Velkommen til forbipolene. Hvis du er like outsider som meg, er du sikkert i egne øyne en slags skaper av ditt eget, uten å følge saueflokken. Da har du kommet til riktig adresse, mens den saueflokken, hvor ble det av den? De kan ha falt utfor stupet alle sammen, fordi lederen førte dem dit. Men du er altså her, så bra, velkommen til ditt og mitt veikryss i noen minutter. Keep on using your own brain to avoid pain.

“Det haindle om å leveee” med galskap i topplokket på en kreativ måte.

Dette er en rufsete blogg i mangel på glam og pen fasade, alvor pakket inn i humor, og en dært bipolar. Som i for-bipo-lene. Forbi polene, bipolar, Helene. Det er enkelt, men samtidig like komplisert som meg på shipping (autokorrekt sin versjon av shopping) i en spennende gjenbruksbutikk.

“Wannabe bitch”? Jeg kommer til det. Skal bare, først.

Jeg er en slags klumsete og weird mamma til to tøffe gutter som jeg er stolt av. Men helt ærlig: de er ikke alltid like stolt av meg. Derimot ganske flau. Sist jeg satte på musikk med telefonen min i Kimenparken i sentrum her, gikk 7åringen min laaangt unna meg. “MAMMA! Slå av! Nuh! Skjærp dæ mamma!” Han “ropehvisket” og så på meg som jeg var en unicorn alien med dinosaur-trekk som akkurat hadde landet på jorden. I Stjørdal. På Kimenparken en solværsdag med mange folk in the sun. In the park

Jeg skjønner dem godt. Jeg er også ofte flau av meg.

Sist var denne uka i Trondheim da jeg knuste en svær, dyr vase inne på en butikk jeg hadde forvillet meg inn på. En sånn med dyre priser på stygge ting, mens jeg hører hjemme i en bruktbutikk eller på salg. Whatever. Butikkdama prøvde å forklare meg at det var helt ok. At det skjer ofte, mens jeg satt og plukket glasskår og “unnskyld assa, unnskyld,  skikkelig sorry.” Til slutt ble jeg så stum og flau at jeg listet meg ut av butikken.

Katten vår heter Diva. Hun sitter på rumpa si som et lite menneske, kommer løpende og trøster hvis noen er lei seg seg. Og hun må ha litt av en intuisjon, for ofte kommer hun hoppende inn katteluka i slike tilfeller. Hun har sikkert chippa oss, eller hur? Den stakk, for det er hun som er chippa. Hun har tilogmed sin egen chip-katteluke der bare hun kommer inn.

Diva kappløper med meg på joggeturer, og følger 7åringen min til skolen rett borti her. For hun er Sibirkatt, rasen som ble opplært i sirkus før i tiden. Og det er et bra sammentreff, for hjemmet vårt er et sirkus. Hvem har lilla rom i en alder av hysj? Sjøgrønn vegg, batikk, batikk, batikk, peace, røkelse og drømmefangere. Aller helst vil jeg ha alle vegger i en farge per vegg. Og det er sant, jeg mener det.

Når jeg gidder, da skjer det. Jeg må bare bestemme meg for hvor den gule veggen skal være. Og den røde, den grønne, den turkise, den orange; ja og vi har ingen lilla vegg ute i stuekjøkkengangen (Det er ei lita leilighet. En X av meg sa det så søtt: “Du har no bættere kjøpt dæ et kott å ja!” 😂 Not hurt, promise. I like it large, det er derfor han er X. Men når det kommer til hjemmet mitt, kan jeg godt bo i et fargerikt “kott”)

Jeg har venner som ikke i det hele tatt synes det er en god idé med en farge per vegg, men vi er enige om at vi ikke er klonet. Vi har egne stiler, og ingen av oss kan slavisk følge mote. Da vil vi heller skape vår egen mote. De gangene denne bloggen handler om interiør eller klær, må det anses som alt annet enn glam. More like “whaaat is thaaat?”

Jeg begynte langt under null selvtillit 5 år før jeg startet å skrive forbipolene. Jeg var så langt nede i år 2010 at jeg satt på gulvet med foldede hender og ba.

Det var ikke rock bottom, det var langt under det. Jeg var ikke suicidal, men automatisk kom temaet selvmord opp i livet mitt daglig. På TVn, radioen, andre folk som snakket, eller i tankene mine. Jeg hadde gitt opp, men klamret meg altså fast til Gud, gulvet og dyna jeg tviholdt over hodet hvis telefonen ringte. For jeg skammet meg så dypt og inderlig over meg selv, bare det å være meg, at jeg ikke turde å ta telefonen.

Hva skulle jeg fortelle dem om av fiaskolivet mitt? For alt hadde virkelig bare gått på rævva. De sluttet etterhvert å gidde å ringe så ofte, og da fikk jeg for meg at jeg var ensom.

Det var ikke sånn at jeg bestemte meg for å bli sterk, selvstendig, økonomisk uavhengig eller i det hele tatt smilende til livet.

Alt jeg visste var at jeg skulle leve.

Og jeg tror at når du velger å være her, får du til gjengjeld belønning av livet for i det hele tatt å velge å holde ut. Det er sikkert vakkert i himmelen, og jeg dømmer ingen av de jeg kjente som ikke maktet mer, og reiste sin vei for godt. Men jeg opplevde altså å sakte reise meg opp, og børste støvet av ruinene. Jeg limte, snekret, muret og bygde alt opp på nytt. Og da blir aldri alt som det var før. Forandring fryder, jeg skjønner det nå.

Helt siden jeg var lita har jeg levd med selvutslettende snillisme. Det er ingen diagnose, bare mine ord. Just saying, flirefjes, smiley, apemedhenderforanansiktet.

