Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

 

Det gjør vondt å se på dem. Dem som gløder for mye. Se bort, for de vibrerer og viser for mange farger. Se bort, for det kan være smertefullt, det faktum at de både gløder i farger, vibrerer, og skulle vært psyke. De skulle jo det. De skulle være psyke. Alltid. Og du skulle være den fargerike, stolte, friske.

 

Hold det inne, inne i sinnet.

 

“Du har alle øyne på deg.

De følger med nøye på din vei

For du valgte å være åpen, og trodde det hjalp.

Mot fordommer som smalt

så det hørtes over hele smalltown

and then you refuse to go down, you aint no clown.

Du er medisinert symptomfri, men ble ingen avflatet robot

med brukket fot.

Du har følelser, tanker

og et hjerte som banker.

En sykdom i hue

er ikke som snue

Ja en såkalt

illness i hue ditt

og en i hue mitt.

Glade outsidere er vi for evig og alltid

Ikke verst det, si

 

De. De har idéer. Det er alt.

Men i et åpent sår, er det salt.

Du blir lei av uvitenheten

i denne hissige kamp-heten,

De tror de vet hva de snakker om mens de preker

om diagnoser, medisiner og sandkasseleker.

 

De ser på deg, peker og roper

Du din psycho stats-doper.

 

Så du tenker å slappe av med en god movie,

men der også er du misforstått groovie.

Av en eller annen forfatter eller produsent som tror at bipolar betyr psycho og slem.

De skulle bare visst hvem

som har utdannelse innen faget

så du tar en for laget,

svelger kameler og biter i epler surere enn premenstruella,

og sier til deg selv “You rock, ha en god kveld’ a.”

 

Howdy folkens, lenge siden sist.

Forbipolene og gjengen er back in town. Titter fram iblant, og kanskje oftere senere. Livet som alenemamma er helt skjønt, og vi har det veldig godt og trygt tross de på flere måter triste tidene vi lever i. Vi sender varme tanker til alle som av forskjellige grunner lider nå.

Jeg har ingenting å klage over. Annet enn å bli like misforstått som Pink, uten at det er noe nytt. Bare litt interessant å skrive om, siden denne bloggen heter det den heter.

Og siden jeg ikke skammer meg.

Jeg kan med sikkerhet si at jeg har vært innlagt i Gjøkeredet mange ganger, og at det er lenge siden de bar meg over den terskelen.

Men fordommene dengang da, er beslektet med fordommene nå i 2022. Vi kom ikke lenger enn til røykerommet der vi lå på gulvet og lo, 17 år gamle, inne i en lukket avdeling der en svensk mann som lignet Alfred i Emil satt og røykte fingrene svarte, mens han sa: “JAG er inte sjuk! Ja men JAG ER INTE SJUK!”

Tilbake til Smalltown. Herlige smalltown med alle disse trivelige kjente og ukjente. Tilgi oss, men alle steder har en jantelov. Og alle småsteder har bygdatroll på rømmen.

-“Hu må ha en bad period ass. Bare se på a da, hu er trist som den berømte “faen”. Bipolar ass. Og forrige måned spraylakkerte hu møblene sine. Mani vettu, omg ass.”

Hørt den før?

Vel, jeg kan garantere dere at det at jeg har skrevet lite her inne på forbipolene ikke betyr at jeg har hatt “en dårlig periode”. Faktisk er jeg ikke plaget av “perioder” annet enn pms og den påfølgende uka.

Det finnes heldigvis medisiner som gjør at vi med bipolar 1 kan leve stabilt og symptomfritt. De med bipolar 2 kan sikkert også det, men jeg har kun skikkelig peiling på bipolar 1.

Det regjerer mye uvitenhet omkring diagnosen jeg lever med. Men der jeg ikke uttaler meg om golf og reglene på golfbanen, fordi jeg er uvitende om sporten, er det veldig mange som gjerne uttaler seg om diagnosespekteret bipolar uten å ha den villeste anelse om hva de snakker om.

Tutta får være i fred for meg. Selv om hun har lagt opp, er det hun som vet hva golfregler er, ikke jeg.

En ting er sikkert: Dette hjemmet er ikke kjedelig å bo i. Her er det fargerik kreativitet, egne regler som bare vi selv bestemmer. Som at vi har besøk ofte, vi kan plutselig bestemme oss for en impulsiv reise, og 8åringen bestemmer selv hvilke farger som skal males på hans rom. Hvilket har endt opp i en rød vegg, en orange vegg og en sammensetning av forskjellige wallstickers. Når mamma er født crazy, er det bare å kjøre på som vi vil selv.

Vi følger ikke Jante-reglene. Alenemamma og barn bestemmer her.

Å være åpen om diagnosen min, og tilogmed name bloggen dithen at man skal forstå at det dreier seg om bipolar, har aldri plaget meg. For sannheten kan jeg stå for, det er null stress. Faren min lot meg vite det allerede da jeg var 17 år og innlagt første gang: “Vær åpen om dette jenta mi!”

Det er løgnene og fordommene som er til å spy av. Ikke sannheten. Spesielt er det kvalmt når kjipe folk bruker diagnoser for å skylde på andre. Og har du bipolar, er du aldri uskyldig, da er det din skyld uansett. Det er i realiteten urealistisk synd på de som trives i offerrollen, og som er så uheldig å ha møtt en med bipolar.

Fordommer.

Som at bipolar betyr psykopati, når denne diagnosen er lengst vekk fra den delen av diagnosespekteret personlighetsforstyrrelser som har trekk innen psykopati.  Vi er proppet fulle av følelser, vi som lever med bipolar 1. Jeg griner når jeg ser noen har det vondt, og blir lett rørt. Men det kan også folk uten diagnoser bli.

Fordommer.

Som at vi med bipolar er litt dumme og aldri helt forstår hva du mener når du snakker til oss. Du gjentar deg selv, ovenfor personer med kreativitet og intelligens fungerende i skjønn harmoni, i håp om at vi forstår et snev av det du sier.

Fordommer

Som at de få stemningsstabiliserende medisinene vi kan ta har bivirkninger som absolutt føkker til hue vårt. Men de glemmer, eller vet ikke, at vi er medisinert etter moderne speil. Dosene er tilpasset og justert på det fineste, for at vi ikke skal bli avflatet og fjern som før i tiden, og for å unngå bivirkninger.

Gjøkeredet. Eksisterer. Ikke. Lenger.

Bare i hue ditt. Ikke i hue mitt.

 

 

“Noen folk er drama, drama. Men vennen min, hun er superdama!’

 

Å røre meg utenfor ytterdøra i dag var like usannsynlig som sannsynlig er med u foran.

Det er ganske sjeldent at hele meg er 100% gira på å bevege meg ute blant folk. La oss kalle det sjenanse. Det er ingen grunn til å angste det helt bort i det synlige, latterlige stresset som følger med titten tei som prøver seg ute blant folk uten tråder.

Jeg liker å skjule meg.

Men så har man venner som deg da, Christina. En gullbelagt ren diamant av det du kaller meg: Et fyrverkeri.

