Man kan riste på hodet, men det er klart og tydelig at samfunnet vårt har titler som er høyere enn andre.

Svært mye høyere også, sådan.

De er viktige for deg, de med disse høytstående respektable plassene  livet ditt. Viktigere enn du kanskje tenker over.

Du vil gi dem alt. Helst kjøpe reiser på første klasse og kjøre på med femstjerners opphold. Skjemme dem bort på restauranter. Kjøpe alt de ønsker seg. Du vet at hun ene ønsker seg ei isbitmaskin, og at en gjerne skulle hatt en båt. Ei skulle hatt en bolig, mens ei anna ei gjerne ville kjøpt seg nye klær.

Og du. Du ville gitt dem det på flekken, om du kunne.

Hva er tittelen på henne? På han? På dem?

Du har en lege og du har kanskje hatt en coach eller en psykolog. Titlene er klare: Fastlege, kirurg, psykolog, ansatt innen serviceyrket, kokk, snekker, megler, coach….

Alle har de titler. Viktige titler. Sier du tittelen, sier det alt.

Men ingen av dem kan noensinne jobbe overtid som de med titlene –dine venner–

Ingen av samfunnets ansatte kan noensinne måle seg med hvordan dine kompiser er uvurderlige når det virkelig gjelder.

Du gir aldri opp, og de gir aldri opp deg.

Heia heia! Roper dem.

Og ingen er så lavtlønnet som dine nærmeste venner.

Når du holde på å svime av mens livet gir deg pepper, og de stiller seg opp omkring deg så du ikke faller.

Med glede.

Med viten og vilje.

Fordi de elsker den du er.

Bare med et ord eller to på snap, men en klem, en kjapp telefon, greier de å holde liv i hjertet ditt mer enn all verdens sykehus noensinne kam til sammen.

Når du gråter og de tar imot elver av sorger.

Når du endelig ler igjen, og de får deg til å le enda mer.

Da er tittelen bare “venn”?

 

Kom la oss ta en titt på titler i livet ditt. Er du som meg, at du er så heldig å få kjenne flere mennesker som stiller seg opp, mottar elver av tårer, for så å få deg til å le igjen?

Jeg snakker om slike som gir deg frihet til å snakke.

Og hva er frihet til å snakke?

Snakker du fritt når du ikke stoler på? Nei. Det er når du har tillit i vennskapet at du kan senke skuldrene og snakke fritt.

Hun heter Siv Elin. Hun er klok som det dypeste havet. Og ærlig som en vinterdag.

De heter Christina, Solfrid, Ankie og Stine, og de står der stødige og til å stole på, med farger som beriker enhver grå og trist møkkadag.

Hun heter Unni, og er for alltid boende i ditt søsterhjerte.

Hun heter Liz, og er vintage i ditt liv. Det vakre moderne fra gamle dager.

Hun heter Janne, og er også fra de dager man skulle gå i samme klasse og bruke resten av livet på å bli kjent. Du kunne tråkket milevis med turer med henne, og hun ville alltid gått ved din side. Stødig som fjell.

Hun heter Hilde Mari, og er tatovert i ditt ungdomshjerte.

Han er min bror og hun er min svigerinne.

De er resten av den kloke slekta.

Hun heter Grete og er for alltid ungdomstemmen som fikk deg til å vite hva din humor innebar.

Han heter pappa, og er død.

Han heter Eivind, og er død.

Hun heter Christina A., og er død.

De har alle sammen titler UVURDERLIGE, levende som døde.

 

Og jeg heter HELDIG. Veldig veldig heldig.

 

 

Tilogmed når ordene har tatt slutt, og man ikke orker å snakke, er de der på sine spesielle måter.

Jeg har mange ganger tenkt på hvor forferdelig ensomt det må føles å ikke kjenne slike helter i livet sitt. Aldri ha noen å snakke med, eller vite at den du snakker med er til å stole på. Å være helt helt alene.

 

 

For man må tørre å være en venn, før man kan berikes med venner. Velge å ikke bare tenke på sitt ego, men løfte blikket sitt fra navlen og opp.

Foran seg.

Se.

Føle.

Være der.

Være en venn.

Ikke bare en falsk liten hykler.

Men én ekte, omsorgsfull, ærlig venn.

 

Jeg vet at alt alltid kommer til å gå bra. Men ikke uten at jeg vanner næring i det flotte blomsterbedet jeg har med vakre venner. Høye titler. Ikke uten at jeg gjødsler og gir av meg selv. Pumper av mitt eget hjerte, slik at det strømmer ekte kjærlighet i slike livsviktige vennskap.

 

Så du har ikke tid?

Det har ikke alltid vi heller. Men det finnes tusen millioner måter å vise de høyeste titlene i livet ditt at de er viktige for deg.

Plukk opp en fin stein. Skriv på den “Glad i deg”, og gi den til vennen din.

Eller ta bilde av stenen og send på snap.

Eller send bare et hjerte du.

Det holder faktisk.

 

Du leser dette. Da har du også tid til å lytte til vennen din, og høre hva det egentlig er som foregår i et tøft og tappert liv. Kanskje et liv med en tøffing som behøver en venn for å holde ut.

To ører.

En munn

Lytt, ikke snakk så mye.

 

 

Jeg skriver dette fordi jeg er fylt med ren takknemlighet over mitt blomsterbed med vakre planter og dype røtter.

De høyeste titler i mitt samfunn: Mine venner!

Dere gjør meg til en bedre utgave av meg selv. En bedre mamma. Med et bedre liv.

Jeg elsker dere, elsker dere, elsker dere 😘

Plukk opp en stein. Putt den i lomma. Og så er den til deg fra meg 😉