Noen mener ditt og noen mener datt. Enkelte står nærmest klar med sprøyta i hånda, mens andre roper stopp mens de forsøker å dra deg i motsatt retning.
Det er sort den ene dagen. Hvitt neste dag.
Verden prøver å gi inntrykk av at den koker. Men gjør den det?
Jeg er her som influenser, men jeg er også her for å støtte deg, Uansett hvilke valg du tar.
No right to judge!
Jeg har ingen rett til å prøve å påvirke deg. Om du velger å ta injeksjonen, så forstår jeg det. Og om du ikke vil, ja så er det sånn. Og jeg er ingen Gud. Jeg bare skjønner det også.
One United! Nå er det NOK uenigheter, er du ikke enig? Vi har en regnskog å redde, og vi har en pandemi å forstå oss på. For ikke å snakke om sult, nød og naturkatastrofer.
Sammen.
Sammen, alle sammen, ikke sant!
Hver dag holder jeg framtida i hånda mi. 5 syv år gamle fingre, i en liten hånd.
Han er ofte redd. Redd for at mamma skal forsvinne.
Og hver dag overbeviser jeg ham. Om at jeg blir her og passer på han.
Jeg lover, lille venn, jeg lover. Så sovner han i trygghet.
Så legger jeg meg ned på senga mi. Ser på det store bildet med den dype skogen. Kjenner bergkrystallen trykke mot brystkassa. Duften av røkelse henger i.
Og jeg vet at jeg egentlig ikke kan love noe. Bare være her. Så lenge jeg kan
Vaksine? Ikke vaksine? Full tiltro? I utprøving?
Vet du hva? Gjør hva du vil, jeg dømmer deg ikke. Barna mine behøver meg nå. Og våre valg er det ingen som trenger å vite om. Bare jeg er her, stødig og sterk. For de som er så mye yngre enn meg, og som stoler på meg.
Jeg skal ikke svikte.
Og det skal ikke du heller.
På alle våre måter å gjøre dette på;
La oss vise de som kommer etter oss at vi er UNITED. SAMMEN. VI. ALLE. UANSETT VALG.
Rekk en LANG FINGER TIL DØMMENDE folk.
Rekk den også til de som tror de har rett uten å vite mer fakta enn et usselt og oppbrukt ord.
Rekk den dit,
og smil hit.
Vi elsker deg. Uansett om du er vaksinert eller ikke. Du er like mye verdt. Vi et glad i deg. Samme hva du valgte. For vi er søstre og vi er brødre, i en lang klem av lys framtid. Vi og dere, dere og vi, i kjærlighet.
Om jeg tør å stå for mine valg? Selvfølgelig. Jeg er uvaksinert og frisk. Er du vaksinert? Eller ikke? Jeg har kaffe, til begge to.
Det smeller. Jeg hører det smeller. Det er en time igjen av år 2021. Året som forsvant i 2020 et sted. Mange er ivrige etter å komme seg videre, med smellende, inspirerende fyrverkeri.
Nå er det viktig å være usminket ovenfor dere, føler jeg.
Hit hvor jeg sprader rundt i superundertøy, mens 7åringer hopper rundt i tynnull fra pomp de lux. For det skal være perfekt i kveld hva?
Ok. Perfekt for oss var spaghetti og avslapning. Vi var invitert til min mor, og hun høflig forstod da vi høflig takket nei til slutt. Vi behøvde det vi kjente på at vi trengte.
Jeg ringte ei venninne: “Herregud for en slags mamma jeg er. Spaghetti og bare rolig feiring.. bla bla bla”
Hun blabla tilbake med at de skulle ha gryterett.
Jeg bla bla meg glad.
Takk og pris for gulle gode venner.
Blabla meg glad for at jeg greier å se gleden i ungen min. Han trenger ikke glam og glitter, han er stappmett og happy for å være våken så lenge. Nå er det 56 minutter til vi står der og ser på fyrverkeriet over byen.
Og jeg kommer til å føle meg som verdens aller beste mamma. Dette hjemmet er bra nok. Mer enn bra nok.
Nyttårsforsetter har jeg aldri hatt. Ikke nå heller, men i år kommer jeg til å fokusere på skriving og sparing. Vi har det bra. Vi har alt vi behøver, og jeg må tørre å møte dagene med den misjonen jeg har fått utdelt; å skrive.
Min nyttårstale er for min nye Psykolog. Han virkelig har allerede gjort en stor forskjell, og det bare på 4 timer.
Etter timer med psykologen har jeg håp. Et ussel menneske satte spor i meg, så dype spor at jeg må gå tilbake og viske dem ut så godt jeg kan. Stresset med akkurat det er i veien for skrivingen. But I Will be back, like BACK!
For det er så mye mer jeg vil gi dere, kjære blogglesere.
Vi er 44 minutter unna det nye året våres. Det er snart på tide å ta på seg ytterklær og glo på litt fyrverkeri.
For så å sove, drømme oss inn i det nye året.
42 minutter…
Jeg er ikke i tvil om at jeg skal greie å skrive mer, for det finnes så mange faktorer som spiller inn som jeg holder for meg selv. Når man jobber for harde livet så er det det man får: Livet.
38 minutter…
Jeg ønsker dere godt nyttår, mens jeg gjør min alenemammajobb: på med alt 7åringen og jeg behøver for å få med oss rakettene over byen våres♡
Du kan ikke tie ihjel en sommerfugl, for du kan ikke språket.
Dråpene henger på plastikkplanten. Jeg bader og hører på Jokke og Valentinerne. Og Roxette. Og Metallica. Og Miley, du vet hun tøffe Cyrus.
“Som å be aftenbønn” synger Joachim Nielsen så nydelig der oppe fra hvor enn han er nå.
Så stepper Ugly kid Joe opp: “I hate everything about you.”
Jeg synger med.
En eneste en er levende på dette badet. Det er den flotte palmen som trives best her inne på det andre badet. Så er det plastikkplantene og meg. Jeg lever ikke, og har kun eksistert på lenge. Plastikkplantene og jeg.
Mange ganger har jeg tenkt at dere blogglesere fortjener en oppriktig forklaring på hvorfor jeg poster et innlegg i måneden ca, i forhold til før. Og jeg griner når jeg skriver dette, for det sitter så langt inne. Jeg elsker å skrive.
Og jeg ønsker definitivt ikke å framstille meg selv som et offer.
Jeg ønsker heller ikke at han skal lese dette og tenke at “nå er Helene svak og jeg har vunnet kampen om å ødelegge henne og livet hennes.”
For det er motsatt. Jeg gir meg aldri, og jeg skal akkurat nå være tøff nok til å fortelle dere sannheten.