Tenk om du visste, hvor god du er, hvor rå du er, hvor mye alle vi andre ønsker at du gir ut kokebok nr to med dine egne oppfinnelser uten grenser, hvordan vi måper av ekstase hver gang du får en kunstpreget idé av dimensjoner.

Ofte er det tegninger med rene pennestrøk, som om de hadde kostet flesk, for å si det sånn. De ser ut som kostbar kunst.

Jeg har ikke ord, der du har kreativitet. Og det sier mye. Jeg er en kreativ person med mange skrevne ord, men jeg er så innmari imponert over deg, at ord holder ikke. Skjønner du?

Det du viser oss er alltid gjennomførbart. Du er helt med oppi topplokket ditt, og vi som er så heldige å få kjenne deg, vet godt om potensialet ditt.

Det er du som inspirerer meg til å tørre å male veggene mine selv. Til å finne fram papir, hobbysaker, verktøyskrin, glass, glassmaling, you name it. Tenk det. Du er en inspirasjon uten like.

Jeg håper alle andre damer heier på deg som jeg og flere gjør, at ingen ingen bremser deg. Håper ingen er drevet av sjalusi.

Ja. Det er jo så lett at kvinner er kvinner verst. Desverre. Og du er ikke den som klager, du er en gavmild og snill person. You do your crying in the rain, I guess.

Du er så god, så snill og så enestående uegoistisk, at jeg nærmest forlanger at du skal få være i fred og harmoni med alt du skaper.

Tenk om du visste, at du gjorde intimsonen min til en unicornfis i dag. Å sitte i en bil og prate så nærme, er vanskelig for meg. Men ikke med deg, sister. Bare lett, gøy og tillitsfullt.

Det kan umulig alltid være enkelt for deg, å ha en så crazy kind of oppstykket og glemsk venninne som meg. All ære, wow, all ære. Som når du prøver ditt beste å rope fra den ene enden av parkeringsplassen til den andre dit jeg har rota meg bort: “Vi parkert HÆÆÆR, Helene, hææææær!”

Eller når jeg sier ting motsatt, som i talende dysleksi, og du må tolke.

I really feel you.

Vår roadtrip er vår roadtrip, alltid. Det er mange av dem, og jeg elska hver eneste en. Var det noe du måtte nevne i kirka om jeg daua før deg, så var det våre roadtrips. But I aint going nowhere, littlesis.

Vi har det alltid yeah. Det er bare yeah med deg, du har en soul som fortjener å vite det: Du er yeah!

Uansett hvor mye jeg innbiller meg at folk rett og slett ikke liker meg for den jeg er, så overrasker du meg alltid med et vennskap så verdifullt at jeg lettere holder hue over vann og bøttespann.

Kan du ikke.

Være så snill.

Og kjøre på.

Skape mer meglerfru1.

Og i tillegg.

Gjøre idéene dine om til alt vi venter på. Null stress, vi venter fordi vi heier på deg.

For jeg skulle ønske du visste at vi har trua på deg. At alt design, all matlaging, alle idéer, er virkelige for meg hver gang du viser meg noe du har tenkt ut, skapt og illustrert

med det

fabelaktig

smarte

kloke

hue ditt.

 

Du er rå, J.Jo.

helt yolo.

 

Ord som stopper

i dét du hopper

så du tryner i bakken

der du sku dansa i stakken,

Teller ikke.

du skal ikke la deg rikke!

 

J.jo, dem er kvinner,

men hvem er det som vinner

i krig og kjærlighet?

Jo, du vet.

You know, you know, some bitches are drama

og du er superdama!

 

 

Warning: bad ass gone wild west innlegg, og det handler om akkurat den du vil det skal handle om. Det handler om mrs and mr nobody. Make it and breakdance it 😉

•○●○•

••••••••

 

Det er ikke synd i meg.

Når skal de skjønne det?

At jeg ikke er et offer, men en bad ass fighter? Ikke en lighter. Ikke ei som plutselig går tom for gass. Jeg kan fise en mf nord og ned, oh yeah. Ikke for det;

én fighter! Utropstegn, om så i flom og styrtregn!

Dette kunne vært et tåredryppende innlegg om alle gangene vi har grått oss forderva og lidd til sjela har vridd. Om alle gangene vi ikke kunne reise for godt, fordi vi bar på for mye ansvar til å gi slipp. Om alt vi ikke kan dele med hverandre, av moral, holdning, og respekt.

Om det å ikke sove, men være oppvekt.

Hva om vi heller puttet alle bygdadyrene inn i ei eneste sladrekjerring. Let’s do that:

“Kjære” sladrekjerring, pinglespiker, feige sandkorn, eller hva enn du heter.

Ta fra meg det mest verdifulle jeg har, og jeg finner fram en evig tålmodighet som kommer til å drive deg fra vettet. Kjerringa klør seg i hue og spør: “Når gir hun opp?”

Never. I say never. I am too clever!

Og det er et løfte fra meg til deg: Jeg er sterk. Punktum og amen.

Kjør på med all wannabe gaslightning du bare kan, og jeg ler av dine lite kreative evner til å “skape forvirring” for meg.

Du prøver å få meg til å fryse av skrekk. Men jeg har forlengst tatt på ulla, det var sånn ca da du startet å tulla.

Tårene mine var for varme for kulda di, hjertet mitt også, så sorry; du gjør livet mitt til et mareritt, men jeg holder meg våken med rensede øyne.

Jeg velger å ha det helt awesome. Fantastisk. Gøy. Jeg har et liv, og du må tro jeg lever det, sammen med mine. Jeg velger å finne lys humor der du forsøker å skape et slags mørke med hån og satire. Hvis noen brekker ryggen sin, ler du av det. Om noen er så syk at de må få installert et tilpasset toalett, ler du av det også, selv om det går utover dine egne. Stolt? Does it make you  p r o u d  ?  Cuz yourself you know, in self pity, you CRY KIND OF LOUD.

Jeg velger å ikke gidde å kjempe mot deg. Du er ingen for meg. Jeg slapp tråden for lenge siden, sånn ca da jeg begynte å miste respekten for deg. Sånn ca da du snakket så mye oppgulp om dine egne røtter, at jeg ble kvalm. Jeg liker ikke sånnt, og det har jeg rett til. Jeg liker ikke at sånne som deg tramper hardt bak ryggen på sånne som har hjulpet deg gang på gang.

Du laget et helvete, så jeg kjøpte meg ei deilig isbitmaskin.

Du prøvde å sverte ryktet mitt med å grine og fjase som ei anna pingle, så jeg lot deg holde på.

Tror du virkelig jeg vil kjenne folk som er så dumme at de kjøper våset ditt? Kjøper den selvutnevnte angsten din og de selvpåførte krokodilletårene dine? Du gjorde meg en tjeneste, for sånne lettlurte aper vil jeg ikke ha i mitt liv.

Stakkars “vennen din” som “snylter på deg” og som “du hater”. Tror at du er en venn. Jeg føler sånn med akkurat det.

