netflix. Hva vet vel jeg.
Jeg vet bare at det jeg selv befinner meg i som “Cougar” og “Milf”, heter sølibat. Og at jeg digger sølibat.
Det er deg og meg, Miley.
Flowers?
Ja, det,
og
jeg kan
kjøpe meg sjøl vibratorer.
Skrive navnet mitt på dem. Snakke med meg selv i timesvis, om alt du ikke forstår.
Jeg kan ta meg selv med på min egen dans. Og du har ikke en sjans.
For jeg kan elske meg sjøl bedre enn du kan.
Livet er deilig, livet er mer enn digg som det er. Og hvem vet? Kanskje møter jeg en gang en snill hippie med hjertet sitt fylt med Guds kjærlighet.
Et hjerte av gull, visdom og ærlige øyne. Det er det som er sexy, I tell you. Overfladisk falskhet og mangel på tro, lukter ikke godt. Du vet, sånne “menn” som i sin misunnelses vrede lider av forbitrelse, til de ikke greier å ivareta sin integritet, men råtner i falskhet. Det er slike “mannfolk” som kaller deg hore, selvstendige kvinne. Det er sånne sure tær som kommer til å kalle meg hore hvis jeg en dag finner en soulmate med kraft, godhet og ro.
Og jeg kommer til å smile og le, og nyte livet videre.
Men akkurat nå er det meg, meg selv og jeg, for jeg trenger all fokus på en liten fugl som behøver mamman sin, og ingenting gir mer glede og lykke enn det. Jeg lover, det er noe som heter alt til sin tid. frykt ikke sølibat selv om verden roper til deg alt du som dame skal og ikke skal gjøre og si.
Hilsen fra meg her i den sanne virkeligheten om livet som en slags middelaldrende, spennende cougarmilf.
Takk for at jeg fortsatt er her med min forbipolene. For akkurat det det er ingen selvfølge når det skrives og postes så lite som jeg har gjort de siste årene. Jeg hadde forstått det dersom dere slettet hele denne bloggen.
Det er bare det, that I told it all here, bortsett fra en historie.
En eneste en, som hører hjemme i ei bok. Kanskje handler den om meg, eller kanskje handler den om om andre personer i mitt liv. Kanskje om oss alle sammen.
Men den er underveis.
Den er grov, den er uanstendig og den er off the legal table. Den er verre en fifty shades, og den er mer grenseløs enn noen Netflix serie.
Det er bok det. Men dette er fortsatt den bloggen jeg startet da jeg trodde ingen ville lese den; at jeg fikk “være i fred i en liten by på internett”.
Det finnes ingen liten by på Internett, og tåler du ikke oppmerksomhet, er det bare å begynne å tåle, takle og gjøre ditt beste i å lære deg å gi blaffen.
Jeg har vært med dere i 8 år. Han lille beibin min som sov så mye i 2015, og som ga meg masse tid til å skrive, er nå en herlig 8åring som gaper over vår lille smalltown her, med alt den har å tilby av fritidsaktiviteter, skole, venner og natur.
Jeg har hele tiden sett på det som en luksus å få utløp for skrivetrangen min her på blogg.no ved hjelp av et par tastetrykk. Aldri opplevd noe negativt ved blogg.no. Bare skrevet ivei. Blogg.no har vært mitt hjem nr to, og aller helst blir jeg værende her. Hvis jeg får.
Her bak forbipolene gjemmer det seg en hel gjeng med kreative krefter. Vi møtes jevnlig og skaper. Bare. Skaper. 6 damer. 6 stk humor. 6 stk iq. 6 stk galskap. Alle søkk enige i at utdanning ikke teller her, vi må lete fram urmenneskene i oss. Det ekte, det grunnleggende og det ingen ord egentlig kan beskrive. Før du finner opp det sjøl.
