Tung bagasje er heavy å bære på. Jeg vet at en må være sterk for å drasse på slik bagasje, for jeg er en av dem som fikk en ryggsekk av dimensjoner. Livet var veldig tøft, mang en gang. Og jeg løfter sekken opp stolt hver dag.
En ting har vært viktig for meg, og det er at jeg ikke er et offer; men sterk. Jeg bærer ikke tung last for at folk skal synes synd i meg. Sitter ikke i gågata og gråter midt på dagen for å få sympati.
Tvert imot lærte jeg av mine foreldre å være en tøffing, og å se med humor på det meste.
Folk ser meg smile, de ser meg gå med rak rygg og sterk kropp. Og spør de hvordan det går, sier jeg at jeg velger å ha det bra. Toppers. Knall, in fact. Som en svær happy emoji. Yeah baby.
Derfor er jeg utsatt for et farlig våpen.
For noen år siden trodde jeg ikke at slemme folk kunne gråte. Dersom et menneske satt foran meg og skalv gråtende, tok jeg det som et tegn på mye ekte følelser, og et snilt hjerte. Som jeg måtte trøste. Dette var hverken psycho eller narsissist siden vedkommende viste alle disse intense følelsene.
Jeg visste ikke at slike gråt fordi de syntes så synd på seg selv, dreit i alle andre, og trodde så intenst at de var et offer uten like, at krokodilletårene kom automatisk.
Jeg var borti et tilfelle der vedkommende støtt og stadig tok seg plutselig til hjertet sitt, mens hun brakk seg ned i knestående og sendte meg stakkars meg – blikk. Det gjentok seg, og jeg ble lei. Tok henne med til legevakta, der de selvfølgelig ikke fant noe galt. Jeg ringte til nødtelefonen en gang hun ringte meg og lå angivelig på gulvet sitt og hadde smerter i brystkassa. Ambulansen kom og dro tom derfra.
I ettertid ser jeg det komiske i mine egne handlinger. Tenk å være så naiv og dumsnill, at jeg ikke tenkte på hvorfor hun ringte meg. Ringte hun meg kunne hun vel også ringe nødetaten? Må nesten smile av det hele.
Hun ville ha kontroll over meg. Holdt hun på å miste grepet, flytter hun grensene og spilte offer uten ansvar.
Nå som jeg har gått videre i livet mitt, blir jeg bombardert med usanne rykter etter meg. Slike som hu kjerringa der får jo ikke noe mer sympati fra meg, og da er det mest effektive våpenet å gråte for harde livet til alle og enhver, og riste av “angst” mens hun framstiller meg som alt fra psykopat til kynisk bitch.
Hun pisser i det meste, men skylder på andre.
Og det er der våpenet blir farlig. For de ser jo ikke meg ligge og riste og grine. De ser meg sterk.
Mange tenker slik som jeg gjorde før. Sterk er lik kynisk. Tårer og angst er lik følsom.
Og så er det stikk motsatt. Det er jeg som gråter mest. Men jeg gråter av medlidenhet når jeg ser bilder av barn i fattige land. Jeg får øynene fulle av tårer hvis barna mine har det fælt og jeg holder rundt i klem for å trøste. Jeg gråter av nyhetene. Av gamle ballader.
Men å peke på andre mens tårene spruter, altså det vi på 80tallet kalte “tissa i buksa og skyldte på meg”, nope! Synker ikke så lavt.
Og det er ikke synd i meg, jeg som alle andre er ansvarlig for mine egne handlinger og ord, og jeg har intet behov for å skylde på andre.
Hennes latterlige våpen for å sverte meg, merker jeg i en smalltown som denne. Enkelte som har link til henne, viker unna meg. De tror alt fra at jeg er en dårlig mor, til at jeg er ei hore. Jeg dømmer ikke de som sliter med det, men når sannheten er at jeg har vært i tilfeldig sølibat i to år, og det er fordi jeg er opptatt med å være alenemamma, ja så blir det malplassert.
Valgene jeg tar som mamma, har dype røtter. Barn trenger trygge rammer og stabilitet.
Vil jeg kjenne de som tror på ondsinnede og utspekulerte rykter?
Vel, jeg var jo også like uvitende om våpenet “stakkars meg – tårer” og “offerrollen”. Jeg trodde også på at dette var ekte. Men å kjenne de som fortsatt tror på julenissen hadde kjedet meg, så nei, jeg har mine venner og er fornøyd og trygg.
Men nå vet jeg hvor pinlig det er at flere desperat søker både sympati og anerkjennelse, mens faktisk enkelte av disse wannabe-ofrene tar seg kjapt til hjertet sitt i en bevegelse som kunne vunnet Oscar i seg selv!
Kjære smalltown, når jeg har det tøft, så tar jeg en joggetur. Så danser jeg. Så trener jeg styrke. Så dusjer jeg. Og først da ser du meg smilende i sentrum eller på et utested når jeg har barnevakt en sjelden gang. Jeg har da tatt ansvar for min psykiske helse, så slipper du å høre på sutring du ikke vil høre, for vi gidder ikke baksnakking og sladder, ikke sant?
Kjære smalltown. Det er nærmest krise i følge mine venninner, de ville tryglet deg om å finne en mann til meg. Ikke at det er så nøye for meg, for jeg har det fint. Men mange som kjenner meg skulle ønsket at jeg nærmest var litt “horete”. Been young, done, tenker jeg, for jeg er halvgammel alenemor og liker trygghet, å ta meg av barna mine, male bilder sammen med minsten, skrive, rydde, ommøblere, henge med nære venner, reise og le mest mulig.
Jeg er fullstendig klar over at det stakkars offer – våpenet har blomstret opp og vært rettet mot meg ovenfor mange de siste årene. Og jeg føler ikke behov for å forsvare meg selv. Jeg har barn, og de skal slippe å vokse opp med slike rykter om mamman sin. Jeg kommer alltid til å forsvare ungene mine.
Og så er det litt sånn latterlig, når du vet det har gått så langt som til hacking og stalking.
Jeg opplyser deg, og setter fingeren på hvor farlig slike selverklærte ofre er. Jeg har gått i veiledning i mange år for å forstå spillet bak slik farlig svartmaling og uthenging.
Du merker det i dét de har tissa seg ut og begynner å skylde på andre. Tenk deg om. Gidder du det falske pisset? Orker du? Hvorfor stinker det der og da hvor dere står, hvis det er en person flere kilometre unna som angivelig har tissa seg ut?
Fordi det et offerrollen rett foran deg sin tissetabbe. Du kan jo hinte om at vedkommende kan ta ansvar, komme seg hjem, bytte bukser, vaske bukser og komme seg til granskauen videre i livet sitt 😉
