Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

 

Hey høsten, her er jeg. Og jeg er en bitteliten fis i historien, det vet vi jo alle. Ikke en tøff huleboer med Flintstone-outfit, ikke engang en dinosaur ble det av meg. Bare såvidt et glimt av et kvart støvkorn med ulyd som heldigvis ingen husker om 200 år.

Hey.

Men er det så galt å være meg, tenker jeg?

Jeg pisser værtfall ikke i motvind. Nei, når det stormer og vinden danser i alle retninger, er jeg ikke så dum at jeg tisser da heller. Men det hender seg jeg spytter i motvind.

Du vet. De som lyver så de tror det selv, og produserer drama over en lav sko av typ gossip. De pisser i motvind. Right back at ya, biatch! That karma is a bigger bitch, you know. Laughing out loud. Seriøst. Ikke noe LOL og serr, men seriøs latter! Med alle bokstavene inntakt, yo.

Velkommen til en verden der vi akkurat nå har valgt å fokusere på mammarollen, det positive, det gode, det snille og det som gjør oss glade. Det vil alltid finnes noe vondt i verden, men det vil samtidig være lov til å se alt det gode som er.

Blogging. Personlige vinklinger på en liten prosent av hva livet har å vise seg å være.

Humble, I know,

Like ydmyk som vi har svevd hit og dit i uønset medvind i hele sommer.

Vi var fatalt slitne, og ville bare hvile. Minsten og jeg hadde sitti på fly, løpt etter tog, sitti på tog, bada i Bø sommarland to dager på rad, så sitte på tog, og i mitt hode klamret oss fast på ene vingen da flyr flydd oss tilbake fra Oslo. Sommarland went like this:

Etterpå gikk lufta ut av meg. Vi sa til hverandre, mine venner og jeg: det blir avslapning resten av sommerferien, oh yeah! Relax, we aint going nowhere! Dette skulle bli smalltown-sommeren vi bare lå og mugna som ost i en stille og mørk kjeller. Heeelt i ro.

Det var dessuten på tide å avbestille hotellrommet på Hunderfossen, det kom ALDRI til å skje at jeg gadd en tur til. Jeg har behagelige venner som aldri ville vært så dumme at de tissa i motvind. Litt spytting, derimot. Som sagt.

Vi var søkke enige; SOM vi skulle HVILE! Netflix med Virgin river, The Bridgetons, Manifest osv, ja nå skulle vi innta sofaer og myke senger. Bare ligge som for oss eldre; ikke ligge som i “ligge”.

Det gjorde forresten husarbeidet også. Lå der og hvilte seg. Til det nesten ble pinlig.

Så braket det løs.

Alt raknet på 10 sekunder.

JEG hadde spytta i motvind og fikk spyttklysa rett i retur.

Hunderfossen! 2 dager til innsjekk! For sent å avbestille! Betale og glemme? Dra dit? Tog? Hunderfossbilletter!?

Jeg ringte Solfrid og hvisket “du”?

-“Ja?”

Jeg ropte: “KAINN DU OG ISAK BLI ME EVEN OG MÆ TE HUNDERFOSSEN OM TO DAGA???”

-“Eeee ja æ trur det. Kanskje. Ska sjekke. Snakkes.”

Hele sommeren tok en usving, og det ble jentetur med gutta på 7 og 5 år, etter en heftig budsjett-sjekk, togbilletter og park-billetter. Og det forbanna hotellrommet Som jeg var 3, 4, 5, I do not know; dager for sen med å avbestille.

Eventyr, men FOR EN JOBB!

Tenkte vi, mens jeg prøvde å tørke av meg spyttklysa mi.

Vi bestemte oss for å være smarte som fy. Pakket med matpakker, for no way om vi skulle bruke penger på togkaféen. Derfor kommer vi nok aldri til å glemme vaffeldama. Jeg ga henne et kompliment da hun gikk forbi setene der vi satt bak en potte sur svensk far med to englebarn. Tydelig selvutnevnt ekspert innen pedagogikk han pappan, og vi var sjeleglade da det viste seg at han IKKE skulle på Hunderfossen med englebarna.

Jeg sa til dama: “steike fine nægla!”

-“Åh hoi, takk!”

Så kom hun tilbake med vafler til Even. Da fikk hun øye på Isak, og hastet ivei for å kjøpe vafler til ham også. Gutta elsker vafler, og min venninne og jeg elsker vaffeldama på toget 4ever.

Vel framme på Hunderfossen hotell ble det krise. Jeg hadde bestilt et rom til meg selv. Og bare meg. Av alle… ja, nei hva skal man si til ei sånn mor?

Vi lot barna leke på lekeplassen mens vi satte oss ned og la huene i blødt. Så ringte jeg til hotellsjefen og begynte å grine som en av politimennene på taket til Pippi Langstrømpe. Som en nyfødt beibi. Som alle som tråkker på lego. Som meg da jeg ble rørt av Hotell Cæsar. Som trønderværet i sommer.

Hotellsjefen var ei hyggelig dame som sa: ” Dette går sååååå bra atte. Dere får sjekke inn i Midtgard nr 1, til samme pris selvfølgelig!”

Og Midtgård nr 1, hva var det? Jo, en leilighet for 8 personer, med stort loft, masse deilige senger, bad, kjøkken, stor stue, åååååh som vi plutselig fikk en digg ferie levert rett i armene.

Iiiiik. Det er vel ikke stort mer å si enn iiik.