Vi inspirerer hverandre, og vi gønner på. Skriving, maling, musikk, drømmer; vi grønner på og ser på hverandre med farger i blikkene. Vi ser landskapene i hverandre.
Det er lyn mellom oss, med spenning i luften, og vi greier ikke å vente lenger med bøker, malerier og andre prosjekter, vi bare må. Gønne på.
Og jeg ser dem. Historiene jeg så gjerne skulle satt ord på sammen med de som sørger i dype daler. Tiktokerne jeg skulle intervjuet. Youtuberne jeg ville skrevet om. Komikerne jeg skulle hoppet sammen med, i nye høyder.
Verden er annerledes nå, enn for 8 år siden. Det er så mange her i det moderne univers, som jeg ofte ser for meg å lage blogginnlegg om. På det gode og det vonde.
Men så er det denne grove, forferdelig crazy boka jeg dør etter å skrive ferdig.
Blogg.no, jeg er med. Hvis dere gir meg tid så er vi mange som gjerne surfer videre sammen med dere. I gode og onde dager. På bra og dårlige bølger.
Kjære Sophie Elise, tidligere bloggkollega. Ved å skrive dette blir jeg ikke akkurat poppis. Men hvem har vel bruk for å være så himla populær? Er ikke sannheten fra hjertet viktigst? Er ikke motet i brystet det som bør føre an?
Alle vet. Jada, jada, alle vet om bildet. Det berømte bildet.
Selvfølgelig smalt det i brystkassa mi da jeg så det bildet, og jeg trodde det var redigert. Men det var ikke det. Så utrolig trist. At du og dine venner i det hele tatt behøver den posen der for å ha det gøy. Men først og fremst så veldig vondt at landets yngre garde nok en gang får inntrykk gjennom sosiale medier og media i det hele tatt, at dop burde være helt vanlig og harmløst. Selv om det er noe som kan gjøre dem mentalt syk for livet. Selv om det er noe som kan ta fra dem livet.
Jeg blir trist hver gang slike bilder av kjendiser trykkes i Se & Hør, VG, Dagbladet, eller går viralt på Internett. Jeg husker hvor ille det var med Amy W, Justin Bieber og tusen flere profilerte mennesker. Men mest av alt husker jeg hvor mange bilder media trykket av Whitney Houston. Særlig detaljene på badet hennes etter hun ble funnet død i badekaret.
Trist.
Nå må du være så snill og snu i tide, mens du fortsatt leker med ilden, og enda ikke ligger nede i helvetes lava.
At jeg gidder å skrive dette, hva? Men dette brevet bare må jeg skrive. Les det er du snill.
Skrivesperre behaves as a pain in the ass. Men NÅ, Sophie, greier jeg altså ikke å la være å skrive så blekka spruter.
La meg banne i hele Norge’s megakirke, og fyre løs!
Selv om du tydeligvis har et problem med et ønske om å ruse bort virkeligheten, kan jeg ikke være usann mot meg selv og mine egne tanker:
Hvem bestemte, og når bestemte de, at du med hele deg og ditt liv, skulle være et “forbilde”?
Et “forbilde”, et bilde som skulle gå foran våre barn?
Når ble det slik? At vi foreldre ikke skulle ta ansvar lenger, men legge det på
deg
og
et
viralt
bilde?
Jeg vet ikke engang om dette er noe jeg kommer til å publisere. Kanksje lar jeg det bli med tankene.
Men fra meg til deg; enten var bildet av deg og Nora et “pr-stunt” som noen spekulerer på
eller så
sitter du der.
Broken?
Uansett har 70% av Norges befolkning forvandlet seg til et moralpolitiet som alle må si akkurat den samme kopierte “meningen sin” om pulverposen i hånda på Nora, i viralitetens instaverden.
Ingen må for skams skyld assosieres med noe som kan oppfattes som “uenig med mengden”. Som om du har eskalert til å ha blitt ei pulverheks av et sviktende forbilde, i et eneste bilde av en tabbe.
