🤸‍♀️🎶🎵”Jeg er så paranoid, jeg ER SÅ PARANOID!’🎵🎶🤸‍♀️

(Teksten til den legendariske låta finner du i slutten av innlegget. R.I.P. Joachim Nielsen)

Hvorfor ikke bare OWN IT? Den delen av deg som ikke vet. Hvem vet? Hvor vi skal? Hvorfor vi er noen komiske m@therf@ckers hele sauflokken? Alt du ikke aner noe om som du fabulerer omkring?

Jokke og Valentinerne hadde laget en perfekt låt for sånne som meg, og jeg hørte den om og om igjen. Den er så bra i mitt hue, så innmari bra laget.

Det er dusinvis av år siden, og jeg har lært meg hvordan hjernen min også digger denne låta hvis jeg lytter til den. Samtidig har jeg forstått hvor paranoide vi alle er anyway.

Si eller syng det om og om til hjernen din. Seigmen sang det så nydelig: “Hjernen er alene”.

Jeg kan plutselig prøve å kommunisere med ei kråke. Ikke sant. Uten en smule lokkemat. Og mens jeg gjør det, foruten annet resultat enn at kråka flyr og setter seg i et tre eller en lyktestolpe, kommer jeg et minutt for sent til møtet jeg skal i. Kråka sitter høyt der oppe og ser rart på meg. Og jeg prøver å si sorry for forsyrrelsen, på fuglespråket. Som jeg ikke kan.

Og ja, det er sånn at flere har sett meg slik, og da ikke bare fuglene. Mennesker, you know. Bedre enn å snakke med matvarene i butikken, men ikke når du gjør det i tillegg.

Joda. Ja. Selvfølgelig har jeg alle mulig slags teorier hva angår møtet jeg skal i. Nå er det ikke nok med hvorfor jeg er sen, nå stinker jeg sikkert svette og halvveis tissa meg ut pgr av ei kråke, og hele pakka. For jeg datt jo på isen i dét jeg  prøvde å telepatisere med kråka, eller hva det var jeg drev og drev med.

Stakkars fugl i vinterland. Jeg kan ikke regne med det var noe sexy greier som skjedde nedi 555 halvveis slengbuksa fra 90tallet kjøpt på brukten, god og gammel. På tide med sånne knipeøvelser, tenker jeg, i dét jeg forlater kråkemor/far, og skøyter meg bortover mot Rema 1000. Tyggis kommer til å redde hele dagen! Men hvem gidder knipeøvelser? Knipe der nede til du må finne kofferten fram, når du ikke har tid til porno? Åh!

Tyggisen! Alltid tyggisen! Og enda et minutt for sent til møtet når jeg merker at jeg er uten tyggis.

Ingen liker meg og alle synes jeg et rar, ikke sant. For vi er så paranoide, vi fra gamle dager. Vi, Jokke og valentinerne.

Han og hun, begge på rema synes jeg er megasnål. Yeah. Men tyggis that is! Jeg er vant til å tro alle synes jeg er en snodig skapning. En vane, altså. Tyggis er mye viktigere enn hva dem synes om mitt gamle dager gamle hue.

Så kommer helga.

For en og eneste gang på lenge har jeg barnevakt et helt døgn for barna, så da blir jeg med ut. På byen, sant. Danse? Aerobic eller hva det er jeg driver med. Nars? Javisst. Det står jeg og vasker kopper. Men farsken. På nars er verdens deiligste en fra alt annet enn vinterland. Vi glemmer alle andre og ser sikkert ut som om ja..

Nei…

Bli med hjem ja.

For å sove.

Stakkar.

Så jeg sovna, og hadde glemt telefonen min på nars. Det ble mer krise enn ei fjortiskvise.

Jeg er så paranoid. Jeg tror så mye rart, og særlig hva angår hva andre mennesker tenker om meg. For hvis jeg var dem. Damned. Ville tenkt “God all mighty for en snedig skapning in hurra hurra som bare fytti. Rakkarn.”

Ja. Jeg snakker med kråker, men ikke sånn som prinsesser snakker med hester. Jeg TROR i et par sekunder at jeg snakker med kråker. Det er noe annet det. Og ja. Jeg sovner. Det er 40årshipphurra; jeg sovner fra verdens mest sexy mann what so ever, og har glemt alt annet enn sølibat og sånn. Ingen vits i å bli med meg hjem. Så jeg ga opp den delen ved singellivet.

Jepp. Jokke og Valentinerne hadde rett, vi er så paranoide, for vi er fra 80 og 90tallet. Vi er pannekaker og kjøtthuer, ikke sushitasser og kinamatprat. Vi er hønsefrikasé og fiskeboller, ikke paradise og X on the beach-knoller. Vi vil ha Nirvana, Guns’n roses, Metallica, Rosetter og hveteboller. Og vi digger sushi og kinamat.

Men tenk om vi hadde vokst opp i dag, på Paradise hotell og X on the b(itch), altså i VG og Se og hør. Tenk så bra at vi er som vi er. Litt sjenerte pgr av kråkeparanoia, og litt sånn “hey how ya doin?”

Vi hadde jo bodd inni TVn, på Beverly hills, Dynastiet, friends-leiligheten og hele pakka.

Kanskje høye på pæra?

Så høye på pæra at vi hadde nådd opp til kråka?

Halleluja for 80tallet, fjøset til a mormor, båten til farmor og farfar, musikk man kunne kalle musikk uten desperasjon, og bunnen og grunnen i et helt annet liv enn man lever i dag. Hey ho for 70 og 90, vi slapp unna internett og lærte å tenne bål i fjæra. Pølsene smakte bedre da, på alle måter, jeg lover deg. For vi hadde Ingen behov for å være berømte på flekken. Vi likte skygger og vi digga mørke skoger.

Anyway. Kråka ville ikke snakke. After all, den er fra 2020. Eller 2021. Whatever. Annen tid, annet språk.

Møtet gikk bra. Jeg duftet vanilje slik farmor i Vesterålen duftet. Kråka satt fortsatt der da jeg gikk hjem, eller kanskje det var ei anna kråke. Som vanlig ble jeg sur fordi jeg ikke hadde brødsmuler å kaste rundt meg som en annen askepott. Hvorfor glemmer jeg alltid fuglematen i dét jeg går ut av døren?

Ja det er sånn at man er en raring, og det er deilig å ha akseptert det selv.

Men du skjønner. Vi kommer fra en annen tid. Så vi er vant til å være paranoide. Det var mye bedre enn å være ung i dag, å vokse opp slik vi gjorde for rundt 40 år siden. Å være paranoid er både smart og komisk. Vi lærte å le med oss sjæl. Selvironi. Ingen lange taler om oss selv på NRK i gamle dager; bare selvironi og livsnyt. Det å kunne le av seg selv og vår egen paranoia. That is; vi har vent oss til det så smashing pumpkins….that we do care, but we don’t care

…inside old days here.

Ps: Yndlingslåta mi fra Jokke og Valentinerne er “Aftenbønn” ♡