For hva gjør man da, når toåringen har fått feber, må være hjemme fra barnehagen, og alle planer utenfor hjemmet må skyves til side? Jo, man setter seg ned og maler sammen med den lille goklompen, mellom husarbeid og slikt.
Vi kosa oss skikkelig, og lille Even spurte så søtt om ikke han kunne få maleriet jeg malte på. Vi forhandlet. Jeg sa: “Hvis mamma får 150 000 klemmer, ok?” Han nikket, og ga meg en kos. Nå skylder han meg ca 150 995 klemmer, for jeg fikk noen utpå dagen også. Hæh? Bængshot, erru blond eller? 149 995 klemmer.
Det er verdens beste deal for meg. 150 000 klemmer fra barnet ditt er verdt uendelig mye mer enn all verdens penger, og kan vel egentlig ikke måles i verdi. Takk for dealen, lille venn.
I morgen skal jeg legges i narkose til tannbehandling, siden tannlegen min mener jeg har for intens tannlegeskrekk. Men akkurat nå har jeg narkoseskrekk. Minsten skal til pappan sin, og jeg setter nesa mot Levanger. Gleder meg til å våkne opp og ha overlevd. Ja, det er sant, SÅ shaky er jeg for narkose. Hadde aldri gidda skjønnhetsoperasjoner f.eks, jeg hadde freaka ut. Men tennene er viktige, sånn er det bare. Wish me luck, luck and some luck.
Ingentling slår å være en dønn slitensalig liggende døsig på sengekanten og gumle sukkerfri sjokolade, mens klokka nærmer seg midnatt og ungene i redet putrer og sover.
En gang våknet jeg med sjokolade smeltet ned langs venstre hofte og lår, samt en god del av samme sjokoladeplata utover halve ansiktet. Snakk om å sovne midt i nytelsen. Snakk om å våkne til ikke å se ut som man har bæsja på leggen, men låret. For ikke å snakke om så bra at begge barna var hos pappan sin akkurat da.
Jeg husker jeg tenkte “AAAAH SÅ BRAAA AT JEG IKKE HAR NOEN DARLING!” For tenk, det hadde blitt galt samme hva. Først hadde jeg måttet bevist for den stakkars fyren at “Det ekke bæsj! Det ER sjokolade! Smak da!” SÅ hadde DET også blitt galt. For hvilken voksen dame er så sjokoladecrawende at hun sovner oppi det så det smelter utover halve seg, og det ser ut som hun har driti seg ut?
DETTE skjer hvis du er singel og våkner fra en slik sjokoladedrøm: Du ser noe brunt over deg selv og tenker “neiii erre mulig? Har jeg driti meg ut?!!?? MY secret forever ass!!” I det drømmetåka forsvinner gradvis, skjønner du sakte men sikkert at du faktisk sovnet mens du nytet en av livets goder; sjokolade. Lettet som fy får du latterkrampe og priser deg selv lykkelig over at du er singel, før du skaller av deg sjokoladetrekket og løper i dusjen, mens du roper: “Godt flua på veggen er den eeeneste som ser meg nååå!!” Lakenet joiner og kastes i vaskemaskina, i tilfelle innbruddstyver. Tvilsomt at de tror de flekkene DER er sjokolade hvis de bryter seg inn og titter innom soverommet!
DETTE skjer hvis du har samboer, smugspiste pms-sjokolade på senga, sovnet midt i joyen og våkner tilgriset av brun mørje: Du blir singel på minuttet. Neida. Men han vil nok aldri se på deg på samme måte, på lik linje med en vordende far som får se litt for mye under fødselen. En ekte lady bare spiser ikke sjokkis på sengekanten anyway.
But I do! Jeg har ingen å imponere.
Dette skulle være en update fra helgen. Jeg skulle ikke avsløre noe som helst om den morgenen jeg trodde jeg hadde driti på låret. For jeg glemmer ALDRI de private øyeblikkene FØR jeg skjønte at det var sjokolade. Men så ble det sånn da, i det skrivenerden i meg tok helt av.
