Inspirert

snur

jeg,

og

fortsetter å skrive

blogg.

 

Sluttet jeg?

Neida, ikke helt.

 

Jeg ville gjemme meg, som vanlig. Da jeg var ungdom, gjemte jeg meg bak det lange håret. Må ha sett ut som Nøkken.

Som voksen blogger virket det som jeg plasket ut i situasjoner der jeg ikke kunne gjemme meg.

Jeg hadde panikk, rett og slett, og oppmerksomhet var en pine.

i dag snakket jeg med min venninne Christina, om hvordan jeg daglig fikk høre hvor stygg jeg var, av ei som heller burde beskytte meg, gjennom oppveksten.

“Men du vet vel i dag at dette er feil? At du ikke er stygg?”

“Nei.” Svarte jeg. “Christina, jeg vet ikke det, men jeg vet det er feil å tenke det. Og det har ikke lenger noe å si.”

Er det innhentet så tidlig, så er det innprentet.

Og hvis du er leser av denne bloggen, vet du jo at jeg gir blaffen i hvordan lårene mine er pyntet med cellulitter osv. Jeg digger å pynte meg, og er jålete, men det er det indre som styrer meg.

La oss huske at i vakker natur, så er det du som skal se deg rundt. Hva andre mennesker ser når de ser på deg, betyr ingenting. Ærlig talt, så serviceinnstilt gidder vi ikke å være, at kroppene våre skal være optimale for dems øyne å glo på.

Det kommer en måned som heter september, og den inneholder et vakkert skifte for min hverdag. Det blir mindre greier å slite seg ut på, og mer tid og energi

til

å

S♡K♡R♡I♡V♡E♡

Jeg tenkte ei stund at denne bloggen må slettes. Legges ned. Glemmes.

Men.

Like sikkert som det er at jeg kommer til å tagge flere av mine møbler akkurat som jeg vil i morgen, med mine deilige spraylakker.

like sikkert som at kiden har sovna for lenge siden, og det er viksentid nå.

Like sikkert som at alle ord i hele verden er funnet opp av hjerner.

Like sikkert som omtrent tusen flere greier, så satt jeg her og snakket med en god venn av meg en dag, og det gikk opp for meg at noe annet har krevd mer energi av meg enn jeg visste hadde sammenheng med mindre blogging.

Nå gleder jeg meg til å få mer tid til å skrive. Ikke bare her. Alt det andre også. I’ve got some crazy ass friends, and we have really got som wannabe fancy ideas.

Om så denne bloggen hadde forsvunnet, hadde jeg bare poppet opp med en ny. Jeg vet det jo så godt.

Motivert er nok et ord funnet opp at andre huer enn mitt.

Men det farger det jeg mener: jeg er motivert, og hat funnet tilbake magien ved å ha energi til å skrive.

Det er jo tross alt slik, at denne bloggen har gitt meg nye venner. Nye søsken. Jeg kaller dem det. Skrev om dem, gråt med dem, levde det ut med dem. Ble der med dem.

Ja. Jeg ble der sammen med dem, i latter og tårer og i magien.

Så ja.

Jeg sier ja.

Sammen med alle jeg kjenner, sier jeg ja til å fortsette.

Vi bare behøver en måneds tid på preppinga.

Det store helten i dette heter gogutten.

Gogutten min på 8 år var baby da jeg startet denne bloggen. Nå har han og jeg satt oss ned med en plan. Han vil starte på streetdance, fortsette med sitt grønne belte i tae kwon do, spille trommer, og så har han alle sine andre ønsker for høsten.

Vis satte oss ned med 3 boards: et for han, et for meg og et for oss.

Jeg med mine ønsker for høsten.

Vårt mål er at det skal være lett for han å oppnå sine mål, og lett for meg å oppnå mine.

Fordi gutten min er så villig til å gjør fancy new stuff, er det tid og energi for meg til å blogge igjen, nå. Kanskje blir det tilogmed tid til å begynne med aerobic på 3T igjen. Wow.

Tenk noe så coolt?

Og tenk at han var 1 år gammel, da jeg startet denne bloggen. Nå er han en tik tok tøffing som elsker alt det morsomme livet har å by på!

Vettumeghva, her finnes ingen grunn lenger, til å slutte å blogge. Ja kanksje må jeg har litt tid på meg, når hverdagen tar over og vi puster og peser oss gjennom den. Men jeg er her og det et han også.

Det pumper. Kjenner du det? Det pumper av kreativitet, energi og motivasjon.

Pg en aldri så liten inspirasjon?