Du prøvde å drukne meg i latterlige beskyldninger. Men du tror jo på havfolk, så du vet jeg er ei havfrue. Flytende og greier. A survivor, i alle element. Plask for det, eller high tale. High five? Whatever.

Hekser tror du også på, ja du må huske jeg er magisk.

Magisk og våken som den gladeste heksa du kan se for deg.

Livet er er mareritt, og du skaper storm og hat. Men det er i drømmeland, der du befinner deg.

Jeg? Jeg er våken. Unnskyld, men jeg som alle jeg omgås, har øynene åpne. Sorry at marerittet er ditt, og ikke mitt. Beklager at vi ser deg med større øyne enn du vet selv.

Ha et aldeles forferdelig fortreffelig satirepreget liv. Bare et lite tips til deg der borte i bølgedalene dine: pass deg for hvem du gjør narr av.

Ditt eget blod er havet du kaver i, og ikke alle tilgir slik typ “humor”.

Karma er en annen bitch, you know. Å både ha knekt ryggen OG måtte ha spesialtilpasset toalett, er ikke noe du ønsker å terge på deg fra Karma herself.

Du håner folk som får juling, folk som blir syke og folk generelt, men den som virkelig er syk, det er du. Du virkelig har gjort grusomme handlinger. Du burde folde dine hender og be om tilgivelse. Du virkelig bør passe deg for Karma. Og du virkelig burde våkne opp fra ditt eget mareritt, for her i virkeligheten finnes ingen andre bevis enn bevis på din egen paranoia.

Vi andre er ikke del i ditt mareritt. Film og opptak er illegalt, ingen ga deg lov til det. Likevel er du så bakvendt at du fortsetter din ferd mot spesiallaget toalett og mer til. Du leter etter feil hos andre, miss drama queen. Og du kan ikke engang feie for din egen dør. Du mangler kost, for du er jo ingen sterk heks. Du manglet det meste, fordi du ganna på de fleste.

Stakkars livet som bar deg fram, for med ord og satire bringer du baksnakking og skam. Æsj. Det stinker fra nord til sør og øst til vest.

Jeg kan stå for alt i min fortid, nåtid og framtid.

Kan du?

Tørk av deg gliset.

Di sladrekjerring!

Sånn!

Ah, det var godt. Ha en bra dag folkens, vi blogges 😉

Ps: Husk du er en del av moder jord. Husk at det er en styrke ingen kan ta fra deg. Husk å være våken, også når du sover. For ingen kan ta drømmene dine fra deg. Go bad ass strong, everlong!

 

😷Som mamma har jeg tråkket rett ut i en del. Blant annet salater. Velkommen til den salaten som var grønneste, og som jeg har tenkt i 3 år på å reparere🙄

Jeg, som trodde jeg visste alt om hvordan jeg aldri skulle si “vær forsiktig” og det negativt ladede ordet “nei” til den lille erta i magen min i 2008. Ja, som førstegangs gonnabe (wannabe) mom, “visste jeg dette.” I 2009 skulle jo erta poppes ut som en vannmelon, og “alt skulle gå som planlagt.” I got this😬

Det suste 14 år forbi ørene mine, og salat etter salat kom med mammapoliti etter svangerskap etter flere salater å tryne uti🥬🥬🥬

En sånn grønn en som jeg oppdaget at jeg hadde trampet uti senest i sommer, var da jeg i siste liten oppdaget at JEG hadde bestemt at megabamsen jeg hadde vunnet til gutten min på 7 år, skulle være den svære søte beverjentebamsen. Heldigvis våknet jeg og snudde i tide.

Vi var på Bø Sommarland, ja; BØ her kommer mamma, rett ut i nok en fiasko å fikse!

And it went like this:”…oiiii Even… du ville ha den andre bamsegreia du?” (En svær og i mine øyne grusomt stygg, rød knyttneve-“bamse”)

Han så opp på meg med de fine øynene sine og turde nesten ikke skuffe den glade, barnslige mamman sin, som “nettopp hadde fått seg ei stor bamsepie, og hoppet rundt av vinnerglede!🤸‍♀️🤸‍♀️🤸‍♀️

Jeg ordna opp i det, og bytta bamse mens jeg svelget en superstor kamel. Barnslig? Ja🙆‍♀️

Så barnslig at jeg for 3 år siden, da de to rommene i vår nye leilighet var ferdig snekret og skulle males, bestemte at jeg selv skulle ha lilla rom.

Hvorfor det var barnslig?

Fordi “Jeg igjen visste like best som da jeg var gravid første gang for 14 år siden, og nei du får IKKE rødt soverom, gutten min. For da får du ikke sove!  Rødt er ikke bra nei”

Noen måneder senere satt jeg igjen med det usynlige skjegget i postkassa, vel vitende om at gogutten min hadde fått kjedelig rom med babyblå farge på, mens jeg kavet rundt i et coolt lilla rom med personlig preg.

Cruella De Vil eller stemora til alle askepottene og snehvitene i hele verden, sånn har jeg følt meg i noen år, sånn omtrent hver gang jeg gikk inn på mitt eget rom, og hver gang jeg forsøkte å gå inn på minsten sitt rom, med en slags samvittighet💩

Kalde, isblå vegger. Ingen flere babyblå vegger, huff de var mer kalde enn babyvarme, og greier.

Mamma hvordan kunne du? Jo, fordi jeg glemte helt den teite forskjellen mellom lilla og babyblått, i forhold til rødt på ditt og lilla på datt😣🤷‍♀️🧏‍♀️🙆‍♀️🤦‍♀️

Fordi mamma er mer 5 år i hue ganske ofte, enn du er snart 8 år, vennen 🙈

Så jeg satte meg ned og snakket med han. Hva hvis HAN fikk bestemme, og JEG gjorde alt godt igjen ved å la ham bestemme over veggene jeg skyldte ham, for i det hele tatt å kunne si ordet “lilla” igjen?

Han hadde det helt klart 😁🥰😍

En rød vegg. En orange vegg. En murvegg og en trevegg. Gamingrom, med personlig stil. Du vet, disse liksom-mur-eller-tre-tapet-firkantene du bestiller på wish eller i den gata der. De funket på hybelen her, så hvorfor ikke? Uansett var det tid for å høre på ham, og ikke tråkke i en grønn salat når han ville ha rødt, orange, tre og mur.

Så vi satte i gang 😉

Det males inne på rommet hans, det sprayes ute i carporten, det skrapes i sprayen for å lage effekter, og det ventes. Ventes på tapetfirkantene og ventes på sengebunn.

Den røde bruktkommoden fra finn.no er på plass, og vi venter altså på den brukte sengebunnen, også fra finn.no. Minsten min har hatt splitter nye madrasser og overmadrasser i et halvt år, men hvorfor skulle han bruke dem i ei seng han ikke likte, omfavnet av isblå vegger han ikke kunne forakte?

I natt sover Even på sitt halvferdige gamingrom, som han allerede elsker.