Hvorfor roa ikke er der til å skrive mye. Hvorfor jeg gråter i dusjen og i badekaret. Helst til Pantera med “walk”; så jeg kan grine så høyt at min 7 år gamle sønn ikke hører det.
Ok. Jeg har i det siste lært at jeg ikke taper noe eller er svak dersom jeg er åpen om det:
Jeg er, og har i flere år vært utsatt for grov og ekstrem psykisk terror innen metoder som har skapt stor forvirring og null selvfølelse. Truslene er endeløse og det tar aldri slutt. Sånn. Da er det skrevet i internettstein. Det betyr ikke at jeg er svak.
Det betyr at jeg begynte allerede for 6 år siden i terapi. Siden har de vokst seg til ei stor gruppe med familieteam, pårørendesenteret, lege, oppfølgingstjenesten og nå en veldig dyktig Psykolog. Jeg skal utredes. Fordi psykisk terror setter spor. Hvilke spor det har satt i meg aner jeg ikke, jeg vet bare at jeg var sterk og lykkelig før trakasseringen begynte.
Jeg orker ikke ting vanlige folk gidder. Jeg er stressa, blir livredd og stivner, av ingenting. Triggere, har jeg lært at det heter. En trigger og jeg sitter der og måper, superstressa og klar til å underkaste meg for å få fred. Men så er ikke det løsningen. Du setter grenser, du underkaster deg IKKE.
Måten jeg har sett på meg selv som, har vært så usynlig og mindreverdig, at jeg automatisk har tenkt, og fortsatt tenker, at alle andre tror jeg er en dritt på bakken.
Sakte men sikkert har jeg sunket mer og mer i redselen laget av gjørme, og det ble verre da jeg begynte å sette grenser for to år siden.
Grenser betyr trøbbel når du har å gjøre med et monster som kan lure verden med falske tårer. Det er DU som sitter igjen med jokerkortet. I et spill du aldri sa ja til å spille.
Det å se så lavt ned på meg selv og tro at jeg aldri kunne vokse meg større enn en dritt, gjorde at jeg har hatt en inderlig skam brusende inni meg før møtene med profesjonelle. Hun snille kloke fra oppfølgingstjenesten. Legen min som jeg noen ganger har brutt helt sammen foran. Psykologen som jeg ikke ante hva jeg skulle si til. Men praten gikk lett, det var bare så innmari flaut da jeg ikke greide å holde tårene tilbake under time 3. For jeg vil ikke havne på nivået til han som elsker å plage meg. Han bruker tårer til det meste.
Men det har hele tiden vist seg at de profesjonelle har mottatt meg på en forsiktig og velvitende måte. Alle sammen. Sammen med skammen.
For jeg holder alt inne. Jeg tenker ikke på det kjipe, jeg suser gjennom dagene uten å orke mer enn jeg gidder. Det er både et pluss og et minus ved det.
Jeg har venner og familie i tillegg til de profesjonelle, som hele tiden alle har stått der stødig.
Og dere lesere har ikke ant hva vi går gjennom. Jeg skriver vi, fordi vi er flere som berøres av denne psykisk ustabile personen. Ikke kan jeg skrive alle detaljene heller, av hensyn til personvernet til de omkring meg.
Jeg kan bare love dere at jeg vet at jeg kommer tilbake. Tilbake hit. Dette gjør meg bare sterkere på sikt, og han skal ikke få vinne over meg slik at jeg ikke engang tør å informere dere blogglesere om at det er, og har vært et rent helvete. For det tør jeg nå. Han kan ikke styre alt med trusler og stygge metoder.
Jeg lover at jeg gjør ALT. Jeg har meldt meg inn på mitt yndlings treningssenter, og selv om jeg forstatt sitter i sjokk og frys, hender det seg at jeg tør å slå meg løs i aerobicsalen. Jeg jogger også, og prøver så godt jeg kan. Men ikke mer enn jeg skal.
For det går grenser for hva man skal utsette seg selv for.
Og hvis du undrer på om ikke jeg bruker mine egne metoder som jeg har skrevet om på forbipolene, om å ta grep og komme seg ovenpå psykisk, er svaret: JA, snart orker jeg det. Jeg får så god profesjonell hjelp at jeg er der snart. Som jeg har skrevet tidligere: Læreren kommer når studenten er klar. Jeg er klar for alle de fantastiske lærerene som jeg alltid kommer til å være takknemlig for. Sendt fra himmelen eller noe sånnt. En dyktig lege, ei fantastisk dame i familieteamet, ei rå berte på pårørendesenteret, ei klok dame i oppfølgingstjenesten, verdens mest effektive saksbehandler i barnevernet, og en psykolog som kan sine saker. Familie og venner laget av stål. Takk. Så inderlig takk og pris.
For at de ikke bare tar meg på alvor, men lærer meg mer om meg selv enn jeg kunne. Jeg er ydmyk.
Ja, det er en utfordring når den manipulative spykopaten (ja for det er til å spy av) altså bruker tårer og angst for å framstille deg som en ond person. De fleste gjennomskuer det. Men så har vi volden og minnene om den. Og vi har de nedbrytende truslene. En verden jeg ikke fatter bæra av, for å være konkret.
Det er en grunn til at vi ikke skjønner noe av slik terror. Det er fordi kjærlighet er styrke, styrke er oss, og oss er kjærlighet. Innen den sirkelen finnes bare godhet.
Og takk og pris for all godhet som omringer barna og meg. Og jeg synger med: Sorry men æ ikke hjemme… Sorry men æ e ikke hær…. Sorry men snart så e æ hjemme. Hjemme og gir blaffen.
Psykopater kan ikke fly. Men det kan sommerfugler som oss.
(Teksten til den legendariske låta finner du i slutten av innlegget. R.I.P. Joachim Nielsen)
Hvorfor ikke bare OWN IT? Den delen av deg som ikke vet. Hvem vet? Hvor vi skal? Hvorfor vi er noen komiske m@therf@ckers hele sauflokken? Alt du ikke aner noe om som du fabulerer omkring?
Jokke og Valentinerne hadde laget en perfekt låt for sånne som meg, og jeg hørte den om og om igjen. Den er så bra i mitt hue, så innmari bra laget.
Det er dusinvis av år siden, og jeg har lært meg hvordan hjernen min også digger denne låta hvis jeg lytter til den. Samtidig har jeg forstått hvor paranoide vi alle er anyway.
Si eller syng det om og om til hjernen din. Seigmen sang det så nydelig: “Hjernen er alene”.