Jeg kan jo samtidig fortelle litt om denne helga. I går var vi bare her hjemme. Bading, dusjing, leking, matlaging, kjefting, kos og rydding. Det vanlige. Jeg prøver å venne meg til å ikke si unnskyld hver gang jeg har kjefta litt på gutta mine. Jeg er en altfor snill og samvittighetsfull person, hvilket krasjer litt med det å bli tatt seriøst av barna mine i det lange løp. Streng må man jo være. De ler av meg i blant, og hver eneste gang det skjer, begynner jeg å le selv. Der trår min selvironi til, utviklet av min snille pappa fra Vesterålen som kunne prompe og skylde på meg foran alle. “Ja det e jo det æ sei: skyld på mæ! Vi veit jo aille at det va DÆ!”
Forøvrig har lowcarbmum her spist gluten fredag (tacokake), potetmos i dag, og sukkerfri sjokkis som likevel gir blodsukkerstigning i går kveld altså. Litt sprekking må til etter 9 nazimåneder på kuttern.
Men sååå innmari bra at jeg ikke hadde noe sjokoladeuhell nå som barna var hjemme! Jeg bare ser for meg styret med å overbevise DEM om at det var sjokolade. Og det verste: HVORFOR har mamma spist sjokkis på sengekanten, mens de aldri i verden never ever får DET!? Ikke engang …noensinne!
I dag skjedde det noe som ALDRI har skjedd før her på Lykketoppen: BARNA SOV TIL HALV ELLEVE! 10.30! Jeg ruslet ned på kjøkkenet ti på halv elleve, og da sov de som søte små troll enda. De fortjente belønning for å sove så lenge at hu mor våknet uthvilt, så jeg laget ferskensaft med vannmelonbiter i (nammeloum heter det i følge Even). Så gikk jeg opp til dem med barnedrinkene. Mathias og Even elsker at jeg lager “drinker” til dem med frukt og grønnsaker i. Jeg har tilogmed laget drinker med blomkål i til disse gogutta.
Da Mathias drakk drink på sengekanten i mårest, sa han: “Mamma! Herre drinken ska æ ALDRI glem!”
Jeg svarte: “Dere! Skal vi være enda mer gæærn, og spise taco til frokost?”
Til stor jubel ble det taco på stuebordet foran tegnefilm på TV’n til frokost. Om vi kan å kose oss sammen? Oh yeah! Vi er eksperter på å kose oss. Snart skal vi kose oss med løkringer og jordbær med fløte på, til lunsj. Det er helg, for svarte fargeblyanter, og da skal man skeie ut.
Jeg bare digger når barna har kose-mamma-konkurranse. Da får jeg kos av dem annenhver gang. Men i dag fikk lillebror storebrorkos også:
Nå er det Tom og Jerry på TV’n, vi ligger pal ut på sofaen og livet er skikkelig deilig. Hva skulle jeg gjort uten disse barna? Kjeda vettet av meg; that’s for sure.
En stor og fin gave, rett og slett. Det skal gi til meg selv om en times tid. Jeg rekker å kjøpe den før min skjønne lille toåring skal hentes, og det er viktig at jeg gir meg selv denne presangen før åtteringen hentes på skolen i morgen og vi tre skal ha legohelg her hos meg. Tacokveld med søs og kidsa i morgen, yeah! Godis for alle andre enn lowcarbmum, jepp! Sove lenge ja! (Ca åtte, jippi!)
Jeg skal kjøpe denne gaven med energi, vilje og styrke. Det er hva det koster meg. Innholdet er endorfiner og ro i hue, pent pakket inn i bedre konsentrasjon. Når jeg står i dusjen etterpå, kommer jeg til å oppføre meg som hun herbal-dama. Husker du den reklamen? That’s me etter en joggetur.
For DET er den BESTE gaven jeg kan gi til meg selv i dag. Egentlig for dyrt; det koster meg MYE, siden den gaven jeg egentlig ønsker meg er en film. Det å gjemme seg bort i sofaen og sette på noe komi. En avlyst avtale har gitt meg noen timer for meg selv, og jeg må kjøpe meg en fornuftig gave. Ikke no sparkle, ikke no fancy; more like making sence.
Det blir musikk og pesing på en kunstgressbane, noe jeg aldeles ikke hadde tenkt i dag, jeg som langt fra er noen idrettsstjerne. Johaug kunne fått min kvote hvis det funka likens som en harrytur, for å si det sånn. Men det er til mitt eget beste. Jeg blir en bedre mamma for to gutter som vil krølle seg rundt her i kåken i full energy all weekend long, hvis jeg fyller på litt fornuftige saker nå.