HVEM flere i NORGES LAND er et “FORBILDE”? HVEM flere har denne TITTELEN, uten å noensinne ha bedt om den?
Såvidt jeg vet, er det ingen flere som bevisst av folket kalles “forbilde” her til lands.
“Pass deg jente. Pass deg for å leve. Pass deg for å puste. Vær ikke pen. Ikke vær. Rør deg ikke av flekken.”
For
noen
bestemte
at du skulle være landets eneste “forbilde”
slik at ansvaret
falt
av skuldrene
til foreldrene
i det langstrakte land
ned
på
et
bilde!
Kjære Sophie, du som smart skrev ei bok om din ufrivillige tittet “forbilde”, ei bra skrevet bok sådan:
Jeg har to sønner som vokser opp her i dette stolte landet. Om 10 år er det ikke din skyld dersom dama til en av dem har tatt valg verre enn da denne kua var kalv. Eller om mine kalver oppfører seg verre enn kua. Eller. Ja.
Bare sånn for å fjerne det ansvaret fra dine skuldre.
Og nå skal det komme, ikke sant, hva JEG MENER.
Men ingen kan tvinge meg til å mene noe som helst om et bilde som enten var en tabbe, eller som var med mening og vilje.
Vi har sett det før, hvordan et helt land kan tvinge et menneske i bakken. Arbeiderpartiet sin store synder var en av de store, hvorav kun den ene siden kom fram sammen med moralpolitiets gjenklang: “Fyyy!
….skamme seeeeg!”
Kristne Norge som hver søndag bjeller sine toner så det runger i tilgivelse.
Ja det er forskjell på folk: Du Sophie Elise, må hver dag ta på deg en rolle du aldri ba om, og være et perfekt forbilde. Mens alle vi andre bloggere, slipper tusen ganger lettere unna. Ansvaret er ikke vårt, men plutselig ditt?
Hvorfor?
Er jeg ikke hjemmets helt lenger? Gidder jeg ikke det, i dét mammarollen min fighter elegant mot Internett? Er det lettere å skylde på dine bilder? Hva med alle de andre bildene som hver time postes på Internett? Kan jeg skylde
på
dem?
Ikke?
Var det Pamela Anderson sin skyld, at jeg ble til et slags sort får, etter de gyldne 90talls år?
Whitney?
Amy?
Cobain?
NEI! Våre foreldre var ikke så premature at de skyldte på andre på den måten.
Jeg kan ikke huske at våre oppegående foreldre engang kalte dem forbilder, der dem revet på store plakater i våre ungdomsrom.
NEI! Du er ikke ansvarlig for hvordan vi mødre og fedre forholder oss til alle de vanskelige valgene ungene våre må ta fram til de fyller 18 år og myndige trer ut i verden.
Men det er lettere å gi deg skylda. Dempe deg. Skjule deg. Usynliggjøre deg.
Så enkelt er det for de sinna moralpolitiansatte innen enhver by som arver loven fra den Danske imaginære byen Jante, og det
faktum
at
vi
alle
gjerne vil framstå så feilfrie som mulig.
Nå var det en løgn. For nei, det gjelder ikke meg. Jeg behøver slettes ikke å framstå innen noe som helst feilfri A4ark. Jeg har tilogmed vært kritisk til deg før, men et sted går grensa et par hakk tydeligere.
Og jeg nekter plent å la meg presse inn i noe slags mønster ala typ tittet “forbilde”.
Enhver FACEBOOKPROFIL ER EN BLOGG.
Både du og jeg vet det, kjære tidligere bloggkollega, at vi mye mer kan se på en facebookside som en blogg, enn en blogg faktisk er.
Man når LETTERE ut til publikum både gjennom Facebook, Snap og Tiktok.
Derfor er de alle forbilder, ALLE FORBILDER, med sine vakre rødvinsglass og partybilder. Partyvideoer. Med alle sine perfekte liv med alle sine nydelige bilder der de alle komplett “feilfrie” danser seg gjennom livene sine.
