For første gang skriver jeg et innlegg direkte til byen jeg bor i: Stjørdal

Dere som kjenner meg, vet at jeg helst ikke skriver dialekt på sosiale medier, at jeg sluttet med det for flere år siden av respekt både for min barneskolelærerinne Gunvor Risan, og alle jeg har på venteliste mi på fb som ikke er trøndere.

Men dette innlegget er altså spesielt til byen jeg bor i. Vi har opplevd tragedier før i vår by som andre steder og byer, men her bor jeg. Her er vi. Akkurat nå vet dere det gjelder, hvorfor jeg gir dere denne teksten. At det har toppet seg nå. For så veldig veldig mange.

Så, før teksten;

Kjære Stjørdal. I change the words for YOU:

Kjære Shørdarn. Når nån sørge i vår lille by, sørge aill i byen. Vi aill blir berørt.

Vi bryr oss om kvarainner, og det e som om det ligg et tjukt teppe over byen våres, når nån havne ned i en bunnløs sorg.

Et teppe som klør og gjør vondt. Et teppe vi itj vil ha.

Tåran trille ned kinnan min mens æ skriv det her.

For æ har når tima for mæ sjøl der æ kan skriv, mens minsten e ute og leike.

Det e Åge og mæ, og akkurat det et mitt råd te dåkk no: Lytt te musikk som får fram tåran, og gråt det ut.

Sjøl har æ skreve ein tekst no i dag, og den e te DÆ. Te du som bor her i våres lille by. Du ska få den teksten te slutt, æ vil bare skriv når ord først.

La oss stå sammen og dele det vi går omkring her og bær på.

No kjem høsten. Så kjem vinteren. Og da går vi i hi. Det veit vi så godt.

Men i år ska vi værra ekstra oppmerksom på kvarainner i dét vi går i hi fordi vi frys.

Vi gjør det sammen i år!

Vi søke varmen sammen i år!

Vi tar og bryr oss ekstra om kvarainner i år!

I år spør vi rett ut: Sei mæ HAR DU DET BRA?

Og hvis svaret e ja, så spør vi:

E du sikker? E det sant? Kan æ få værra en vænn?

Selve teksten har æ skreve på bokmål, for vi må jo itj glem hu Frøken Gunvor heller ☺️

 

Til Stjørdal, en tekst om de usynlige:

 

Usynlig

 

Kjære kjære kjære.

Ære være

minner, klemmer og latter.

Kista.

Den kista er full av skatter

Jeg skulle gitt alt, skulle gått tusen mil

bare for å oppleve et minne til.

 

Hva var det jeg ikke måtte forstå

hver gang dere skulle gå?

Hva, for enhver pris

fikk jeg ikke se, i englesang og himmelbris?

 

De folka sa at vi tok farvel

fra den vonde morgen til den stille kveld.

Men hvordan kunne de vite det?

Hvor skulle dere dra for å hvile i fred?

 

Sorry. Unnskyld. For jeg tenker minst mulig

på dere der oppe, er det ikke utrolig?

Jeg tør ikke, for savnet er ikke til å bære.

Savnet er som en eneste lekse å lære

hver eneste morgen

å huske at den fortsatt er der, sorgen.

Du som dro for 21 år siden?

Eller du som forsvant 12 år tilbake i tiden?

Hvis jeg tenker, så brister det for meg.

For tenk. Tenk om dere aldri dro i vei?

 

Jeg roper inni meg “føkk deg”

til alle som vil vise vei.

Til alle som tror

de vet bedre enn der hjertet mitt bor,

hvordan man bygger en borg

for å bære på sorg

i ny, i ne,

og i fred.

 

Kjære kjære kjære

ære være.

Noen ganger later jeg som om dere er med.

Holder meg oppe så jeg kan se.

Gjør meg så gal at jeg snakker til fluene

og drømmer om å skli på regnbuene.

Sammen med dere.

Men jeg er jo her nede.

 

Hører dere, hverdagen kaller

Så stikk innom og gi meg et ekstra par med baller.

Nå må du være her med meg pappa,

så jeg ikke faller i trappa.

Farmor og farfar, hold meg opp

til jeg sier stopp.

Eivind. Du må dytte meg når jeg jogger. Det vet du.

Christina og Arild, make me drive all the way throught.

Det skal pakkes matpakker til gutten min, mormor! Hver morgen, gjør meg sterk og stor.

Sterk, så gutten har ei kul mor,

Stor, så jeg vokser og gror.

Leksene skal gjøres for minsten, Nina

før meg over den lina!

….and things will never be the same. Verden er så kjip uten dere, virkelig, så jeg kaller på dere!  Vær så usynlige dere bare vil, men vær her 😢

 

Stjørdal, jeg vet du tenker på dem

minst mulig for å holde ut.

Jeg føler med deg i sorgen, både i kveld og i morgen. Du bor i en liten by der vi ønsker å bry oss mer enn vi tør å uttrykke det.

Stjørdal jeg vet du klandrer deg selv.

Men ikke.

Ikke i kveld.

For det er usynlig for oss, hva som skjedde etter siste gang vi så dem.

Usynlig.

Hvis jeg kan gi deg en gave, var det hvile. Så jeg folder mine hender og ber for deg: Søvn, hvile, og i morgen: Hvile, hvile og atter hvile.

 

Klem fra mæ.