Jeg kan plutselig prøve å kommunisere med ei kråke. Ikke sant. Uten en smule lokkemat. Og mens jeg gjør det, foruten annet resultat enn at kråka flyr og setter seg i et tre eller en lyktestolpe, kommer jeg et minutt for sent til møtet jeg skal i. Kråka sitter høyt der oppe og ser rart på meg. Og jeg prøver å si sorry for forsyrrelsen, på fuglespråket. Som jeg ikke kan.
Og ja, det er sånn at flere har sett meg slik, og da ikke bare fuglene. Mennesker, you know. Bedre enn å snakke med matvarene i butikken, men ikke når du gjør det i tillegg.
Joda. Ja. Selvfølgelig har jeg alle mulig slags teorier hva angår møtet jeg skal i. Nå er det ikke nok med hvorfor jeg er sen, nå stinker jeg sikkert svette og halvveis tissa meg ut pgr av ei kråke, og hele pakka. For jeg datt jo på isen i dét jeg prøvde å telepatisere med kråka, eller hva det var jeg drev og drev med.
Stakkars fugl i vinterland. Jeg kan ikke regne med det var noe sexy greier som skjedde nedi 555 halvveis slengbuksa fra 90tallet kjøpt på brukten, god og gammel. På tide med sånne knipeøvelser, tenker jeg, i dét jeg forlater kråkemor/far, og skøyter meg bortover mot Rema 1000. Tyggis kommer til å redde hele dagen! Men hvem gidder knipeøvelser? Knipe der nede til du må finne kofferten fram, når du ikke har tid til porno? Åh!
Tyggisen! Alltid tyggisen! Og enda et minutt for sent til møtet når jeg merker at jeg er uten tyggis.
Ingen liker meg og alle synes jeg et rar, ikke sant. For vi er så paranoide, vi fra gamle dager. Vi, Jokke og valentinerne.
Han og hun, begge på rema synes jeg er megasnål. Yeah. Men tyggis that is! Jeg er vant til å tro alle synes jeg er en snodig skapning. En vane, altså. Tyggis er mye viktigere enn hva dem synes om mitt gamle dager gamle hue.
Så kommer helga.
For en og eneste gang på lenge har jeg barnevakt et helt døgn for barna, så da blir jeg med ut. På byen, sant. Danse? Aerobic eller hva det er jeg driver med. Nars? Javisst. Det står jeg og vasker kopper. Men farsken. På nars er verdens deiligste en fra alt annet enn vinterland. Vi glemmer alle andre og ser sikkert ut som om ja..
Nei…
Bli med hjem ja.
For å sove.
Stakkar.
Så jeg sovna, og hadde glemt telefonen min på nars. Det ble mer krise enn ei fjortiskvise.
Jeg er så paranoid. Jeg tror så mye rart, og særlig hva angår hva andre mennesker tenker om meg. For hvis jeg var dem. Damned. Ville tenkt “God all mighty for en snedig skapning in hurra hurra som bare fytti. Rakkarn.”
Ja. Jeg snakker med kråker, men ikke sånn som prinsesser snakker med hester. Jeg TROR i et par sekunder at jeg snakker med kråker. Det er noe annet det. Og ja. Jeg sovner. Det er 40årshipphurra; jeg sovner fra verdens mest sexy mann what so ever, og har glemt alt annet enn sølibat og sånn. Ingen vits i å bli med meg hjem. Så jeg ga opp den delen ved singellivet.
Jepp. Jokke og Valentinerne hadde rett, vi er så paranoide, for vi er fra 80 og 90tallet. Vi er pannekaker og kjøtthuer, ikke sushitasser og kinamatprat. Vi er hønsefrikasé og fiskeboller, ikke paradise og X on the beach-knoller. Vi vil ha Nirvana, Guns’n roses, Metallica, Rosetter og hveteboller. Og vi digger sushi og kinamat.
Men tenk om vi hadde vokst opp i dag, på Paradise hotell og X on the b(itch), altså i VG og Se og hør. Tenk så bra at vi er som vi er. Litt sjenerte pgr av kråkeparanoia, og litt sånn “hey how ya doin?”
Vi hadde jo bodd inni TVn, på Beverly hills, Dynastiet, friends-leiligheten og hele pakka.
Kanskje høye på pæra?
Så høye på pæra at vi hadde nådd opp til kråka?
Halleluja for 80tallet, fjøset til a mormor, båten til farmor og farfar, musikk man kunne kalle musikk uten desperasjon, og bunnen og grunnen i et helt annet liv enn man lever i dag. Hey ho for 70 og 90, vi slapp unna internett og lærte å tenne bål i fjæra. Pølsene smakte bedre da, på alle måter, jeg lover deg. For vi hadde Ingen behov for å være berømte på flekken. Vi likte skygger og vi digga mørke skoger.
Anyway. Kråka ville ikke snakke. After all, den er fra 2020. Eller 2021. Whatever. Annen tid, annet språk.
Møtet gikk bra. Jeg duftet vanilje slik farmor i Vesterålen duftet. Kråka satt fortsatt der da jeg gikk hjem, eller kanskje det var ei anna kråke. Som vanlig ble jeg sur fordi jeg ikke hadde brødsmuler å kaste rundt meg som en annen askepott. Hvorfor glemmer jeg alltid fuglematen i dét jeg går ut av døren?
Ja det er sånn at man er en raring, og det er deilig å ha akseptert det selv.
Men du skjønner. Vi kommer fra en annen tid. Så vi er vant til å være paranoide. Det var mye bedre enn å være ung i dag, å vokse opp slik vi gjorde for rundt 40 år siden. Å være paranoid er både smart og komisk. Vi lærte å le med oss sjæl. Selvironi. Ingen lange taler om oss selv på NRK i gamle dager; bare selvironi og livsnyt. Det å kunne le av seg selv og vår egen paranoia. That is; vi har vent oss til det så smashing pumpkins….that we do care, but we don’t care
…inside old days here.
