Du ser ryggene. Nakkene. The asses of the high classes.

De som haster i vei, løper elller går foran deg. De du følger i livet som har oppnådd det du selv vil oppnå.

Kanskje lytter du til et par setninger som du kan lære av, hvis det ikke blåser for mye i hverdagen din så du ikke kan høre.

Hvor skal du?

Kanskje legger de igjen ei bok her og ei bok der.

Som du sluker.

Av de som går foran deg.

Dit skal du.

Der de er.

 

Snu deg.

Det er der du finner det som du eier. Det er der du ikke bare finner setninger, men også dine egne sammensetninger av opplevelser, ord, tanker og idéer, som du behøver.

Behøver for å nå dine mål.

Nå har du snudd deg. Ikke sant? Det du ser nå,

det er svarene du leter etter. Dine svar.

Bak deg, både rett bak deg og langt bak deg, er svarene du leter etter.

Historie er et mektig ord, og husk det. Lytt ikke til de som ber deg ikke se deg bak. De vil ikke at du skal finne rikdommen din hvis du setter sammen alle dine hittil drømte drømmer og dine fram til nå tenkte tanker.  For hva tjener de på det?

La meg peke. Vise deg kan jeg ikke, for jeg aner ikke hvilke underverker du har tenkt og drømt bak deg, men la meg peke.

Jeg snur meg foran deg her og nå, og møter min nabo i år 2001, Arild Frode. Vi sitter i stua hans, og jeg er en 21 år gammel ungdom som har lært av den kloke pappan min å ikke dømme andre. Så selv om Arild er alkoholiker, dømmer ikke jeg han for det. Tvert imot blir jeg kjent med ham som en klok venn, og sluker setningene hans. Jeg. var sådan en ivrig student.

En dag så han på meg og sa: Du kan bedømme en situasjon, men du skal aldri fordømme! Altså, du skal ikke dømme, det er ikke din oppgave.”

Arild kunne tie, og riste på hodet hvis jeg fortalte han noe negativt som jeg var opprørt over.

Men han hadde to ører og bare en munn, så han sa ingenting hvis det var noe han ikke kunne fordømme.

Jeg snur meg igjen og ser lenger tilbake.

Jeg sitter i redaksjonen til Stjørdalens blad, og året er 1995.

Line, Thorbjørn, redaktøren og de andre ansatte, lærte meg tålmodig og ganske stille, det å skrive reportasjer. Ivar sa: Ikke legg lista for høyt. Det var da jeg ville lage en svær reportasje om spiseforstyrrelser. Jeg var interessert i temaet uten å slite med det selv, men jeg var kunnskapsløs om området og om hvordan man som 15åring intervjuer en voksen med slike sykdommer.

Jeg turde ikke å spørre hva det betydde å legge ei list på den påten, så det skulle ta år før jeg forstod hva det ville si å legge lista for høyt. Jeg la den for høyt stort sett hele tiden.

Oppe i de gamle lokalene redaksjonen holdt til, kan jeg huske lukten av at man kunne røyke inne. Siden jeg smugrøykte, likte jeg lukten. Stemningen som faktisk ikke var stresser, der gamle tastaturene og alt de voksne lærte meg, er lagrer oppe i hue mitt.

Så du skrivefeilene jeg nettopp skrev? Jeg skriver alltid skrivefeil jeg må rette på, og mange av feilene kan minne om dysleksi. Som osgå i stedet for også. Gårdebond, til bondegård. For ikke å snekka eller snakke om vien du går på. Veien værtfall. Veien for farsken. Noen ganger kan det bli litt irriterende, når du rediger for 4. gang og fortsatt finner omvendte ord.

Men vet du hva? Elsker du å skrive? Gjør deg selv til din egen ivrige redatkør, jeg mener redaktør. Uansett om du har dysleksi. Det krever kun øving; og øving er gøy når det er i din interesse.

Jeg har svarene selv, og jeg ser meg gjerne tilbake på de kloke menneskene som lærte meg opp. De var ikke lærere, men så mye bedre enn alle lærerene i hele verden for meg.

Blant det viktigste de lærte meg var troen på at jeg kunne skrive. At det var bra nok til at det jeg skrev kunne trykkes i avisa. For på ungdomsskolen jeg gikk på, hadde jeg en skummel lærer som gjorde alt for å tråkke meg ned. Mine foreldre reagerte på at han ga meg så lave karakterer i norsk, da jeg jobbet i avisen samtidig.

Da lærte jeg at ikke alle voksne var friske og snille. At noen rett og slett kunne du ikke regne med, samme hvor rette de var i sitt eget regnestykke.

Ja, jeg tilgir deg, din sure lærerfis fra 90tallet, og håper du kan finne fred. Jeg skriver bedre enn du noensinne har gjort i hele ditt liv. Now how about that? Du din verdens verste lærer som ble pensjonert tidlig. Det som var sannheten var at du fikk sparken fordi du tok kvelertak på en elev, et par år etter at du ødela meg og den troen på meg selv som kunne gjort min vei videre annerledes.