Wish me luck with my present, i det jeg jogger forbi mine poler i dag!
Han ser på henne. Hva skal han si, der han står ovenfor noe usynlig som han ikke greier å se samme hvor mye han kniper med øynene? Sa hun nettopp at hun er uføretrygda? Men hun hverken halter, sitter i rullestol eller ser videre syk ut. Det blir stille. Skal han spørre? Hvordan endte hun der? Der nede. På nederste trinn? Det blir mye mer stille enn stille det var, og han mumler noe som skal være høflig. Han visste ikke at han stammet; men nå gjør han det. Stotrer, stammer og snubler seg videre inn i sin trygge hverdag. Hun går hjem og gjemmer seg under dyna si. Som vanlig. For henne er tårene både fysisk tilstedeværende, og tåkebeleggende.
I tankene mine stod jeg noen ganger høyt oppe i en unaturlig høy skyskraper. Det regnet hele tiden, men jeg visste høyt der oppe under skyene, at jeg aldri kom til å hoppe. Det var en stund svært skremmende hvordan alle tankene mine havnet i grenseland omkring dette med å bare gi opp. Hva skulle jeg, som ikke jobbet for pengene, gjøre her i verden som klump på foten? Som en stor tabu, hele meg. Jeg prøvde å leve med skammen. En etter en ga de opp for evig og alltid rundt meg. Kanskje bar de på de samme tankene? Jeg tok farvel med venn etter venn, og psykiatrisk avdeling var mitt hjem nummer to.
Dag etter dag våknet jeg til en dyne. Intet mer enn en dyne som jeg kunne gjemme meg under. Dynen vokste og jeg krympet mens klumpen i magen grodde seg uovervinnelig. Utenfor vinduet gikk morgenfolket på jobb. Samvittigheten tok kvelertak, for det var vel ingen mening i at jeg sto opp til denne dagen heller. Jeg turde nesten ikke å uttale ordet “uføretrygdet”. Det ble med grøtete stemme, siden jeg forlengst hadde sunket ned i kvikksand made of shame. Det var såvidt jeg fikk meg til å si det nede i sanden: Uf. Ufø. Re. Tr. Uføretrygdet.
Det verste i hele verden var hvis folk spurte det vanlige spørsmålet “hva driver du med for tiden da? Hva skulle jeg si? At jeg drev med snylting? At jeg visste jeg kunne lukte stanken av avsky dersom jeg sa sanneten? At jeg følte jeg kunne bidratt så mye mer, men at jeg ikke så noen inngangsport til verden gjennom skyene? At jeg hadde fullført et år på videregående som 25åring, og oppnådd 5ere og 6ere i matematikk, gym og naturfag, men at jeg ikke hadde struktur og mot til å fortsette året etterpå? At jeg nettopp hadde gjemt unna honnørkortet på toget, fordi konduktøren var en gammel skolekjenning? Jeg betalte fullpris den dagen, for det ble så pinlig når det ble honnør-stille. Ja, jeg kjeftet på meg selv etterpå over å ha feiga ut. Jeg visste jo innerst inne at det var meg selv jeg burde sette øverst i mitt eget liv, ikke random folks.
Jeg lengtet etter å kunne jobbe. Men. Ingen cv, ingen stolthet, ingen utdanning, ingen meg. Jeg skammet meg så inderlig. Og det verste er at jeg fortsatt skammer meg, selv om jeg vil deale med det. Forskjellen er at jeg var mer flau over meg selv før. Nå, flere år og litt jobberfaring senere, har jeg mye å stå opp til om morgenen. Toåringen skal i barnehagen, huset skal holdes i orden og det skal skrives. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for alt dette. Jeg folder hendene og takker hver eneste kveld.
Men veien hit var bratt og vanskelig.
Det er ikke lurt å sitte på nederste trinn i samfunnets rangstige når det regner. Da får du den nedre flommen i tillegg. Det er dessuten ikke der en stolt tøffing hører hjemme. Likevel fortsetter jeg å trekke hodet ned mellom skuldrene tvert jeg sier sannheten til folk.
Jeg er ufør.
Fordi jeg har en diagnose.
Som jeg er frisk av.
Men som er kronisk.
Såeh.
Kremt.
Snakkomværetgitt.