Som FORBILDER!
FOR hvis de kunne bestemme at du var et forbilde, ja så kan vi bestemme at de mest selv er sine barns forbilder.
Ansvaret for mine barn tar jeg her og nå fra dine skuldre, Sophie.
Og i Norges søndagsånd tilgir jeg deg selvfølgelig for å ha gjort en tabbe. Du skulle bare visst alle de snåle greiene vi gjorde da du fortsatt gikk med bleie.
De rare påfunnene våre som aldri ble publisert hverken i VG, Dagbladet, Se&Hør, her og nå, Der og da eller hit og dit! Lenge før ord som Internett og vitalt.
Du var ei lita pie.
Som senere skulle bli mobbet.
For så å skulle få ansvaret for mine barns valg?
Nei.
Jeg har intet behov for å bøye meg som et latterlig strå i denne vinden. Det er ikke så enkelt som å bare være enige med hverandre hver gang vi voksne får en mulighet til å skinne moraliserende i fargerike kommentarfelt. Ikke for meg. Kanskje er det “lettest”, men hva med å analysere og tenke, samt puste og medføle?
Kjære mor og far 2023!
DERE er forbildene til deres barn. Ingen ba dere plassere det ansvaret på noen andre her til lands, annet enn askeladden og askepott.
Så kom Pamela og Beverly Hills gjengen. Var det
DEM
Som
gjorde
dere
ansvarsløse
og pekende?
Var det Pamela Anderson og Shannon Doherty sin skyld at dere havnet der dere er?
Friends?
Forbildene?
Eller Metallica? Nirvana?
Britney sin skyld?
Var det Rednex?
Hvem sin feil var det at du ikke den dag i dag klatrer på den karrierestigen du så for deg?
Skuespillerne i home and away?
Å skylde på dem ville gjort meg for hard i meningene, og altfor myk i meningene bak meningene.
Sophie Elise, du har ikke forgrepet deg på noen. Ikke ranet noen. Ikke drept noen.
Men nå skal du sitte der midt i stormen litt til, og motta pekefingre fra hele Norges bathroom coce-mirror.
Speil deg litt i det, lær av det, og prøv å tilgi alle de som bestemte seg for å gi deg skylden for alt et såkalt “forbilde” skal ha skylda for!
Nei, du er ikke ansvarlig for valg mine barn tar, hverken nå eller I framtida. Jeg, derimot, som mamma, er den ansvarlige for å holde lykta når veiene er mørke å vandre på i mine barns liv. Jeg skal ha oppdratt dem bedre enn at de lar seg påvirke av alle de virale bildene og videoene. Du er ikke den eneste på Internett som kan påvirke dem. Jeg må påvirke dem til å la seg påvirke av det sunne.
Det er ikke du som er farlig. Det er jeg som bør velge en trygg kommunikasjon med mine barn.
Behøver jeg å minne deg på at det var en blemme uten like å poste det bildet? Nei, fordi du vet det. Behøver jeg å poste dette, og gjøre meg selv mer upopulær enn jeg allerede skulle være?
Ja hvorfor ikke.
Jeg er intet forbilde, og ingen setning i grunnloven sier at du er, heller.
Kremt.
Så
la oss nå sette oss ned og studere alle andre kjendiser utenlands og her til lands, sine flaue føkks in public.
Nei vent…
…ingen av dem er visst “forbilder”, bare “kjendiser”, så deres bilder og videoer teller ikke.
Bare DINE, Sophie Elise. Kun dine publiseringer teller visst som både skadelige og enormt ansvarsbærende.
Og det byr meg imot at mangfoldet skal bruke enhver anledning til å putte folk i gapestokken og nærmest henge dem foran alle, ved enhver feil som begås.