Pippi-politimenn, nyfødt beibi, autråkkapålego, trønderværet 22 eller Cæsar: Nå var jeg fortsatt flau over grininga, men oi oi what a place!

Vi fikk hvile, rocke parken, bade i Svanesjøen, spise god mat i hotell-restauranten, der de hadde universets beste soppsaus, ja og så fikk jeg meg en laaaang trimtur til Øien sentrum for å finne “nærmeste” dagligvarebutikk. I Solfrid sine rosa joggesko.

Magisk, det ble rett og slett en magisk og morsom tur, og da vi kom hjem til vår smalltown var vi totalt utmattet.

Så kom regnet til Trøndelag for alvor. Og vet du hva? Det gikk helt fint. Da energien kom tilbake, sa vi ja til barnepass, gikk ut på byen et par turer, og til slutt tok vi en tur til Trondheim mens barna var godt ivaretatt hjemme hos Solfrid sin ♡

Unger bråker, (alle unntatt svenske barn med sure pedpappaer) Så vi bruker å kalle det at vi “stikker av”. Slitne mødre på rømmen kommer alltid tilbake som rene drømmen.

Vi splittet oss på togstasjonen. Solfrid tråkket rundt i midtbyen og koste seg der, mens jeg oppfylte min store drøm: Pirbadet UTEN barn! Jeg fikk rett, det var fantastisk, avslappende og deilig. Jeg floata, bobla, hadde i Olaplex hårkur i håret i damprommet, tørka det i badstua og klinte oppi olaplex balsam. La meg på solsenger og slappet av. Tidløs.

Og nei, nå er ikke dette reklame for hverken olaplex eller pirbadet. Dessuten er bildet fra Bø, moh a ha.

Jeg kosa vettet av meg på Pirbadet alene, og visste at akkurat når det passet meg, skulle Katerina treffe oss akkurat når det passet henne, og akkurat da det passet Solfrid.

Fargerike coctails og den bruneste puben vi kunne finne. Vi er ikke særlig classy av oss, more like clumsy, så vi føler oss mest happy der andre freaks med egne stiler heller ikke følger mote og fasade. Bare er seg selv.

Mange folk klager på den regntunge greia, og sommeren som aldri kom.

Jeg, for min del… (=me on the other hand.. ) har ledd mye i sommer, og vært like sosial som 7åringen min. Og DA er du sosial da, for han er glad og fornøyd han. Jeg har ikke telling på alle de vennene han har og som han er så glad i. Nettopp dem er en rikdom vi i dette alenemammhjemmet er takknemlig for.

BOOM så startet skolene igjen i dag! BOOM, hverdagen traff meg hardt og deilig. Hvis du tenker koffert er det din koffert, ikke min. Den ligger forøvrig igjen i Bø, for den mangla hjul, fant jeg ut i siste liten.

BOOM, nå har vi sovet mange nok morgener bort i behagelige drømmer. Nå vil jeg sprette opp og møte den berømte hverdagen, med et smil.

Det var akkurat så rørende som jeg tenkte det kom til å bli, da 7åringen min gikk inn som 3.klassing med sekken på ryggen. Med matpakka si full av brødskiver, minipålegger, smørekniv, poseyoghurt, rosiner, og javisst glemte jeg frukta. Husket jeg nå. Men jeg er ingen svensk vidunderpappa, jeg er en mf norsk vimsemamma.

Oboy i flaska. Matboksen som klaffer rundt flaska. Even kjøpte den i starten av sommere, i den morsomme butikken i Bø sommarland, ved inngangen.

-“Mamma, æ tar på den gule jumper’n æ..” sa han i mårest, før skoletakeoff. For den står det Bø sommarland på, og det var visst viktig.

Jeg hadde min egen lille takeoff, og jogget, uten å falle på tryne

(Har lært meg at man aldri skal se euforisk og lenge opp på himmelen fordi den er blå og fin). Anyway, det hodet mitt behøver trening, hvis ikke tar det av i hele alfabetet.

En halvtime før skoleslutt var jeg på plass utenfor skolen. Holdt på å hoppe av glede da han kom ut av klasserommet, det er sånne gleder en unge og ei alenemor får dele. Og tullinga og tøysinga. Jeg prøvde å beatboxe på vei hjem, og da gikk han laaangt unna mamman sin, med et lurt smil: ” Æ kjenn itj dæ, kæm sin onge e du?”

Fint det, gutten min. Se på meg som “en unge”, helst ganske ofte. For vi har det dønn morsomt med mine herlige venner og dine coole beatboxe-venner.

Et av de store høydepunktene i sommer for oss var å få møte igjen Finnmark’s Alva, Solfrid sitt barnebarn. Even og Alva var småkjærester for noen år tilbake, da vi bodde oppi høyden bak Stjørdal smalltown. Det var vanskelig å ta farvel, så vi håper på gjensyn snart.

Takk og pris for en ellevill sommer. Det ble mer enn nok Netflix i tillegg, og da vi gadd oss opp av sofaen hadde vi det minnerikt morsomt.

Let us stay that way! Og vi er klare for skoleåret nå, noe jeg aldri trodde da sommerferien endelig kom.

Nå er den ferien endelig over, og jeg er fornøyd med min måte å spytte i motvind på. For det var en tur som aldri burde vært avbestilt uansett. Den traff oss rett i våre sjokkerte ansikter som magiske tryllestaver.