Hvis jeg skriver det her inne på bloggen et par ganger så kanskje skammen forsvinner? Men hvis jeg sier til folk at jeg er en skribent og en blogger, kanskje jeg da slipper å si at i bunn og grunn er uføretrygdet? Hvis jeg bare kunne slutte å skamme meg, da ville det ikke gjøre så vondt i magen min når de såkalt vellykkede folka snakker om yrkene sine og jeg er skattesnyltefanten i rommet, tut tut.
Hvis jeg bare er sann mot meg selv, hva teller da? Når jeg er av det slaget som ellers ikke bryr meg en døyt om hva folk mener om meg, hvorfor skal jeg bruke min energi på å vike med blikket når jeg møter kjentfolk og vi snakker om hverdagen og hva vi gjør? Jeg vil ikke kjenne fordomsfulle folk uansett, så hva betyr det egentlig hva de tenker, synser og mener, i det jeg setter øynene mine i dem, ser dem rett inn i blikket deres; og svarer: “Hva jeg driver med for tiden? Vel. Jeg er uføretrygdet pgr av en kronisk sykdom, og da får jeg utnytte tiden til å drive med min store interesse som jeg aldri rakk å utdanne meg innen: skriving. Enn du? Driver med du a?”
Det er kanskje på tide med egenaksept. Sånn ble det. Jeg kan alltids prøve å bidra litt likevel. Rundt meg jager folk etter status, berømmelse og noe de kan være stolte av. Noen jobber er ikke akseptable som ren status i selve hiearkiet, mens andre yrker er til å bukke, skrape og neie ovenfor. Alt de ønsker å oppnå, har de egentlig ikke tid til, for ingen av oss vet egentlig når alt kommer til å ende på sekundet.
Vi glemmer noe viktig. Vi kom hit uten noe som helst. Da pappa så meg første gang, elsket han meg akkurat som jeg var. Akkurat den datoen døde han, 31 år senere. På bursdagen min det året var det tid for farvel med mitt aller største forbilde, nemlig den snille og omtenksomme pappan min. Selvfølgelig elsker han meg fortsatt, from over the rainbow. Akkurat som jeg er. Det er ikke penger, biler, båter og luksushus jeg skal bringe med meg over på den andre siden den dagen jeg møter ham igjen. Det er sjela mi jeg tar med meg. Og kun den.
Jeg skal prøve å forsøke, å slutte å skamme meg over mitt stempel ufør. Fra et sted over regnbuen skal jeg hente kjærlighet nok til å overbevise meg selv om at jeg er god nok som jeg er.
Du tenker sikkert at det er tull å skamme seg over uføretrygd. Kan du slutte å føle sult bare ved å knipse med fingrene og bestemme deg for det? Nei, du må nok spise noe for å bli mett. Kunne jeg slutte å føle at jeg ikke tilhørte her på jorda, mens alle andre enn jeg hastet til jobb om morgenen? Nei så enkelt var det ikke. Jeg måtte gjøre noe med det. Prøve å jobbe litt i tillegg. Om det så “bare” var som vikar i barnehage og innen renhold, var det stort nok for sjela mi å bevise for mitt sultne hue at jeg tross alt duger til noe. Jeg måtte ta alle kreftene mine i bruk, og bli frisk og sterk. Ta vare på barna mine. Skrive. Være sosial. Jobbe med meg selv.
Noen spiser ditt, andre spiser datt. Jeg spiser noe annet. Min sultne mage behøvde en annen type næring enn den tradisjonelle arbeidsdagen. Det måtte annen type jobbing til for å i det hele tatt bli rustet til å møte verden som outsider. Visst søren har jeg betalt, og jobbet i livet. Jeg har klamret meg fast, og kjempet meg frisk. Og har du klart å komme dit at du lever frisk med en alvorlig sykdom som bipolar; da har du allerede både kommet langt, og gjort one hell of a job! Hvis noen ser ned på meg, ser de bare ned på et speilbilde i en innsjø. For jeg sitter her oppe og er stolt over meg selv, og jeg kan også se mitt eget speilbilde der nede. Jeg er stolt av henne! Hit opp har jeg klatret på egen hånd yeah! Ufør eller ei, jeg er like mye verdt som deg.