Hvis HAN  kunne bestemme, kan jeg allerede se at det er KJEMPECOOLT!

Helt RÅTT!

HAN, han har stil han. Han VET hva som funker.

Det er så mange ganger jeg skulle hørt på barna mine først, før jeg prøvde å bruke det slitte hue mitt sjøl. Og det skriver jeg ikke fordi jeg prøver å være ydmyk. Det er sannhet.

Det er ungen din som vinner over deg tre ganger på rad i monopol. Det er kiden din som tålmodig lar deg gjøre det på den vanskeligste og nesten umulige måten, før han enkelt og lett klipser det på plass som det skal. Noe du burde skjønt om du bare pustet dypere og var mer til stede.

Det er fargene du roper “vik fra meg” til, som kanskje nettopp handler om det: Vik fra meg, la meg værra i fred i min egen stil, kjære forelder. Ikke kom så ofte inn her på dette crazy rommet mitt, la meg være i fred.

Her i gården er det motsatt. 7åringen er snart 8 år og elsker at jeg digger stilen hans. Fargene hans. Han vil at vi skal samles der inne i en crazy verden, game, lese bøker, style, og bare være sammen.

Og ellers?

Bare få være i fred med sin herlige stil😤

Jeg DIGGER stilen din, snart8åringen min, du er et geni. Det er så mye du kan bestemme over selv, i ditt hjem, og jeg lover at ALT du kan, får du bestemme selv.

For når jeg bestemmer meg for det, så får du bestemme 😉🥳🤠

Hilsen salatmamman din, med bønn om tilgivelse for alle framtidige grønne greier, give me some green brain space, my dear 🥬🥬🥬🐒😉❤🥬🥬🥬

 

You rock, boy ❤👀🧡

 

Vi var spente og følte at vi skulle ut på en stor reise. Hvor lenge ante vi ikke, men hva med ei uke-ich på 80 og 90 – tallet? Ja takk. Vi skulle starte mandag!

Det var fredag og 17 minutter til smalltowns store gjenbrukshall stengte, to dager før den store reisen tilbake i tid. Jeg tenkte å skaffe kasettspiller og vhs-spiller, men som vanlig er det lite som går som planlagt, så vi endte opp med en cdspiller og en dvdspiller. Til slutt hadde vi 4 minutter på å røske med oss brukte cdplater og dvdfilmer.

Problemet var bare at Even snart 8 år, ikke ante hva det var slags opplegg jeg drev med. Hva var disse flate firkanta pakkene, og hva skulle vi med dem?

-“Sjå her da Even, (pustepese stressamammatryne) sjå, her e KASÆTTA! Wow, sjå!”

Gutten min tok opp en Lasse Stefans og glodde litt. Snudde litt på den og la den tilbake.

-“Hm ja ok mamma…”

-“Ja detskavifiksenæstegangvænnen, enkasættspæller, nomåvibetal, åsså må vi færra!”

Jeg har aldri sett ungen min så forvirra stakkar. Hva skjedde med den værtfall WANNABE kule mamman hans? Hun som prøvde littegrann å være nedpå jorda, var plutselig blitt til en slags alien med store øyne som snakket om strå som kunne lage pipelyder og flate greier som skulle spille musikk og filmer som Pippi og Emil.

ÅTTI OG NITTI!

Ja, det var fredag.

Søndag kveld gadd jeg ikke mer. Jeg slo av alt som kunne slås av på mobilen min, slo på gammeldagse vekkerklokkelyder på alarmen, og sa: “No gir æ mæ, gutten min. Æ gidde itj mer, no reise æ i forveien.”

Han kom flyvende etter, spent og glad.

 

 

♥ Vi så Pippi Langstrømpe mens vi spiste frokost sammen. Uthvilt på en helt ny måte. Ingen mobil på Even, og bare høyst nødvendig stuff som nettbank og mail for min del. Det var ukeblader og bøker, cdspilling og filmer på DVD.

 

Nå vet Even hvordan man får et stråblad til å pipe høyt. Han vet hvordan vi maler glass med svamper, og han vet hvordan han håndterer cdspilleren og dvdspilleren.

Jeg hadde en idé om at hele leiligheten kom til å skinne og bli ryddig som aldri før. Jeg skulle jo få så god tid uten den forbanna masetelefonen.

Men det er søndagen uka etter, og jeg sitter her i et svært lass som minner mer om Gorgenes skraphaug utenfor fraggleberget enn en ryddig og fin leilighet. Her er totalt kaos. For med all den konsentrerte tida kom kreative innfall, anfall og utfall. Rommet til Even er tømt, og tingene hans er over alt i stua og på plattingen. Senga hans er solgt og henta, en av veggene på rommet hans er malt rød (yes we can!) og en annen er malt orange (oh yeah) Bestemme og tenke sjæl, sa Trond Wiggo Torgersen på 80tallet. Tenke sjæl.

Den kreative, selvstendige ungen fra før i tida:

 

Mens veggene tørker og gorgemamma vaser i rot, venter vi på wallstickers som vi har bestilt, for de to andre veggene skal være murmønstret og tremønstret. Har eieren av rommet bestemt. Og den gale 80tallsalenemamman digger det digger det digger det!

Vi besøkte flere folk, vi ble mer kreative, vi gadd å gjøre mer, men var det kjedelig? Ganske det ja. Mindre forvirring av tusen apper i hue, mer lesing og flyt i filmer på dvd som aldri ble avbrutt av piping i telefonen. En stillhet som et stopp i tida, og veldig behagelig på mange måter.

Men ja, kjedelig. Og ja, jeg gjør det gjerne igjen. For kjedelig betyr tid til idéer og slow down modus. Kjedelig er viktig input, i en ellers opphakket hverdag der du til slutt ikke husker hverken hvorfor du plukket opp telefonen eller hva du gjør i det rommet du plutselig står i. Du husker det 5 timer senere, frustrert over at du i tillegg glemte å Google “tidlig demens”.

 

Å skulle velge mellom å lese Norsk Ukeblad, en dvdfilm eller å lytte til mr music, var ganske lettende. Vi har så mange valg å ta i 2022, og vi drukner i underholdning. Selv har jeg så mange serier jeg følger med på i streaminguniverset at jeg ikke har telling lenger.

Men det å leve tilnærmet som før i tida? Jeg ble ikke ferdig. 6 dager ble for lite tid. Jeg vil ha tid og energi til å male flere glass og vegger, legge igjen telefonen hjemme flere ganger og finne tilbake til tryggheten i det å fjerne tidstyver og forvirrende hakk i internett-plata!

Guttungen? Han digga det, og han elsker å være tilbake i 2022. Makan til tøffing! Snakk om å ta alt på sparket. Og aldri har lasagne smakt så godt for den lille kroppen som god gammel torolasagne og kneipbrød med smør på attåt. Kompisen lå og rullet i sofaen den kvelden, og ropte: “Ååh æ ælske kneipbrød! Mamma og pappa må kjøp kneipbrød!”