Ps: Yndlingslåta mi fra Jokke og Valentinerne er “Aftenbønn” ♡
Paranoid
Sang av Joachim Nielsen
Noen følger etter meg
kan kjenne pusten dems i nakken
og hvis jeg ikke kjapper meg nå
så tar’em meg igjen neri bakken
Jeg begynner å løpe
Hva er det dem vil meg
Jeg prøver å snu meg
det er ingen der….
det er ingen der
Ref:
Jeg er så paranoid (Han er så paranoid)
Jeg er så paranoid (Han er så paranoid)
Jeg er så paranoiiid (paranoiiiiiid)
Jeg er så paranoid
Hvem er hun der borte i hjørnet
hu’ sitter bare der og stirrer
Nå begynner hun å blinke med aua mens hun
fortsetter å stirre
Hva er det hun vil meg
hva har jeg gjort
Hun begynner å vinke
jeg snur meg bort….
jeg snur meg bort
Jeg er så paranoid (Han er så paranoid)
Jeg er så paranoid (Han er så paranoid)
Jeg er så paranoiiid (paranoiiiiiid)
Jeg er så paranoid
Hvis du trur det er en spøk så kan du jo bare le
men når du har det sånn som meg
så hjelper ikke det
Det har alltid vært sånn
siden jeg var liten
Og etterhvert så blir du ganske sliten
du blir ganske sprø
Jeg er så paranoid (Han er så paranoid)
Jeg er så paranoid (Han er så paranoid)
Jeg er så paranoiiid (paranoiiiiiid)
Jeg er så paranoid
Den indre feberen. Heten. Langt forbi sjenanse, og over alle hauger fra sosial angst. Varmen er verre. Den livredde varmen som flammer og brenner opp deg. Du må rømme, stikke, fly. Komme deg vekk, og helst aldri bli såret igjen. Og igjen. Og igjen.
Se for deg at du har sceneskrekk, og du skal holde en tale i et bryllup.
Du er kvalm, du er glovarm inni deg og iskald på hendene. Livredd som om du er i Løvens hule og håper du snart dør av hjertebank før du blir spist levende.
Munnen er tørr, og nå har du mistet følelsen i føttene dine. Vil de føttene virke når du reiser deg? Hva om ingen ler av de to poengene dine? To ekser av deg sitter i hesteskoa av mennesket på begge sider av brudeparet. Siden de to eksene dine er der, er også dine tidligere svigerforeldre der. Det var ikke pent, nei ikke noen vakre brudd, så du vet at minst 20 stk til stede ikke liker deg. Du som er så snill, det er sårende.
Daten din har du nettopp møtt, og oppi holde tale-nervene er du styrtforelska. Du svimer nesten av sittende av alle følelsene. Det gjør heftig vondt, og du ville heller hoppe i strikk enn å klinke på et glass med ei skje og reise deg.
Det er brura som er venninna di, og det er viktig for henne at du sier noen ord. Etterpå husker du ingenting. Resten av kvelden og dagene som kommer er du fortsatt preget. Du får nesten ikke sove. For du fortsetter å tolke hvorfor ingen smilte til deg under bryllupsmiddagen. Sa du noe galt? Ikke at det er så nøye hva andre mener, djises, alle skal vi jo dø en dag. Men det gjør så vondt å ha sceneskrekk. Så vondt å i tillegg bli hata uten grunn av andre mennesker. Så misforstått. Så ofte.
Sånn er deler av bipolar. Så intens kan hver dag være dersom jeg som har bipolar 1 omgir meg med mennesker som sårer meg. Heten inni meg følger med. The price to pay for de fine ukene og månedene der jeg drar nytte av de like sterke positive følelsene denne diagnosen også gir meg. Den ekstra motoren som er så glad.
Hide, hide, and do nok seek. Do be strong, let it last long. Bad asses will make you weak. So run, run, until you can’s see their gun.
Keep rolling!
Du sitter i rullestol. Og kun de som selv sitter i rullestol vet hvordan det er. Bare dere. Ingen andre.
Jeg har også overlevd. Min minirullestol satt lenge fast oppe i hodet mitt, og samme hvor mye jeg trodde jeg fikk den til å rulle i vei for et par år siden, viste den stadig nye sider.
For den må rulle rundt på bipolar 1. Til slutt skjønte jeg at den bare vil rulle rundt i et halvår av gangen, og da fort som fy i utforbakke. Så nekter den. Da er det ikke krefter igjen i de to hjulene høyre og venstre hjernehalvdel er. For noen dager; eller uker.
Jeg visste ikke at så mange uvitende trodde de var eksperter på min diagnose. Ei heller at de for enhver pris skulle analysere min livsnødvendige medisin, og dømme den nord og ned. Det skulle komme dager hvor skrudde tullinger skulle analysere meg også. Hvordan våger de å late som om de har levd mitt liv? Som om jeg er et freakshow de må forske på, så lenge de ikke forstår seg selv samme hvor mange ganger de har forsøkt å forstå ting som hvorfor de ikke ble til en elg, men til et menneske. Eller som hvorfor naboen er så merkelig; er det en alien? Klart det. Diagnosen er alltid på plass. Alien eller ikke-elg; “humørsvingninger” er et eneste ord de tror de kan om bipolar.
Men bipolar 1 er sårbarhet og mangel på en sunn mur. Det handler om riktig medisin og å lære seg grensesetting.
Humørsvingninger tilhører pms og bipolar 2 uten medisin. Bipolar 1 medfører altså medisin, sove jevnlig, trene og spise riktig, og å sette opp store grenser så man slipper den vonde, bankende, sårbare følelsen enkelte mennesker gladelig forsøker å gi.
Likevel er alle de forsterkede følelsene fortsatt der.
Det gjør for vondt. Det er jo hele pakka ved å leve med diagnoser som bipolar 1; der andre rister på hodet og tripper videre, får jeg vondt i magen og blir så fylt med sorg at det nesten ikke er til å bære. Man er hårsår så det holder, men det skammer jeg meg ikke lenger over. Jeg kan faktisk ikke noe for det.
Samtidig vil jeg ikke oppføre meg som om jeg tilhører en offerrolle. Denne sorgen kommer jo også dundrende dersom folk omkring meg har det fælt.
Det har vært mang en wannabe stakkar som har manipulert meg opp gjennom årene. Menn kan gråte de også, og de kan tilogmed ligge på gulvet og riste av angst. Men så var det ikke reell angst, men alle mulige knep for å få en dose av min medlidenhet. Min altfor svære kjærlighet. Som jeg gjerne skulle krympet litt for å fordele den riktig.
Såra vettu, du blir så altfor lett såra når du lever med diverse diagnoser. Jeg har forstått det slik at det også gjelder ADHD og noen innen boarderline, og hva skal du gjøre når du lever i en digital verden stappet full med sinte, sårende kommentarer?
Bipolar er følelser. Bipolar er det motsatte av et psykopat-trekk preget vesen. Jeg har lite å stille opp med i møte med de, det er bare å flykte. Fordufte, man blir god på det med årene.
Det må en unicorn til, og som du vet finnes ikke dem. Jeg er en eventyrmamma som aller helst søker trygghet rundt barna og meg. For da kan vi nyte vel av de positive forsterkede følelsene jeg også dealer med. Får jeg være i fred for dramaqueens og skjermet fra bygdatroll så er det bare å kose seg oppover og fram, inn i nye land og leende gjennom fornøyelsesparker. Sommer og sol, basseng på plattingen og mange gode venner på besøk. Badeland på vinteren, og konkurranser når leksene skal gjøres. Førstemann, sisten og iha, life is great.