Så igjen; mother of braveheart and father of megabrain;
Kom ikke her og skyld på business. Money making. Pamela Anderson tjente også penger på å spille i Baywatch. Var det da hennes skyld at din datter la seg under kniven?
Sånn, for real?
Fy Pamela.
Som tilogmed tjener penger på sin doku på Netflix for tiden, hva?
Skamme seg.
Men nei, puppene til jenta di var ikke Pamela sin skyld heller.
Så hvorfor er det Sophie Elise sin feil at barnebarnet ditt jaggu la seg under kniven, hun også?
Det er klart det er et romvesen sin feil. En sånn ET fra en planet som speiler jordkloden. I et svært kokainspeil!
Det er værtfall ikke ditt ansvar.
Og du har rett, etter at dem fyller 18 år, er det den myndige sitt ansvar. Så får vi håpe du rakk å oppdra hen godt nok i den travle hverdagen din.
Finn fram til det ekte.
Nå.
Det inni deg som harmonerer med medfølelse, empati, med selve livet, for pokker!
Livet, som er for kort til å drive på og heve deg over enhver feil andre gjør.
Livet, som handler om alt annet enn en legal grunn til å fråtse i popcorn og kommentarfelt der hvor du kan annonsere perfekt du selv er i lyset av andres feil.
Sophie Elise, gjort er gjort, øyeblikket er levd. Og det foran en nasjon med tusen hånlig pekefingre klare for klor.
Måtte du huske på nå, at ingen kan bestemme dine titler, uten din godkjenning. Vil du ikke, så et du ikke mer “forbilde” enn vår kronprinsesse og hennes fortid, enn våre skiløpere, enn klodens Kardashians eller fortidens Pamela. Ordet “forbilde: er kun et ord. Gjerne skapt av en travel forelder på leting etter ansvar å plassere. Som attpåtil mener at din jobb er lettere enn hennes. Enn hans.
Men jeg tror at vindene fra en hel nasjon med stormer, kan være en læringskurve uten like, og en jobb fra en annen verden å takle.
La dem nå for Guds skyld sette igang og skjerme barna sine fra alle suspekte bilder og filmer på nett. La dem gjøre jobben sin som forelder.
Men la den ikke være din, den jobben.
Jobben med å være er forbilde for sine barn, er deres jobb. Ikke din jobb.
…..♡…..
Til Sophie fra forbipolene, med ønske om vekst, meditasjon, pust, ekte glede og visdom. Jeg vet du eier det. Så omfavn det. La dem dømme, men vær et annet sted. Kast den lille posen og la dem jage etter den. Sitt rolig, pust og vær til. Bare ikke la dem plassere nye titler på deg når de kommer tilbake fra jakten på objektet.
Pust.
Snu.
Og finn rusen i naturen, søvnen og pulsen. Hvis de absolutt vil du skal være et forbilde, hva med å reise deg og BLI det forbildet?
Forbildet deg, som snur i tide uten skam, og blir voksen med stil. En modningsprosess, en vanskelig modningsprosess, men jeg kan love deg at vi alle ønsker sterkt å se den forandringen nå.
Fra umoden holdning med pulverpose, til naturlige gleder og en voksen takknemlighet over selve livet.
I rommet bak vinduet sitter ei ung dame. Hun har blitt sendt fra gjøkerede til gjøkerede og tilbake igjen, og hun er mer enn sliten.
Hun farger håret sort og går ut. Setter seg nervøs på en stol ved røykebenken, sammen med de andre pasientene. Hun er som et hudløst krater, føler hun. Hun er enten det, eller vann. En vanndamm. De røyker. Det gjør ikke hun, men hun setter seg ned, og etter en stund hvisker hun noe.
“De tok babyen min.”
