Den indre feberen. Heten. Langt forbi sjenanse, og over alle hauger fra sosial angst. Varmen er verre. Den livredde varmen som flammer og brenner opp deg. Du må rømme, stikke, fly. Komme deg vekk, og helst aldri bli såret igjen. Og igjen. Og igjen.
Se for deg at du har sceneskrekk, og du skal holde en tale i et bryllup.
Du er kvalm, du er glovarm inni deg og iskald på hendene. Livredd som om du er i Løvens hule og håper du snart dør av hjertebank før du blir spist levende.
Munnen er tørr, og nå har du mistet følelsen i føttene dine. Vil de føttene virke når du reiser deg? Hva om ingen ler av de to poengene dine? To ekser av deg sitter i hesteskoa av mennesket på begge sider av brudeparet. Siden de to eksene dine er der, er også dine tidligere svigerforeldre der. Det var ikke pent, nei ikke noen vakre brudd, så du vet at minst 20 stk til stede ikke liker deg. Du som er så snill, det er sårende.
Daten din har du nettopp møtt, og oppi holde tale-nervene er du styrtforelska. Du svimer nesten av sittende av alle følelsene. Det gjør heftig vondt, og du ville heller hoppe i strikk enn å klinke på et glass med ei skje og reise deg.
Det er brura som er venninna di, og det er viktig for henne at du sier noen ord. Etterpå husker du ingenting. Resten av kvelden og dagene som kommer er du fortsatt preget. Du får nesten ikke sove. For du fortsetter å tolke hvorfor ingen smilte til deg under bryllupsmiddagen. Sa du noe galt? Ikke at det er så nøye hva andre mener, djises, alle skal vi jo dø en dag. Men det gjør så vondt å ha sceneskrekk. Så vondt å i tillegg bli hata uten grunn av andre mennesker. Så misforstått. Så ofte.
Sånn er deler av bipolar. Så intens kan hver dag være dersom jeg som har bipolar 1 omgir meg med mennesker som sårer meg. Heten inni meg følger med. The price to pay for de fine ukene og månedene der jeg drar nytte av de like sterke positive følelsene denne diagnosen også gir meg. Den ekstra motoren som er så glad.
Hide, hide, and do nok seek. Do be strong, let it last long. Bad asses will make you weak. So run, run, until you can’s see their gun.
Keep rolling!
Du sitter i rullestol. Og kun de som selv sitter i rullestol vet hvordan det er. Bare dere. Ingen andre.
Jeg har også overlevd. Min minirullestol satt lenge fast oppe i hodet mitt, og samme hvor mye jeg trodde jeg fikk den til å rulle i vei for et par år siden, viste den stadig nye sider.
For den må rulle rundt på bipolar 1. Til slutt skjønte jeg at den bare vil rulle rundt i et halvår av gangen, og da fort som fy i utforbakke. Så nekter den. Da er det ikke krefter igjen i de to hjulene høyre og venstre hjernehalvdel er. For noen dager; eller uker.
Jeg visste ikke at så mange uvitende trodde de var eksperter på min diagnose. Ei heller at de for enhver pris skulle analysere min livsnødvendige medisin, og dømme den nord og ned. Det skulle komme dager hvor skrudde tullinger skulle analysere meg også. Hvordan våger de å late som om de har levd mitt liv? Som om jeg er et freakshow de må forske på, så lenge de ikke forstår seg selv samme hvor mange ganger de har forsøkt å forstå ting som hvorfor de ikke ble til en elg, men til et menneske. Eller som hvorfor naboen er så merkelig; er det en alien? Klart det. Diagnosen er alltid på plass. Alien eller ikke-elg; “humørsvingninger” er et eneste ord de tror de kan om bipolar.
Men bipolar 1 er sårbarhet og mangel på en sunn mur. Det handler om riktig medisin og å lære seg grensesetting.
Humørsvingninger tilhører pms og bipolar 2 uten medisin. Bipolar 1 medfører altså medisin, sove jevnlig, trene og spise riktig, og å sette opp store grenser så man slipper den vonde, bankende, sårbare følelsen enkelte mennesker gladelig forsøker å gi.