Jeg lærer stadig vekk.
Lærer å holde meg unna wannabe eksperter fylt opp med drama. Det er så behagelig å få slippe. Hvis jeg var uten de ekstremt vonde følelsene denne diagnosen bringer med seg, kunne jeg lett delta dypere i samfunnet. Klatret karrierestigen jeg drømte om før jeg som 17åring ble båret inn på psykiatrisk. Jeg var så redd. Så psykosenær. Sovna jeg så daua jeg, ingen tvil.
Der stanset jeg i lange tider. Jeg stod fast i skammen, og godtok ikke noen diagnose før over 20 år senere.
Ja, jeg er i stand til å føle mer enn vanlig, og det er en last å bære på som jeg må jobbe med hver dag. Det å unngå ubehageligheter kan høres feigt ut, men om du opplevde det som meg, ville du forstått hvorfor jeg alltid forsøker å lete etter humor. Hvorfor jeg gjemmer meg og svømmer unna negative folk i en utrygg robåt fylt med sladder og ondsinnede rykter. I need the calm ocean around the mediteranian Islands.
Hvorfor jeg gråter bare jeg ser en trist nyhet på nyhetene? Som i utgangspunktet ikke angår meg i det hele tatt? Alt for mye empati. En gang jeg var i en depresjon der jeg ville være usynlig, kunne jeg ikke tråkke på gress av frykt for å drepe de små dyrene som bor i gresset. Jeg kunne føle, lukte og oppleve alt og alle.
Å være altfor snill kan føre til selvutslettelse. Men jeg har trua på at jeg en vakker dag skal knekke hele koden. At jeg skal kunne gi blaffen og ikke la meg såre. I mellomtiden er det godt å bare være mamma med et fantastisk nettverk av kloke og erfarne mennesker som jeg kan stole på
at hvis jeg holdt en tale, ville de reist seg opp og stått stødig sammen med meg
så jeg ikke falt.
Og takknemlighet er en følelse proppfull av pure power og kreative krefter!
Ingen å ta hensyn til. Pælme hva du vil på veggene. Vegger med den fargen DU vil ha …haha! Yes! Det er digg det!
Det finnes et rom på denne kloden, som jeg elsker. Jeg låner det så lenge jeg lever. Selv om jeg eier det rommet som alle de andre rommene i denne koselige leiligheten, får det ikke plass i grava mi når den dag kommer. Derfor ser jeg ydmykt på det som at jeg låner det.
Her finner jeg fred. MT byggteknikk greide å bygge et spesielt rom der senga er i ei slags hule, siden inngangen til senga er en bærevegg. Flinke Tea malte den ene delen av rommet i lilla farge “Karma”, og jeg husker ikke hva den andre lillafargen heter. Var det “fortune” tro?
Kanskje er det det rareste rommet du har sett, men hele soverommet er my style, og det er gjerne i hulesenga jeg setter meg for å skrive på pc’n. Fordi her er det trygt. Her er jeg en del av rommet. Og inne i bedroom-delen kan jeg virkelig slappe av.
Det er langt fra ferdig dekorert. Likevel kjenner jeg det som å ligge i et englefang mens jeg sakte bygger på garderobedelen, pynter, og drømmer om hva mer jeg skal gjøre her.
♥
Et peacetegn må en gammel nittitallsfreak ha. Denne fant jeg på Indiska i Trondheim for mange år siden.
Fordelene med å bo alene med barn er at ingen behøver å godkjenne dine innfall når du får et anfall av kreativitet. Ingen å ta hensyn til. For eksempel har minsten på 7 år fått dekorere den ene vinduskarmen på stua med Mario-lego og andre Marioleker. Jeg synes det er råstilig. En genial lekeplass er det også. Han har også “kontor” på stua, med knallrød pult. Der lager han ting og gjør lekser. På rommet hans har han sofa, TV, leker og loftseng. Men jeg synes han fortjener plasser på stua der han kan sysle med sitt der også.
Drømmen min er å male veggene i stua og gangen i forskjellige farger. En gul vegg, en lilla, en rød, en grønn osv. Når jeg gidder.
Uansett har vi et trivelig hjem der vi kan være oss sjøl. Vi har fred her. Ingen kan plage oss, vi er trygge og kan gjøre hva vi vil. Kanskje vil en uvitende stakkar tro at det å male hver vegg i en farge er vel manisk for ei som har bipolar. Hvis det var på impuls kunne vi nærmet oss “hypomanisk”. Men dette har jeg tenkt på i to år, og jeg liker tanken bedre og bedre.
I mellomtiden får jeg nyte det lilla rommet mitt, og tørre å være så barnslig som jeg bare vil. Jeg er kun ekspert på min egen stil, og det eneste tipset jeg har er: IKKE følg moten. Dersom moten har noe å tilføye DIN stil, kjenner du igjen det. Da er det du som styrer, og ikke moten som styrer deg.
Mine venninner og jeg har totalt forskjellig smak. Det er til tider urkomisk når jeg skal vise fram noe jeg digger. Det er bare arti at dem ikke digger det samme. Men. Vi liker helheten i hverandres stilarter. Vi ser sammenhengen. Men vi kjenner oss selv for godt til å gidde å følge med på hva som “er in nå”.
God helg fra verdens heldigste mamma som fikk denne av goklompen min i dag. Han hadde laget den på skolen. Den henger selvfølgelig allerede på favorittrommet mitt: My purple bedroom 💜💜💜
Hvor kom ordet alenemamma fra? Jeg har aldri følt meg alene som singelmamma.
Alene følte jeg meg de gangene jeg hadde samboere opp gjennom årene.
Krangler.
Sjalusi.
Promping, snorking, søl, raping, sure sokker. Diaré med billig duftspray. Maaasse klesvask. Og tørk. Og brett. Og pust og pes. For ikke å snakke om giftig stemning av silent threatment.
Den sakte oppvåkningen. Etter noen måneder med samboerskap begynner du å se kjæresten din som han er. Han går så rart. Mammaen til han ene kjøper brune fløyelsbukser til ham, og ellers alt annet han behøver, som om han er 10 år gammel.
Sannheten flyter opp til overflaten. For ikke å snakke om alt det snåle han oppdager ved meg. Jeg høres ut som en elefant når jeg snorker. Jeg vet det, fordi en kompis tok det opp på telefonen sin i 2003. Jeg spurte om han hadde vært i Afrika. Om det var opptak derfra liksom. Det kan bare ha blitt verre når du selv tror du er en ekte elefant. Latteren min er ambivalent og merkelig. Sjalu by the way, så lite sjarmerende sjalu. Komisk i ettertid, men au så aua det var dengang da.