Ikke for det, jeg lå der og rulla jeg også, på den andre sofaen. Akkurat like stappmett av før i tida som ungene.

Men du vet, man blir fort sulten igjen. Spesielt på mer ro, harmoni, ukeblader, bøker, cd’er, dvd’er, ringe på døra heller enn telefonen, frokostbord, Pippi, Emil og gress-piping.

 

 

Vil barna virkelig det? Ja, våre barn er gira, for mandag 19. september 2022 setter de seg inn i tidsmaskina: De skal tilbake til 80 og tidlig 90 – tallet!

-“Mamma! Æ glede mæ te før i tida!”

Det var torsdag 15.september, og to frustrerte fruer satt og drakk kaffe så fancy at 80tallet hadde fått fnatt.

Det var henne, og det var meg. Vi snakket om disse forferdelige skjermene, og om hvordan vi stadig taper kampen. Vi er bekymret for spillinga,  bekymret for synet til ungene våre, og hvordan den usynlige verdenen internett kom og tok over alt.

Plutselig falt brikkene på plass. Vi kan samarbeide om at barna våre får ei uke tilbake til våre 80talls barndomsår, ja og så litt av 90tallet. Vi kan sammen avtale hva de skal se til barneTV kl 18.00, en halvtime hver dag. Fraglene, Sesam stasjon? Borgen skole? Og rekker de ikke barneTV, så rekker de ikke det, sa hun. Jeg nikket, og kjente meg nesten veldig streng. Men sånn var det: Rakk vi ikke barneTV så rakk vi det kanskje neste dag.

Få med flere!

Vi kan få med flere!

De yngste barna våre er 8 år i år, og begynner å ha fått med seg en del fancy stuff om våre “gamle dager”. På Internett, selvfølgelig. The magic 80’s (for noen av oss også litt “tragic”, men det er ikke verdt å fortelle de små, det er long gone.) The 90’s, wow the 90’s!

Minsten min går i 3.klasse, og han har sagt det før: “Mamma kan vi vææær så snill og reis tilbake te før i tida? Det virke som at dåkk hadde det så my bedre da..”

I dag eksploderte han i glede da jeg fortalte om våre foreldre-gone-80’s- planer, og han ville starte i dag. Men vi voksne har litt å forberede.

Mye

Nesten alt er annerledes. Fra å komme på uanmeldt besøk, til lek ute i skauen, skoledagbøker, mer lesing enn før siden telefoner og nettbrett forsvinner, impuls, se hverandre i øynene i stedet for en skjerm, ringe hverandre med foreldres telefon, og en gammel kind off stillhet. En deilig stillhet.

Musikk. Klær? Klær også? Hva synes du?

Jeg vet at jeg også må logge av for å kunne gi 8åringen min ei uke med “før i tida”. Jeg kan bare bruke nettbank og svare på det aller viktigste på telefonen. Uten leksikon kan Google bli en vanskelig vane å fjerne. Det må ligge igjen i 2022, og vet du hva?

Jeg har tårer i øynene av glede. Det skal bli så godt.

Er du forelder, og vil være med oss når vi nå skal gi fortida vår i gave til ungene våre som så inderlig behøver det? Del gjerne denne trenden, vi oppretter en ny gruppe på Facebook som heter “Tilbake til eventyrstien”

Vi skal tråkke den stien sammen med barna våre tilbake til fjern fortid.

Og vi ønsker idéer, for vi lever i ei tid der noe gjør oss mer glemsk enn til stede i nuet. Skjermen tar oss med til ingeannsland, og mye er glemt. Det lille vi har kommet på fra barndommen nå, er nok en brøkdel, og først og fremst: bort med skjermene.

Og plutselig gruer jeg meg litt også. Til å ikke streame, Google og sjekke sosiale medier. Så det er nok ikke bare ungene som trenger seg ei tidsmaskin, si 🙈

DINE idéer og DIN hukommelse teller. Finn oss på Facebook (ironisk nok på nettet), og bli med oss på en magisk reise.

Siv & Helene

 

Tilbake til eventyrstien

 

 

Ord kan være kjipe. Eller smarte. Riktig dype og kloke. Eller minne oss på noe som ligger der inne og behover en glad trigger. Ord er kunst, både uttalt høyt og lavt, og skrevet på papir. Hugget i stein eller skrevet i snø; lytter du så hører du det.

Skal vi danse? Skal vi leke? Skal vi jakte?

Det erJørgine og Viktor jeg heier på. Så til de grader at jeg hopper på gulvet med tårene i øynene og kribling i magen i dét de starter. Skal vi danse all stars. Og jeg er fem år eller noe sånnt. Håper fluene på veggene koser seg.

7åringen og jeg, vi er så happy.  Klapper i hendene og yeah yeeee, endelig skal de danse og greier. Vi har spist enchilladas og drukket grønn brus. Klare som fy for høstfest!

Men dansene går meg nesten rett forbi, for jeg er så glad om dagen at jeg blir kreativ. Så jeg sitter der og tegner med water pencils. De blir til enkel maling når jeg finpusser med pensel og vann. Minsten tegner en regnbue og maler både den og oss to, før han stikker inn på rommet for å spille med en klassekamerat på telefonen sin.

Og sånn går kvelden. Jeg får med meg tre danser: Jørgine, Viktor og enda et show.

Minsten må legge seg og jeg får en telefon fra ei venninne. Vi bla bla verre enn bla bla bla.

Så er det bye og natta, og jeg kan spole tilbake og se siste rest av Skal vi danse. Prøver å få det med meg nå, for maleriet er ferdig for i kveld.

Kathrine Moholt er sist ut. Hun treffer en av de få spikrene jeg har i verktøykassa, i dét hun sier: “Jeg tror at vi må bli flinkere til å jakte på moroa!”

Alle skruene i den verktøykassa er løse, og jeg kunne ikke vært mer enig: Vi MÅÅÅ jakte på moroa her i gården, hvis ikke mister livet menig. Om det så bare er en liten fis av noe morsomt, ja så er det verdt å jakte på.

Vi må kunne tørre å være glade, i en verden som; hvis vi ser oss bak, alltid har hatt både triste og morsomme sider. Det er LOV å være glad likevel, og det hjelper ikke å deppe der du bor, for de som sliter en halv klode unna deg. Kreativitet er en blomst som vokser ut fra et følsomt sinn, så vær så snill, legg merke til Kathrine Moholt sine kloke ord, og omfavn både tårer og latter, smerter og smil.

Moholt, nå heier jeg på deg også! La oss jakte både moro, spenning og ren glede! Kjør på.

Let us DANCE, også når vi tror naboene ikke ser oss 😉

 

Velkommen til forbipolene. Hvis du er like outsider som meg, er du sikkert i egne øyne en slags skaper av ditt eget, uten å følge saueflokken. Da har du kommet til riktig adresse, mens den saueflokken, hvor ble det av den? De kan ha falt utfor stupet alle sammen, fordi lederen førte dem dit. Men du er altså her, så bra, velkommen til ditt og mitt veikryss i noen minutter. Keep on using your own brain to avoid pain.