Stupid people pisser sladder. Smarte folk spytter enten selvironiske spyttklysee av ren klumsete personlighet, eller i medvind 😉

Vi håper alle at DU har hatt en like magisk sommer som oss. Og nå når vi har fått dilla på det å finne på altmuligrart, etter en stille pandemi, vil vi fortsatt ha støy, og masse gøy, vi kan nemlig kombinere det med fargerike høstdager! Høstferie! Julestri! Vinterdager! Vinterferie! Vårdager! Nye sommerferier 😍

Farvel sommer, see you next year:

 

Back to hverdagen: hvilken mamma har det barnsligste rommet? –forbìpoléne —

 

Kjære lesere, det er dag nr 1 i sommerferien 2022.

Jeg har senket skuldrene, i min oppgave som alenemamma, og kjenner at det bare eksisterer ro og fred rundt oss.

Jeg har savnet dere, og jeg er like klar over hvor lite blogginnlegg jeg har postet, som dere også vet. Det dere gjerne spør om er “Hvordan går det med bloggen, Helene?” Jeg har møtt dere som har lest og grått med dem som lot meg skrive deres historier, og jeg har truffet dere som altså etterlyser mer.

Jeg skylder dere noen svar. Man forsvinner ikke bare fra å skrive i mangfold og bidra med det man kan på en blogg, til å forsvinne mer avansert enn en struts noensinne gidder å engang tenke på å utføre. Selv om denne bloggen aldri har vært en inntektskilde for meg. Og det er jo bare latskap fra min side; all min fokus var på å skrive. Reklamerte jeg, var det aldri penger inn i bildet. Smart og spreke er mine bloggkollegaer som gjør det til business, jeg er stolt av dem alle.

Så forsvant jeg, og dukket bare opp i vannoverflaten for å puste iblant.

Svarene er enkle, og i 3 deler.

Jeg fikk å gjøre med mennesker ut av denne verden. Psykisk terror heter noe av det. Svartmaling, manipulasjon, tåkelegging og ryktespredning er navnene på mer av det. Å kjempe for alt du har kjært, heter det siste av det.

Er det farlig? Ja.

Livsfarlig? Hvis man ikke vet å stanse når musklene rundt hjertet roper stopp, kan stresset føre til nærmeste sykehus. Man må ta kontroll over seg selv, hvile, og gjøre alt for å ikke la det onde få kontrollen.

Verden har i det siste kokt omkring Amber Heard, as her dog stepped on a bie. Rundt Johnny Depp har vi strikket ullpledd for å varme ham fra kulda han ble utsatt for. I kjølvannet kom YouTube med sine innlegg om narsissister.

For Johnny valgte å deale med demoner som ikke var hans i det hele tatt. De var Amber sine, og hører til der de hører hjemme!

Narsissister, folk med psykopatiske trekk. Titlene er ikke mange. For det er kjært barn som har mange navn. Ikke et troll. Et troll er bare et troll. Så la meg bare kalle det troll.

Plutselig fikk jeg altså et par sånne å deale med selv.

Så valgte jeg å prioritere. Jeg gikk i dekning.

Det koster krefter i starten, å sette grenser ovenfor trollskap, når du er født med for mye empati. Ja, du synes tilogmed synd i skogens troll, og du prøver i det lengste å vise dem de vakre blomstene, naturen som er magisk, og la dem vite at du bryr deg. Du blir desperat til slutt, og tørker falske tårer i fossefall ned trollkinn. Iallefall om du har en diagnose med for mye empati innabords. Kanskje ADHD? Bipolar?

Men hva får du tilbake? Annet enn kritikk, terror og hån?

Ingenting.

Så du går i minus, og må begynne å prioritere pluss-siden, for kanskje noen behøver deg?

Jeg hadde ikke krefter til å skrive. Blogge. Være kreativ. Jeg skrev en del i komiboka mi, men ikke særlig her på forbipolene. Forbi polene. Bipolar 1. Helene. Skrivingen stoppet alltid tidlig, noe som var uvant.

Det sier litt om hvor sterke krefter som var i sving, for jeg skrev alltid, samme hvor mye motstand jeg møtte. Men nå måtte jeg samtidig sette grenser. Og et offer er jeg ikke villig til å bli, jeg overgir meg aldri!

Å legge bloggen til side var enkelt, for jeg har aldri søkt oppmerksomhet, men tråkket ut i den berømte salaten om og om igjen. Jeg trodde ingen kom til å lese den da jeg opprettet forbipolene i 2015. Det var jo derfor jeg turde å skrive. Da aviser kontaktet meg var jeg nølende. Da TV2 kontaktet meg sa jeg nei. Ingen God morgen Norge på meg, nei takk. Men jeg har et nettverk som gjorde det de kunne for å overtale meg og tilrettelegge. Så jeg sa ja likevel, og døde litt da sjenerte meg skulle live tidlig en skummel morgen.

Overlever en shy lady det, ja så overlever hun det meste.

Det var noe av det letteste, å unngå å stikke meg fram her på forbipolene. Det vanskelige var å savne det å skrive. Skribent er det jeg er, og det var det jeg alltid var underveis hit. Fra jeg kunne alfabetet. Til jeg hadde 30 brevvenner og jobbet i lokalavisa. Åh, gi meg et par frimerker, og jeg skal drømme meg tilbake til da.

Så i dét ordene forsvant, forsvant nesten jeg også.

Jeg brukte kreftene på å være mamma, og på å snakke i timesvis med nære venner, en dyktig Psykolog, ei fantastisk oppfølgende dame, flinke legen min, veiledere..  and we made it!