En annen darling forandret seg fra Brad Pitt til en lys utgave av mr Potter.
Så var det han som var hissig som en okse.
Og han som var snill som et lam. Men lam er noe jeg spiser til jul.
Og midt oppi disse samboerskapene og kjæresteriene skulle altså de også forholde seg til en bipolar kakkerlakk av ei burugle som meg.
Ja midt oppi aleneheten, deala vi med alt det der, husker jeg. Never again.
Samboere fra tidligere liv ja. Hm. Vi klødde oss på, under og ved haka, og vi klødde oss i hodene våre. Wanna be what? Singel? Ja, puh det var heldigvis alltid en dør ut som jeg kunne løpe ut av.
Hvem hadde kommet fram til det “unike” faktum at vi mennesker skulle bo i SAMME hule?
Hvorfor ikke HVER SIN hule heller?
Gang på gang lærte jeg. Mer og mer.
Og så ble jeg mamma.
“Alenemamma”. Som om da har jeg all verdens tid til all the issues. Nå fikk jeg endelig den fulltidsjobben jeg alltid hadde ønsket meg: mamma! Singelmamma! Frihet og ekte kjærlighet. Tenk jeg fikk 2 gutter! For noen gaver!
Og nå. Nå skal jeg ikke skremme deg i dét du leser videre, bare husk hva Madonna synger: “Those who run seem to have all the fun.” Det betyr at dem som har fylt opp livet til randen med meningsfylte oppgaver, opplevelser, pustepauser, trening og gjøremål, har det aller best. Det betyr også ordrett at dersom du har helse til å jogge, putt på noe musikk i ørene og jogg når du har noen glipper i den fancy nye hverdagen din som alenemamma.
Ja og så trenger du en “koffert” om du skjønner hva jeg mener. Det finnes butikker for single damer som deg. Fyll opp kofferten din med leketøy. Mer økonomisk vennlig: sparedusj som vibrator er også noe du kan teste om funker for deg.
Gidder du ikke gå turer med en hund hver dag, men ønsker deg en hund? Skaff deg ei herlig rasekatt. Main Coon, Sibirkatt, Raggdoll eller Hellig Birma. De oppfører seg aldeles morsomt og hundeaktig, men de er selvstendige.
På bildet under her sitter Luna Diva Blue, sibirpusen vår. Det er hun som går turer med oss, og det er hun som tror hun er alenemamma til oss alle her i kåken.
Her om dagen møtte jeg en fisefin dame som trodde jeg hadde tid til alt. En fordomsfull, fjasete og tullete holdning, midt i min travle hverdag. Dama vet det ikke, men mitt nettverk og jeg har mer enn nok på gang. Hennes utad perfekte A4-liv er bare er for kjedelig for freaks som oss. Vi behøver latter og glede hvis vi skal stå stødige som mammaer, vi trenger ikke noe A4ark å skryte av. Vi har blanke ark. Vi skriver komibok med sanne historier, og ler så vi griner.
Be silence, og tre inn i ditt A4 uten oss, for A4; we really find 1 % funny and all over 99 boring %.
Got to run, need that sun, cuz to run this home, oh you need more that a gun to shoot time, eller noe i den duren der. Yeah! Yeee…
Hele dette hjemmet styres av en singelmamma. Hele hjemmet. Alle gulvene. Alle middagene. All bretting av klær. all planlegging av måltider; and they better be næringsrike, you know. Styring av økonomi.
You name it.
Jeg har med vilje kjøpt en leilighet som jeg fikk bygget om slik at det er nøyaktig plass til mine to barn og meg. 3 soverom, to bad, lita stue og et enda mindre kjøkken. Her er ikke plass til noen kjærest.
Det er mye ansvar å være alene om å gi omsorg til barn. De skal tas godt vare på, derfor trenger du å ta vare på deg selv også.
Og når du merker at minsten har tissa seg ut i DIN seng, ja da nytter det ikke være ei sånn prippen prinsesse som verdsetter den svindyre overmadrassen skyhøyt.
Du verdsetter UNGEN DIN. Som kanskje er lei seg og skjemmes litt over sånne uhell.
Overmadrassen?
Ikke beskytta den? Blame you. Yourself. Myself.
Neida. Å skifte tissesengetøy midt på natten er ikke hipp hipp hurra og ja vi elsker.
Men hvem andre skal gjøre det? Det må fikses. Alene. Takk og pris for at ingen potte sur fyr har stått over meg i slike situasjoner opp gjennom årene.
Jeg har ikke mer å si til det, men finn dått enno.
Og akkurat som alle tingene på Finn.no; Du finner etterhvert ut at det ikke er mulig å holde hjemmet ditt prikkfritt.
Enten har du latt kjøkkenet reise sine egne veier i kaosland, eller så er badet, soverommene eller hjørnene pyntet med hybelkaniner og lego. Skikkelig strikkagenstete fulle av støv. Og så? So what? Du gjør ditt beste, ikke sant?
Du kommer til å tviholde på en hverdagskarusell, og du vet at du aldri kommer til å henge helt med så du trygt kan sitte i karusellstolen heller.
Den skittentøysdunken kommer nok til å by på juledukene fra i fjor i år også. Samme hvor mange web seminar – dolls på fb som forteller deg med irriterende stemmer hva du skal gjøre for å bli en superpositiv superavslappet supermamma i en superkarusell med alle slags superfarger på. Så henger du med på DIN måte! Det er Unicorns, trollgull og dinosaurer: finnes ikke.
“Hærregud, æ trængte jo bærre å bytte på måten æ snakka tell dæm på🤷♀️!”
🤦♀️
Ja så gjør det du webseminarqueen, så gjør jeg det på min måte, mens du håver inn penger på å lure foreldre til å tro de må gjøre alt du ikke gjorde.
Tror du, webqueen, virkelig at du hadde hatt samme tålmodighet i dag?
Kjære singelmamma, ikke tro på alt. De tjener penger på å prøve å lokke av deg all dårlig samvittighet, og så sitter du bare igjen med enda dårligere samvittighet når du finner ut at “hærregud det var ikkje bærre bærre næi. Å bytte måten æ snakka tell dem pååååh!”
Plutselig kommer kvelder der du bare digger å fikse kjøkkenet helt mega. Så kommer kveldene da du ikke tør å nærme deg det kjøkkenet, av frykt for alt bare aleneforeldre vet om: å gidde.