“Det haindle om å leveee” med galskap i topplokket på en kreativ måte.

Dette er en rufsete blogg i mangel på glam og pen fasade, alvor pakket inn i humor, og en dært bipolar. Som i for-bipo-lene. Forbi polene, bipolar, Helene. Det er enkelt, men samtidig like komplisert som meg på shipping (autokorrekt sin versjon av shopping) i en spennende gjenbruksbutikk.

“Wannabe bitch”? Jeg kommer til det. Skal bare, først.

Jeg er en slags klumsete og weird mamma til to tøffe gutter som jeg er stolt av. Men helt ærlig: de er ikke alltid like stolt av meg. Derimot ganske flau. Sist jeg satte på musikk med telefonen min i Kimenparken i sentrum her, gikk 7åringen min laaangt unna meg. “MAMMA! Slå av! Nuh! Skjærp dæ mamma!” Han “ropehvisket” og så på meg som jeg var en unicorn alien med dinosaur-trekk som akkurat hadde landet på jorden. I Stjørdal. På Kimenparken en solværsdag med mange folk in the sun. In the park

Jeg skjønner dem godt. Jeg er også ofte flau av meg.

Sist var denne uka i Trondheim da jeg knuste en svær, dyr vase inne på en butikk jeg hadde forvillet meg inn på. En sånn med dyre priser på stygge ting, mens jeg hører hjemme i en bruktbutikk eller på salg. Whatever. Butikkdama prøvde å forklare meg at det var helt ok. At det skjer ofte, mens jeg satt og plukket glasskår og “unnskyld assa, unnskyld,  skikkelig sorry.” Til slutt ble jeg så stum og flau at jeg listet meg ut av butikken.

Katten vår heter Diva. Hun sitter på rumpa si som et lite menneske, kommer løpende og trøster hvis noen er lei seg seg. Og hun må ha litt av en intuisjon, for ofte kommer hun hoppende inn katteluka i slike tilfeller. Hun har sikkert chippa oss, eller hur? Den stakk, for det er hun som er chippa. Hun har tilogmed sin egen chip-katteluke der bare hun kommer inn.

Diva kappløper med meg på joggeturer, og følger 7åringen min til skolen rett borti her. For hun er Sibirkatt, rasen som ble opplært i sirkus før i tiden. Og det er et bra sammentreff, for hjemmet vårt er et sirkus. Hvem har lilla rom i en alder av hysj? Sjøgrønn vegg, batikk, batikk, batikk, peace, røkelse og drømmefangere. Aller helst vil jeg ha alle vegger i en farge per vegg. Og det er sant, jeg mener det.

Når jeg gidder, da skjer det. Jeg må bare bestemme meg for hvor den gule veggen skal være. Og den røde, den grønne, den turkise, den orange; ja og vi har ingen lilla vegg ute i stuekjøkkengangen (Det er ei lita leilighet. En X av meg sa det så søtt: “Du har no bættere kjøpt dæ et kott å ja!” 😂 Not hurt, promise. I like it large, det er derfor han er X. Men når det kommer til hjemmet mitt, kan jeg godt bo i et fargerikt “kott”)

Jeg har venner som ikke i det hele tatt synes det er en god idé med en farge per vegg, men vi er enige om at vi ikke er klonet. Vi har egne stiler, og ingen av oss kan slavisk følge mote. Da vil vi heller skape vår egen mote. De gangene denne bloggen handler om interiør eller klær, må det anses som alt annet enn glam. More like “whaaat is thaaat?”

Jeg begynte langt under null selvtillit 5 år før jeg startet å skrive forbipolene. Jeg var så langt nede i år 2010 at jeg satt på gulvet med foldede hender og ba.

Det var ikke rock bottom, det var langt under det. Jeg var ikke suicidal, men automatisk kom temaet selvmord opp i livet mitt daglig. På TVn, radioen, andre folk som snakket, eller i tankene mine. Jeg hadde gitt opp, men klamret meg altså fast til Gud, gulvet og dyna jeg tviholdt over hodet hvis telefonen ringte. For jeg skammet meg så dypt og inderlig over meg selv, bare det å være meg, at jeg ikke turde å ta telefonen.

Hva skulle jeg fortelle dem om av fiaskolivet mitt? For alt hadde virkelig bare gått på rævva. De sluttet etterhvert å gidde å ringe så ofte, og da fikk jeg for meg at jeg var ensom.

Det var ikke sånn at jeg bestemte meg for å bli sterk, selvstendig, økonomisk uavhengig eller i det hele tatt smilende til livet.

Alt jeg visste var at jeg skulle leve.

Og jeg tror at når du velger å være her, får du til gjengjeld belønning av livet for i det hele tatt å velge å holde ut. Det er sikkert vakkert i himmelen, og jeg dømmer ingen av de jeg kjente som ikke maktet mer, og reiste sin vei for godt. Men jeg opplevde altså å sakte reise meg opp, og børste støvet av ruinene. Jeg limte, snekret, muret og bygde alt opp på nytt. Og da blir aldri alt som det var før. Forandring fryder, jeg skjønner det nå.

Helt siden jeg var lita har jeg levd med selvutslettende snillisme. Det er ingen diagnose, bare mine ord. Just saying, flirefjes, smiley, apemedhenderforanansiktet.

Snillisme = en bittelitt småkomisk figur som plutselig får overveldende følelse av sympati, medfølelse, medlidenhet; alt i ett, i et hav av empati. Rent ironisk, men samtidig; det er den type hav du kan drukne i hvis du svømmer deg bort.

Jeg husker episoder da jeg var lita, der jeg prøvde å lære meg å svømme i dette havet av snillisme-tårer.

Farmor og farfar i Vesterålen skjønte ingenting da jeg som 12åring kom gråtende inn i stua, og desperat prøvde å fortelle om ei jente i bygda som var ensom og utenfor “gjengen”. At vi måtte gjøre noe. Holde et møte. Tvinge de andre jentene til å være sammen med henne. Fikse det. Få bort smerten hennes.

Men jeg begynte å hyperventilere, så jeg fikk fram bare et par ord. De trøstet meg så godt de kunne, mens jeg kjente på den trygge lukta av salt og mat. Farfar laget tørrfisk i kjelleren, og jeg elsket lukta av salt oppe i gangen. Mens de prøvde å oppmuntre meg uten at de ante hva jeg bablet om, tenkte jeg at det var ikke jeg som trengte trøst og trygghet. Ei jente var jo trist og ensom, rett borti veiene der. Det rev meg i stykker innvendig.

Hun var ekte. Fortvilelsen til ei ensom pie på 80tallet.

Men ikke alle er ekte.

Man bør lære seg å leve med altfor mye empati, og å sette grenser der empati blir malplassert og feiladressert. Lære seg å svømme, sette seg i en båt, ta på flytevest, you name it; bare man redder seg selv fra å drukne av ren medfølelse.

For det finnes mye som skinner, som ikke er gull. Det glitrer like mye i krokodilletårer, som i ekte tårer og jeg måtte til slutt innse at jeg ikke merket forskjell.