Nå er det min tur. God damned, neste onsdag blir det narkose på meg, og jeg gruer meg like sinnsykt som bipolar jeg er. Detvilsi; jeg gleder meg til å våkne opp som en ny og bedre utgave av meg selv.
Da min eldste sønn var 3 år, skulle han kalle meg noe stygt. Han sa: “Mamma din voksesmert!’ Nå sier jeg det styggeste jeg kan komme på: “Sinnarynke som jeg gruer meg!” Magefettet mitt ekke så vakkert, det heller, men sinnarynka mi er sintest.
Altså. Det hele begynte for et år siden med en tannlege som mente at den tannlegeskrekken min ikke kunne være så ille vel? Dette skulle vi greie sammen, hva? Men etter to tannlegetimer, musikk på ørene mine, lystgass som ikke funka, jeg som hata lyden av borreborr, skrekkstiv kropp, og jeg som syntes jeg greide det, men hata det, sa hun plutselig: “Veit du ka. Æ trur vi legg dæ i narkose!’
Med mine miflertidige fyllinger ruslet jeg ut i frihet, og aksepterte det faktum at jeg ble for mye for tannlegen rett og slett. Med alle mine ledninger, telefonholding for å styre spotify, avstivet kropp og et lystgassdrama som ihvertfall ikke hørte hjemme hverken i en fødestue eller ho tannlegen, ga hun opp. Hehe. Hehe. Det er til å både grine og le av. Brev med innkalling skulle komme i posten.
Et halvt år senere var de midlertidige fyllingene på vei til å synge på siste verset, og jeg var på vei til å endelig fylle ut skjemaet sykehuset hadde sendt meg. Så sendte jeg det inn, altfor sent, og skyldte på at jeg jo ikke aner hva jeg veier lenger, uten badevekt etter ni måneder med lavkarbo.
Nå er det ingen vei tilbake. Jeg skal til pers neste uke. Hysterihelene får selvfølgelig for seg at hun faller under et par statistikkprosenter som ikke overlever risikoen rundt en narkose. Selv om jeg har vært i narkose mange ganger før.
Så nå skal jeg snu det hele til et positivt glis: neste uke får jeg et par sekunder med susete megalykke, før jeg våkner til en ny kjeft! Yeah!
Et religiøst symbol er et religiøst symbol. Kristne mener korset er et kristent symbol og Muslimer mener hijab er et religiøst symbol. Død er sorg og savn. Sarkastisk humor er noe ganske annet!
Kjære Sophie Elise. Sitter du der med pekefingeren og prøver å både bestemme, og fortelle alle oss andre, hva som er mobbing, og hva som ikke er mobbing? Hvor skal jeg begynne? Din nye video der du og dine venner har kledd dere ut og leker politikere, får en bjelle til å ringe i hodet mitt. Ikke bare fordi den er respektløs, men også fordi den rett og slett er full av løgner.
Du stikker deg fram i media av egen fri vilje. Politikerene stikker seg fram i media av egen fri vilje. Det er i følge deg greit å mobbe politikere, men det er ikke ok å mobbe deg? Ok skjønner. Det hersker en usynlig forskjell på alle som stikker seg frem her i landet, og bare du ser den. Du bestemmer reglene. Ok. Det som gjelder for akkurat deg i media, gjelder ikke for alle oss andre i media, har jeg forstått det riktig?
Hvis jeg la ut en video her, der jeg slikket forførende på en hijab, spyttet på den og hånte den, ville jeg blitt stilt for retten på lik linje med Merete Hodne. Jeg ville blitt dømt for så mye mer enn rasisme. Ja, dersom jeg hev meg ut i politikken ved å harselere med religiøse symboler på dette viset, skulle det jaggu blitt tøft å være meg etterpå. Jeg må nesten spørre; synes du ikke selv det er merkelig at Hodne ble dømt i retten hva angikk en chador, mens du skal kunne herse med kristendommens symbol korset, uten videre følger? Blasfemi rett foran folket’s øyne, men er det lov? Finnes det nå nye vinklinger av den opphevede blasfemiloven paragraf 142? Jeg vet ikke, jeg bare vet at vi er flere som finner det støtende, måten du håndterer et kors på. Du finner link til den tidligere gjeldende paragrafen ved å trykke deg inn på denne: https://lovdata.no/artikkel/blasfemi/34
Du uttaler at denne videoen skal være morsom. At det er humor. Hva pokker er “morsomt” og “humoristisk” med t-skjorter der dere har fått trykket bilder av den forferdelige scenen der et lite barns liv har gått tapt på stranden etter å ha endt sine dager som liten båtflyktning?