Jeg kom til det punktet at troll mistet sine krefter, og jeg fikk tilbake mine. Med det jeg lærte meg om trollskap, mistet trollene all makt over meg. Alle sine våpen.

Jeg tror ikke de engang vet det den dag i dag, at de har mistet alle våpnene sine. At jeg ikke lenger bryr meg om noe av det de bruker mot meg, samme hvor ekstremt det er. Er par bitre sure troll i skauen fra eller til, hva er vel det? ….jeg kommer til det.

Jeg aksepterer at troll ser prinser og prinsesser i speilene sine.

Og jeg har akseptert det en lang stund.

At troll ikke ser, fordi de er blinde.

Hvilket leder meg til det beste rådet jeg fikk på veien hit:

SI HØYT TIL DEG SELV AT DU IKKE BEHØVER Å HA NOE Å GJØRE MED VEDKOMMENDE LENGER. TROLLET SOM LETER ETTER FEIL I DITT INDRE LANDSKAP:

KAST DET UT AV LIVET DITT, ASAP!

Jeg hadde kommet et stykke da jeg lærte dette siste. Jeg kunne med god samvittighet fortelle meg selv at trollene hadde daua. Vi skal alle dø, men slemme folk hadde dødd før sin tid, i min verden.

Jeg ropte det høyt gjennom musikken på ørene da jeg jogget:

“JEG ER FRI! JEG TRENGER IKKE Å HA KONTAKT MED SLEMME TROLL! NO ASSHOLES ALLOWED! JEG BESTEMMER SELV HVEM SOM FÅR VÆRE MED I MITT LIV..

….in the change of rules!”

Er du med? Tryggheten kommer til å gjøre din verden så magisk som du ønsker. Du behøver ALDRI MER å ha noe å gjøre med blinde troll som ikke skjønner selv at de ikke er gyldne prinser og prinsesser; DU ER SÅ FRI SOM DU BARE VIL!

Er du i begynnelsen, kan det kreve mye av deg. Jeg er altså ferdig med helvete, og har brukt noen år på å komme dit jeg er nå. Du sier kanskje at det ikke er så lett å bli kvitt dem? Men om dem er blokkert over alt, kan de komme på døra di?

Ja riktig. Det er mye vi ikke kan kontrollere. Å ringe nødtelefonen kanskje ikke alltid fungerer. Kanskje har det gått for langt. Da er gode råd dyre, og du må nok ha hjelpetiltakene klare. Men de fleste troll er feige. I de aller fleste tilfeller kan du ta tilbake kontrollen din.

Du kan være mentalt skadet etter at troll har herjet i livet ditt, men det finnes plaster. I begynnelsen hjelper ikke plaster, for man plastrer ikke åpne skuddsår.

Kan hende er det eksperter som må operere.

Men kun DU kan la dem operere 😉

Kun DU kan bygge deg opp igjen 😉

Kun DU kan velge å lytte når dem heier på deg😉

DU setter grensene i DITT LIV. Og nei, en narsissist i nær relasjon bør ikke være med deg på din reise videre.

Jeg heier på deg: Change the rules. Du blir ikke kynisk. Du bare aksepterer at troll ikke ser seg selv som hva de er. De avslører seg selv ned sitt eget kokende smør og sprekker til slutt i lyset av den sola du vet du er.

Sprekk, splætt, fysj og æsj; når trollet sprekker ønsker du å være på avstand, tro du meg 😉

 

 

En gammel utdatert nittitallsfreak fra åttitallet har det best. Iallefall er det sånn i min verden.

Kids skal ha selvfølgelig til å bli “seff”, vennene heter bff og bfabcdef et eller annet. Latter heter LOL. Men å “ta ut koppene av oppvaskmaskina” er nonsence. Det er glass, bestikk, fat og et par kopper. Mamma, din gamledagse, utdaterte 80tallsfreak.

“Hold linja”, “Hold røret” …mamma, hold kjeft.

Jeg klør meg i hue. Skal jeg holde kjeft? Ja men så gi meg den da. Saftboksen. Kjeft. Kan godt holde den jeg.

Aha. Safta kjeft finnes ikke lenger. Var det for mye sukker i den? Too much jabbsaft? Anyhow. Anyway

Slikt som en sjelden pandemi gir deg god tid til å spekulere over.

Til slutt begynner du bare å le. Flire litt med deg selv hver dag, for det er så digg å tenke på gamle mr freeze, det å sende et brev med frimerke på, nei make that minst 5 brev i slengen, hva telefonkiosker var før i tida, og det faktum at assholes were not allowed. Det var bare så enkelt i vennegjengen, som at man var snille mot hverandre. Tok vare på hverandre og brydde seg. Ingen av oss var assholes.

Selv om media eller noen, spiste opp ordet pandemi og svelget både det og munnbind elegant og nesten ubemerket. Bare ikke håndspriten. Nei den er der fortsatt, hvor enn du snur deg på kjøpesenteret. Ja selv om det, så henger vanene i. Alt går tregere nå. Og det gir tid og rom for å drømme seg bort og tilbake til gamle dager.

For ikke å snakke om bronkitten som kom etter positive tester, tanker om flaggermus, isolasjon og alt du burde gjort mens du var i isolasjon. Men som forble de samme kapitlene i boka du skulle skrive.

Du holdt på å klikke på Netflix, noe du aldri hadde trodd skulle skje. Du er nesten allergisk mot serier nå. Alle slags serier og filmer. Tilogmed grøssere er ikke morsomme lenger.