Hun rører seg nesten ikke. Hun er noe rart, noe annerledes. Alien. En liten dinosaur. Elefanten i verdensrommet. Midt på natten, kunne det vært, for alt er mørkt. Veldig, veldig mørkt. Kunne hun falle? Falle fra en høy bygning? Hun er så lei av de automatiske tankene om å forsvinne. Redd for at hun snart bare. Forsvinner. Men hun kan ikke røre på seg, kan ikke rømme fra dette helvete. Ikke en eneste kilometer, for hvis hun gjør noe feil nå, kanskje hun aldri får se verdens nydeligste bittelite ansikt gjen. Hun må oppføre seg perfekt, så kanskje hun får holde den lille fineste i hele verden, en gang til. Bare en eneste gang til. Vær så, vær så, vær så snill.
Hun er tom for tårer, tom for alt.
Men samme hvor mye de forsøker å trøste, er hun ødelagt, og ingen kan lime henne sammen. Det hjelper ikke å hviske eller si tankene høyt. Følelsene blør, og plaster kan ikke stanse tusen skuddsår. Det er farlig, hun står med hodet i en høy gapestokk. Kanskje det er bra, så hun ikke faller og forsvinner.
Hvordan kunne hun noensinne vite hva savn var, før nå?
Hun er et eneste stort, åpent sår, og har akkurat landet fra en psykose der hun ikke turde å tråkke på gress. Bare tanken på at hennes eksistens kunne skade små dyr som maur og mark, gjorde henne livredd. Hun gjemte seg bak håret sitt og ville være usynlig.
Hun lever ikke lenger, men eksisterer i en mørk mørk verden av battlefields med kamp etter kamp. Etter kamp.
13 år senere ser jeg henne for meg i dét jeg går forbi vinduet. Jeg tar meg selv i å håpe at jeg trakk for gardinene den gangen. For i alle de forskjellige fasene, var det ikke alltid en mørkhåret, trist skygge i rommet bak vinduet. Vinduet som var som en skjerm der hele smalltown trodde de visste hva de så.
Hun kunne danse naken i ekstatisk galskap på det rommet. Hun kunne ligge i institusjonssengen og riste av angst. Hun sang for høyt, hun gråt for mye. Hun var for mye. Til hun ikke var noe i det hele tatt, og det ble natt.
Farlig mørkt, ingen sikt.
Jeg ser henne for meg sammen med de andre pasientene, og vet med trygghet i magen at hun overlevde den lange vonde natten hun gikk inn i uten så mye som en fyrstikkeske med seg. Hvis hun hadde falt fra en høy bygning og forsvunnet, hadde hun gitt opp, og jeg hadde vært en grått minne.
Jeg hører alltid musikk i dét jeg går forbi vinduet og røykebenken. Når jeg har gått inn og tråkker på det første trappetrinnet, tenker og føler jeg at “here I go again! Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne timen?”
EMDR. Eye Movement Desensitization and Reprocessing.
Eller, som noen kaller det: Gullbilletten.
En tur ned i kjelleren for å ommøblere i underbevisstheten.
Jeg var begravd under en istid umulig å tine opp uten konkret og profesjonell hjelp. I et år gikk jeg hos en dyktig psykolog som så at jeg slet med ptsd og hva det gjorde med meg. Han ga meg gullbilletten EMDR i det han henviste meg til en kollega med utdanning innen EMDR. Jeg visste at dette var en mulighet av dimensjoner, men ikke hva det virkelig kom til å gjøre med meg. Som en komplisert og garantert vellykket operasjon.
De tiner istida mi sakte men sikkert. Isen blir til vann som drukner folk som har skadet meg. Sånn føles det. Jeg har bare plass til å tenke og føle som jeg selv ønsker, og vakre minner strømmer på hver dag.
