Neeeida, ungen din behøver ikke at du leker med det ungen din vil leke med, der du ligger og kaver nede på gulvet.

Den lille søte sjefsløva trenger ikke at du ligger på den vonde hofta di og vrir deg mens du leker legomann. Eller bil. Eller helikopter.

Jeg sier ikke at gullungen, lille basse, søtelille, ikke har behov for med deg på gulvet sammen med seg, eller ute i en eller annen rar lek. Neida.

Men hunhan trenger at dere leker med noe BEGGE vil. Skjønner du?

Du er et individ, ikke en legomann eller en minibil. Ikke ei lita dukke med smukke heller. Hvis du har sjekket i det siste, er du et forvirret voksent menneske som savner bruksanvisning på den lille skapningen.

Så. Du din lille ørn ørn med bil, ihahhaa med bamsefar, du din lille legofyr i legobil som suser opp kjøkkenstolen og så ææææh den datt ned haha hoho …på n igjen.

Eller kanskje akkurat du synes akkurat sånne leker er dødsmorsomme? All ære. Jeg gjentar: all ære!

Men ser du ungen din skrattle? Bare le? Eller smile høflig?

Og hva ser barnet ditt i DEG? Har du det gøy?

Glede er ekte, og kun ekte. Barnet ditt har et indre behov for å finne noe ved deg å respektere. Tror nå jeg iallefall, uten at noen forskere av eksperter har hvisket meg det i øret. Jeg er en mamma. Det får holde, og du er herved advart: dette er ikke råd fra en ekspert eller noe slags forskemateriale. Just a badmom. Til mammapolitiet må jeg nesten tilføye at “Badmoms” er to morsomme filmer om oss uperfekte mammaer. Yeah. You should see!

Ta hu førtiårskrisa her som eksempel: Nei nei, jeg vil ikke holde i en lego minimann eller ei dukke minibaby, og lage lyder jeg aldri ellers lager. Annet enn ved sjelden forstoppelse. Eller det motsatte. Jeg vil heller ikke holde en liten bil i høyre hånd og si ørn ørn. Det er forresten sjeldent her i Trøndelag på ekte, at jeg sier ørn ørn. Sist jeg hørte “ørn ørn” så var det på terrassen til Ankie, min søster som du kan se på bildene her i fri lek. Og det var ikke jeg som sa det. Det var Ankie som sa “Ørn? Æ trur det var ei ørn!’

Og det tror jeg også; en ørn var det. Alt annet enn en bil iallefall.

Jeg vil bygge lego-stuff etter oppskrift, lage bob bane i snøen og slippe en eller annen legoskapning ned den bob-banen, yeeee! Eller ei klinkekule. Helst hele meg i en svær bob bane. Oi!

Jeg vil på sirkus. Jeg vil ta karuseller. Bade! Bade! Fikk jeg med at jeg vil Bade?

Han guttungen her er åtte nå, og han vet godt at når vi skal finne noe å se på, netflix style, da tar det tid. For vi gir oss ikke før vi begge faktisk VIL se filmen eller serien.

Og ja, tro det eller ei, jeg vræler nei til både legofilmene, og den animerte verden better be GOOD for at jeg skal gidde. Og han vræler nei til alt han ikke vil se.

Vi har endt opp med Jim Carrey og en hekseserie i det siste. Da lo vi så vi lå i sofaen begge to.

Han har vokst opp slik. Ja, mamma vil pranke noen og le til hun ligger nede for telling, men nei, mamma vil ikke bli med på sånn lottospill med brikker på brikker og sånn. Ikke holde en bil i hendene og kjøre på liksom heller. Han er vokst opp til å forstå at ikke alle vil gjøre det han vil.

Hvis ikke hadde han en mamma som daglig lager lyder som…

.. aåååh gjesp.

Og mammapolitiet?

“Åh, kunne du ikke gjort det for ungen din da?…. leika legomann og minibil?”

Hva?

Gjort ungen min forleden og litt flirfull av avslørt skam? Tror du ikke et barn kjenner forskjell på bullshit og real stuff? I tell you: Oh yeah!

De små behøver OSS. De trenger å oppleve oss på ekte, ikke svære skuespillere med fjerne øyne og gjespende munner. Vi må vise dem individualisme, og la det være ok at vi ikke har de samme interessene.

Da gogutten og jeg skulle male på plattingen i sommer, gikk det helt aldeles på villspor. Selve malinga var gøy, og vi kosa oss vi, men vi er ganske like: Ingen av oss er så nøye på det. Hva gjorde det vel om det runde, rustne gamle bordet ble malt i samme slengen? Eller en firkanta lilla flekk på plattingen her, etter et a4ark ? Han lå på plattingen med stumpen til værs og mala, og jeg satt på en spraylakkert stol der og malte som en gal. Vi lo av det ene maleriet mitt, for makan til grusomhet. Mens vi beundret hans lilla mesterverk med hjerter på.

Et gøyalt minne for oss er verdt sølet.

Der har vi en likhet.

Vi digger Jim Carrey.

Enda en likhet.

Men de plussgreiene han bygger, kan jeg bare beundre, jeg gidder ikke annet, for det er ikke min greie.

Ikke pes etter å være verdens beste. Du allerede er verdens beste, og ungen din elsker at dere er ulike, om noen år.

Vil du at andre skal kjede seg i ditt nærvær?

Nei?

Det vil ikke barnet ditt at du skal  I hans eller hennes nærvær heller. Den litte søtinger vil ha både respekt og

beundring

og latter.

Livet kan være ganske komisk egentlig, iblant, så ta det med deg, det komiske. Inn I den seriøse hverdagen.

På bildene har du min søster Ankie og meg, sammen med Even og venner av han som er shadet bort fra bildene. Det er power i ekte glede. I hvert latterbrøl og hvert hyl.

Dette digger min sønn og jeg å gjøre sammen:

-Kødde. Spille skuespill og gjerne ta en slow motion og en teit dans.

-reise ut på eventyr. Skauen borti her, Spania, Sverige, whatever.

-planlegge slike eventyr med tegninger.

-danse

-male

-se morsomme eller fengslende filmer og serier.

-være med venner, samlet.

-Lese bibelen sammen

-be sammen.

-bake.

-bygge lego etter oppskrift.

-være impulsive.

-spise god mat og ligge pal ut på sofaen etterpå mens vi ler av oss sjøl.

-Gjøre lekser. Fordi vi konkurrerer og samarbeider. Om du skjønner; hvem får til flest regnestykker først osv. Samarbeider også, men bank i bordet; det er tross alt lekser, vi gjør hva vi kan for å skaffe magi over leksene.

-Le av meg. Vi ler av meg, ja det gjør vi begge. Jeg snakker en del meg meg sjøl. Og jeg jeg gjør en del greier som er helt på vidda flaut.

-Chille. Vi liker at det er lørdag og vi kan bare chille og ta livet med ro.

• …..og

vi liker å

ha litt action

sammen med venner

som også liker action 😉