Så lander Johnny Depp i stolen og smiler. Kan vi få ham tilbake? Han som fikk oss til å le så vi ristet og glo til vi mistet pusten? Med de nittitallsøynene sine. Han som utførte mesterverk til vi dånet. Du finner en kis på byen og ser Johnny Depp sine øyne. Kline som om du var fjortis igjen. Helt til nars. Da er han så full at du ikke lenger kan se de fine brune deppa øynene. Så det er bare å følge med på rettsaken og kjefte litt på hu der Amber.

På vei ut av en pandemi er tilbake til framtiden med all sin sjarmerende fortid.

Du tar rare bilder og skriver det samme som venninna di ga deg på ei herlig fjøl i fjor: “No assholes allowed!’

For samme hvor mange trege vaner og rare tanker du har lagt til deg i løpet av dager, uker og år med en verden stengt ned angivelig pgr av en flaggermus eller hva det var, er det en ting du lover deg så det suser i 2022: Du tar ikke med deg assholes videre.

Det er derfor du ler som en annen LOL, “seff”. Derfor du flirer så du hikker opp pulverkaffen: Fordi du vet at du har hatt tid til å tenke over hvem du velger å henge med.

NO ASSHOLES ALLOWED 😆 Akkurat som før i tida hva?

Er det ikke deilig? Om ikke annet enn dårlige vaner fra 2020, kom iallefall et rent svar:

“No assholes allowed!”

En gang for alle 😎

 

 

 

 

Laura aura

 

My oh my, Laura…

how I would adore ya.

But how could you do that to him?

You better swim,

swim for you life.

Because you were an evil wife.

 

You’re on that long run

and you aint got only one gun.

But you can’t run from your heart,

crawling back to the start.

 

Laura, Laura

how could ya?

a man called me a fool today

and I say

maybe I’m a fool

but I aint your tool.

 

And I did’nt run away,

did’nt even say hey.

Because I lay it in my heart,

maybe a bit of me was a fool from the start.

 

My oh my

can you tell me why?

Why you break and dance

away every chance?

 

She could’nt feel it.

The man she lived with.

And maybe her name was Laura

with a magic kind of aura.

She’s perfect and I’m a fool today.

Laura shakes her head and says hey;

 

“It’s magic, I say so

my aura says no,

but I’m swimming for my life

like nobodys wife

in the old days yo,

I would run and say no.”

 

 

forbipolene 2022

 

Kjære råtne stubbe i skauen, med null respekt. Vi er en egen familie her i denne kroken av kongeriket. Du ser oss som hekser. Vi ser deg, og sannheten din. Og hekser har aldri vært redd troll.

Åh som trollmor godter seg. Fryder seg over alle oss som ikke er som henne.

Lite vet du, om hvor inderlig lettet vi er over å ikke være som deg. At vi er fornøyde med å være både eiketrær og buskevekster. At vi ikke streber etter å være grantrær, bare fordi langt inni granskauen er alt du godtar.

Du er komisk, men tror mobbing av andre er gøy. Jeg tenker på karma og halen din. Du burde passe munnen din, så du ikke blir bitt i rævva di. Nei, halen din

For det er bare det at jeg har hørt nok fra deg til å greie å ta deg på alvor. After all, svake strå snur kappa etter vinden etter hver eneste megafjert du fiser ut over dem.

Du og tårene dine. Etter å ha grillet alt av buskevekster, i kull og brennvæske, slik troll jo skal. Troll kan også gråte, bare det svir nok i øyekroken, av ren selvmedlidenhet. Stakkars, stakkars trollskap.

Det er alltid noe galt med alle andre, hva? Og innerst inne vet du at det var du som valgte å være det bitre offeret, til evig tid, med baksnakking og mobbing av resten av bygda som du skylder på. Som du kritiserer og sladrer om til tunga di størkner.

Men.

Å gjøre narr av de som ligger nede og gråter av smerte, er ikke humor.

Punktum.

Du forstår det fortsatt ikke?

Ok.

Å le av folk som har det vondt er ikke morsomt.

End of story.

Ikke det?

Jeg skremmer deg. Jeg vet det. Jeg med min godhet og kjærlighet forvirrer deg. Alle mine følelser fikk deg til å tro at jeg med en dyp diagnose var mindre verdt. At jeg sådan var dum og naiv.

Og så var jeg visst ikke det likevel.

In fact:

Ingen er mindre verdt enn deg. Tenk det da? Man lærer alltid noe nytt, ikke sant?

Jeg var visst smart og oppegående, selv etter du hadde prøvd i mange år å treffe meg med trollfoten din. Du traff aldri, og det må man jo humre litt av, din frekke gråstein.

Nå har du ingenting å gjøre med meg.

Fordi empater som meg ikke ønsker kontakt med iskalde vesener som deg. Og det kanskje plager deg, at du ikke kan plage meg.

Beklager, men jeg lar deg ikke plage meg. For du har aldri lært deg kunsten å utstråle trygghet og respekt. Du søker drama og du elsker å sette ut falske, stygge rykter. Du speiler deg i hva du tror andre er, et speil laget av ti fjær, ti høns og et par hundre knuste egg.

Det du selv er.

Men den huldra du ser i speilbildet finnes ikke. Du skaper henne i fantasien din.

Det er trollmor i et råttent nøtteskall.

Intensjonen var aldri å skremme deg. Du møter ikke meg i døra, men deg selv. Du greier fint å skremme deg selv.

Og hvis varm kjærlighet skulle skremme deg til tårer kan jeg godt forstå. Iskalde deg, møter frosne deg selv i døra på slutten av ditt bitre liv. Du vet det er for sent å smelte, for da ville alt velte.