Minnene er farget og pyntet med lukt, syn og hørsel. Fra 80tallet kommer de med et slags filter av orange farger. Orange, som i et foto fra 70-tallet, men i video. Jeg er der. Jeg ikke bare husker hytta til min venninnes familie, men vi bader og ler, i tjernet ved hytta, 4 glade barn svømmer i sivet, og leker. En liten lillebror løper rundt med smil fra øre til øre og røde bollekinn. Aldri i livet om venninna mi får late som om det et hennes lillebror. Jeg er stolt storesøster. Vi bruker en robåt og fisker med garn. Jeg tar meg selv i å undre på hva de voksne gjorde, de må ha storkosa seg med all denne barnelatteren. Trøndelag var så vakker, med myr, vann, siv, latter og fisk.
I Vesterålen leker vi i jungelskogen ovenfor huset til farmor og farfar. To små søte broer var snekret over bekken som sirklet seg som en vakker slange ned gjennom skogen. Stien opp til haugen med pappas barndomshjem, er gjengrodd nå. Men da var den åpen og klar for små glade barneføtter under 80talls-sola. Lukta av blomster, varme, dampede svære sommerblader, sol, vafler og følelsen av å være i paradis, er overveldende å gjenoppleve i ettertid.
Sommerferie i nord var mye bedre enn all verdens sydenturer.
Jeg er 12 år og ligger og leser i blader og bøker i senga mi i Vesterålen. Kjenner meg lykkelig og trygg på rommet mitt i 2.etage i huset på haugen.
Latter, fjern prat og humlesurr, myggpipelyder, måserop over sjøen sent på kvelden. Tanter, onkler og foreldre har vært på dans i samfunnshuset, og nå rusler de hjem langt nede på veien.
Kanskje er jeg 10 år en sommerdag i vakre nord. Sikkert er det iallefall at jeg våkner til kaffetrakter, prat og fuglesang, sol, insektsummelyder og lukten av gammelt hus med koselige og rare madrasser fra en svunnen tid. Pappa har vært ute og tegnet øyne, nese og munn på et stort berg bak plena. Han gleder seg enormt til lillebroren min våkner, for da skal han lure ham og late som om det var et troll.
Han våkner. Vi ler. Omfavner dagen og ruslet ned stien for å steke vafler med farmor og farfar. Glade, snille, morsomme farmor og farfar, med det lille kleskottet mellom to rom som vi kan gjemme oss i. Gutten i nabohuset kommer ruslende. Søskenbarn og venner løper mot oss for å lese. Vi drar på skattejakt nede på bilopphuggeriet. Finner et ratt og lager er disse. Går mellom høye blader og hopper over bekken for å komme oss fram til fjæra, der vi løsner båten og ror sakte over det spennende skipsvraket før vi drar i gang motoren. Vi er barn med redningsvester på, og vi drar på eventyr til Ørnholmen med det lille fyrtårnet. Kanskje finner vi måsunger? Vi pilkefisker, og drar dem opp, en etter en.
Livet er deilig der i nuet på 80tallet. Stress, hva var det? Ansvar var å være greie mot hverandre, sitte rolig julekveld båten, og gå langs siden av veien da vi gikk til Lulle’s butikk for å kjøpe lakriskjærligheter på pinne til 1 kr stykke. 10 stk i en pose takk.
På øya der mormor bodde her i Trøndelag, var det nesten som om kufjøset luktet godt. Fjøsklærne mine var gamle slitte klær som mamma, tante og onkel brukte da de var små, og mormor snorket da un leste Donald Duck på senga for meg. Donald-bladet luktet trygt gammelt papir, og var sikkert et gammelt blad. Vi behøvde ikke mye nytt på den tida. Lukter fikk sette seg, og det var helt ok. Bedre enn best faktisk, ja det er nesten som om Bompibjørnene på TV’n lukta de også. Kanskje var det lørdagsposen med godteri som har festet seg til minnet, for Onkel skrue og Turtles på lørdag morgen, luktet annerledes og spennende.