Du sitter der og glor på den sjøgrønne veggen din og tenker på boden. Den der uteboden. Du vet at det er peace of cake; men åpner du den boden, så åpner den seg for deg, for å si det sånn, med alt den har å velge over deg.
Tomorrow, synger Annie, og jeg er så enig: Tomorrow.
Og middag. Middagene står skrevet på papir, de. Men i hverdagen havner de hulter til bulter. Tacofredag blir til grøtfredag, lørdagstaco, søndagskjøttkaker and you name it huh? Mandagsgrøt. Det er ikke så nøye faktisk. Tenke sjæl.
Prøv, bare prøv å senke lista. Rist av deg dårlig samvittighet. Jeg vet det er vanskelig dersom du er altfor snill slik jeg er, but fake it til you make it.
Anyway, du kommer til å ta feil som alle oss andre; det var FISKEBOLLER og FÅRIKÅLKJØTT (ikke kålen) han spiste mest av. Ikke tacoen, pizzaen og lasagnen.
Plutselig er Fjordland hjertelig velkommen når det stormer i dette fjorlandet som verst.
For å oppfylle rollen som singelmamma må du nesten slutte å spise 50 % av alle måltider, for du har ikke tid. Got to run. Det holder værtfall med et par skjeer før hverdagen suser videre. Bare du får i deg nok næring. Så kommer timene han/hun/hen er i barnehage eller på skole. Du jogger en tur, og så dusjer du. Du skulle lest for den lille søtinger din når kvelden kommer løpende, men plutselig leser han selv den gogutten.
Wow.
Nå er det gullungen som leser for DEG på senga.
Du skriver budsjett hver måned. Med is i magen skriver du og teller du, så barnet ditt også får is i magen sin.
Ja du kommer til å gjøre ditt aller aller aller beste. Hver kveld ber du kanskje som meg takknemlighetsbønner, for tenk å få være så heldig, hva? Du ber om tilgivelse for at den stakkars tøffe 7åringen din fikk ei bowlingkule på foten sin kvelden før av en uheldig klassevenn og for at du ikke så hånda hans da du skulle hjelpe til å slå av kranen på badet. Huffålell det er fælt å gjøre uhell som går utover barna. Særlig hvis du er en klæbb som meg.
Med de hoftene mine velta jeg minstemann ukentlig av feilberegning da jeg skulle gå forbi stakkaren som nettopp hadde lært seg å gå. Rett på rævva på grunn av rævva til mamma.
Å få lov til å være en mamma eller en pappa, som får gjøre sitt beste?
Det er fantastisk. Det er et hjem uten krangling. Et hjem med fred og ro. Det er nøyaktig
nøyaktig
akkurat
hva du vil gi til ungen din ♡♡♡
Lykke til. Du trenger det ikke, nei du behøver ikke lykke til. For det kommer til å bli så gøy. Sørg bare for å finne fram business-nesa di, så du kan tjene litt ekstra spenn, eller bli en mester på sparing, brukthandel og billige matvarer. Ei uke på Mallorca med barna for 6000 kr gjør godt. Restplass.no has it.
Særlig er det digg å finne på livete greier sammen med smårollingene når det ikke er en voksen idiot å krangle med som stinker sur stillhet rundt deg. Da er det bedre med kvalitetstid i paradis bare ungene og du.
Ooops, nå kom andreklassingen hjem fra skolen i den nye dressen sin og ropte: “Æ MÅ TIIISS!”. Bra ingen andre enn han hørte meg da jeg hjalp ham av med dress, votter og sko på 15 sekunder eller noe sånn. Det kom noen fraser 🙈 Men ingen er perfekte. Vi ble født perfekte, men hu mamman her er værtfall lykkelig uperfekt og fri til å være så uperfekt hun bare vil.
Det er sommer i Norge i noen minutter, og du ser dem over alt. Plutselig har de lov til å blotte sine fortsatt uidentifiserbare brystvorter. Ingen vet hva de vortene er der for. Er det en reservetank eller to tro? Skulle de bli kvinner, og utviklet to dotter der, men så ombestemte naturen seg og laga en mann heller? Og hvorfor må jeg se dem hele sommeren, samme hvor jeg går?
Dem behøver ikke å smøre seg med olje mannfolka. Neida. De er svette og stolte, nesten vandrende rundt i ei truse. Nei jøss, det var shorts det der ja? Truseshorts. De blir mindre og mindre der i gågata for hvert år, de truseshortsgreiene der.
Hårete, ikkehårete, svette og litt av et syn. Og da mener jeg det ikke positivt: LITT av et syn.
Vi kvinner “seksualiserer oss selv”? Kom la meg ta deg med til Os os os os Oslooo? Nei, kom la meg ta deg med til virkeligheten. Jeg hiver meg med i debatten, jeg ble nemlig født med hjerne, ikke bare en kropp!
Hvis Celeste Barber “er med på å opprettholde seksualisering av kvinner”, og sexolog Iselin Guttormsen joiner Celeste i det, fortell meg da hva det er norske ikke halvnakne, men 80 % nakne, glinsende menn gjør over hele landet fra mai til september? Seksualiserer de seg selv? Og er det galt?
Jaaaa, selvfølgelig er det galt! Så lenge det er galt at jeg tripper rundt i bare trusa jeg og mine medsøstre også!
Det ville vært riktig dersom vi kvinner fikk gjøre det samme en svett og varm sommerdag i juli, eller helst hele sommeren, slik mannfolk kan med puppene sine, hårete vortene, bollemagene og vaskebrettene sine:
Nemlig sprade rundt i truseshortsene våre, naturlig glinsende pgr av solkrem, med lett forklarende vorter på brystene: matfat. Babymat. Verden totalavhengig av – vorter, for å opprettholde humant liv på kloden. Bryster. Pepper, nei pupper, det var autokorrekt, men det stemmer: Vi får søren så mye PEPPER FOR Å VISE FRAM VÅRE PUPPER!
Hvorfor?
Hvorfor i 2021?
Hvorfor er FORTSATT en halvnaken kvinnekropp skam å vise fram, mens en halvnaken mannekropp hysjes bort i noe vi bare skal godta som om akkurat den synlige forskjellsbehandlingen av de to kjønnene er OK?
En offentlig “krangel” mellom tre influensere blåses selvfølgelig opp i media, fordi temaet er kvinnekroppen. Den “rare, mystiske kvinnekroppen” som for enhver pris må skjules så ikke aliens får ståtå og erigrerte fingre av å se en naken kvinnearm hvis de dukker opp innafor Area 51. Ja, i 2021 må vi virkelig forberede oss på det verste, og det er altså nok en gang kvinnen sin egen feil.