Beklager, men jeg beklager ikke. Du har ikke tatt ansvar. Du har aldri skjermet dem som burde skjermes. Du tenkte kun på deg selv. Så skapte du en virkelighet du fortsatt prøver å skylde på alle andre for.

Jeg er ikke deg. Jeg gjør ikke dine feil. Der du forlengst burde dratt din vei og tatt ansvar, tråkker jeg mine egne stier og tar ansvar. Jeg gjør mine egne feil, og lærer av dem. Ydmykt.

Mine, ikke dine feil.

Så se deg selv i speilet ditt, på tampen av det hele. En forestilling du er fornøyd med? Kanksje stoppe i et brakende hvin, ditt eldgamle behov for syndebukker og andre som kan feie for døra di?

Når du over skog og hei med kilometre oss imellom, ønsker å snu. Kall ikke på meg, men glem meg. Ta og folde dine hender. Jeg har mer enn nok med å folde mine egne.

Vend deg til lyset, det er en god idé. Da kanskje du sprekker også. Se inn i deg selv og lytt. Hva er det du sier og gjør på tampen av livet ditt? Kan du snu? Kan du reparere? Endre det du har dømt til ubrukelig materiell klar for ødeleggelse?

Hvem er du til å dømme?

Ta ansvar.

Pray.

Det er alt jeg har å skrive til deg. Og kanskje leser du det ikke.

Jeg bare så deg. Og gadd ikke å se mer, for sannheten er at jeg fant bare løgner. Bare hørte deg sladre med trollskap i latteren din. Så jeg gadd ikke høre mer.

Men trollmor da. Ikke le av andre når de møter livets motstand eller ikke er utstyrt med alt her i livet. Karma kan jo bite deg hardt i rævva di. Unnskyld; halen din.

🌲🐞🌳🌲🪲🌲🌳🕷🌳🌳🌲🦋🌲🌳🌲🐜🌳

 

 

Alltid skjer det, hva? Alltid er det krig et eller annet sted på denne kloden! Alltid skal voksne glemme sitt ansvar for de små.

Det hjelper ingen at jeg ser på. Værtfall ikke barna mine. Det hjelper ikke dem at jeg graver meg ned i  det.

Så jeg graver meg ned i badekaret. Setter på noen bobler og er fortsatt like rastløs. Min minstemann roper et eller annet. Jeg svarer et eller annet. Prøver å lytte til 80tallet. Så 90tallet. Men nei. Jeg greier ikke å slappe av. Ingen musikk kan roe meg ned innerst inne.

Later som om det fikser verden at jeg kjører på med ansiktsmaske, skumbad og hårkur.

Men det er bare fjas.

Ikke bare er det billig fjas.

Det er skikkelig fjas.

Om det så var dyrt vås, så var det intet mer enn billig fjas!

Vi er så heldige. Hun kommer med takeaway, og vi spiser som om det var det siste måltid i hele verden.

Hvordan kan vi hjelpe?

Jeg lander på at det er barna mine jeg kan hjelpe akkurat nå. Og for å hjelpe dem ….

…..må jeg hjelpe meg selv.

Pleie meg selv.

lytte til rolig musikk innen moving art på Netflix.

Se på det.

Tro på det.

Tro på at de kommer en dag hvor voksne lytter til barn som spør : “Når blir det fred? Helt fred? Er det SÅ VANSKELIG? Å SKAPE FRED?”

 

 

PEACE.

SOM MARILYN, ELVIS, DEAN OG CASH!

Det var tider før våre egne tider.

Vi kan bare lytte og lære. Trøste og bære. Håpe på, at de en gang snur seg og ser på. Fortiden bak dem. Undre på hvem, som ga dem musikken, naturen og antikken. For ikke å snakke om alt det vi glemte. Som vi alle sammen gjemte.

 

 

 

Mali’s historie: Sannhetens aske.

Å bære på en byrde du ikke eier selv.

Hun ser på meg med blanke øyne. Mumler et eller annet om et ettermæle. “Han gjorde det. Det var ikke han andre.”

La oss kalle henne Mali.

Hvordan er det å leve med sannheten i hjertet ditt? Akkurat der det stikker hver dag. Når du vet at det uoppklarte betyr at det langtfra er uoppklart

Jeg spør henne hvorfor hun ikke bare forteller det.

Mali hever skuldrene før hun slipper dem ned igjen. Hun har gitt opp. Hun har dessuten barn, og de må leve i trygghet.

-“Og jeg har fortalt det til rette instanser. De venter kun på en liten stein til for å velte lasset. Men barna først, Ikke sant?”

Javisst, selvfølgelig er jeg enig.

-“Jeg har gang på gang tatt ham på fersken i å spionere på meg. Han stiller seg til med bilen han låner, og setter langlysene på.”

Hun har ingen persienner trukket ned, og plutselig får Mali øye på to slags soler. Hun blinker med taklyset før hun trykker lyset helt av. Så kjører han sakte bort fra parkeringsplassen, i bilen hun er så lei av å se. Han vet at hun vet virkeligheten i hans fortid, og vil vise at han følger med henne.

Minne henne på å holde kjeft.

Heldigvis ble han filmet fra den andre siden av parkeringsplassen forrige gang, i det han kjørte derfra.

-“Dette er på landet rett utenfor byen, så med en gang jeg sier fra, er to venner av meg beredt til å stikke et par meter utenfor sine hus, og dokumentere spionasje. Jeg er jo ikke alene. Jeg har venner som hjelper meg. Mange et gira på å felle troll. De fleste vil være som Askeladden vet du.”