Snillisme = en bittelitt småkomisk figur som plutselig får overveldende følelse av sympati, medfølelse, medlidenhet; alt i ett, i et hav av empati. Rent ironisk, men samtidig; det er den type hav du kan drukne i hvis du svømmer deg bort.

Jeg husker episoder da jeg var lita, der jeg prøvde å lære meg å svømme i dette havet av snillisme-tårer.

Farmor og farfar i Vesterålen skjønte ingenting da jeg som 12åring kom gråtende inn i stua, og desperat prøvde å fortelle om ei jente i bygda som var ensom og utenfor “gjengen”. At vi måtte gjøre noe. Holde et møte. Tvinge de andre jentene til å være sammen med henne. Fikse det. Få bort smerten hennes.

Men jeg begynte å hyperventilere, så jeg fikk fram bare et par ord. De trøstet meg så godt de kunne, mens jeg kjente på den trygge lukta av salt og mat. Farfar laget tørrfisk i kjelleren, og jeg elsket lukta av salt oppe i gangen. Mens de prøvde å oppmuntre meg uten at de ante hva jeg bablet om, tenkte jeg at det var ikke jeg som trengte trøst og trygghet. Ei jente var jo trist og ensom, rett borti veiene der. Det rev meg i stykker innvendig.

Hun var ekte. Fortvilelsen til ei ensom pie på 80tallet.

Men ikke alle er ekte.

Man bør lære seg å leve med altfor mye empati, og å sette grenser der empati blir malplassert og feiladressert. Lære seg å svømme, sette seg i en båt, ta på flytevest, you name it; bare man redder seg selv fra å drukne av ren medfølelse.

For det finnes mye som skinner, som ikke er gull. Det glitrer like mye i krokodilletårer, som i ekte tårer og jeg måtte til slutt innse at jeg ikke merket forskjell.

De som sugde all kraften ut av meg, svikta, for så å komme tilbake med unnskyldninger, og suge mer blod, som en slags virkelighetens vampyr.

Det går utover både fysisk og psykisk helse, å gang på gang gi av deg selv til et stort, mørkt sluk som aldri får nok. Så jeg begynte i årelang veiledning for å lære dette med totale grenser. Det betyr null kontakt med de som suger, for resten av livet. Deilig, spør du meg. Å sette grenser er digg.

Ok. Here we go. Really?

Jeg er ei ond heks, ei bitch, psycho, dum og alt som er fy.

For det er nemlig virkeligheten for de få vampyrene som tasset rundt i min verden tidligere, akkurat som det passet dem. De hadde enkel tilgang til alt de ville ha av sympati, mens jeg alltid satte meg selv og mine behov til side.

De har ikke lenger adgang til min verden, og kommer heller aldri til å få det.

Nå er kreftene tilbake, tryggheten er på plass, og jeg sender rikdom fra hjertet mitt til riktige adresser: Mine barn, mine venner og slekta. Det som skjer da, er at man husker hvem man er.

Selv om jeg er alle de kjipe ordene i hodene på de som hamret løs tvert jeg prøvde å hvile heller enn å overrøse dem med krefter jeg trengte selv,

…så er jeg ikke de ordene. Det er kun ord.

Jeg forstår nå at jeg godt kan være de ordene i dems verden. Det gjør meg ingenting. De lever i sine falske verdener, og jeg bruker aldri empatien min på dem lenger, så hva kalles da det? Ei “bitch”? Ei som “ikke bryr seg?” Whatever. Men det er fortsatt ikke ekte.

For i virkeligheten vet jeg om en dyp sannhet rundt det å ha levd med et tungt hjerte av gull siden jeg kan huske tidlig på 80tallet. Det å bære på en samvittighet, medfølelse av dimensjoner og en heavy tendens til å glemme meg selv, er sannheten.

Og nå som jeg har funnet ut hvordan jeg lever med det, kjenner jeg på det å ha overskudd.

Jeg er en mamma. Jeg er en venn. Vi er lykkelige, og vi ler mye sammen. Får lyse idéer og gjenomfører dem.

Men jeg kan ikke la være å smile litt over det å få lov til å være ei tøs av ei bitch i noens liv. Det er jo spennende, så kan noen lære meg det? Hvordan jeg “er det med stil”?

Because I wannabe bitch.

Glem ordet tøs, for jeg har ikke tid til annet enn sølibat. Jeg får heller ta det igjen som “cougar” når jeg nærmer meg 60. Hvis jeg gidder. Lite trolig.

Det er noe med denne bitcha som greier å la være å bry seg om blodsugere, altså de som suger bigtime innom lammedrakten sin. Det er henne jeg gjerne skulle øvd meg opp til å bli.

Ei “psycho” som er “psycho” fordi hun gjennomskuet en ond blodsuger, og lot være å bry seg, men gikk videre uten dårlig samvittighet. Uten så mye som å tenke på det. Ei smart dame med mysende øyne som ikke lar seg lure av alle skuespillerene der ute. Alle med samme rolle: Wannabe offer-rollene.

Da vil jeg heller være ei psychobitch i wannabeofrene sine dramaøyne, enn ei dumsnill, selvutslettende, treg snegle i mine egne øyne. Det siste har jeg rett og slett ikke tid til. Klokka tikker, hele døgnet, og jeg vil leve.

Og ovenfor alle som kjenner meg, kan jeg værra meg sjæl heller, takk og pris. De vet at en selvstendig, grensesettende og lykkelig kvinne, ikke er hverken “bitch”, “psycho” eller “ego”, men smart og sterk 😉

For all del, la dem kalle oss hva dem vil, vi er på forskjellige steder, de ser oss ikke slik vi er.

Vi blogges, god helg fra oss i forbipolene 🌺🍃🌸🍃🌼🍃