NEI!!!
Det er DIN EGEN FEIL, din truseinnlegg i juli. (Det var også autokorrekt:) Din trusefyr i juli, hvis du voldtar en kvinne. Det er DU som burde vurderes under lupen, der du står foran meg på butikken i køa mens sommervarmen nesten svetter i stykker BH’n min. Under der lider to uskyldige MATFAT! Ja la oss ta en KROPPSPRAT.
Men la den for en gangs skyld handle om truseshortsmenn heller. Sommerskapningene. Tross alt kan jo aliensdamene bli horny når de kommer en sommer, og er det da mannfolka med vaskebrett sine egen feil dersom disse trusefyrene blir voldtatt av damer med agurker fra space?
Hele denne krangelen er space for meg. Ser dere ikke hvor urettferdig det er at mannen kan gå fri fra å gjøre alt kvinnen får pepper for å gjøre?
Shame on the blame! Shame on the blame!
Og jeg har herved “seksualisert min egen albue.” Beklager så mye, men det bildet over her er ikke ei rumpe og har heldigvis aldri vært det. Det hadde vært slitsomt med ei rumpe på albuen min. Det er både redigert og klippet ut fra disse som er blottet for filter:
Dette er det aller aller fineste jeg kan gjøre for deg, du som er både krystaller, gullklumper og ametyster i hjertet mitt. For evig og for alltid, vennen. Alltid. Det er er ingenting du kan gjøre for å fjerne ametyster, krystaller og gull, i hjertet mitt.
Emma Steinbakken synger. For deg. Fra meg. Jeg glemmer deg aldri. Vil så inderlig at du skal vite det der du ligger på togsetet. At du er verdifull for meg.
Så jeg gir deg airpods. Og så gir jeg deg ordene jeg ikke får fram.
Det er som om vi vet det, der på det mye tøffere toget, at det nok en gang kommer til å ta tid før vi får fred, og treffes igjen.
Nå har det gått omkring 50 dager, og jeg savner deg savner deg savner deg.
Men vi kan ikke tute høyere enn et tog, ingen av oss, så det er bare å høre etter.
Da du var liten gullklomp i armene mine, sovnet du på brystkassa mi, og jeg lærte meg allerede da, at jeg måtte innstille meg. Det kom til å ta tid før du fikk sovne inntil meg igjen. Og det har jeg bilde av, for du sovnet i armene mine og da du våknet så du opp på meg med de fine babyøynene dine. Så fine. Åh så fine.
De vakreste øynene man kan tenke seg. Dype tjern.
Så satt vi på toget da, for igjen hadde jeg prøvd å gi deg den ferien du fortjener. Jeg er ikke rik, og det er vanskelig for deg å godta at jeg prioriterer deg. Toget tutet i vei med deg så skuffa, for nå var ferien over. Du var så innmari skuffa. Og alt jeg kunne gjøre var å bare være der for deg.
Så kom høsten med stillheten igjen. Helt stille. Ingen av vennene dine som du feiret bursdagen din med her i sommer, roper og ler. Jeg digger at dere roper og ler. Savner dere, og vi synes alle det er merkelig at du ikke får lov til å slå deg løs her sammen med vennene dine. Jeg bestemmer ikke, vennen.
Jeg får ikke gitt deg nattaklemmen din. Jeg får ikke fortalt deg at øynene dine bare blir finere og finere for hver dag som går.
Nei, vennen, det er ikke sånn det skal være. Og jeg vet, etter alt du fortalte meg oppe i lyset blant karusellen, at du kanskje iblant undrer på hva jeg gjør med det du forteller.
Mye, skal du vite. Jeg gjør alt jeg kan.Husk at stillest vann har dypest grunn. Husk at jeg elsker deg over alt på jord her nede i dette stille vannet. Huske at du aldri er alene, selv om du føler at du er det. Vi er her i tankene og vil så gjerne løpe om kapp med deg på plena. Selv om vi vet at du vinner. Vil så gjerne spille monopol med deg, selv om vi vet du vinner. Gi deg koldtbord oppe hos ei som drar på årene som er så glad i deg. Leke med hønene på den derre gården du vet; og spise middag med folk som elsker deg. Le av humoren vi alle arvet av dem der oppe. Som du også definitivt arvet. Vi elsker deg.
Elsker deg, elsker deg, elsker deg.
Og Emma Steinbakken har rett; det er stor forskjell på lek og alvor.
Kanskje er du skuffet. Hvorfor gjorde ikke jeg alt jeg kunne, du hadde jo så mye å fortelle. Så mye å betro deg om. Du prøvde alt du kunne. Å fortelle meg.
Så måtte du dra din vei igjen.
Og jeg tror det tar sin tid før du og jeg får fred.
Men fred klarer jeg meg uten, lille vennen min. Du vet, selv om man lett blir helt blind, så har ikke jeg glemt hva det er vi leter etter. Jeg gjør så mye mer enn det som vises, langt nede i stille vann.
Jeg viker ikke en tomme, jeg er her alltid. Så hold ut. Sett deg mål. Jeg er her. Det er ikke flaks men klare tanker som styrer deg.
Se for deg at jeg jogger, trener styrke, trener aerobic og spiser sunn mat. Se det for deg, fordi jeg er alltid beredt på å ta imot deg. Jeg gjør det for deg. Med muskler. Muskler.
Du vet, jeg glemmer deg aldri. Jeg kan gå gjennom helvete tusen ganger for deg. Stødig. Ikke blind. Jeg er klar, og du er fortsatt den lille babyen som så opp på meg med undrende øyne.
Hvor er du, var det akkurat som du tenkte.
Jeg er her, og har ikke tenkt meg noen steder. Jeg smiler for deg hver dag. Iblant griner jeg i badekaret så han lille som savner deg sånn, ikke hører meg gjennom musikken. Jeg lover deg at han har det bra. Han savner deg, men han har det bra. Han har så mange venner som du skulle møtt. De hadde digga deg. Du skulle møtt dem.
Må du aldri glemme nå, at du er verdifull. Verdifull for oss. Og vi er mange mange. Så verdifull. Vi er ikke på bunn, husk det. Vannet er bare stille. Vi kan se på det så ofte og så lenge vi vil, for vi er sånne som holder ut, ikke sant? Yeah, husk det er umulig for meg å vinne. For hvem er vinneren? Jo, du er vinneren, vennen min, du er vinneren 🕶❤🕶
Hvordan noen kan være klin blinde kan jeg aldri forklare deg. Men med muskler og kjærlighet skal gull, diamanter og ametyster tas imot. Aldri glem det, vinneren min ❤🕶❤