Det er vanskelig for henne å i det hele tatt orke å snakke om noe så groteskt. Han som aldri gjorde noe er død, mens et monster av dimensjoner går fri, med et ekstremt kvinnesyn og et hat fra mørke kroker i et skadet sinn.

Hvordan vet du dette, Mali?

-“Han har sagt det til meg flere ganger i fylla. I edru tilstand sier han at ikke husket noe fra akkurat den kvelden. Så forandrer han story. Han har ikke gjort noe, for det husker han.”

Alle steder i Norge har historikk. Denne også sådan. Og årene som kom og gikk ga ikke bare muntre farger da det kom til denne bygda på Sørlandet.

Anonym vil hun være, og anonym har hun rett på å være. Pseudonyme Mali.

Hvem har lov til å slukke lys uten å bli stilt til ansvar?

Uten at noen hører ropene i mørket?

Mali skulle ønsker hun kunne stille seg rett foran ham og slenge ei spyttklyse rett i det falske ansiktet hans.

-“Jeg har lyst til å vise ham musklene mine, og forklare ham at jeg ikke er redd han. At han bare er et slitsom uromoment som jeg ikke hadde sørget over et eneste sekund, hvis det var hans eget lys som slukket for alltid. Jeg hadde feiret og danset!”

Siden han vet at Mali vet, er han nøye med å spre rykter om henne som ei dum, paranoid, psycho dame.

-“Psycho…” Mali smiler. “Selvfølgelig skal han få psycho. Jeg er altfor snill, men hva angår denne Judasen, gjør jeg et unntak. Han skal få se psycho, om han så mye som våger å tenke på meg en gang til.”

Mali ler og forteller om ironien. At han tror han har makt, mens han egentlig er ute på dypt vann uten hverken årer eller seil. Og hun nøler ikke med å blåse opp til storm.

-“Han tror han har full kontroll over meg, men I virkeligheten er det jeg som har tatt kontrollen tilbake. Med bilder og film av en “smart” fyr tatt på fersken i å spionere på meg.”

Sørlandet pakkes inn i vår, og det er vakkert. Fasade er som regel fint og pent. Mali har fått snakket om sannheten, og nå venter hennes seremoni. Hun vil ha det skriftlig, det jeg skriver. Så vil hun ta med en stor stein og arket et godt stykke unna. Der skal arket brennes, og steinen skal begraves dypt, sammen med sannhetens aske.

-“Jeg går derfra og legger det bak meg. Det kan jeg. Men det kan aldri han. For det er hans byrde å bære, ikke min. Det jeg ikke brenner, er bilder og film av en paranoid tassi som leker cowboy, indianer og spion.”

Takk for et møte jeg aldri glemmer, Mali. Jeg har aldri måttet vokte mine setninger og fjerne så mange ord så nøye som dette, for at Mali ikke skal kjennes igjen. Beskyttelse et viktig i slike saker. Samtidig fikk vi oss en real god latter over en som bruker tida si på å spionere. Kanskje han virkelig innbiller seg at det er kontroll. Cowboy, troll, Indianer, spion. Whatever. Kontrollen og makten over sitt liv er det Mali som har. Bare Mali.

 

-Forbipolene 2022

 

 

 

Shit. The run.

 

Now you’re doing it,

running in that good shit!

Like country went to nice rap,

like you feel

on your wheel,

 

as he

 

sings “guess who’s back”

She raps: “get down on my track”.

You run

and no you aint got a gun,

says beloved Cobain,

rest in our 90’s pain.

We went from bad shit to happy light

remember that; right?

 

No you do not

but we do, it was hot.

Hot in heart

creating your very start.

 

Relaxing to the music that is gone

did you think it is on?

No, that good shit was the only one.

 

Abcde f u. And your mom and your sister and your friends…

F u is the main words, as the song ends…

Oh, in the small river, is a duck

sweet like fuck.

Is it real?

Can it feel

if you run along now?

And how?

Oh my god,

are you proud?

You know, that nature

and the mature.

 

You are in 2022’s

running in your own shoes.

Looking at the sky

falling as you laugh of it

in that 22 shit,

and you never ask why.

 

Does it smell like teen spirit, my dear?

Are you really here?

Or in the screen sky?

…why?

 

Kid, let’s go to the fields and dance,

take it, child, take the chance,

to rap in free air

being right here.

 

We all fucked up, you see

like the duck hiding behind the three

in the water on the right,

underneath heavens blue light.

 

Yeah, you’re doing it

walking in that good shit.

And you can beatbox, my child,

with the right to be wild.

You can rap, you can sing and dance

see them colours, take every chance…

 

…given to you

all the tunnel throught.

Because it all is about that

reason to wear the hat.

 

But don’t hide, don’t let them take it from you now.

Future and past is illusion anyhow.

But you make me proud

just breathing loud.

 

Do your shit

do it

my child!

Live your seconds and go wild 🤘

 

 

 

 

BØ!

Ja du vet sånn skikkelig: “BØØØØ!”

Når de ikke kjenner deg lenger, aldri egentlig kjente deg, later som de kjenner deg, og så spretter du fram som den outsideren du er; rett fra sida.

Bø.

De klør seg i dunskjegg og i lave panner, mens de undrer seg. Var det ikke sånn at de eide deg likevel? Kunne de ikke bestemme ryktene om deg, forme deg og bosse over deg lell?