De som sugde all kraften ut av meg, svikta, for så å komme tilbake med unnskyldninger, og suge mer blod, som en slags virkelighetens vampyr.

Det går utover både fysisk og psykisk helse, å gang på gang gi av deg selv til et stort, mørkt sluk som aldri får nok. Så jeg begynte i årelang veiledning for å lære dette med totale grenser. Det betyr null kontakt med de som suger, for resten av livet. Deilig, spør du meg. Å sette grenser er digg.

Ok. Here we go. Really?

Jeg er ei ond heks, ei bitch, psycho, dum og alt som er fy.

For det er nemlig virkeligheten for de få vampyrene som tasset rundt i min verden tidligere, akkurat som det passet dem. De hadde enkel tilgang til alt de ville ha av sympati, mens jeg alltid satte meg selv og mine behov til side.

De har ikke lenger adgang til min verden, og kommer heller aldri til å få det.

Nå er kreftene tilbake, tryggheten er på plass, og jeg sender rikdom fra hjertet mitt til riktige adresser: Mine barn, mine venner og slekta. Det som skjer da, er at man husker hvem man er.

Selv om jeg er alle de kjipe ordene i hodene på de som hamret løs tvert jeg prøvde å hvile heller enn å overrøse dem med krefter jeg trengte selv,

…så er jeg ikke de ordene. Det er kun ord.

Jeg forstår nå at jeg godt kan være de ordene i dems verden. Det gjør meg ingenting. De lever i sine falske verdener, og jeg bruker aldri empatien min på dem lenger, så hva kalles da det? Ei “bitch”? Ei som “ikke bryr seg?” Whatever. Men det er fortsatt ikke ekte.

For i virkeligheten vet jeg om en dyp sannhet rundt det å ha levd med et tungt hjerte av gull siden jeg kan huske tidlig på 80tallet. Det å bære på en samvittighet, medfølelse av dimensjoner og en heavy tendens til å glemme meg selv, er sannheten.

Og nå som jeg har funnet ut hvordan jeg lever med det, kjenner jeg på det å ha overskudd.

Jeg er en mamma. Jeg er en venn. Vi er lykkelige, og vi ler mye sammen. Får lyse idéer og gjenomfører dem.

Men jeg kan ikke la være å smile litt over det å få lov til å være ei tøs av ei bitch i noens liv. Det er jo spennende, så kan noen lære meg det? Hvordan jeg “er det med stil”?

Because I wannabe bitch.

Glem ordet tøs, for jeg har ikke tid til annet enn sølibat. Jeg får heller ta det igjen som “cougar” når jeg nærmer meg 60. Hvis jeg gidder. Lite trolig.

Det er noe med denne bitcha som greier å la være å bry seg om blodsugere, altså de som suger bigtime innom lammedrakten sin. Det er henne jeg gjerne skulle øvd meg opp til å bli.

Ei “psycho” som er “psycho” fordi hun gjennomskuet en ond blodsuger, og lot være å bry seg, men gikk videre uten dårlig samvittighet. Uten så mye som å tenke på det. Ei smart dame med mysende øyne som ikke lar seg lure av alle skuespillerene der ute. Alle med samme rolle: Wannabe offer-rollene.

Da vil jeg heller være ei psychobitch i wannabeofrene sine dramaøyne, enn ei dumsnill, selvutslettende, treg snegle i mine egne øyne. Det siste har jeg rett og slett ikke tid til. Klokka tikker, hele døgnet, og jeg vil leve.

Og ovenfor alle som kjenner meg, kan jeg værra meg sjæl heller, takk og pris. De vet at en selvstendig, grensesettende og lykkelig kvinne, ikke er hverken “bitch”, “psycho” eller “ego”, men smart og sterk 😉

For all del, la dem kalle oss hva dem vil, vi er på forskjellige steder, de ser oss ikke slik vi er.

Vi blogges, god helg fra oss i forbipolene 🌺🍃🌸🍃🌼🍃

 

 

Synet blender meg. Jeg er i øyeblikkets Nirvana. Paradis. Han sitter der som en sort, nydelig silhuett, sett fra siden. Sandbankene rundt ham skinner i gull, sola lager hvitt glitter, og sølvhav. Han sitter midt i alt det hvite gitteret nedi 5 cm med sølvsjø i ferd fra fjære til flo. Han putter våt sand fra havbunnen oppå en dynge som han lager større og større.

Jeg vet at han lager mønster og heller på vann etterpå, for det viste han meg før jeg sa at jeg ruslet litt mot land for meg selv.

For å be en stille bønn, som vanlig. Det er jo så mye å takke for, kjære Gud.

Så mange å be for.

Og da jeg snudde meg, så jeg magi.

Det var fantastisk vakkert den dagen han kom til verden, og de la min lille skatt på brystkassa mi. Jeg møtte blikket til min sønn, og i et sekund visste jeg at jeg kjente denne lille karen godt fra før.

Da han satt i vann og sand foran glittersol og gullsandbanker i dag, ble jeg stående.

Jeg tok bilder med øynene. Blunket og studerte gutten min, glitter, gull, sølvhav og de fjerne fjellene. Jeg var satt ut, og stod slik lenge.

Vi hadde syklet til stranda, kastet våt sand på hverandre, ledd og hylt de rare lyse lydene vi begge får når vi ler latterkramper. Han må ha arvet de lydene av meg. Han blir så glad og full av latter, at latter går over til søte små iiik

Han gjorde lekser, og de handlet om Astrid Lindgren og Emil i Lønneberget. Så syklet vi hjem, for vi skulle rekke å dusje; spise, og så skulle vi male med akvarellblyanter som blir til maling, før leggetid.

-“Mamma, ska vi mal på samme ark du og æ?”

Han er verdens mest inkluderende, kompisvennkamerat med armen rundt skuldra di, og han er min lille megaskatt. Selvfølgelig ville jeg male på samme ark som han.

Det er 13 minutter til vi skal være ferdig med starten på vårt kunstverk. Etter det må han legge seg. Alarmen er satt på. Jeg finner fram ei notisbok og sier; ” Æ så noe av det vakreste æ har sett i hele mitt liv, da vi va på stranda i dag, og æ ønske gjerne male det med dæ. Men æ vil jo itj bestemme ka vi ska male, så æ ska kladde det her i notisboka mi.”

Jeg tegnet kjapt strekene av gullgutten i hvitt sølv blant strandbankene.

-“Men mamma!? Kæm e det der?”

-“Han hete Even..”

-“E det mæ?”

-“Det e dæ ja vennen, æ stod leeeng og så på dæ, for du va helt nydelig…”

Han ville også male akkurat det bildet. Jeg spurte hva det skulle hete, og han svarte: “Masterpiece”.

Tilbake til gyldne tider på stranda i dag.

Like etter moment of masterpiece; la vi oss ned på ryggen og med bakhodet rett ned i sanda under et par cm med saltvann. Der lå vi og så på blå himmel og kjente hvordan tyngdekraften var kraftigere enn noensinne. Så mykt og så deilig, med strømmende flo midt i gratis glitter og glam.