Jeg er mor selv, og finner dette definitivt ikke morsomt, jeg gjentar: definitivt ikke morsomt! Jeg mener alvor: skill mellom en humoristisk videosnurt, og grusomme mediebilder av et lite barn som har dødd!
Mine tanker går også til alle barn som har omkommet pgr av terrorangrep de siste årene. May them all rest in peace.
Så til politikken du danser forførende mot, med et virrvarr av alle tenkelige effekter man bare ikke bør bruke. Som ren løgn. Nå er ikke jeg noen politiker, og derfor har jeg heller ikke tenkt å hive ut noen video der jeg harselerer med hijaber og sånnt, men jeg kan love deg at barnetillegget i min uføretrygd slettes ikke er slettet.
Det var nesten så jeg tenkte; åja, har de fjernet barnetillegget til alle andre, men ikke til meg? Har de glemt meg? Og hva om jeg hadde vært enda mer vimsete enn jeg er, og fått for meg at nå må jeg betale alt tilbake? Luckily er jeg ikke helt bak mål, men vet at den påstanden din om at Frp har fjernet barnetillegget, er ren løgn.
Dere påstår i din video at Frp har fått kuttet i bistand til uland. Men Frp fikk ikke gjennomslag i dette, så korrupte ledere og diktatorer kan fortsatt nyte godt av Norge’s penger. Som kunne kommet godt med til alle som ikke tjener like godt som deg, spesielt fattige barn i Norge, for ikke å snakke om eldreomsorg, vern om rusmisbrukere og andre områder der Norge definitivt kunne tatt bedre vare på sine egne.
36 milliarder kr i bompenger? Hvor har du det fra? I følge Norsk transportplan er det riktige tallet 10, 9 milliarder kr, takk.
Listhaug sa at ingen kan forvente å bli båret på gullstol inn til Norge. Hun mente at integrering handler om egeninnsats, blant annet. Hvordan greier du, mens du slikker på, og harselerer med, korset som betydde så mye for mine forfedre, å vri det til at denne setningen handlet om barn? Som om Listhaug er et monster. Som om det er greit å ta ting ut av sammenheng bare det gjelder alle andre enn deg selv.
Du ble selv hengt ut i en viss facebookgruppe, og da handlet det om sex. Men selv kan du bruke seksuell oppførsel til å håne og harselere ned politikere. Jeg ser ikke den usynlige grensen din.
For en tid tilbake sendte jeg deg forespørsel om å lage et portrettintervju av deg, siden jeg er en ivrig skribent. Jeg tenkte du fikk i overkant mye pepper, og ville skrive om de bra sidene ved deg. Men denne såkalt “morsomme” politikkvideoen din kan jeg ikke forsvare. At du mener det er ok å slikke på korset og mobbe andre på denne måten, handler ikke om politikk for min del. Det er i min verden respektløst og umodent. Dersom mine forfedre fra Vesterålen hadde levd, ville de slettes ikke likt denne tåpelige harseleringen av kristendommen.
Feirer du jul og påske?
Ville du harselert den muslimske tro ved å slikke nedlatede på en hijab, eller andre religiøse symboler innen annen religion?
Respekterer du våre forfedre som bygde opp dette landet?
Kunne du droppet å bruke korset vårt i en setting der du respektløst ydmyker vår tradisjon’s religiøse symbol?
Ja, det kunne du. Både Jesuskorset og bildet av den stakkars lille gutten burde fått hvile i fred, i all respekt og ettermæle!
Alt er planlagt ned til siste detalj, for nå skjer det snart. Om mindre enn et døgn nå, tar det helt av! Jeg er skikkelig skjelven, og det føles som julaften, tivoli og badeland på en gang. Det eneste jeg ikke har bestemt meg for, er hvilken middag jeg skal lage, for kun det aller beste er bra nok for en liten herremann som kommer marsjerende inn her sammen med meg i morgen ettermiddag. Bitte bitte liten, men så stor i mine øyne.