Man hadde jo presset deg ut til siden, og der skulle du sitte pent og rolig. Ikke komme på banen med sannheten i den ene hånda og selvsikkerheten i den andre.

Det er da desperasjonen ser ut til å sette inn. For enhver tulling som forsøker å eie et annet menneske, tråkker på de fleste for å heve seg selv høyest mulig. For å ha rett, forklarte et klokt hode meg her en dag.

“For å ha rett”??

Ja, så simpelt og primitivt; for å ha rett.

Selv er jeg proppet full av selvironi, og det kan være ganske komisk de gangene jeg tar feil. Og lærer noe nytt.

I own it.

Og jeg eier meg selv. Bø.

Anyhow; det er da desperasjon og kaos smeller til med all verdens morsomme beskyldninger, akkurat i dét du hopper inn i ditt eget liv igjen, fra outsider til outsider innafor: BÆM! POW!

For det har gått en stund, og når slike “æ villj ha rætt!”-kryp har brukt stund flittig på å poste bøss om deg på sosiale medier, skyldt på deg for alle sine egne feil og skikkelig stått på for å eie ditt liv, da tåler dem dårlig ” å itj ha rætt ”

Ren panikk. Nei de kan ikke ta feil. Løgnene må være riktige, og alle beskyldninger må også beholde sine ærefulle oppdrag.

Ta en titt nærmere. Hva er galt og hva er riktig? Har du gjort noe galt? Hvem kan bestemme det? Er det noen der ute som kan avgjøre veien i ditt liv og spille dommer der?

Lekte du paradise hotell på slutten av 90tallet? Og så? Var du litt “glorete horete” ei stund kanskje? Vel du skadet ingen, så BØ til alle de som skvetter når du banker i dine egne bord så møgla karsk fyker hit og dit forbi ørene på bygdadyr og wannabes: DU bestemmer hva som var riktig eller galt i ditt liv.

Nå blir det pinlig for den som skal ha aller mest rett. Nå rakner det. Men du har vært ute en vinterdag før, ja du er selve sommerfuglen; du tåler at det hagler rykter.

Det eneste tragiske er hvordan en hard snøball kommer trippelt tilbake. Du vet hvordan det funker, og det er nesten litt synd i sånne bedrevitere som må så innmari pisse på deg for å skjule at du har rett. Rett på ditt eget liv. Litt synd i sånne som må ha rett selv om det er feil.

Eller. Nei. De kan gråte seg sine egne hav for min del, og lage seg ei øde øy der de kan sitte og synes synd i seg selv. I virkeligheten min her på fastlandet er det er ikke synd i dem.

 

BØ!

 

 

 

Sort hvitt, hva?

Er det sort hvitt for tida?

Hør nå her…

Noen mener ditt og noen mener datt. Enkelte står nærmest klar med sprøyta i hånda, mens andre roper stopp mens de forsøker å dra deg i motsatt retning.

Det er sort den ene dagen. Hvitt neste dag.

Verden prøver å gi inntrykk av at den koker. Men gjør den det?

Jeg er her som influenser, men jeg er også her for å støtte deg, Uansett hvilke valg du tar.

No right to judge!

Jeg har ingen rett til å prøve å påvirke deg. Om du velger å ta injeksjonen, så forstår jeg det. Og om du ikke vil, ja så er det sånn. Og jeg er ingen Gud. Jeg bare skjønner det også.

One United! Nå er det NOK uenigheter, er du ikke enig? Vi har en regnskog å redde, og vi har en pandemi å forstå oss på. For ikke å snakke om sult, nød og naturkatastrofer.

Sammen.

Sammen, alle sammen, ikke sant!

Hver dag holder jeg framtida i hånda mi. 5 syv år gamle fingre, i en liten hånd.

Han er ofte redd. Redd for at mamma skal forsvinne.

Og hver dag overbeviser jeg ham. Om at jeg blir her og passer på han.

Jeg lover, lille venn, jeg lover. Så sovner han i trygghet.

Så legger jeg meg ned på senga mi. Ser på det store bildet med den dype skogen. Kjenner bergkrystallen trykke mot brystkassa. Duften av røkelse henger i.

Og jeg vet at jeg egentlig ikke kan love noe. Bare være her. Så lenge jeg kan

 

Vaksine? Ikke vaksine? Full tiltro? I utprøving?

Vet du hva? Gjør hva du vil, jeg dømmer deg ikke. Barna mine behøver meg nå. Og våre valg er det ingen som trenger å vite om. Bare jeg er her, stødig og sterk. For de som er så mye yngre enn meg, og som stoler på meg.

Jeg skal ikke svikte.

Og det skal ikke du heller.

På alle våre måter å gjøre dette på;

La oss vise de som kommer etter oss at vi er UNITED. SAMMEN. VI. ALLE. UANSETT VALG.

Rekk en LANG FINGER TIL DØMMENDE folk.

Rekk den også til de som tror de har rett uten å vite mer fakta enn et usselt og oppbrukt ord.

Rekk den dit,

og smil hit.

Vi elsker deg. Uansett om du er vaksinert eller ikke. Du er like mye verdt. Vi et glad i deg. Samme hva du valgte. For vi er søstre og vi er brødre, i en lang klem av lys framtid. Vi og dere, dere og vi, i kjærlighet.

Om jeg tør å stå for mine valg? Selvfølgelig. Jeg er uvaksinert og frisk. Er du vaksinert? Eller ikke? Jeg har kaffe, til begge to.

ONE LOVE ♡