Hun har hijab. Jeg er blond. Hun er mamma til to jenter. Jeg er mor til to gutter. Hun sitter noen seter bak meg, vi skal snart oppleve noe merkelig sammen. En slags tankevekker. Våre veier krysses under sommerkvelden, på toget gjennom Norges land.
Togturen er så innmari vakker, og jeg er så glad. Men plutselig kjenner jeg klumpen i halsen gi meg vondt i magen. For; sitter hun virkelig der og ler av at toåringen min faller og slår seg?
8åringen min har sovnet. Jeg har laget en seng til ham på to seter så han får hvile seg litt. Vi er på vei hjem fra Hunderfossen. Da skjer det. Lille vennen min faller rett ved setene våre, og velter utover masse kakao. Den utenlandske damen ler. Ja hun sitter der og ler og rister på hodet sitt. Jeg trøster gogutten min, og så tusler han tilbake til lekerommet. Jeg blir liggende på gulvet og tørke kakao med våtservietter, mens jeg tenker irritert inni meg:”Du ler av at ungen min faller og slår seg, og så gidder du ikke engang spørre meg om jeg trenger hjelp til å tørke opp!!”
En følelse av å være irritert og såret løvemor velter over meg, og etter jeg har tørket opp kakaosøl og satt meg i togsetet mitt, blir sittende en stund og tenke. Hva om jeg tar feil? Enn om det er en misforståelse. Jeg har ingen rett til å hverken bedømme eller fordømme, og hvis det stemmer at hun satt der og faktisk lo av at ungen min fikk vondt og var uheldig med kakaoen sin, da føler jeg for å fortelle vennlig at det ikke var greit.
Jeg satt lenge og sanket mot. Å spørre var vanskelig; men jeg kjente jeg måtte. Jeg hadde ingen rett til å dømme henne og gå ut fra noe slikt bare fordi vi kommer fra to ulike sorter røtter. Jeg ville heller prøve å være nøytral. Dessuten ville jeg spurt hvis det var en norsk dame også. Samme det vel, ingen ler av at barna mine får vondt.
Så jeg spurte. Høflig og med et vennlig smil gikk jeg bort til henne og satte meg. Jeg sa lavt: “Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du lo da min sønn falt på gulvet og slo seg her. Men jeg kan jo ta feil. Gjorde du det?” Jeg måtte gjenta, for hun forstod ikke helt.
Med de hjerteligste øynene jeg har sett på lenge, smilte hun; før hun begynte å le en vennlig latter. Så sa hun: “Jeg fikk ikke med meg at han falt. Jeg satt og snakket i telefonen med headsettet, og hadde en film på pc’n samtidig. Det var en film som var komisk. Nei nei, jeg ville ikke ledd av sønnen din.” Hun hadde nok ikke engang fått med seg hvor mye kakao gutten min sølte ut.
Nå fikk vi virkelig grunn til å le begge to. Og jeg ble så glad for at det hele var en kjip misforståelse. Jeg nekter å la slikt bygge seg opp til noe negativt, når jeg heller kan spørre. Etter en stund i hvert vårt togsete, snudde jeg meg mot henne, og vi lo enda mer av det hele. Lettet begge to. To mødre fra ulike kulturer med to forskjellige vinkler utfra et øyeblikk på toget.
Jeg sa: “Bra jeg spurte!”
Hun sa: “Ja, haha, veldig bra du spurte!”
Jeg kunne ikke gjenfortalt denne historien dersom jeg ikke hadde spurt henne. For da ville den ikke vært sann. Da ville det hele kun vært en tolkning utfra en særdeles tydelig misforståelse. Nå skapte vi heller en sann bro mellom oss, og jeg kjenner at vi er like. Vi er mammaer begge to, og vi har det samme bankende hjertet for barna våre.
På Trondheim stasjon sent en høstkveld hjelper en norsk kvinne en afrikansk lady med å lempe kofferter på en trillevogn. De humrer og ler, og har akkurat utvekslet personalia info. Snart finner Afrika Norge på facebook, og hvem vet? Kanskje møtes de i Vesterålen engang, der Sommerfuggel bor i vinterland med sine vakre sommerfuglbarn, og Norge har aner i sine røtter.
Fordi jeg valgte å spørre, foran å tolke. Siden det er slik man bygger broer.