2 år liten og snart 3 år stor, kommer han forhåpentligvis løpende mot meg i barnehagen i morgen, og jeg kommer til å løfte ham opp og ta en runde rundt med ham i armene mine. Den lyse stemmen hans kan hende sier “Mamman miiiin!”
Så skal vi ha noen koselige dager sammen, før helgen eksploderer i en eneste morsom karusell i det jeg henter storebror Mathias, som kommer til å bli overrasket over at jeg har ommøblert på loftet og i stua.
Etter noen dager med savn etter gutta mine er alt dette kjempestort for meg. Selv om jeg behøvde tid til å hente meg inn, jeg som de fleste aleneforeldre når den andre foreldren inntar legohelg, har jeg bare ikke ord for hvor digg det skal bli å hente minsten i barnehagen i morgen. For ikke å snakke om helga som kommer, da jeg får være sammen med begge gullene mine.
Huset er rundvasket, og jeg har sovet lenge etter å ha vært ut på eventyr. Klar som et egg for morgendagen, stuper jeg snart til køys.
Jeg har aldri blitt såkalt starstrucked over å møte en kjendis, men når jeg skal møte selveste barna mine, da får jeg alle symptomer. De er stjernene mine. Hva skulle jeg gjort uten gutta mine? Kjærligheten er så sterk at jeg går gjennom ild og vann for dem. Og så får jeg holde rundt en av dem i morgen, og gi klem og stryk på lille kinnet! Fantastisk! Ingenting er større en dette, tenk at jeg får oppleve det; å gi kjærlighet til to guttebarn. Hvert minutt teller, og hver eneste time er viktig, når du får være sammen med de du elsker 💙💚
De snubler opp trappa, tar en real selfie og ler så de hikster. To voksne menn tilbake i puberteten. På dansegulvet vrikker en dame og en mann mot hverandre, og en sjanglende venninnegjeng synger den nye låta til Bieber i ring mens de skvulper vinglass og pils utover hverandre. “DEESPASITOO TATTARATTARATTATAA!”
En relalativt kjekk dude vrikker gladbra på hoftene sine mens han “væiver me’ arma” yeah.
Klokka er nøyaktig 23.30, og her i byen er det lørdagsstemning. Jippi. Vi voksne skal ut og leke ååååss! We fade away, where are we now? Coco Jombo town? Shake it yeeah! Makkaroni macarena!
I dream away. Yeah. Where are you now?
Inne på Lindex. På senteret i byen her. For nøyaktig 7 timer siden. Du kommer vrikkende mot meg med redbullen din i hånda mens du væiver med arma. Yeah. Where are we now? På Cubus! Du sjangler mot meg mens du skvulper ut colaen din, og du roper: “Yeaah grrr arrgh shåpping!” Mens du knipser med fingrene og shaker stumpen.
En dame kommer hoppende inn på Cubus, hun også. Hun holder en hånd foran seg og vipper den coolt, slik hun har sett på tegnefilm. Nei. Jeg mener; musikkvideo. Hun roper “Hhheeey!” mens hun danser seg inn mot sminkeavdelingen. Der skvulper hun ut glasset sitt med melk som hun tok med hjemmefra for å ha noe å drikke. De ansatte nede på Coop merker sikkert ikke at hun har med medbrakt milk. Hey. It is cool! The milky way, hey!
Hun møter en venninne og overfaller henne med rumpa si bouncing opp mot rumpa hennes, hyler ivrig, før hun hopper på midjen hennes som i dirty dancing. Venninnen hennes tar i mot henne og mister samtidig sin kaffe latte to go.
Who who who whoooo let the grown ups out; who who who!??
No way. How to say. It did’nt happen. For inne på køpesenteret oppfører man seg ikke slik. Nope. Man ser mest mulig ned i gulvet, og driver ikke og invaderer intimsonen til folk man møter. En overfladisk klem kan forsiktig finne sted, og man nærmest hvisker når man snakker. Nei. Når vi voksne møtes på butikk, da har vi en personlighet.
Og så har vi en annen personlighet når tiden runder helg og klokka sier “Aaaskepååååått, du må løpeee!” For klokka er tolv, og den høflige til å ta på – magien forsvinner. Alle mister sin drakt, og kleskoden er keiserens splitter nye føkkings klær!
En ny personlighet tar form i det klokka nærmer seg to på natta. Da har alle pene askepottene sovnet forlengst, og det er senkveld på slottet.