Men det var slik det skulle være. Du som lærer var en del av det hele og jeg er ikke bitter,  men kan takke deg for mine skjebner. Jeg tilgir deg.

For rett etter 3 år med deg som lærer, ble jeg grenseløst deprimert og og innlagt. Fordi du og flere andre omkring meg hadde lagt lista mi altfor høyt. Inne i gjøkeredet møtte jeg en dame som slet med anoreksi. Jeg husker lukten av cosmica solkrem som hun brukte. Det var sommer, og livet hadde sendt meg på den tøffeste skolen.

Jeg lærte å late som om jeg ikke skammet meg, mens jeg skammet meg. Senere lærte jeg å ikke skamme meg.

Jeg lærte at noen ga opp, og at jeg selv kunne gjort det samme hvis jeg ikke var sånn en feiging og ikke turdte. Mange ganger tenkte jeg; shit, må jeg faktisk VÆRE HER?

Jeg snur meg igjen, og ser mann etter mann banke meg fra jeg var 17 år. Mann etter mann gi meg juling. Av en eller annen grunn plager ikke dette meg nå (emdr behandling.), og jeg kjenner at jeg skjønner de som opplever det samme. Hvordan skulle jeg ellers skulle skrevet om temaet senere? Jeg overlevde og det går kjempefint. It is ok, dude, I forgive and I take it with me in my heart.

Jeg kunne altså enten gått på en normal skolegang for å bli journalist slik jeg ønsket å bli, eller jeg kunne gått livets mest sammensatte og kompliserte skole.

Det det viste seg, var at jeg skulle bli mammma, og å skrive. Jeg omfavner utdannelsen livet ga meg, med hele mitt hjerte, for jeg ville ikke hatt andre lærere enn de jeg fikk. Jeg er herdet.

Jeg kunne ikke blitt en god skribent ved å dilter etter rygger, traske bakker etter asses from higher classes.

Så når jeg planlegger noe. Når det er noe jeg vil gjøre, har livet lært meg å holde kjeft. Tie stille. Det handler ikke om mistillit, det dreier seg om skinnet du ikke selger før bjørnen er skutt.

Så hvorfor skal vi pese og løpe etter noen som har gått foran oss, trykke dem på skuldra, og spørre hvor vi skal?

For “vi” skal ingen steder.

“Jeg” skal mine egne plasser, og der har dem ikke vært enda, så dit vet bare jeg veien.

“Du” skal dine steder, hvor kun du skal.

Arild og jeg lærte meg at det å være alene er sunt og ikke farlig.

Vi var nemlig livredde for å være alene, omtrent 50 år gamle Arild, og 21 år gamle meg. Så vi hadde en regel om at vi kunne banke på døra på den andre siden av gangen om det så var midt på natta. Og det gjorde vi. Jeg fikk sove trygt på sofaen til min nabo med ullpledd og gammel strikkapute, mens Arild iblant satt i sofaen min og så på en gammel mini-TV. Han våket over meg som om jeg var hans datter. Kompis av pappa som han var.

Vi gikk videre i våre liv med følelsen av å aldri være alene. At noen alltid brydde seg.

I den gamle rønna vi bodde i, den kommunale nabolagets irritasjon, der var vi trygge.

Det var da vi skulle videre i livet at vi fikk de store oppgavene av noen syke lekser å gjøre.

Hva sitter du med svaret på?

Kanskje løste du mye hva angår spiseforstyrrelser, selv om det aldri var ditt problem?

Kanskje sitter du med løsninger mot vold? En behandling som ligger rett foran deg hver gang du tenker på det? Som kunne endret alt. Hvis det var et krav i ethvert fengsel? Kom med det. Skap det, lag det, tro på det. På deg selv.

Stress? Fikk du oppleve å bli kvitt det? Ble du da plutselig heller ikke redd edderkopper?

Viker du unna de som søker sympati, fordi du har lært et par lekser om det temaet? Nok lekser til å gjennskue de uvitende?

Men du vet at, da,

da var det deg selv og din egen rygg du så.

Da er det du skal snu deg og møte deg selv.

Ikke i døra, men i en vakker portal.

Respektere din egen utdannelse. Du satt kanskje aldri ved en pult og kjedet deg?

Slukte ikke ferdig skrevne bøker?

Vil du skrive dine egne kanskje? Do that!

Og det er veldig bra om du tar ibruk disse verktøyene som du vet like godt som meg;

MEKTIGE affirmasjoner i speil og skriftlig.

NOK søvn.

RIKTIG næring.

😉 DU er nok. Mer enn nok akkurat som du er. Og DU kan bli hva du vil. Men unngå å prøve å bli det alle andre allerede har blitt. SNU DEG, og skriv heller dine egne lærebøker!😊