Skateboard. Akebrett. Tegning. Nøttetrærne. Ullklærne. Brennhuttu. Hytteskogen. Soverommet. Dagboka. Venner. Fjæra. Måsungene. Kalvene. Forelskelsene. Ungdomstida med inderlige og dype vennskap for livet. Den første sigaretten. Slalåm. Alt bugner plutselig av mange flere farger, lukter og følelser enn jeg noensinne har kjent.
Nøkkelen til minneland er endelig min.
EMDR time nr 10. En flom kan ikke styre seg, og det kan ikke tårene mine heller.
Jeg roer meg selv med at EMDR-terapeuten har kontroll, og at jeg stoler på henne. Hittil har hun reist sammen med meg gjennom overgrep, den første innleggelsen og de skremmende elektrosjokkene da jeg var 18 år.
I dag dro vi tilbake til 29åringen som danser rundt inne i gjøkeredet med stor mage, uten å ane hvilket helvete av et mareritt som venter.
Jeg kunne like gjerne hoppet i fallskjerm som å gjennomføre akkurat denne EMDR-timen.
Det var en gang en høygravid dame som ble gal. En grenseløs jente som en natt gikk over i en annen tilstand kalt psykose. Kanskje for å overleve?
Det tippet over, det kan man trygt si, og barndommens fantastiske timer, dager og år, hadde forlengst blitt til minner.
EMDR. Terapeuten setter stativet foran meg. Jeg følger de grønne små lampene fra side til side, mens hun varsomt leder meg gjennom traumer som har preget meg i så mange år.
Jeg endres for alltid med EMDR-behandling. Blir nesten aldri irritert lenger, slik jeg kunne bli da jeg var stresset.
Emdr åpner meg. Får meg til å ta meg selv i å snakke til de omkring meg, om hendelser jeg alltid har rømt fra. Jeg hilser meg selv velkommen, fordi jeg ikke har møtt meg selv på mange år.
Det måtte konkret og profesjonell hjelp til for å tine opp isbreene for min del. Stivnet i hard is, er det lite du får gjort med livet. I et år gikk jeg hos en dyktig psykolog som så hva ptsd gjorde med meg. Han ga meg gullbilletten EMDR i det han henviste meg til en like dyktig dame noen kontorer nedi gangen der han jobber. Jeg visste at dette var en mulighet av dimensjoner, men ikke hva det virkelig kom til å gjøre med meg. Som en komplisert operasjon. To trapeuter som har tint istida med varmere tider. I mitt hode er det mange som har druknet i havet av all isen. Her er bare plass til å tenke og føle som jeg selv ønsker, og rom for å ta imot vakre minner som strømmer på hver dag.
En bitter gammel dame kommer ikke inn i stua mi. Hun slipper ikke inn her. Ikke fordi stua mi er “all that”, men fordi jeg vil ikke ha henne der. Grensene er ikke uskrevne lenger, nei, grensene har blitt til solide murer som jeg våker nøye over.
Jeg må skuffe alle som trodde det gikk an å psyke meg ned til jeg ble knust som om jenta med det sorte håret hadde falt sammen. Hun ga aldri opp, og hun var aldri svak. Tvert imot, tålte hun ekstra mye I 2009.
Storm på full styrke, et hav av forakt, rykteflom, og noe av det verste som kan skje en mor som elsker den voksende magen, og gleder seg til å møte lillegull. Beibin sin, som hun har snakket til og spilt musikk for. En livredd mamma med et eneste lyspunkt: En enorm kjærlighet for den lille som sparker til svar når hun hvisker: “Jeg elsker deg lille venn, alt skal bli bra.”
2023. Jeg ligger på ryggen på gulvet i stua. Det er så godt å ligge der etter denne EMDR-timen. Lar tårene fortsette sin ferd ut av meg, og kjenner at jeg elsker følelsen av tyngdekraft der jeg ligger avslappet og takknemllig. Tankene varmer meg, med bilder i hue av to barn som jeg får lov til å elske betingelsesløst og for alltid. My babies. Mine to megakjærligheter. My life.