Vi er ikke ferdige med Even sitt masterpiece.

For når er man egentlig ferdig? I det øyeblikket vi har levd et helt liv her på jorden?

Aldri ferdig, aldri.

 

 

Tung bagasje er heavy å bære på. Jeg vet at en må være sterk for å drasse på slik bagasje, for jeg er en av dem som fikk en ryggsekk av dimensjoner. Livet var veldig tøft, mang en gang. Og jeg løfter sekken opp stolt hver dag.

En ting har vært viktig for meg, og det er at jeg ikke er et offer; men sterk. Jeg bærer ikke tung last for at folk skal synes synd i meg. Sitter ikke i gågata og gråter midt på dagen for å få sympati.

Tvert imot lærte jeg av mine foreldre å være en tøffing, og å se med humor på det meste.

Folk ser meg smile, de ser meg gå med rak rygg og sterk kropp. Og spør de hvordan det går, sier jeg at jeg velger å ha det bra. Toppers. Knall, in fact. Som en svær happy emoji. Yeah baby.

Derfor er jeg utsatt for et farlig våpen.

For noen år siden trodde jeg ikke at slemme folk kunne gråte. Dersom et menneske satt foran meg og skalv gråtende, tok jeg det som et tegn på mye ekte følelser, og et snilt hjerte. Som jeg måtte trøste. Dette var hverken psycho eller narsissist siden vedkommende viste alle disse intense følelsene.

Jeg visste ikke at slike gråt fordi de syntes så synd på seg selv, dreit i alle andre, og trodde så intenst at de var et offer uten like, at krokodilletårene kom automatisk.

Jeg var borti et tilfelle der vedkommende støtt og stadig tok seg plutselig til hjertet sitt, mens hun brakk seg ned i knestående og sendte meg stakkars meg – blikk. Det gjentok seg, og jeg ble lei. Tok henne med til legevakta, der de selvfølgelig ikke fant noe galt. Jeg ringte til nødtelefonen en gang hun ringte meg og lå angivelig på gulvet sitt og hadde smerter i brystkassa. Ambulansen kom og dro tom derfra.

I ettertid ser jeg det komiske i mine egne handlinger. Tenk å være så naiv og dumsnill, at jeg ikke tenkte på hvorfor hun ringte meg. Ringte hun meg kunne hun vel også ringe nødetaten? Må nesten smile av det hele.

Hun ville ha kontroll over meg. Holdt hun på å miste grepet, flytter hun grensene og spilte offer uten ansvar.

Nå som jeg har gått videre i livet mitt, blir jeg bombardert med usanne rykter etter meg. Slike som hu kjerringa der får jo ikke noe mer sympati fra meg, og da er det mest effektive våpenet å gråte for harde livet til alle og enhver, og riste av “angst” mens hun framstiller meg som alt fra psykopat til kynisk bitch.

Hun pisser i det meste, men skylder på andre.

Og det er der våpenet blir farlig. For de ser jo ikke meg ligge og riste og grine. De ser meg sterk.

Mange tenker slik som jeg gjorde før. Sterk er lik kynisk. Tårer og angst er lik følsom.

Og så er det stikk motsatt. Det er jeg som gråter mest. Men jeg gråter av medlidenhet når jeg ser bilder av barn i fattige land. Jeg får øynene fulle av tårer hvis barna mine har det fælt og jeg holder rundt i klem for å trøste. Jeg gråter av nyhetene. Av gamle ballader.

Men å peke på andre mens tårene spruter, altså det vi på 80tallet kalte “tissa i buksa og skyldte på meg”, nope! Synker ikke så lavt.

Og det er ikke synd i meg, jeg som alle andre er ansvarlig for mine egne handlinger og ord, og jeg har intet behov for å skylde på andre.

Hennes latterlige våpen for å sverte meg, merker jeg i en smalltown som denne. Enkelte som har link til henne, viker unna meg. De tror alt fra at jeg er en dårlig mor, til at jeg er ei hore. Jeg dømmer ikke de som sliter med det, men når sannheten er at jeg har vært i tilfeldig sølibat i to år, og det er fordi jeg er opptatt med å være alenemamma, ja så blir det malplassert.

Valgene jeg tar som mamma, har dype røtter. Barn trenger trygge rammer og stabilitet.

Vil jeg kjenne de som tror på ondsinnede og utspekulerte rykter?

Vel, jeg var jo også like uvitende om våpenet “stakkars meg – tårer” og “offerrollen”. Jeg trodde også på at dette var ekte. Men å kjenne de som fortsatt tror på julenissen hadde kjedet meg, så nei, jeg har mine venner og er fornøyd og trygg.

Men nå vet jeg hvor pinlig det er at flere desperat søker både sympati og anerkjennelse, mens faktisk enkelte av disse wannabe-ofrene tar seg kjapt til hjertet sitt i en bevegelse som kunne vunnet Oscar i seg selv!

Kjære smalltown, når jeg har det tøft, så tar jeg en joggetur. Så danser jeg. Så trener jeg styrke. Så dusjer jeg. Og først da ser du meg smilende i sentrum eller på et utested når jeg har barnevakt en sjelden gang. Jeg har da tatt ansvar for min psykiske helse, så slipper du å høre på sutring du ikke vil høre, for vi gidder ikke baksnakking og sladder, ikke sant?

Kjære smalltown. Det er nærmest krise i følge mine venninner, de ville tryglet deg om å finne en mann til meg. Ikke at det er så nøye for meg, for jeg har det fint. Men mange som kjenner meg skulle ønsket at jeg nærmest var litt “horete”. Been young, done, tenker jeg, for jeg er halvgammel alenemor og liker trygghet, å ta meg av barna mine, male bilder sammen med minsten, skrive, rydde, ommøblere, henge med nære venner, reise og le mest mulig.

Jeg er fullstendig klar over at det stakkars offer – våpenet har blomstret opp og vært rettet mot meg ovenfor mange de siste årene. Og jeg føler ikke behov for å forsvare meg selv. Jeg har barn, og de skal slippe å vokse opp med slike rykter om mamman sin. Jeg kommer alltid til å forsvare ungene mine.

Og så er det litt sånn latterlig, når du vet det har gått så langt som til hacking og stalking.

Jeg opplyser deg, og setter fingeren på hvor farlig slike selverklærte ofre er. Jeg har gått i veiledning i mange år for å forstå spillet bak slik farlig svartmaling og uthenging.

Du merker det i dét de har tissa seg ut og begynner å skylde på andre. Tenk deg om. Gidder du det falske pisset? Orker du? Hvorfor stinker det der og da hvor dere står, hvis det er en person flere kilometre unna som angivelig har tissa seg ut?

Fordi det et offerrollen rett foran deg sin tissetabbe. Du kan jo hinte om at vedkommende kan ta ansvar, komme seg hjem, bytte bukser, vaske bukser og komme seg til granskauen videre i livet sitt 😉