Likevel er alle de forsterkede følelsene fortsatt der.
Det gjør for vondt. Det er jo hele pakka ved å leve med diagnoser som bipolar 1; der andre rister på hodet og tripper videre, får jeg vondt i magen og blir så fylt med sorg at det nesten ikke er til å bære. Man er hårsår så det holder, men det skammer jeg meg ikke lenger over. Jeg kan faktisk ikke noe for det.
Samtidig vil jeg ikke oppføre meg som om jeg tilhører en offerrolle. Denne sorgen kommer jo også dundrende dersom folk omkring meg har det fælt.
Det har vært mang en wannabe stakkar som har manipulert meg opp gjennom årene. Menn kan gråte de også, og de kan tilogmed ligge på gulvet og riste av angst. Men så var det ikke reell angst, men alle mulige knep for å få en dose av min medlidenhet. Min altfor svære kjærlighet. Som jeg gjerne skulle krympet litt for å fordele den riktig.
Såra vettu, du blir så altfor lett såra når du lever med diverse diagnoser. Jeg har forstått det slik at det også gjelder ADHD og noen innen boarderline, og hva skal du gjøre når du lever i en digital verden stappet full med sinte, sårende kommentarer?
Bipolar er følelser. Bipolar er det motsatte av et psykopat-trekk preget vesen. Jeg har lite å stille opp med i møte med de, det er bare å flykte. Fordufte, man blir god på det med årene.
Det må en unicorn til, og som du vet finnes ikke dem. Jeg er en eventyrmamma som aller helst søker trygghet rundt barna og meg. For da kan vi nyte vel av de positive forsterkede følelsene jeg også dealer med. Får jeg være i fred for dramaqueens og skjermet fra bygdatroll så er det bare å kose seg oppover og fram, inn i nye land og leende gjennom fornøyelsesparker. Sommer og sol, basseng på plattingen og mange gode venner på besøk. Badeland på vinteren, og konkurranser når leksene skal gjøres. Førstemann, sisten og iha, life is great.
Jeg lærer stadig vekk.
Lærer å holde meg unna wannabe eksperter fylt opp med drama. Det er så behagelig å få slippe. Hvis jeg var uten de ekstremt vonde følelsene denne diagnosen bringer med seg, kunne jeg lett delta dypere i samfunnet. Klatret karrierestigen jeg drømte om før jeg som 17åring ble båret inn på psykiatrisk. Jeg var så redd. Så psykosenær. Sovna jeg så daua jeg, ingen tvil.
Der stanset jeg i lange tider. Jeg stod fast i skammen, og godtok ikke noen diagnose før over 20 år senere.
Ja, jeg er i stand til å føle mer enn vanlig, og det er en last å bære på som jeg må jobbe med hver dag. Det å unngå ubehageligheter kan høres feigt ut, men om du opplevde det som meg, ville du forstått hvorfor jeg alltid forsøker å lete etter humor. Hvorfor jeg gjemmer meg og svømmer unna negative folk i en utrygg robåt fylt med sladder og ondsinnede rykter. I need the calm ocean around the mediteranian Islands.
Hvorfor jeg gråter bare jeg ser en trist nyhet på nyhetene? Som i utgangspunktet ikke angår meg i det hele tatt? Alt for mye empati. En gang jeg var i en depresjon der jeg ville være usynlig, kunne jeg ikke tråkke på gress av frykt for å drepe de små dyrene som bor i gresset. Jeg kunne føle, lukte og oppleve alt og alle.
Å være altfor snill kan føre til selvutslettelse. Men jeg har trua på at jeg en vakker dag skal knekke hele koden. At jeg skal kunne gi blaffen og ikke la meg såre. I mellomtiden er det godt å bare være mamma med et fantastisk nettverk av kloke og erfarne mennesker som jeg kan stole på
at hvis jeg holdt en tale, ville de reist seg opp og stått stødig sammen med meg
så jeg ikke falt.
Og takknemlighet er en følelse proppfull av pure power og kreative krefter!