MACARENA! ÅÅÅÅÅ! HALLA! Hele lokalet forvandles til “væivende armer” og hoppende kropper. “NOW DON’T YOU WORRY ABOUT MY BOYFRIEND! HEEY MACARENA!”
Det runger: “Heeey!”
Macarena sier: “Heeey macarena!”
Lokaler runger i bass tilbake, det er herrene som plutselig digger old pop fordi det er fyllesånn det bare er: “Høøøøy macarena!”
Nå går det ille. To okser på dansegulvet blir litt for ivrig i dansen, og hopper mot hverandre, før han uten halve magen over buksa, tryner. Sammen med pilsen han nettopp betalte to stk brød for. Samma det vel; glutenmage av pils eller brød, whatever. Han kniser litt og sjangler tilbake til “dansen”.
Har du sett en mygghank på vei inn i stua di i full forvirring? Den flakser hit, og så flakser den dit. Slik så det ut da en mørkhåret skjønnhet bouncer seg innom søstra mi på et utested i kveld. Eller kanskje minnet hun like mye om en flaggermus. Altså ikke søstra mi, men myggdama. Plutselig stod hun foran søs i full shake, før hun snudde seg og shaka assen i samme slengen. Så var hun over alle dansegulvets vidder. God damned. Førr ei dame. Som hu.
Plutselig spiller de Kaptein Sabeltann in the middle of the night, og en ung og alfor kjekk fyr står og synger for meg. “Kaptein Sabeltann er en farlig mann. Nå kan vi ta det rolig…!” Jeg ler og ser for meg ham gjøre det inne på Cubus. I køa liksom. En fremmed mann synger Sabeltann for fremmed kvinne. Ja særlig. Hadde vi møttes der ville han ikke sagt hei engang. Men her, bak mørkets timer, er alt lov. Han byr meg opp på dans, og vi danser litt sving. Så flørter vi litt.
På vei til Silje søs sin bil møter vi en herlig fyr jeg kjenner som er frisør. Han rocker over gangfeltet og er så sprengende glad, at han vrenger av seg skjorta og drikker av regnet. I love it!
Ja, for jeg elsker alt dette! For meg som er en avholds tulling allways sober, er utelivet for oss voksne helt fantastisk. Der ute møter jeg folk som har tatt av seg sjenertmaska fra kjøpesenteret der jeg møtte dem noen timer i forveien. Nå slenger de seg rundt i valsen som den apekatten de opprinnelig er. Who who whoooo let the monkeys out? Når klokka er 22.00 på kvelden er det som å vente på rakettene på nyttårsaften. Klokka midnatt tar det av, og det bråker så det suser. Men spennende er det. Hvilke raketter får vi se? Hva slags farger kliner til denne gangen? Hvem av rakettene hyler? Får vi høre et boom?
Det er som eventyr og barneTV fra nittitallet. Hvem trenger steiner som Hans og Grethe for å finne hjem? Hvem blir fullere enn dyrene rundt Emil i Lønneberget, og hvem blir hengt opp som søstra hans i en lang flaggstang? Med kjole på? Hvem blir til Pippi on the dancefloor, og hvem blir sittende å ulegaule som pappan til Ronja Røverdatter og gjengen? Surner Tornerose? Blir unge vakre Snehvit utsatt for sjalu gammel kjerring nå igjen? Ved slikt drama er det nok best at både Askeladden, Max mekker, 7 dverger og Alfa er til stede på festen, så går det nok bra skal du se.
Snipp …og Snapp? Nei! Snipp snapp snute, så var alle sammen ute, på livet og rocka seg. Men da mandag kom møttes de stille og beskjedne på kjøpesenteret. Og ingen hoppet opp på en av benkene og sang karaoke. Ingen sølte kaffe og cola på hverandre inne på Cubus; og ingen forsøkte seg på dirty dancing heller. Men på dagligvaren prøvde en eller annen tulling å synge høyt mens han danset seg mot kassa. Han hadde vunnet på et flaxlodd, og i det han shaket assen sin mot enhvermann på vei mot bladhyllene, sølte han ut kaffe latten sin. Folk ristet på hodene sine og så himlende på hverandre, mens de tenkte: “Herreguuuud for en geek! Tulling ass! Oppføre seg sånn da, attegåran. Sånn ville jeg aldri gjort altså!”
